Oljeplattform eksploderer: Flammehav i Nordsjøen

Flere av Ballantynes kolleger har samlet seg ved det vestvendte beinet, klare til å bli plukket opp av livbåten – og via Piper Alphas nedre broer vil han bevege seg over til dem. Men akkurat idet Ballantyne skal legge på sprang, lyder det et brak.

Enda en eksplosjon får stålkonstruksjonen til å skjelve, og han ser kameratene sine forsvinne i en ildkule.

Ballantyne innser at han ikke kan bli på Piper Alpha mye lenger. Skotten står midt i oljeindustriens verste katastrofe, og sjansen hans for å overleve avtar for hvert minutt.

Overalt på plattformen prøver de ombordværende å komme seg i sikkerhet.

Alarmene går amok

Få timer tidligere lignet dagen alle andre der ute i Nordsjøen.

Da dagvakten begynte arbeidet på Piper Alpha, åndet alt fred. Himmelen var blå, og bølgene rolige.

I alt 226 mann befant seg på produksjonsplattformen 190 km øst for den skotske byen Aberdeen. De aller fleste av dem var britiske, selv om det amerikanske selskapet Occidental Petroleum sto for utvinningen på Piper-feltet.

Sommermånedene var høysesong for vedlikehold av plattformen, og denne onsdagsmorgenen utstedte lederen i kontrollrommet en PTW – en tillatelse – slik at arbeidsgruppen som skulle reparere en sikkerhetsventil i en pumpe kunne komme i gang.

Piper Alpha hadde to pumper som blandet såkalt kondensat inn i råoljen, slik at den ble mer flytende før den skulle sendes gjennom rørledninger inn til kysten.

Mennene bega seg ned til pumpen på produksjonsdekket, men rutineoppgaven tok lengre tid enn ventet. Da klokken nærmet seg 18.00 var de fortsatt ikke ferdige, og nå ble den første fatale feilen begått:

De monterte en midlertidig pakning og skrudde sammen pumpen med en skiftenøkkel. I manualen sto det ellers klart og tydelig at den skulle skrus sammen med en slagnøkkel drevet av trykkluft.

Arbeidsgruppen noterte på PTW-seddelen at pumpen ikke måtte tas i bruk fordi arbeidet ikke var fullført og pumpens sikkerhetsventil ikke fungerte. Og så begikk mennene en ny alvorlig feil.

I stedet for muntlig å informere personene i kontrollrommet om den lurende faren ved pumpen, la de bare PTW-lappen på et bord og tok kvelden.

Da tekniker Geoff Bollands begynte kveldsvakten sin i kontrollrommet, la han ikke merke til advarselen. Bollands var en gammel ringrev med over 10 års erfaring, men da Piper Alphas andre kondensatpumpe stanset kl. 21.45 var han komplett uvitende om at plattformen nå ikke lenger kunne pumpe.

Bollands og hans kolleger i kontrollrommet nølte derfor ikke med å slå over til den første pumpen. Og det ble begynnelsen på slutten for Piper Alpha.

Lettantennelig gass sivet ut gjennom den utette ventilen og 10 minutter senere begynte alarmene å blinke i kontrollrommet.

Bollands rakk akkurat å ergre seg over at plattformen nok måtte stenges ned midlertidig – en særdeles kostbar affære for oljeselskapet – da en gnist et eller annet sted antente gassen.

Det neste han hørte var et øredøvende brak.

Veggene flerres opp

Lufttrykket fra eksplosjonen var så kraftig at plattformens tykke sikkerhetsvegger av stålplater ble flerret opp. Veggene var kun konstruert for å hindre en brann i å spre seg på produksjonsdekket – de tålte ikke eksplosjonens voldsomme krefter.

Som de fleste av plattformens ansatte, hadde elektriker Bob Ballantyne brukt kveldstimene etter jobb til å ta et bad, spise i kantinen og hygge seg med et slag kort i rekreasjonsområdet på øverste dekk. Med en kopp kaffe i hånden var han på vei tilbake til lugaren sin da braket lød.

Ballantyne vaklet og mistet kaffekoppen.

«Jeg følte at hele plattformen løftet seg fra havet», sa han senere.

Overalt på plattformen ble oljefolkene kastet om kull, og ingen var i tvil om at noe alvorlig hadde skjedd. De som befant seg nær produksjonsdekket kunne se flammer, mens tykk, giftig røyk varslet andre lenger oppe.

Hver gang noen åpnet en dør, sivet kvelende røykskyer inn. I mellomtiden smeltet flammene Piper Alphas nødgenerator og forvandlet plattformen til et hjelpeløst stativ av stålrør.

