Nordisk skipskatastrofe var verre enn Titanic

Andre sjøfolk får ordre om å kaste alt som kan flyte over bord, for kapteinen kan lett regne ut at det bare er plass til en brøkdel av passasjerene i skipets åtte livbåter. Mens sjømenn kaster fluktstoler og bordplater i sjøen, kommer det redselsskrik fra passasjerene.

Iført bare undertøy strømmer de opp fra skipets indre. En gruppe russiske jøder ber en bønn mens en av livbåtene glir ned langs skipssiden. En bølge griper den og knuser det spinkle fartøyet mot skroget.

Kvinner og barn om bord havner i sjøen og forsvinner i bølgene. Øyenvitner til ulykken ser lamslått på. Kanskje er det likevel tryggere å holde seg om bord, tenker de. Men etter hvert som dekket skråner mer og mer, stiger flere og flere motstrebende om bord i livbåtene.

Mødre kaster barn over bord

De panikkslagne passasjerene befinner seg midt i Nord-Atlanterens hittil verste ulykke – en skipskatastrofe der sjansene for å overleve skal vise seg å være betydelig dårligere enn dem passasjerene på luksusfartøyet Titanic møter åtte år senere.

Norge begynte sin skjebnesvangre ferd i Københavns havn den 22. juni 1904. Skipet var eid av Det Forenede Dampskibs-Selskab, som seilte utvandrere fra Norden til USA.

Ofte dro mennene først av sted for å arbeide og spare penger, slik at resten av familien kunne følge etter. Derfor gikk ikke mindre enn 200 barn om bord med mødrene sine i København, Oslo og Kristiansand før Norge satte kursen nord for Skottland.

I tåken som hvilte over Nord-Atlanteren, mistet kaptein Gundel orienteringen og forvillet seg for nærme et undervannsskjær som rev opp Norges skrog. Mens mannskapet var opptatt med å få livbåtene på vannet, hersket det kaos på dekket.

«Menn og kvinner hoppet i sjøen. Andre kjempet som rasende for å få tak i livbeltene. Jeg hadde imidlertid plassert min kone og mine fem barn ved en luke og ba dem om ikke å røre seg derfra før jeg kom tilbake. Da jeg så de andre båtene bli satt på vannet, kom jeg tilbake for å hente familien min, men den hadde forsvunnet», husket en av de overlevende.

Tjue minutter etter kollisjonen sank Norge med kaptein Gundel stående på broen. Da baugen nærmet seg havoverflaten, kastet mødre i panikk barna sine over bord – i et desperat håp om at de skulle lande i en av livbåtene.

Det kalde vannet i Atlanterhavet trengte inn i skipets rødglødende kjeler og fikk dem til å eksplodere. Mennesker, bagasje og dekksplanker ble slynget ut over havet.

«Det var forferdelig å se passasjerene kjempe for livet og høre deres urovekkende skrik. På dette tidspunktet var havet én stor masse av menn, kvinner og barn som kjempet for å få luft og ble kvalt i vannet», minnes en av de heldige som satt i båtene.

Av de 795 om bord hadde færre enn 200 fått plass i en av de seks livbåtene som holdt seg flytende. Utover livbåten som ble knust under forsøket på å sjøsette den, rakk den åttende av Norges livbåter aldri å bli gjort klar før dampskipet gikk ned.

Bare noen få av passasjerene kunne svømme, og én etter én druknet de. Men også om bord i livbåtene var sjansene for å overleve små. Passasjerene satt våte og frøs, og siden Norge ikke var utstyrt med den nyoppfunne trådløse telegrafen, kunne ikke nødsignaler sendes til andre skip i området.

Først om ti dager ville noen begynne å lure på hvorfor fartøyet ikke hadde nådd frem til New York.

Gutt senkes i havet

Plutselig dukket hodet til Gundel opp av havoverflaten. Kapteinen hadde overlevd i vannmassene da skipet gikk til bunns, og sammen med en av offiserene sine svømte han nå for livet.

Gundel satte kurs mot den største livbåten med plass til 48 personer. Det var allerede 70 om bord, hvorav flere av dem måtte stå oppreist.

I panikk slo passasjerene etter kapteinen med årene – i frykt for at vekten av ham og en underoffiser som svømte rett bak ham, ville få båten til å kantre. Stille forsøkte Gundel å berolige dem:

«Jeg kan faktisk være til nytte for dere hvis dere skal ha håp om å nå land.»

Etter litt overveielse ble han og hans underordnede hjulpet om bord.

Det var nesten ingen proviant om bord, og kapteinen rasjonerte umiddelbart vannet. Kun om morgenen og om kvelden fikk hver person fukte lommetørkleet sitt i ferskvannet fra båtens tønne.

I løpet av de første dagene så de nødstedte flere dampere, men skipene var for langt unna til å få øye på redningsfartøyene. I mellomtiden begynte Norges overlevende å dø.

Kulde avløst av skarp sol og brennende tørst tok spesielt hardt på de minste. Etter fire og et halvt døgn i livbåten omkom en åtte år gammel norsk gutt i armene til foreldrene.

Mens mange gråt, forklarte kaptein Gundel så skånsomt som mulig at en begravelse til sjøs var best – ikke minst av hensyn til den svekkede helsen til dem om bord. Faren bøyde seg og lot kapteinen be en siste bønn før han senket liket i sjøen.

I de andre båtene var nøden like stor. Sara Pruzanski, hvis mann ventet på henne og barna i Amerika, stirret desperat fremfor seg. De fire barna hennes var utslitte og svake og gråt ikke lenger, men så bare apatiske mot horisonten i håp om å få øye på et skip.

