Lørdag kveld 20. januar 1951 er det kaldt og klart i den avsidesliggende dalen St. Peterstal i de sveitsiske alper. I landsbyen Vals koser den 23 år gamle Bernhard Tönz seg innendørs med sitt folkemusikkorkester. De siste dagene har et uvanlig snøvær tømt flere meter snø ned over fjellene, og Tönz og vennene hans har bestemt seg for å bruke kvelden til å øve på landsbyskolen.
Vinterhyggen blir plutselig avbrutt ved 22-tiden, da lyset forsvinner uten forvarsel og et stummende mørke senker seg over skolen.
Sekunder senere hører vennene en tiltagende buldring og kjenner at gulvet i det solide huset rister – et forvarsel om den tunge snøen som et øyeblikk senere treffer huset i et øredøvende inferno. Og så er natten med ett helt stille.
Siden husker Bernhard Tönz hvordan han løper ut i mørket. Han glemmer aldri synet som møter ham. Enorme snødriver dekker veiene rundt huset, og lenger opp i skråningen, der det før lå fem bolighus omkranset av fjøs, er det nå bare murrester og løsrevet tømmer.
Bernhard Tönz husker hvordan han løper ut i mørket. Han glemmer aldri synet som møter ham.
Det 300 meter brede skredet som velter ned over St. Peterstal med enorm kraft 20. januar 1951, har revet med seg bygninger og mennesker. Det Bernhard Tönz ikke vet, er at lignende scener utspiller seg over et enormt område i Østerrike, Tyskland, Italia og Sveits. Tönz er bare én av mange som er berørt av katastrofen.
I løpet av tre dager i januar går det mer enn 1000 snøskred i Alpene. Snømassene kostet mer enn 265 mennesker livet. Katastrofen er den hittil verste av sitt slag, og vinteren 1951 vil fremover bli kjent som «Redselsvinteren».
Snøen river i stykker betongsikringen
De usedvanlig mange snøskredene vinteren 1951 er et resultat av et like uvanlig vær. I desember 1950 faller det sparsomt med snø i Alpene, men i januar tar været hevn.
I to dager velter tørrsnøen ned over fjellene. Deretter følger et kraftig regnvær før det kommer en periode med sludd. Til slutt regner det igjen. Bare over den østerrikske delstaten Tyrol – et område på 12 645 km2 – pøser det ned en milliard tonn regn og snø. Nedbørmengden er det dobbelte av normalgjennomsnittet for måneden.
Temperaturforskjell fikk snøen til å velte ned
I midten av januar 1951 støtte varm atlanterhavsluft sammen med kalde vinder fra polare strøk over Alpene. Møtet fikk fatale følger.
Kulde og varme rammer Alpene
Et sterkt høytrykksbelte dannes over det sørvestlige Europa. Det sender store mengder varm luft fra Atlanterhavet mot Alpene. Samtidig har det dannet seg et lavtrykk i Nord-Europa. På nøyaktig samme tid sender det iskald polarluft mot fjellkjeden.
Frontene møtes
Den varme atlanterhavsluften og den kalde luften fra polområdet møtes i en front som strekker seg i sørøstlig retning fra Island til Alpene. Temperaturforskjellen mellom de to frontene gir store mengder nedbør, og over fjellkjeden begynner frontene å gi fra seg milliarder av tonn nedbør.
To meter snø faller på 48 timer
På bare to dager faller det over to meter snø. Nedbøren blir ledsaget av en sterk nordvestlig vind som blåser med opptil 185 km/t og river løs den nylig falte snøen slik at den sendes nedover fjellsidene.
Hver time natten igjennom kan tyrolerne se snødekket vokse 12 cm, helt til husene er begravd med sine beboere og fjellsidene er dekket med flere meter snø.
Samtidig får sterk vind snøen til å fyke sammen i store fonner i skråningene. Fonnene, som nå består av tung, våt snø på toppen av den fine, løse puddersnøen som falt noen dager før, er en tikkende bombe som kan utløses av selv den minste temperaturendring eller rystelse.
Den østsveitsiske kommunen Zernez får en forsmak på «Redselsvinteren» da syv mennesker blir fanget i snøskred og mister livet på en enkelt dag 19. januar.
