Juliane Koepcke, 17 år, fargelagt

Julemirakelet i jungelen

17 år gamle Juliane Koepckes fly styrter den 24. desember 1971 fra tre kilometers høyde. Såret, nesten blind og alene begynner hun sin kamp for å overleve i den peruanske jungelen.

17 år gamle Juliane Koepckes fly styrter den 24. desember 1971 fra tre kilometers høyde. Såret, nesten blind og alene begynner hun sin kamp for å overleve i den peruanske jungelen.

Bettmann/Getty Images & Shutterstock

Stemningen er god om bord på ruteflyet som julaften 1971 er på vei fra Perus hovedstad Lima til jungelbyen Pucallpa. Tenåringen Juliane Koepcke flyr med moren sin – de skal møte faren til Juliane for å feire jul.

Flyvertinnene har nettopp begynt å samle inn brettene da himmelen blir stummende mørk. Fra setene sine i tre kilometers høyde ser Juliane og moren voldsomme lyn.

Turbulens får flyet til å riste, og plutselig går bagasjehyllene med håndbagasje opp. Vesker og julegaver faller i hodet på passasjerene mens alle skriker av redsel.

Juliane ser på moren sin, som prøver å berolige henne. Så slår et lyn ned like ved vinduet deres.

"Nå er det over", rekker moren hennes akkurat å si før flyet rives i stykker. Som i en drøm registrerer Juliane at kabinens midtgang befinner seg loddrett under henne. Så blir alt svart.

Fly

Juliane Koepcke merket allerede under ombordstigningen at flyet – et Lockheed L-188 Electra fra flyselskapet LANSA – var i dårlig stand.

© Clint Groves

Da hun for en kort stund kommer til bevissthet, går det opp for henne at hun faller og faller. Hun har hodet ned og kan se hvordan jungelen nærmer seg i høy fart.

Enhver flypassasjers verste mareritt er blitt virkelighet for 17-åringen. Da Juliane våkner, sitter hun fortsatt fastspent i flysetet.

Hvordan hun har overlevd, aner hun ikke, men hun er helt alene i regnskogen, hvor det vrimler av slanger, giftige edderkopper og krokodiller.

Foreldrene kjente jungelen

Juliane Koepcke ble født i Peru i 1954. Foreldrene hennes var tyske biologer som etter andre verdenskrig hadde problemer med å finne arbeid i det utbombede Tyskland. Rett etter krigen reiste de derfor til Sør-Amerika og grunnla en forskningsstasjon midt i regnskogen.

Julianes mor studerte fugler – spesielt arten hoatzin, som er de nærmeste slektningene til utdødde dinosaurer – mens faren forsket på jungelens økosystem.

Som barn tilbrakte Juliane lange perioder i jungelen og lærte å våge seg inn i villmarken i Sør-Amerika.

Moren og faren forklarte for eksempel at hun alltid skulle riste skoene før hun tok dem på. Dette ville forhindre at hun ble bitt av giftige edderkopper som hadde kravlet inn i dem i løpet av natten. Leksjonene i overlevelse skulle senere vise seg å redde datterens liv.

Juliane Koepcke overlevde et fall fra tre kilometers høyde. Svært få andre har sluppet like heldig fra flyulykker.

Dave Gershowitz Flyulykke
© CDR John Redfield, USCGR

Hoppet i sikkerhet

I 1948 utførte en bande kriminelle den første kapringen av et kommersielt fly, et sjøfly fra Cathay Pacific. Målet var løsepenger. Piloten gjorde motstand og ble skutt, hvorpå flyet styrtet nær den portugisiske kolonien Macao i Kina.

Kun én av kaprerne, Wong Yu, overlevde da han i siste øyeblikk hoppet i vannet fra flyets nødutgang. 25 omkom.

© CDR John Redfield, USCGR

Vesna Vulovic flyulykke
© Jat Airways

Reddet av trær og snø

Vesna Vulović har ufrivillig rekorden i å overleve et fritt fall uten fallskjerm. I 1972 var hun flyvertinne om bord på et fly på vei fra København til Zagreb, da en bombe om bord eksploderte i 10.160 meters høyde. Mens passasjerer og den øvrige besetningen ble kastet ut av flyet og døde, lå Vulović fastklemt bak servicevognen sin.

Da flyet traff bakken, tok høye trær og dyp snø av for fallet, så flyvertinnen slapp unna med store skader. Hun kunne senere gjenoppta arbeidet.

© Jat Airways

Flyulykke jungel sitat
© CNN

Klamret seg til vrakdeler

Under landingen styrtet et fly fra Jemen i 2009 i havet nær Komorene øst for Afrika. 152 ble drept – kun 12 år gamle Bahia Bakari fra Frankrike overlevde ulykken.

Hun kunne ikke svømme, men klamret seg til en vrakdel i høy sjøgang i ni timer. Det meste av tiden var det belgmørkt, inntil redningsmannskapet nådde frem. Pressen døpte henne “Mirakeljenta”.

