Kvelningsdøden kom snikende

Mens Bhopals innbyggere sover, slipper tonnevis med giftig gass ut av byens kjemifabrikk. Lydløst beveger gassen seg gjennom byen og tar på grusomt vis livet av mange tusen mennesker.

Mens Bhopals innbyggere sover, slipper tonnevis med giftig gass ut av byens kjemifabrikk. Lydløst beveger gassen seg gjennom byen og tar på grusomt vis livet av mange tusen mennesker.

Getty Images

Rehman Khan er glad for jobben sin. Han har arbeidet på Union Carbides kjemiske fabrikk i Bhopal i fire måneder. Lønnen er overraskende god, og arbeidsmengden er overkommelig. Sammen med over hundre andre har 29 år gamle Khan kveldsvakt søndag 2. desember 1984, og han fordriver tiden med å drikke te og spille kort med en
håndfull kolleger i kantinen.

Khans oppgaver er å vedlikeholde rørsystemer, smøre maskiner og holde øye med beholderne med farlige kjemikalier. Men ettersom fabrikken er nesten helt stengt, har han ikke mye å gjøre.

Den indiske kjemifabrikken Union Carbide produserte insektgift.

© Getty Images

Ved 20.30-tiden legger Khan kortene fra seg og går ut i den milde vinterkvelden for å spyle rørene som går til lagertankene der det ekstremt giftige stoffet metylisocyanat (MIC) oppbevares.

Hans overordnede har utarbeidet en veiledning som beskriver arbeidsgangen. Men veiledningen er mangelfull og sier ikke noe om at det er tvingende nødvendig å montere sikkerhetsskiver i begge ender av røret som skal renses.

Skivene er laget av metall og fungerer som lokk som skal hindre rensevannet i å trenge inn i stålbeholderne med MIC. Khan kjenner ikke til denne forholdsregelen og utfører bare det som er beskrevet i veiledningen. Han åpner for vannet, lar det pumpe gjennom rørene og går tilbake til kantinen.

Tonnevis av insektgift på lager

Siden 1979 har kjemifabrikken Union Carbide produsert insektgift til det indiske jordbruket, og en av de viktigste ingrediensene i giften er metylisocyanat, eller bare MIC. På grunn av konkurranse fra nyere, billigere og bedre produkter har etterspørselen falt sterkt, og derfor har Union Carbide sommeren 1984 stanset produksjonen av MIC.

Fabrikken, som ligger i en åsside nordøst for sentrum tett inntil et slumområde i Bhopal, har imidlertid fortsatt tonnevis av MIC i tre store ståltanker som ligger i et solid betongfundament på tomten. Den ene av de tre sammenkoblede tankene, E610, inneholder 41 tonn MIC. De to andre rommer henholdsvis 21 Kostet 25 000 liv tonn og ett tonn av giften, som reagerer voldsomt i kontakt med vann.

OVERBLIKK: Slik oppsto katastrofen

Kvelende stank sprer seg

«Hei, kjenner dere ikke lukten? Det lukter merkelig. Jeg skal vedde på at det er MIC i luften,» sier Mohan Lal Verma, som klokken 23 har møtt til nattevakt. Kollegene i kontrollrommet flirer godmodig. «Det kan jo ikke lukte MIC når produksjonen er stanset, din tosk,» sier en av dem.

Da klokken har passert midnatt, er stanken blitt ulidelig. En svovelaktig og kvelende stank av kokt kål henger tungt over hele fabrikkområdet, og én etter én begynner mennene på nattskiftet å klage over at øynene svir. To teknikere får ordre om å gå en runde i området med MIC-anlegget for å sjekke om alt er som det skal være.

En heftig stank river teknikerne i nesen da de kommer bort til tankene med MIC. Mens de holder seg for nese og munn, lar de lyskjeglen fra lommelyktene vandre bortover ståltankene og videre bortover virvaret av rørledninger.

«Se her! Det kommer ut gass,» sier den ene plutselig og lyser på en liten, hvit dampsky som lekker ut fra et rør.

Kjøleanlegg er ute av drift

Opp mot 1000 liter vann har trengt inn i tank E610 med 41 tonn MIC. I lukkede rom reagerer vann og MIC med en løpsk og ukontrollert kjemisk reaksjon, en såkalt eksoterm reaksjon, som forårsaker en eksplosiv varmeutvikling og påfølgende voldsom økning i trykket i tanken.

