San Francisco, USA, 3/5 1906
Kjære far
Det er helt forferdelig. Samme hvor jeg går, ser jeg ikke annet enn ødeleggelser, ødeleggelser, ødeleggelser og atter ødeleggelser. Det hele er så forferdelig at jeg ikke kan beskrive det med ord. Men når det først har festet seg i sinnet, glemmer man det aldri.
Omtrent kl. 5.15 om morgenen den 18. april ble jeg vekket av at sengen beveget seg frem og tilbake. Det føltes helt forferdelig, og det forekom meg at det aldri noensinne ville stoppe.
Da vi ble sendt ut på gaten, marsjerte vi bortover Geary Boulevard til Market Street og derfra til Montgomery Street.
Akkurat som vi forlot Market Street for å marsjere oppover Montgomery Street, så vi at hotellene Palace og Grand begynte å brenne.
I løpet av få minutter var de to store bygningene fullstendig omgitt av flammer. Ildens raseri var et fryktinngytende syn.
De modige brannmennene trakk seg tilbake skritt for skritt, bygning for bygning mens de gjorde sitt ytterste for å få bukt med demonen som var i ferd med å fortære vårt elskede San Francisco. Men anstrengelsene deres var nytteløse.
Selv om de forsøkte seg med dynamitt, krøp ilden ubønnhørlig frem og fortærte bygningen som huser avisen Examiner and Chronicle.
Så nådde flammene Call-bygningen. Den fremstår nå som et enormt monument på en vidstrakt kirkegård. Ilden raserte bygningen fullstendig, og den fremstår nå som en sotsvart haug.
Ilden spredte seg nå videre og omsluttet tinghuset. På få minutter ble bygningen forvandlet til en ildsøyle. Flammene slikket høyt opp i luften.
VIDEO – Se ødeleggelsene i San Francisco:
Vi begynte å bli nervøse, for nå var det bare noen få rekker med hus mellom oss og ilden. Mine tanker gikk til familien min. Jeg hadde ikke sett dem siden tidlig om morgenen.
Jeg funderte på om brannen hadde nådd frem til dem, og hvordan de hadde det hvis de var på flukt fra brannen, de som jeg.
I rennesteinen lå det et papirark. Jeg plukket det opp og skriblet noen linjer til dem der hjemme. På den måten ville jeg fortelle dem at jeg var i live, og at jeg var ved godt mot.
Jeg skrev i lysskjæret fra brannen og fikk en mann til å levere brevet. Senere viste det seg at mor faktisk hadde fått beskjeden, og at den hadde gjort henne en hel del roligere.
Vi gikk mot sentrum av byen. Nå hadde ilden beveget seg over den store bakken og omsluttet det nye Fairmont Hotel fullstendig. Da ilden hadde rast fra seg, var bygningen helt svart, og silhuetten avtegnet seg skarpt mot himmelen.
Vi trakk oss tilbake til Jefferson Square ved Golden Gate-broen og Octavia Boulevard. Her så vi en flokk på ca. 3000 mennesker. De krøp sammen på et areal som tilsvarer omtrent to boligblokker.
Det fulgte en fryktelig natt da ingen sov. Det var umulig. Både varmen og frykten var altfor intens.
Omtrent kl. fire om morgenen ble halvparten av bataljonen vår beordret til Golden Gate Bridge. Vi skulle ta oss av de menneskene som søkte tilflukt der.
Der hadde folk krøpet inn i telt som var laget av laken, tepper eller pledd – alt som kunne skjerme dem mot den kulden og tåken som – det vet du jo – legger seg over byen når kvelden faller på.
Noen dager senere hadde jeg vakttjeneste og var utstasjonert ved ruinene i enden av Third Street.
Mens jeg holdt vakt, fikk jeg øye på en mann. Han befant seg noen meter unna meg og sto bøyd over noe som lå på bakken. Jeg ropte og sa at han skulle forsvinne, men han lot som om han ikke hørte meg. Derfor reiste jeg meg og fyrte av et skudd i retning av ham.
Selvfølgelig traff jeg ham ikke, men skuddet må ha skremt ham, for han begynte å løpe.
Jeg gjorde klar til å skyte igjen da det plutselig ble fyrt av et skudd fra den andre siden av gaten og mannen falt fremover.
Det var en menig soldat som hadde fyrt av skuddet da han så mannen løpe etter at jeg hadde skutt mot ham.
Vi nådde mannen samtidig og så at skuddet hadde gått gjennom halsen. Han var steindød. Det viste seg at han var svart. En offiser kom forbi og ga oss ordre om å kaste liket inn i ruinene som fortsatt brant. Vi gjorde det.
Menneskemengde oppsøker sine eiendommer i murbrokkene etter jordskjelvet. Noen forsøker å åpne bokser for å se om det skjuler seg noe spiselig.
Etterpå gikk vi tilbake for å se hva mannen hadde lett etter. Vi undersøkte saken og fant liket av en mann halvt begravd av murstein.
Vi gravde ham fri og la ham sammen med de omtrent 20 drepte fra et sammenstyrtet pensjonat.
Store skorsteiner står fremdeles her og der. De ligner minnesmerker på en kirkegård.
Men endelig var jeg fremme i Market Street. Å, det gjør så hjerteskjærende vondt å se de store bygningene jeg kjenner så godt fra da vi hadde forretning. Nå er de bare en ruinhaug.
Overlevende lette etter eiendelene sine i ruinene i dagene etter jordskjelvet.
Det forholder seg også slik at ingen av bygningene i området fra Market Street og ned til det stedet som ferjen går fra, kan betraktes som trygge å oppholde seg i. Derfor vil de husene som har overlevd brannen, snart bli revet ned av hensyn til folks sikkerhet.
Alle de offentlige bygningene er borte. Selv rådhuset er bare en ruinhaug, og også det vil snart forsvinne.
Etterskrift
Tross de enorme ødeleggelsene ble San Francisco gjenoppbygd på rekordtid.
Alt i 1915 var byen stort sett tilbake til sin opprinnelige form og størrelse. Hvert år minnes byen ofrene med en høytidelighet ved Lotta’s Fountain, et monument som de overlevende brukte som samlingspunkt i dagene etter skjelvet.
I 1989 rammet et voldsomt jordskjelv byen igjen. Det målte 6,9 på Richters skala og kostet 63 mennesker livet.