Ballantyne sprang til lugaren sin, der han fant kameratene Ian Gillanders og Charlie McLaughlin. Gillanders var groggy fordi taket på baderommet hadde falt over ham.

De tre mennene fant raskt sine lommebøker og pass, men da Gillanders begynte å brette klærne pent sammen, stoppet Ballantyne ham bryskt:

«Nei, nei, Ian! Slutt med det. Vi etterlater alt. Vi må vekk fra plattformen».

Alle tre trakk på seg overlevelsesdraktene sine. Selv i juli var vanntemperaturen i Nordsjøen bare 10 grader, og alle arbeiderne på Piper Alpha visste at de maksimalt ville overleve én time i bølgene uten den varmeisolerende drakten.

Det begynte å trenge røyk inn i lugaren, og Ballantyne og kameratene hans viklet fuktige håndklær rundt ansiktet før de løp ut døren. Trekløveret visste ikke hvor de skulle søke hen da de kom ut på dekket. Men de lovet hverandre å holde sammen – en avtale som raskt ble brutt.

Luften stinker av brente kabler

Da braket fra eksplosjonen lød, ble tekniker Geoff Bollands oppe i kontrollrommet kastet 5 meter gjennom luften og traff veggen.

Kontrollrommet lå rett ved siden av sjakten der gassen hadde samlet seg, så eksplosjonen ødela Piper Alphas muligheter til selv å bekjempe brannen.

Bollands kom seg på beina og kjente en sviende smerte i hoften. Det rant blod fra et dypt kutt i tommelen hans mens Bollands prøvde å orientere seg i det raserte rommet. Datamaskiner og kontrollpaneler var skadet og stanken av brente kabler spredte seg.

Piper Alpha var nå herjet av brann flere steder. Men ingen av plattformens sprinklere hadde slått seg på.

Bollands forsøkte å starte nødpumpene, men eksplosjonen hadde ødelagt el-generatorene. For ham og kollegene i kontrollrommet gjaldt det nå å komme seg unna så raskt som mulig.

Livbåter var montert flere steder på plattformen. Men da Bollands kom ut på dekket, var alt innhyllet i svart røyk. I stedet måtte de prøve å komme seg ned på kjellerdekket like over havoverflaten.

En av kollegene hans fant et tau som de kunne fire seg ned med. Bollands tommelfinger smertet, men han klarte likevel turen ned.

Kun iført redningsvester kastet mennene fra kontrollrommet seg i Nordsjøen, for de første redningsfartøyene nærmet seg allerede.

Bollands og hans kolleger ble fisket opp kl. 22.18. De var blant de heldige. Bare et par minutter senere utviklet situasjonen på Piper Alpha seg fra kritisk til katastrofal.

Ildkule innhyller plattformen

Bollands hadde akkurat satt foten på redningsfartøyets dekk da det lød et kjempemessig drønn. Råolje hadde fosset ned fra produksjonsdekket og samlet seg i en stor brennende pøl på nivået under.

Normalt ville ikke oljesølet ha kunnet samle seg slik fordi dekket på plattformen besto av gitterrister. Men dykkerteamet på Piper Alpha hadde tidligere på dagen lagt gummimatter over et stort område for å gjøre det lettere å gå på området.

Klokken 22.20 hadde flammene fra oljepølen spist seg gjennom en stor gassledning. Den påfølgende eksplosjonen var så voldsom at en paddehatt-sky av flammer reiste seg.

«Varmen fra eksplosjonen var intens, selv om vi befant oss 100 meter unna. Plattformen lignet noe som var hentet ut fra en katastrofefilm», fortalte Bollands senere.

Selv fra 30 kilometers avstand kunne redningsfolkene se flammene som nå omsluttet Piper Alpha. Alle nødplaner om å lande på oljeplattformens helikopterdekk og hente overlevende måtte oppgis.

Rundt 100 personer på Piper Alpha hadde – i henhold til evakueringsplanen – søkt seg til oppholdsrommene, som lå på 45 meters høyde rett under helikopterdekket.

Nå måtte de ta en vanskelig avgjørelse: Vente her eller driste seg ut i flammehavet.

«Vi har gått dit vi skal. De sender inn helikoptre», lød det fra de fleste, som klamret seg til håpet om redning fra luften. Men montøren Jim McDonald ropte:

«Det er noe riv ruskende galt med denne plattformen. Vi er nødt til å forlate den».

McDonald hadde jobbet på Piper Alpha i 12 år og kjente hver tomme av plattformen. Med genseren bundet over munn og nese forlot han kantinen og styrte gjennom røyken utenfor.

Flere ganger måtte han kravle over lik. Han var i ferd med å besvime da han øynet døren til et vaskerom. McDonald stormet inn.