Under normale omstendigheter sørger et kjøleanlegg for å holde den farlige giften i ståltanken nedkjølt til knappe 0 °C, slik at kjedereaksjonen ikke kan oppstå. Men fordi kjemifabrikken er under avvikling, er kjøleanlegget avslått.

Mandag 3. desember 1984 er bare fem minutter gammel da en av de ansatte ved Union Carbide knuser glasset til en alarm og trykker inn knappen. Mens sirenen hyler, forsøker Shekil Qureshi, som er teknisk inspektør, etter beste evne å demme opp for katastrofen som nå er under oppseiling.

Ikke bare har et rør sprunget lekk – en måler på E610 har også vist at trykket i tanken er konstant økende og ligger langt over akseptabelt nivå. Qureshi bestemmer seg for å isolere tanken slik at vannet ikke kan trenge videre inn i de to andre tankene.

«Vi må isolere 610. Vi må isolere 610,» roper han urolig til et par kolleger. Med en felles innsats greier de tre mennene å avskjære forbindelsen fra E610 til de to nabotankene, men mennene har knapt forlatt giftbeholderne før de merker at grunnen begynner å riste under føttene på dem.

Tank E610 skyter som en rakett opp fra betongfundamentet og reiser seg til vertikal posisjon for deretter å velte og trille et par omganger før den på ny legger seg til ro på betongen. Som ved et under forblir tanken intakt, men på grunn av det ekstreme trykket som har bygd seg opp, blir giftgassen presset gjennom rørsystemet til et vasketårn der en gigantisk geysir av gift skyter opp.

Instinktivt kaster Qureshi et blikk på fabrikkens vindpose som vaier fra toppen av en høy lysmast. Ansiktet fortrekker seg i en bekymret grimase idet han oppdager at spissen på posen peker sørover i retning av de tettest befolkede områdene i Bhopal: slumkvarteret Kali.

©

Giftgass ødelegger lungevevet

Obduksjoner viste at de fleste ofrene døde av lungeemfysem, også kalt store lunger. Alveolene eksploderte og kunne ikke frakte oksygen over i blodet.

De fleste innbyggerne ligger og sover på bakken i de beskjedne blikkskurene sine, og i første omgang er det ingen som merker den hvite tåken av gass som bølger gjennom smugene og trenger inn i alle sprekker og åpninger.

Enkelte våkner av stanken, og rundt omkring begynner folk å hoste og oie seg, før et varselrop flerrer gjennom nattemørket.

Giftgass etser huden

Metylisocyanat er nesten dobbelt så tungt som atmosfærisk luft og driver derfor nær bakken. Giftgassen er livsfarlig å puste inn og giftig både å innta og få på huden. I tillegg kan gassen forårsake alvorlige etseskader på øynene. Symptomene på forgiftning er mange: Når man puster inn MIC, svir det i nese, munn og svelg.

Man får hodepine, blir svimmel, hoster, kaster opp blod og får problemer med å trekke pusten og risikerer å miste bevisstheten. Ved å trekke pusten gjennom en fuktig klut kan man likevel unngå forgiftning, for væsken bryter ned giften.

Av Bhopals én mill. innbyggere fikk halvparten varige men etter ulykken i form av lungeskader, grå stær og blindhet.

© Getty Images

Kommer giftgassen i kontakt med huden, begynner den å svi og rødme med brennende smerter og i mange tilfeller etseskader.

Åndenøden lammer

«Det har skjedd en ulykke på Carbide! Løp for livet!» gjaller ropene gjennom gatene i Bhopal, i takt med at giftskyen kryper ned gjennom byen. Fra alle skur, hytter og hus vrimler barn og voksne ut i gatene, søvndrukne og panikkslagne.

Ingen aner hva som skjer, og mange ligger allerede døde eller bevisstløse på bakken, side om side med livløse kuer og bøfler med fråde rundt munnen og blodige nesebor. Flyktende folkemasser snubler over de døde, men mange rekker bare å tilbakelegge noen få meter før de selv faller overende, lammet av smerter og åndenød.

Øynene er grotesk utspilt, huden dekket av blemmer, og urin og avføring siler nedetter leggene.