Men dagen etter – den 20. januar, da Bernhard Tönz opplever et snøskred på egen hånd – går det virkelig galt. Utover dagen begynner milliarder av tonn med våt snø å gli nedover fjellsider overalt i Alpene.
Da skredene først får fart på seg, samler den tunge snøen stein og grus i en stadig større og mer ødeleggende masse med en vekt på opptil 800 kg pr. kubikkmeter. Med rasende fart knuser snøen alt i sin vei.
Trærne som er plantet i skråningene for å stoppe skredene, blir splintret som fyrstikker – eller de blir blåst over ende av lufttrykket som skredet skyver foran seg.
Flyr 60 meter gjennom luften
Selv de sterkeste barrierene må vike. I Nauders sør for St. Anton i Østerrike hamrer snøskred gjennom betongbarrierer som myndighetene har satt opp nettopp for å beskytte mot snømassenes herjinger. Skredgjerder av jernbaneskinner, som er støpt inn i fjellet, bøyer seg som binders.
Overalt er ødeleggelsene massive. Øyenvitner beskriver hvordan et snøskred fra det 2760 m høye sveitsiske fjellet Muntet ødelegger syv hus og åtte fjøs samt en skole og kirken. Landsbyen Meierhof lider det største tapet av bygninger – snøen knuser hele 42 hus og driftsbygninger på sin vei.
Bernhard Tönz i Vals må også innse at skredene har slukt landsbyen hans.
«Plutselig lød det en matt, rullende lyd, deretter knak og brak – og så ble hele bygda mørklagt. I det øyeblikket ble familienes hus og hjem til deres grav», skrev det sveitsiske instituttet for snø- og snøskredforskning om katastrofen som Tönz opplevde.
Instituttet samler inn beretninger om hvordan hastigheten på skredene gjorde det umulig å flykte fra den hvite muren. En mann som var opptatt med å måke snø utenfor hotellet «Drei Könige» i den sveitsiske feriebyen Andermatt, blir drept på stedet da snøskred fra de omkringliggende fjellsidene ruller ned over landsbyen på kort varsel. Samtidig blir et hus i nærheten og dets åtte beboere knust under snømassene.
Bare en tilfeldighet redder familiefaren Johann Lutz, som også bor i Andermatt. Lutz begynner å frykte at de store nedbørmengdene vil få takkonstruksjonen på huset hans til å kollapse, og bestemmer seg derfor for å klatre opp og måke vekk snøen.
Mens han er på taket, ruller skredet mot byen. Det enorme lufttrykket løfter Lutz opp og kaster ham 60 meter gjennom luften før han lander i myk snø nesten uskadd og i sikkerhet for skredet.
Isolerte innbyggere i Münster-dalen får mat og bensin sluppet ned av det sveitsiske flyvåpenet og takker med et «Danke» skrevet i snøen.
For innbyggerne i alpedalene er skrekken langt fra over. I alt seks snøskred traff Andermatt 20. januar og resulterte i 13 dødsfall. Skredet som ruller ned over byen fra fjellet Kirchberg kl. 18.50, er spesielt ille. Det ødelegger 15 bygninger som tilhører byens brakker. Snømassene fører militære kjøretøyer og annet materiell langt bort fra brakkeområdet. Senere finner soldatene materiell 350 m unna.
De materielle skadene er også store andre steder. Skredene ødelegger ikke mindre enn 1440 hektar skog eller 130 000 kubikkmeter tømmer. Snøen ødelegger også et stort antall bedrifter, hoteller og vertshus.
Det største materielle tapet lider den driftige gruven Magnesitbergwerk Tux, som ligger 500 meter over Tux-dalen i Tyrol og utvinner mineralet magnesitt, som bl.a. brukes til fremstilling av ildfaste fliser. Da et snøskred treffer gruven, blir åtte medarbeidere klemt i hjel, og et laboratorium, et heisverk, to siloer fylt med 20 tonn av mineralet magnesitt samt anleggets brannstasjon blir ødelagt.
Beregninger gjort kort tid etter katastrofen anslår at skadene bare i delstaten Tyrol utgjør 47 millioner schilling – minst 500 millioner kroner i dag.