Ved utgangen i den motsatte enden av vaskerommet reiste flammene seg som en mur, men McDonald tok mot til seg og løp gjennom ilden. Så tok han sats på et rekkverk og kastet seg ut. Etter 21 meter i fritt fall traff han havoverflaten.

«Under vann var det rolig, helt stille, og så skjøt jeg plutselig opp til overflaten igjen», fortalte McDonald senere om sin mirakuløse redning. Rett etter ble han plukket opp av et redningsfartøy.

Fartøy forsvinner i flammene

Bob Ballantyne og hans to romkamerater var ikke i tvil om at plattformens kjellerdekk ville øke sjansene deres for å overleve. Men overalt sperret flammer veien.

Elektrikeren var sammen med ca. 10 andre, men plutselig stoppet han opp. Synet av noen høye metalldeler som bøyde seg i varmen fikk ham til å tenke på Salvador Dalís maleri av smeltende klokker.

«Nei! Dette går ikke», ropte han til romkameratene, som ikke forsto hvorfor han nølte.

Alene søkte Ballantyne mot den østlige enden av plattformen, hvor han fant et rep som han firte seg ned til kjellerdekket med.

Turen forbi produksjonsdekket var uutholdelig varm på grunn av de intense brannene, og Ballantyne pustet først lettet ut da han nådde nedre dekk, kun 6 meter over vannet.

Herfra så han bort på romkameratene, som hadde gått ned til Piper Alphas vestlige bein hvor en redningsbåt ventet.

Fartøyet var en av de små, hurtiggående båtene fra redningsskipet MV Sandhaven, som alltid var i beredskap på Piper-feltet – i tilfelle en ulykke. Styrmann på redningsbåten, Iain Letham, hadde reddet flere overlevende opp av vannet den siste halvtimen.

I alt befant ni forkomne menn fra Piper Alpha og et mannskap på seks seg i båten, som plutselig ble viklet inn i et rep ved plattformens vestlige bein.

29 år gamle Letham ga gass og rev og slet i repene for å komme seg fri, men i samme sekund han lyktes, ble fartøyet rammet av trykket fra enda en voldsom eksplosjon.

Letham rakk knapt å ense hva som skjedde før han ble slynget over bord.

Lufttrykket fra eksplosjonen presset fartøyet hans ned under overflaten, og da det dukket opp igjen takket være det selvopprettende skroget, hadde 11 personer om bord omkommet.

Letham lå forvirret og fortumlet i overflaten. Han hadde på seg en overlevelsesdrakt, men eksplosjonen hadde skapt et flammehav slik at drakten og hjelmen hans begynte å smelte.

Glødende og sylspisse metalldeler fra Piper Alpha regnet ned rundt ham, og Letham måtte svømme som en rasende for å komme seg i dekning under plattformen.

Ballantyne får selskap

Braket som presset redningsbåten under vann skyldtes enda en sprengt gassledning. Denne gangen var eksplosjonen så kraftig at flammene skjøt 90 meter over Piper Alpha og nedfall dumpet i havet 800 meter unna.

Fra kjellerdekket hadde Ballantyne sett vennene sine, Charlie og Ian, bli utslettet av ildkulen.

«Gudskjelov at jeg ikke nådde frem til dem», tenkte elektrikeren, som ikke hadde tid til å sørge over kameratene.

Hans eget liv hang i en tynn tråd, for varmen var kvelende, og de store oljepølene på havoverflaten kunne når som helst antennes og grille ham nedenfra.

Til sin forferdelse oppdaget han dessuten et redningsfartøy på vei bort fra Piper Alpha – for å unnslippe den ekstreme varmen.

«Svin! Kom tilbake og redd meg!» ropte Ballantyne, men ingen hørte ham.

Plutselig fikk han øye på en mann som desperat svømte mot ham. Elektrikeren kravlet nedover en stige til han nådde havoverflaten og dro mannen opp – det viste seg å være styrmann Letham.

Det føltes betryggende å være to i nødens stund – i det minste vil ingen av oss dø alene, tenkte Ballantyne.

Flammehavet over dem fikk Ballantynes og Lethams hud til å koke og vabler spredte seg over ansiktene deres. Samtidig var de nødt til å holde seg fast i det brennvarme metallrekkverket fordi plattformen ristet så voldsomt.

De to britene sto tett sammen, men støyen fra brannen overdøvet likevel all tale. I stedet måtte de bruke fakter for å kommunisere.

Hvis de ble på Piper Alpha, ville de snart dø. De signaliserte til hverandre om å hoppe i sjøen, hvor brennende olje og et regn av metalldeler fra plattformen ventet.