5000 dør momentant

Midt i det myldrende kaoset leter folk desperat etter ektefeller, barn, foreldre. Navn blir ropt ut i nattemørket, men etter hvert som minuttene går, begynner ropene å forstumme. Folk gisper desperat etter luft og hoster som om de er i ferd med å vrenge innsiden ut.

De som fortsatt har en smule krefter igjen, vakler eller krabber til byens sykehus der akuttmottakene forvandles til likhus. I løpet av natten ble rundt 500 000 innbyggere i Bhopal utsatt for giften. Av dem omkom trolig 5000 momentant.

D.K. Satpathy var den første legen som undersøkte giftgassens effekt på fostre og spedbarn.

© Getty Images

Gassutslippet ødelegger livet for flere generasjoner

I dag lever rundt 150 000 mennesker med alvorlige kroniske skader fra gassutslippet. Også neste generasjon er rammet av følgevirkningene, bl.a. i form av sterilitet og fosterskader.

Undersøkelser har også vist at barn i Bhopal har det verre enn andre fattige barn i India.

På sykehusene i byen forsøkte personalet å hjelpe de tusenvis av ofrene etter beste evne, men legene hadde ikke noen effektiv motgift og måtte nøye seg med å skylle huden til pasientene, dryppe øynene og dempe smertene.

Like etter utslippet hadde ledelsen ved Union Carbide informert legene om at det var snakk om et utslipp av metylisocyanat, men kjemifabrikken hevdet at stoffet er ufarlig og bare minner om tåregass. På jernbanestasjonen i Bhopal er perrong 1 et forferdelig syn.

«Det har skjedd et farlig utslipp. Toget går straks videre. Gå ikke av!» Stasjonsmedarbeider til togpassasjerene.

Ved totiden ligger perrongen strødd med lik overalt. En baby er fortsatt i live og dier ved brystet til sin døde mor, og hist og her forsøker overlevende å komme seg på beina, mens de gisper etter luft.

Visestasjonsmester V.K. Sharma vil for enhver pris hindre den sterkt forsinkede Gorakhpur-ekspressen i å stoppe i dødens by, og da toget glir inn på stasjonen, melder han over høyttaleren at passasjerene må bli værende om bord på toget.

«Det har skjedd et farlig utslipp. Toget går straks videre. Gå ikke av,» advarer han over høyttaleren. Men ikke mange hører advarselen, folk dytter og maser for å komme av toget, og Sharma tar en fuktig klut foran nese og munn og løper frem til lokomotivet.

Misdannede barn fødes fortsatt

I løpet av de første 48 timene omkommer rundt 8000 mennesker. Siden dør ytterligere rundt 17 000 til 30 000 som følge av forgiftning. Blant de overlevende er fabrikkarbeiderne Rehman Khan og Shekil Qureshi samt visestasjonsmester V.K. Sharma.

Over en halv million barn og voksne får varige mén i form av øyesykdommer og lungeskader. I dag, 35 år senere, fortsetter tragedien. Grunnvannet og jorden i Bhopal har aldri blitt renset, og kvinnene i byen føder uforholdsmessig mange barn med misdannelser, kreft og innlæringsog vekstproblemer.

Rasende folkemengder forlangte at Warren Anderson ble stilt for retten.

© Getty Images

25 000 døde – den øverste ansvarlige møtte aldri i retten

I juni 2010, 25 år etter ulykken, ble åtte tidligere ansatte funnet skyldig i grov forsømmelse av en indisk domstol. Syv av de åtte var fortsatt i live da dommen falt, og ble dømt til to års fengsel og en bot på rundt 2000 dollar.

Både grasrotorganisasjoner, ofre og etterlatte raste over de milde dommene, og avisen Times of India skrev i en leder at »dette er å drive gjøn med rettferdigheten».

Særlig vakte det forargelse at den øverste ansvarlige, amerikaneren Warren Anderson, som var direktør for kjemigiganten Union Carbide Corporation, slapp å bli stilt for retten.

I desember 1991 innkalte en indisk høyesterettsdommer Warren Anderson til å møte i retten, anklaget for massedrap. Men amerikaneren dukket aldri opp.

Gjentatte forsøk på å få Anderson utlevert fra USA mislyktes, og i september 2014 døde 92 år gamle Anderson på et pleiehjem i Florida.

© Getty Images

Warren Anderson var direktør for Union Carbide og dermed øverste ansvarlig for gassulykken.