© CNN

Da Juliane våkner etter flystyrten, har hun ligget skogbunnen i nesten et døgn. Tenåringen er gjennomvåt og dekket av mudder. Det ene kragebeinet hennes er brukket, og hun har to dype flenger – en i leggen og en i overarmen.

Sjokket overdøver smertene, men langt verre er det at Juliane har mistet brillene sine. Uten dem er den sterkt nærsynte jenta nesten blind. I den søramerikanske regnskogen er det et spørsmål om liv eller død hvor Juliane setter føttene.

Hun har også mistet en av sandalene sine og må forsiktig stikke ut den foten som er beskyttet av litt såle, før hun setter den bare foten på samme sted. Igjen og igjen roper hun fortvilet på moren, men hører bare lyden av insektenes summing og fuglenes sang.

Den 17 år gamle jenta er helt alene i jungelen, og ensomheten føles plutselig overveldende. Juliane finner ingen andre vrakdeler i nærheten, men hun snubler over en pose smågodt fra flyet. Mens hun tygger på et godteri, begynner et fly å sirkle over skogen. Men Juliane vet at piloten ikke har sjanse til å oppdage henne under de tette trekronene. Hun er nødt til å redde seg selv.

Flyulykke Kart

Flyet styrtet sørvest for flyplassen i Pucallpa, hvor det skulle mellomlande.

© Shutterstock/HISTORIE

Tenåringen falt ned midt i regnskogen

Julaftensdag 1971 fløy Juliane Koepcke fra Lima til Iquitos i Peru for å feire jul med sin far. Men tenåringen og hennes mor nådde aldri frem.

  1. LANSA Flight 508 lettet fra Perus hovedstad Lima og skulle mellomlande i Pucallpa. Derfra skulle det videre til byen Iquitos, som ligger 1000 km mot nordøst. Om bord i det 4-motors propellflyet av typen Lockheed L-188 Electra befant det seg 86 passasjerer og 6 besetningsmedlemmer.

  2. Flyselskapet LANSAs ledelse presset sine ansatte hardt for å overholde juletidsplanen. Derfor følte de to pilotene om bord seg tvunget til å fly gjennom et voldsomt uvær. Et lynnedslag flådde flyet fra hverandre tre km over regnskogen. Senere ble det funnet vrakdeler spredt ut over en strekning på 16 km.

  3. Koepcke var den eneste overlevende. Uten brillene sine famlet hun seg gjennom Perus tette regnskog i 11 dager. Ved å følge en liten bekk nådde den 17 år gamle jenta elven Rio Shebonya, hvor hun så krokodiller. Likevel bestemte hun seg for å la seg flyte med strømmen. Slik nådde hun en ensom hytte som lokale tømmerhuggere brukte. De seilte den forkomne jenta til byen Tournavista.

Da flyets øredøvende motorlarm dør ut, blir hun var den behagelige lyden av rislende vann. Juliane kommer på de formanende ordene som hennes far alltid ga utenlandske forskere som besøkte ham i jungelen:

“Hvis dere går dere vill, så følg vannløpene – før eller siden vil dere nå frem til andre mennesker.”

Kun iført en kort sommerkjole og én sandal begynner hun å følge bekken.

Grusomt syn møter henne i jungelen

I fire dager famler Juliane seg omstendelig gjennom jungelen, så hører hun en lyd som får blodet hennes til å fryse til is. Et sted i nærheten basker kongekondorer med vingene.

De store fuglene er åtseletere og samles bare når det er mulighet for et festmåltid. Juliane gyser og tenker på sin mor. Bekken hun har fulgt, er nå blitt til en liten elv, og på den andre siden av en liten pynt fanger hennes nærsynte øyne opp restene av en seterekke fra flyet. Da hun kommer bort til den, overveldes hun av ulykkens grusomhet.

VIDEO: Se den enorme jungelen og vrakdelene

Styrtet fra tre kilometers høyde har hamret flysetet ned i skogbunnen. Passasjerenes hoder og overkropper har boret seg ned i bakken – bare beina stritter stive og livløse opp i luften. Det ene offeret er en kvinne, og Juliane tvinger seg selv til å undersøke føttene hennes.

Juliane puster lettet ut da hun ser neglelakk på tærne, for hennes mor bruker aldri neglelakk.

Dagene flyter sammen. Juliane har spist det siste godteriet, men selv om tarmene hennes skriker etter mat, tør hun ikke å spise noe fra skogen, hvor det vokser mange giftige planter. Det er regntid, så frukt er det ikke noe av, og siden hun ikke har noen machete, kan hun ikke hugge seg vei inn til spiselige palmehjerter.

