Lynene flerrer opp himmelen utenfor kirkevinduene idet presten Jón Steingrímsson advarer menigheten om at dommedag er nær.
I ukevis har bygda Klaustur vært truet av utslettelse. Elva har fordampet etter at lava har veltet opp av en enorm revne ved den islandske sørkysten, og svarte askeskyer skygger for sola.
Søndag 20. juli 1783 er kirken i Klaustur full av redde bygdefolk. De bleke ansiktene til menn, kvinner og barn lyses nå og da opp av lynglimt. Steingrímsson holder preken mens den altetende lavaen nærmer seg kirken meter for meter.
Lufta er tykk av svovel, og varmen gjør det umulig å puste i den. Steingrímsson er overbevist om at verden kommer til å gå under så snart han er ferdig med bønnene sine.
Lava begynte å fosse opp av Islands undergrunn i Klaustur (Kirkjubæjarklaustur), som ligger på den sørlige delen av øya.
I åtte måneder herjer Islands mest ødeleggende vulkanutbrudd gjennom tidene. Det er kjent ikke bare fra skriftene Steingrímsson etterlater seg, men også fra observasjoner i en rekke land.
Askeskyen la seg nemlig over store deler av den nordlige halvkule og spredte død og elendighet hvor enn den kom. For kongen av Frankrike skulle naturkatastrofen vise seg å bli fatal.
Islandsk aske skapte kaos i Europa
Undergangsfornemmelser var ingen sjeldenhet for Jón Steingrímssons menighet. Nede under Island støter den nordamerikanske og den eurasiske kontinentalplaten sammen – med hyppige jordskjelv som følge.
Ingen hadde likevel forutsett at de tektoniske bevegelsene pinsedag 8. juni 1783 skulle lage en gapende revne i jorda så nær bygda Klaustur.
Snart veltet lava og giftige gasser opp fra en rekke krater i en 24 kilometer lange revne som også kløyvde fjellet Laki, som utbruddet senere ble oppkalt etter.
Vulkanutbruddet skapte en 24 kilometer lang revne som ennå er synlig.
I motsetning til en klassisk kjegleformet vulkan, som Vesuv, besto Laki-utbruddet av en rekke frittstående lavafontener i et utilgjengelig fjellområde som til og med lå innhyllet i svart røyk.
Mangelen på en stor kjegleformet og lavasprutende vulkan er ifølge historikerne hovedårsaken til at Laki i dag stort sett har gått i glemmeboka – selv om ødeleggelsene var enorme.
Lakis mest dødbringende produkter var ikke lavaen, men de enorme mengdene underjordiske gasser som etter revningen den 8. juni slapp ut i atmosfæren.
Presten Steingrímsson skrev ned begivenhetene hver dag i en bok som siden har blitt kjent som «Ildskriftet». Det begynte med at jorda ristet, elva Skaftá fordampet, nyklipte sauer ble svidd av syreregn, aske regnet ned fra himmelen, og månen var rød som blod.
Den 12. juni strømmet lavaen ifølge «Ildskriftet» langs det uttørkede elveleiet til Skaftá «med skrekkelig fart», og det oppsto øredøvende eksplosjoner når lavaelva gikk over breddene og traff våtområder og bekker.
«Vi kunne se rett på sola to timer før solnedgang – uten å bli blendet – og da var den like rød som om vi hadde sett på den gjennom sotet glass.» Innbygger i Le Havre i Frankrike.
Den 15. juni gikk en flokk fortvilede bønder fra Klaustur opp på et fjell nordøst for bygda, og derfra talte de tjue aktive ildfontener. Alle var redde for at lavaen snart skulle strømme ned fra høylandet og sluke hele bygda.
Langt oppe i atmosfæren var vinden samtidig i ferd med å blåse askeskyen inn over Europa. På Færøyene ble gress og lauv svidd av syreregn, og fra Skottland til Italia la folk merke til en uvanlig tett tåke som skjulte stjernehimmelen om natten.
Den 18. juni skrev en innbygger i den franske byen Le Havre: «Vi kunne se rett på sola to timer før solnedgang – uten å bli blendet – og da var den like rød som om vi hadde sett på den gjennom sotet glass.»
For å finne ut hvor tåka kom fra, besteg den franske botanikeren Robert de Lamanon et 1900 meter høyt fjell i Provence, men han kom ikke over tåka. Lokale gjetere fortalte ham at de hadde sett den helt oppe i tre tusen meters høyde.
Tåka stinket av svovel og brant i hals og øyne.
En bekymret naturforsker i England, Gilbert White, skrev den 23. juni: «På mange åkre har hveteaksene blitt gule og ser ut som om de er angrepet av frost.»
Katastrofen rammet to kontinenter
Vulkanutbruddet begynte den 8. juni 1783 og fikk omgående fatale konsekvenser på Island. Men etter hvert som askeskyen bredte seg, ble resten av den nordlige halvkule også rammet av død og ødeleggelse.
England
I ukene etter vulkanutbruddet var varmen uutholdelig i England. Ifølge naturforskeren Gilbert White «kunne kjøtt slaktet dagen før knapt nok spises; fluene svermet så voldsomt på veiene og i hekkene at hestene ble halvt avsindige».
