Hamburg under vann: Stormflo krever 315 liv

Dikene er i ferd med å revne

De foregående dagene har vinden pisket over byen, som ligger ved elven Elbe, omtrent 110 km fra kysten av Nordsjøen.

Og to dager før Karsch-familien rømte fra leiligheten, sendte de tyske meteorologene ut stormvarsel for Nordsjøen. Meldingen var vindkast på opptil ni på Beauforts skala, en styrke tilsvarende kuling.

Dagen etter skjerpet meteorologene varselet. Rapporten lød nå på en sterk storm, men ingen av nyhetssendingene nevnte noen særlig risiko for Hamburg.

Det blir nok høyvann, men dikene langs Nordsjøen vil nok klare det.

Da kveldsroen senker seg over boligene fredag 16. februar, er det derfor få som bekymrer seg, selv om uværet har begynt å rase ute.

Heller ikke Monika Genz, en ung kvinne fra distriktet Neuenfelde på den sørlige bredden av Elben, som denne kvelden er langt mer opptatt av kinoturen hun har planlagt med sin nye kjæreste. Først på vei hjem etter filmen skjønner hun at ingenting er som det skal.

Vinden som blåste gjennom gatene da Monika Genz gikk på kino, har tiltatt merkbart, og vann har flommet over gatene.

Hjemme venter bekymrede familiemedlemmer, som bestemmer seg for å forlate huset og søke seg til det høyeste punktet i nærheten – en solid mølle som ligger oppå et av dikene som omgir Hamburg.

Da familien flykter mot møllen, er det nesten for sent. Vannet i Elben har allerede nådd dikets krone, og med økende kraft fosser det over den oppdemte vollen og plasker ned over flokken som kjemper seg på alle fire oppover stigningen mot møllen.

«Vi klatret oppover diket. Men vannet feide oss ned igjen. Folk skrek og gråt, noen brakk armer og bein», fortalte Monika Genz senere.

Vannet rammer med ufattelig kraft

Monika er en av de heldige som kommer seg i sikkerhet i møllen i siste øyeblikk. Kort tid etter – elleve minutter etter midnatt – brister dikene ved Neuenfelde – en av Hamburgs vestligste forsteder.

Etter dette går ting fort. Baksiden av dikene rundt Hamburg er ikke forsterket, og flere steder består fyllingen av murbrokker fra hus ødelagt under andre verdenskrigs bombeangrep.

De gamle murbrokkene gjør sikringen ustabil, og i løpet av kort tid brister dikene mer enn 60 steder.

Vannmassene oversvømmer raskt de lavtliggende byområdene mot sør.

Blant distriktene som blir rammet først, er Wilhelmsburg, der Jürgen Karsch og familien bor. Etter å ha blitt vekket av vannet som fosser inn i leiligheten i første etasje gjennom sprekker rundt vinduene, søker familien ut på eiendommens trapp.

Idet de prøver å forlate eiendommen, gir gatedøren etter med et smell, og vannet hamrer nå også inn i oppgangen.

Familien løper raskt opp trappene til 5. etasje, hvor de søker tilflukt. Fra vinduene kan de betrakte det nattsvarte vannet strømme forbi som en elv. Oversvømmelsen er nå så kraftig at vannet står i en høyde på tre meter flere steder i byens gater.

Bydelen Waltershof ved Hamburgs havn holder også på å bli oppslukt av vannmassene. Her bor det rundt 4000 mennesker, mange av dem hjemløse fra krigens tid.

De bor nå i kolonihagehus og blikkskur i bydelen, som egentlig er en øy forbundet med fastlandet med én enkelt lavtliggende vei.

Vannmassene knuser de spinkle husene eller river dem med seg i den virvlende malstrømmen.

«Vannet skyllet inn med ufattelig kraft og styrke. Jeg kommer aldri til å glemme ropene om hjelp og den hylende vinden og brølingen fra vannet», forteller en av bydelens beboere, Johannes Tönnies, som da var 23 år.

Tönnies begir seg ut i stormen for å redde besteforeldrene sine og finner dem sittende på stoler stablet opp på kjøkkenbordet, mens vannet står høyt på gulvet.

I bilen sin klarer han å frakte både besteforeldre og faren og moren bort fra øya i siste øyeblikk, før veien blir oversvømmet, og Waltershofs gjenværende beboere må se sin eneste fluktvei avskåret.