Med et plask traff de det kalde vannet i Nordsjøen, men bølgene førte dem bort fra hverandre slik at de igjen var alene. Letham kjempet seg frem til en tønne som han klamret seg til, mens Ballantyne ble fanget i en stor oljepøl.

I løpet av få sekunder var han smurt inn av den klissete massen, og noen meter til høyre for elektrikeren brant en lignende oljepøl på havoverflaten. Hvis de to pølene kom i kontakt med hverandre, ville Ballantyne bli oppslukt av flammene.

I et forsøk på å få dødsangsten på avstand begynte Ballantyne å fantasere om at hans yndlingsteam, Clyde FC, vant UEFA-cupen i fotball. Han tenkte også på den ferien som han og kona snart skulle på.

Som den ekte skotte han var, ergret Ballantyne seg over at hans depositum hos reiseselskapet nok ville gå tapt hvis han døde.

Plattformen bryter sammen

Mens Letham og Ballantyne kjempet for livet i bølgene, gikk enda en av Piper Alphas store gassledninger i luften. Eksplosjonen kl. 23.20 fikk store deler av plattformen til å krenge faretruende.

80 mann i rekreasjonsområdet på øvre dekk ble nå hengende i en 45 graders vinkel over Nordsjøen. Panikken spredte seg da giftig røyk sivet inn gjennom hull og sprekker.

Flammehavet nærmet seg sekund for sekund og fikk noen av mennene til å storme ut på Piper Alphas øverste dekk. Her var varmen allerede så intens at mennenes skosåler smeltet, selv om de fleste bare tok noen få skritt før de kastet seg over rælingen og stupte 45 meter ned i Nordsjøen.

Noen overlevde møtet med havet, men druknet like etter på grunn av brannskader og beinbrudd. Kun et fåtall av dem som ble plukket opp av redningsfartøyene var i live.

Men spranget fra den svimlende høyden viste seg å være verdt risikoen. Like etter raste hele kantinen, boligkvarteret og rekreasjonsområdet på Piper Alpha ut over kanten og styrtet i sjøen. Alle de gjenværende omkom.

Det eneste som gjensto var de sørgelige restene av plattformen – forvrengt og brennende.

Ballantyne gir opp

Letham og Ballantyne kjempet fortsatt i bølgene da klokken nærmet seg midnatt. Men de hadde drevet langt fra hverandre.

«Jeg tenkte bare på meg selv. Jeg svømte mot et skip jeg hadde fått øye på. Man kunne se redningsfartøyets søkelys feie over havet. Det var ganske mange overlevende i vannet,» husket Letham, som klarte å komme seg opp i båten ved hjelp av et tau.

Ballantyne var nesten usynlig i vannet. Håret, ansiktet og redningsdrakten var farget svart av olje, bare øynene lyste opp i det mørke vannet.

Møysommelig manøvrerte han seg ut av oljepølen og la på svøm bort fra plattformen. Rett før midnatt ble han oppdaget av redningsskipet Lowland Cavalier, som kastet ned et redningsnett til ham.

Men Ballantyne hadde sluppet opp for krefter. Tre ganger prøvde han forgjeves å trekke seg opp av sjøen, men hver gang mistet han grepet og falt tilbake i vannet.

«Jeg kan ikke mer. Nå slipper jeg bare tauet. Jeg er likeglad», tenkte Ballantyne.

Heldigvis skjønte redningsmennene om bord at de måtte finne på noe. De ropte at Ballantyne skulle vikle seg inn i nettet slik at de kunne dra ham opp. Like etter veltet Ballantyne inn over rælingen, men han merket umiddelbart at noe var veldig galt.

«Jeg har ingen følelse fra livet og ned. Noe har skjedd med meg!» skrek elektrikeren i panikk.

Heldigvis kunne redningsmennene berolige skotten med at følelsesløsheten ikke skyldtes en ulykke, men at redningsdrakten hans ikke hadde vært ordentlig lukket.

Nordsjøens iskalde vann hadde samlet seg i bunnen av Ballantynes overlevelsesdrakt og gjort ham følelsesløs. Han fikk snart varmen og kreftene tilbake i beina og kunne gå igjen.

Ballantyne, Bollands og Letham var blant de bare 61 overlevende fra Piper Alpha-katastrofen. 165 av kollegene deres omkom den skjebnesvangre sommerkvelden i 1988.

De fleste døde av røykforgiftning og brannskader, resten druknet. To redningsmenn om bord i Lethams redningsfartøy mistet også livet.

Bob Ballantyne ble fløyet til kysten neste morgen. Helikopteret sirklet rundt de sortsvidde restene av Piper Alpha et par ganger før det satte kursen mot Aberdeen.

Ballantyne kunne knapt fatte hvor lite av plattformen som var igjen og hvor mange kamerater han hadde mistet.