Korsika
Den 27. juni var det voldsomme lynnedslag i den lille korsikanske byen Saint-Florent. Det førte til ildstormer som la det meste av byen i ruiner.
Østerrike
Etter en rekordvarm sommer i Europa fulgte en ekstremt kald vinter. Landsbyer ble begravd under tung snø som fikk takene til å kollapse. Folk døde av kulde hver dag – bare den 7. januar 1784 frøs ikke mindre enn 53 østerrikere i hjel.
Nord-Afrika
Askeskyen førte til temperaturendringer så langt borte som i Sudan, der det årlige monsunregnet sviktet. Den manglende nedbøren førte til rekordlav vannstand i Nilen, så markene i Egypt ikke fikk tilstrekkelig med næringsrikt nilvann. Den franske vitenskapsmannen Constantin Volney beskrev konsekvensene i 1784: «Kort etter slutten av november tok sulten nesten like mange liv i Kairo som pesten.»
I Holland delte samme sommer fysikeren S.P. van Swinden britens bekymring:
«Markene fremviser et meget trist utseende. Den grønne fargen på trær og planter er forsvunnet, og jorda er dekket av løv som har falt. Man kunne gjerne tro at det var oktober eller november.»
Den kvelende tåka fikk også Europas sommertemperaturer til å stige. En blanding av hete, vulkansk aske og vanndamp førte til voldsomme tordenvær.
Lynnedslag drepte både dyr og mennesker, og byger med gigantiske hagl knuste tak og vinduer. Skipstrafikken hadde store vansker, siden tåka ga svært begrenset sikt.
I Europas storbyer gikk reportasjer om redselsværet som varmt hvetebrød – den 27. juni kunne avisen The London Packet berette at den korsikanske byen Saint-Florent var «ødelagt av ild forårsaket av et uvær med torden og lyn».
I Polen rapporterte avisene at handelsbyen Swidnica var rammet av «et så fryktelig uvær at det lett kunne forveksles med et jordskjelv».
Det naturskjønne Altaj ligger 380 mil sørøst for Moskva. I 1783 var Altaj en del av det kinesiske keiserriket.
Den 1. juli var tåka kommet helt til Altaj, på grensen til Mongolia – sju hundre mil fra Laki. Og stadig fosset giftige gasser ut av den islandske vulkanen.
Preken stanset lavastrøm
Mens katastrofen bredte seg, hadde Laki for lengst forvandlet det sørlige Island til et ragnarok. Hyppige jordskjelv rystet jorda, luften stinket av gass, og det ferskvannet asken ikke hadde ødelagt, smakte svovel.
Fugler falt ned fra lufta, og på sjøen lå det død fisk i vannskorpa. I boka si skrev Steingrímsson: «I dagevis gikk det knapt et øyeblikk mellom lynnedslagene.»
De urolige innbyggerne i sognet hans manglet mat og var redde for at den voksende lavastrømmen, som i begynnelsen av juli hadde slukt en saueflokk på en liten øy, skulle nå Klaustur. Mens enkelte flyktet til slektninger andre steder på Island, valgte de fleste å holde seg nær eiendommene sine og legge skjebnen i Guds hender.
«Vi forlot kirken gladere enn jeg kan beskrive, og takket Gud for den svært synlige beskyttelsen.» Presten Jón Steingrímsson.
Den 19. juli var lavaelva bare tre kilometer øst for Klaustur, der den kvelende røyken lå så tett at folk ikke kunne bevege seg utendørs.
Søndag 20. juli holdt de fromme innbyggerne seg likevel for munnen og kjempet seg vei gjennom lyn og torden til kirken, der Steingrímsson sto klar til å holde det han trodde skulle bli hans siste gudstjeneste. Men da presten var ferdig med å snakke, hadde lavastrømmen ifølge «Ildskriftet» stoppet opp:
«Vi forlot kirken gladere enn jeg kan beskrive, og takket Gud for den svært synlige beskyttelsen og forløsningen som han hadde gitt oss og sitt hus. Fra denne dagen gjorde ilden ingen større skade på mitt sogn.»
I stedet for å sluke Klaustur dreide lavaen mot sør og rant ut i havet. Selv om kursendringen ifølge forskerne skyldtes geologiske forhold, ble den av islendingene betraktet som et mirakel.
Steingrímsson ble viden kjent som «ildpresten» som hadde reddet sognet sitt fra undergangen. Men utbruddet til Laki var langt fra overstått.
Desperasjonen stiger i Frankrike
Dagens forskere mener at vulkanen i alt spydde ut 122 millioner tonn svoveldioksid, 15 millioner tonn fluor og 7 millioner tonn klor.
Mange av historiens største vulkanutbrudd har sendt aske og gass opp i tjue kilometers høyde, så vinden kunne føre giftstoffene vidt omkring.
De giftige gassene begynte blant annet å merkes i kommunen Umpeau i Nord-Frankrike, der den lokale presten skrev:
«Pasienter var plaget av en halssykdom. Etter 18 dager var det 40 døde. Man tror at tåka som formørket sola, var et varsel om denne forbannelsen. Må Gud bevare sognet mitt.»