Bakerst i samme båt satt norske Jørgen Hansen. Den gamle sjømannen var den eneste om bord med erfaring fra havet. En dag fikk han øye på en død fugl som fløt i havoverflaten. Hansen fisket den opp, skar hodet av den og lot fru Pruzanskis barn drikke blodet.

Så skar han fuglen i små biter slik at kvinner, barn og noen få menn kunne få en bit å tygge på. Det rå kjøttet stinket råttent, men Sara Pruzanski var dypt takknemlig.

Sol og salt fikk snart de overlevendes hud til å sprekke. Mangelen på bevegelse fikk beina til å hovne opp, og tørsten fikk noen til å drikke sin egen urin, som ble mer giftig dag for dag.

Andre kunne ikke motstå fristelsen og drakk av havet. Omtumlet av saltforgiftning reiste en tenåring seg plutselig for å gå hjem til Norge. Med et plask traff han havoverflaten, men de andre reddet ham opp igjen.

Sara Pruzanski oppdaget til sin redsel at hennes åtte år gamle sønn satt helt stille, og det gikk opp for henne at han ikke pustet lenger. Sulten drev flere av mennene om bord til å diskutere om gutten burde gjemmes unna slik at de kunne spise ham – eller om han skulle kastes over bord.

Rederi kjøper taushet for 50 kroner

Seks døgn etter forliset slepte en britisk tråler en av Norges livbåter med 27 overlevende i havn i Grimsby. Tråleren hadde fisket etter torsk utenfor Rockall vest for Skottland da den fikk øye på en livbåt med 27 overlevende. Fra Grimsby nådde nyheten om katastrofen via telegrafkabler til København, hvor det ble flagget på halv stang.

Den danske direktøren for United Steamship Company, Jacob Brandt, ga alle sine ansatte beskjed om å tie.

For alt i verden ville rederiet unngå å påta seg et ansvar, og direktøren sendte umiddelbart en av firmaets agenter til England for å tilby de overlevende 50 kroner for deres tapte bagasje og en gratisbillett videre til New York. Til gjengjeld måtte de skrive under på et papir med ordene:

«Vi fritar hermed selskapet fra alle ytterligere krav i forbindelse med Norge-katastrofen.»

To dager senere stimlet journalister og nysgjerrige sammen på Københavns Hovedbanegård. Med tog kom en av de overlevende matrosene, som skulle avhøres i Sjø- og handelsretten. Han fikk imidlertid ikke tid til verken å klemme sin forlovede eller snakke med pressen før to tettbygde menn fra Det Forenede Dampskibs-Selskab dro ham med seg.

«Visste man ikke bedre, kunne man tro at det var en forbryter som ble ført til fengselet», noterte en av journalistene.

Bønner blir ikke hørt

1500 km lenger mot nordvest strømmet innbyggerne i den lille byen Stornoway på Hebridene ned til havnen.

Med korte mellomrom brakte to skip de siste overlevende fra Norge i land – blant dem Sara Pruzanski, kaptein Gundel og den folkekjære norske dikteren Herman Wildenvey (1885–1959).

Åtte dager hadde gått siden passasjerdamperen sank, og lidelsene hadde vært forferdelige. Stornoways innbyggere åpnet hjemmene sine og ga de forkomne skandinavene deres første måltid på over en uke.

De mest medtatte ble innlagt på byens lille sykehus, hvor leger og sykepleiere jobbet døgnet rundt.

«Et mer sørgelig syn enn den ulykkelige gruppen mennesker kan man nesten ikke forestille seg. Kvinnene gråt bittert over barn og andre familiemedlemmer som hadde omkommet. Ikke én av dem var i stand til å gå uten hjelp, men borgere av alle slag sprang ivrig til og hjalp de stakkars, skjelvende skapningene», skrev en journalist i sin reportasje fra Stornoway.

Sara Pruzanski ble med til sykehuset, hvor datteren Rebecca sterkt avkreftet ble innlagt. Jenta var brennende varm, og legene måtte fortelle den unge moren at de ikke kunne gjøre noe – bare tiden ville vise om datteren fant styrke til å komme seg. Men allerede ved solnedgang ebbet hennes tolv år gamle liv ut.

Etter dette døde ytterligere åtte barn og en voksen i Stornoway.

De færreste overlevende fikk tid til å dvele ved redslene de hadde gått gjennom. Mens byens innbyggere samlet inn klær til dem, flokket Det Forenede Dampskibs-Selskabs agenter seg rundt alle som hadde krefter til å snakke.

Agentene fikk underskriftene deres på papir og fraktet i all hast de overlevende til Amerika. Men til tross for den iherdige innsatsen kunne ikke selskapet skjule at 635 mennesker hadde mistet livet.

Retten frikjenner rederiet

Under rettssaken i København ble det konkludert med at Norge hadde overholdt alle sjøfartsregler. Forliset var resultatet av et hendelig uhell. Ingen ble derfor straffet i saken, og rederiet og den danske regjeringen feide det hele raskt under teppet.

Frem til Titanics forlis åtte år senere var det fortsatt tillatt å seile på Atlanterhavet uten livbåter nok til alle om bord. Bare Norge endret lovverket året etter og krevde livbåter til alle, men det fikk bare Det Forenede Dampskibs-Selskab til å seile utenom de norske havnene.

I motsetning til Titanic-katastrofen hadde Norge ingen millionærer blant passasjerene, og kanskje var det derfor nyheten ikke vakte noen større oppmerksomhet utenfor Norden.

Forliset ble senere kalt «de fattiges Titanic», og verken Danmark eller Norge reiste minnesmerker for ofrene. Bare ett sted ble det samlet inn penger til en minnestein for ofrene: i Stornoway på Hebridene.