Alle hjelper til med redningsarbeidet
Allerede natten til 20. januar begynner redningsmannskaper og frivillige å lete etter overlevende. Redningsmannskaper patruljerer området med skredhunder som kan snuse seg frem til ofre som er fanget under snøen. Andre beveger seg gjennom det hvite landskapet i tett formasjon og stikker metallstenger ned i snøen i håp om å finne begravde overlevende.
Også for Bernhard Tönz begynner redningsarbeidet rett etter skredet. I lyset av en lykt graver han og de andre innbyggerne i landsbyen seg gjennom snømassene i håp om å finne overlevende.
«Ingen gikk og la seg den natten. Alle hjalp tappert til», sier han senere.
Beboerne klarer å redde 19 mennesker, men må innse at 13 mennesker har mistet livet. For den lille landsbyen med under 1000 innbyggere er tapet enormt. Blant de første som blir funnet døde, er skolelæreren Philip Peng. Hans to små døtre blir funnet tre dager senere.
«De livløse kroppene lignet voksdukker der de lå sammenkrøllet i sengene sine», skriver det amerikanske magasinet Life i en reportasje fra byen i februar 1951.
Blant de omkomne i feriebyen Andermatt er Johann Lutz’ kone og lille sønn. De mistet livet da skredet knuste familiens hjem sekunder etter Lutz’ mirakuløse flytur fra hustaket.
Munkene i klosteret St. Bernhard bestemte at redningshundene deres skulle arbeide i par. Når de nødstedte er funnet, løper den ene hunden etter hjelp mens den andre blir hos offeret.
Munker startet den første redningstjenesten
Det kunne være livsfarlig å reise gjennom alpene. Men den trusselen rådet munkene i St. Bernhard-klosteret bot på da de grunnla områdets første redningstjeneste for 300 år siden.
Allerede i år 1660 grunnla munker ved St. Bernhard-klosteret Alpenes første redningstjeneste. Fra klosteret Hospice du Grand-Saint-Bernard i St. Bernhard-passet mellom Sveits og Italia sendte munkene hjelpere – såkalte marronniers – ut for å følge reisende over det mer enn 2400 meter høye, snørike passet.
Marronnierene ble snart etterspurte, og rundt 1750 begynte munkene å la et par av klosterets hunder – såkalte sanktbernhardshunder – følge de reisende. Med sine sterke kropper var hundene som skapt til å forsere snølandskapet.
Det ble raskt klart at hundenes gode luktesans også satte dem i stand til å finne mennesker som var begravd i snøskred.
Munkene sendte hundene ut to og to for å søke etter skredofre. Mens den ene ble hos den reddede løp den andre hjem til klosteret etter hjelp. Tjenesten var så effektiv at den reddet cirka 2000 mennesker i løpet av de neste 200 årene, deriblant soldater fra Napoleons hær som krysset passet mellom 1790 og 1810.
Sanktbernardhundene deltok i fjellredningsarbeidet iallfall til 1950-årene.
Tusenvis blir avskåret fra omverdenen
Noen få snøskred ruller fortsatt ned fra fjellet den 21. januar, men den 22. opphører skredene – like brått som de hadde begynt. I de neste ukene må fly slippe livsnødvendigheter som mat, medisiner og brensel til isolerte byer med fallskjerm.
Piloter leverer også reservedeler til snøryddingsutstyr, drivstoff og andre viktige varer. Katastrofen får myndighetene til å trappe opp skredberedskapen og bygge stadig flere og mer effektive skredbarrierer samt øke beplantningen i fjellskråningene.
I tillegg er varslingssystemet kraftig forbedret. Endringene beviser sin verdi i 1999, da et stort antall snøskred igjen velter ned fra Alpene i en hendelse som ligner på «Redselsvinteren» i 1951. Til tross for den omfattende katastrofen omkommer mindre enn en fjerdedel så mange som i 1951 – 62 mennesker.
Bernhard Tönz er blant dem som arbeider med å bygge skredsperringer i årene etter skredet. Han gleder seg over de forbedrede konstruksjonene.
«Men», som han sier i et intervju mange år senere, «100 prosent sikkerhet, det får vi aldri.»