Etter den varmeste sommeren i manns minne – i Wien ble det for eksempel målt 31 grader i september – fulgte den kaldeste vinteren på 250 år. Elvene Elben og Donau frøs til, og fra Skottland til Østerrike ble det meldt om tallrike tilfeller av mennesker som frøs i hjel når de dristet seg ut i friluft.
På havet ble det observert isflak helt ned til Mexicogolfen. Og selv om islendingene den 7. februar 1784 for siste gang så glødende lava i Laki-kratrene, fortsatte ettervirkningene av vulkanutbruddet ufortrødent. I Stockholm sank temperaturen til 33,7 minusgrader i mars 1784 – det kaldeste som noen gang er målt i den svenske hovedstaden.
I dag er elva Skaftá ved Klaustur vannrik, men etter vulkanutbruddet i 1783 var den helt tørrlagt.
I Frankrike var dronning Marie-Antoinette henrykt over all snøen som lot henne dra på sledetur i de parisiske gatene. Men idyllen varte ikke lenge. Da våren endelig kom, smeltet de store snømengdene, så den sentrale bydelen Île de la Cité med Notre-Dame-katedralen ble oversvømt.
For å forhindre opptøyer besluttet mannen hennes, Ludvig den 16., å gi økonomisk bistand til ofrene for oversvømmelsen.
I april 1784 hadde Laki krevd så mange ofre på Island at øyas overhode, den danske kong Kristian 7., sendte advokaten Magnús Stephensen til øya for å undersøke skadene.
Her kunne Stephensen blant annet observere hvordan sauer hadde fått deformert skjelett av å spise forgiftet gress, og hvordan folk hadde mistet tungen etter å ha spist forgiftet sauekjøtt.
Samfunnet var i oppløsning, og øya ble herjet av desperate tiggerbander.
Da Stephensen publiserte sin omfattende rapport i 1785, overveide kongen å midlertidig flytte de gjenværende islendingene til Danmark, men planen ble aldri satt ut i livet.
Rødglødende lava og tykk røyk skremte islendingene gjennom det meste av et år. Først etter åtte måneder var vulkanutbruddet over.
Ifølge historikere tok vulkanutbruddet livet av omkring en femtedel av befolkningen og halvparten av kyrne og sauene på øya.
Rundt ni tusen islendinger mistet livet, men asketåka over Europa og Nord-Afrika føyde mange flere til. Ett anslag sier at opptil seks millioner mistet livet i årene som fulgte, da avlingene slo feil i blant annet Egypt, India og Japan.
I Europas mest folkerike land, Frankrike, medførte Lakis utbrudd at 1780-tallet ble preget av harde vintre, kalde somre og store mengder regn.
Lakis forstyrrelse av det franske været kulminerte i 1788, da tørke og voldsomme sommeruvær ble avløst av en isvinter så ekstrem at lektere med korn frøs fast i elvene. Våren 1789 knuste store oversvømmelser bøndenes håp om en bedre høst, og allerede i mars var Frankrike nesten tømt for korn og mel. Brødprisene eksploderte, og soldatene i hæren deserterte fordi familiene deres sultet.
Frankrikes undertrykte masser grep til våpen og avsatte kongen.
Fire årsaker til den franske revolusjonen
Vulkanutbruddet på Island var en viktig brikke i det franske monarkiets undergang. Naturkatastrofen ga Frankrikes allerede hardt pressede underklasse en dytt – og de skred til handling.
Bøndene ville høres: Kongen styrte Frankrike med støtte fra adelen og de geistlige. Da det store flertallet av fattige bønder og borgere krevde medbestemmelse, nektet overklassen å gi slipp på de nedarvede privilegiene sine, blant annet skattefritak.
Økonomisk kollaps: Solkongen Ludvig den 14.s kriger og sløsing på 1600-tallet hadde tappet Frankrike for ressurser. På 1700-tallet vokste befolkningen kraftig, mens kongen prøvde å unngå statsbankerott ved å ta opp dyre lån og sette opp skattene.
Upopulære kongelige: Mens opplysningstidens tanke om at alle mennesker er likeverdige, bredte seg, så franskmennene på kongeparet med stigende forakt. Særlig dronning Marie-Antoinette, som kastet bort formuer mens folk sultet, ble lagt for hat.
Feilslått høst: Kalde somre og uvær utløst av den islandske vulkanen gjorde på 1780-tallet livet surt for bøndene. I 1788 slo kornhøsten feil, og prisene på brød steg voldsomt. Hungersnøden ble ikke mindre i 1789, da haglbyger ødela avlingene.
Da bønder flere steder i landet protesterte mot regjeringen, fikk Ludvig den 16. tyske og sveitsiske leiesoldater til å patruljere gatene i Paris. Men til slutt kunne ingen ting holde tilbake de sultne pariserne i tusentall.
Den 14. juli 1789 stormet de fengslet Bastillen for å skaffe seg våpen – den franske revolusjonen var i gang. Fire år senere ble Ludvig den 16. henrettet med giljotin. Laki hadde kostet den franske kongen hodet.