Hæren skal redde Hamburg

Situasjonen er nå så alvorlig at byens politimester iverksetter en improvisert kriseberedskap. 1500 menn blir sendt ut for å ta seg av tusenvis av mennesker i nød.

Politimesterens korps kommer tilbake sjokkert med rapporter om lik i gatene, hus som er dekket av vann, og om desperate mennesker som har klatret opp i trær og sitter på hustak.

Storm og vannmasser har også revet ned strøm- og telefonlinjer, og mange bydeler er fullstendig isolert fra omverdenen. Klokken 03.07 når vannstanden sitt høydepunkt da målestasjonen i havnekvartalet St. Pauli viser 5,70 meter over normalen.

Tidlig om morgenen innfinner byens innensenator Helmut Schmidt (Hamburgs innenriksminister) seg på kontoret sitt.

Selv om grunnloven uttrykkelig forbyr å sette inn hæren innenfor Tysklands grenser, kaller Schmidt umiddelbart inn pionertropper og organiserer helikoptre og redningsflåter fra forsvaret.

Dietrich Schmeidler er pilot på et av de første militærhelikoptrene som ankommer katastrofeområdet.

«På vei til Hamburg lyttet vi til nødfrekvensen der all radiokommunikasjon foregikk. Det sto klart for oss at helvete var løs», fortalte Schmeidler senere.

Da han nærmer seg byen, kan Schmeidler se ut over ødeleggelsene med egne øyne:

«Bydeler som sto på kartet, kunne vi ikke lenger se. Hele området sør for Elben var oversvømmet. Bare her og der raget det opp markante punkter. Høye hus på fire etasjer sto under vann, og biler fløt rundt i vannet. Det var veldig urovekkende», forteller Schmeidler, som ikke måtte vente lenge på å komme i gang.

«Vi så et lite hus der folk sto på taket. Huset holdt på å flyte bort under dem. Det var ikke annet å gjøre enn å dykke ned og hente dem», forteller piloten.

«Flyvende engler» redder hundrevis

Flere oppdrag følger, ofte til fare for piloten, som i etterdønningen av stormens sterke vind må navigere mellom trær, hus og høyspentledninger.

Hundrevis av mennesker blir reddet av «de flyvende englene», som innbyggerne i Hamburg kaller helikopterbesetningene.

Men ikke alle kommer seg godt gjennom natten. 315 drukner eller blir klemt i hjel under sammenstyrtede hus og bygninger. Andre bukker under som følge av kulde.

Historikere anslår at tusenvis ville ha dødd av sykdom, kulde eller sult dersom redningsmannskapet de følgende dagene og ukene ikke hadde klart å levere mat og forsyninger ut til de mange som fortsatt var avskåret fra omverdenen av vannmassene.

Fra bare én enkelt, improvisert helikopterlandingsplass, Jenischpark, leverte helikopterbesetningene 20 000 liter drikkevann, 5000 brød og 4 tonn poteter.

Først flere uker senere begynner byen å vende tilbake til hverdagen. Men for tusenvis av innbyggere er livet forandret for alltid.

Tjue tusen har mistet hjemmene sine, og store byområder kan ikke reddes. Dette gjelder blant annet Waltershof.

Her brenner et ryddeteam ned restene av de sammenstyrtede husene og dekker alt med sand. Området blir deretter regulert til næring.

Både Monika Genz og Jürgen Karsch slipper helskinnet fra strabasene.

Karsch oppholder seg hos familien i 5. etasje i 14 dager, mens vannet langsomt senker seg igjen. Fra vinduet i høyden følger han spent med på redningsaksjonen og drømmer om at han i likhet med de store guttene kan melde seg frivillig til tjeneste i redningsmannskapet.

Først da han kommer tilbake på skolen, går alvoret i saken opp for ham. Det er tre tomme stoler i klasserommet. Elevene som vanligvis sitter der, har druknet.

Monika Genz gifter seg med kjæresten som hun gikk på kino med den skjebnesvangre kvelden. Kort tid etter flytter det unge paret fra Hamburg for å bosette seg 20 km unna på det såkalte Hexenberg – 39 meter over havet.

Hun glemmer aldri stormfloen.

«Jeg drømmer om vann. Jeg drømmer at jeg synker, og at jeg blir skylt ned fra diket», fortalte hun til TV-stasjonen NDR.

Senator Helmut Schmidt ble berømt i hele landet for sin handlekraft. I 1974 tiltrådte han posten som forbundskansler i Vest-Tyskland.