Hun nøyer seg med å drikke av bekken som hun følger. Vannet er grumsete, men da det ikke finnes mennesker i mils omkrets, risikerer hun ikke å få dysenteri av ekskrementer i vannet – dessuten har hun ikke noe valg. Mat kan kroppen unnvære i ukevis, men uten væske vil hun dø i løpet av få dager.

Hoatzin i natur

Juliane Kopeckes mor var biolog og studerte hoatziner i Peru. Lyden av fuglene hjalp tenåringen med å unnslippe jungelen.

© Kate/Public domain

En dag fylles skogen av merkelige skrik. Det er hoatzinenes sang. Juliane blir nærmest ekstatisk, for hun vet fra sin mors forskning at fuglene bygger rede ved åpent vann; og her kan fly kanskje oppdage henne fra luften. Hun går etter lyden og befinner seg snart etter ved bredden av en elv.

Krokodiller jakter i elven

Den jungelvante jenta vet at hun vil komme raskere frem hvis hun vader i elven, men først må hun finne en pinne. På bunnen av Perus elver lever giftige piggrokker som stikker hvis hun kommer til å tråkke på dem. Med pinnen kan hun gjennomsøke elvebunnen før hvert skritt.

Gjennomsøkingen tar evigheter, og det går altfor langsomt fremover. Juliane legger seg i stedet i vannet og flyter med strømmen.

Hist og her ser hun krokodiller, men foreldrene hennes har forklart henne at Perus krokodiller (kaimaner) ikke er kjent for å angripe mennesker, så Juliane bestemmer seg for å ta sjansen.

Hun er heller ikke bekymret for glupske pirajaer, for hennes far har fortalt at de bare er farlige i stillestående vann.

VIDEO: Skarpe tenner lurte i vannet

Etter som dagene går, blir Juliane mer og mer utmattet. Hun har ikke spist noe på en uke og lider av søvnmangel.

Hver kveld, når Sør-Amerikas kullsvarte mørke senker seg over jungelen, finner hun et sted langs elven hvor hun kan hvile ryggen mot bredden. Men hun faller sjelden i søvn. I mørket stikker insektene henne konstant, og regntidens iskalde skurer får henne til å skjelve av kulde.

Verre blir det da hun oppdager at såret på overarmen er fullt av larver. Hun har ikke noe å behandle såret med og kan bare håpe på å nå frem til sivilisasjonen før armen blir så infisert at den må amputeres.

Med jevne mellomrom får hun øye på dverghjort helt tett på. De er ikke redd for henne, og nedslått må hun innse at de ikke er vant til å se mennesker, så det må fortsatt være langt til nærmeste by.

Da situasjonen ser som mørkest ut, fanger Julianes blikk omrisset av noe oppmuntrende. Ti dager etter styrtet mener hun å kunne ane en båt ved den motsatte bredden.

Larve på blad

I den tropisk varme jungelen blir åpne sår raskt infisert med larver.

© Shutterstock

Med sine siste krefter får hun kjempet seg over til den og legger en hånd på fartøyet for å forsikre seg om at hun ikke hallusinerer. Rundt båten er det fotspor.

30 larver myldrer frem

For Juliane tar det nå et par timer å komme seg de få skrittene opp fra bredden, og så får hun øye på en liten hytte og båtens påhengsmotor. Hun tenker tilbake på familiens hund, som en gang hadde et sår fullt av larver, og hvordan hennes far helte bensin i det.

Hun finner en liten gummislange og bruker den til å suge bensin ut av tanken med. Så spytter hun drivstoffet ut over sin ille tilredte overarm. Bensinen får det til å gjøre så vondt i såret at hun holder på å skrike, men kort etter søker larvene ut i lyset. Juliane fjerner 30 av dem med fingrene.

Da mørket faller på, går hun inn i hytta. Juliane tenker ikke på mat, selv om hun vet at hun holder på å sulte i hjel.

Neste dag blir hun sittende i hytta, for hun har ikke lenger krefter til å reise seg. Ut på kvelden hører hun stemmer og kjemper seg på beina. Utenfor møter hun tre skogsarbeidere.

De ser forskrekket på henne. I et kort øyeblikk tror de at den lyshårede jenta er den fryktede elvegudinnen Yacumama, som stjeler urbefolkningens barn.

Men Juliane skynder seg å berolige dem.

“Jeg er en jente som var om bord på LANSA-flyet som styrtet. Jeg heter Juliane Koepcke”, forklarer hun.

Skogsarbeiderne seiler henne til byen Tournavista, og derfra kommer hun videre til behandling på et sykehus. Her går det opp for Juliane at hun er flystyrtets eneste overlevende. Tenåringens arm kommer seg, og hun blir gjenforent med sin far.

Senere studerer Juliane til biolog, og hun har siden mottatt to ordener for sitt utrettelige arbeid for å redde Perus regnskog.

Les mer om jungeldramaet i Peru
Juliane Koepcke: When I Fell From The Sky – The True Story of One Woman's Miraculous Survival, Nicholas Brealey Publishing, 2012.