Orkan forvandlet Østersjøen til et frådende helvete

Hundrevis av mennesker døde, og tallrike gårder ble skylt på havet da syndfloden rammet kysten av Østersjøen i november 1872. Men vannmassene var bare starten på katastrofen.

Hundrevis av mennesker døde, og tallrike gårder ble skylt på havet da syndfloden rammet kysten av Østersjøen i november 1872. Men vannmassene var bare starten på katastrofen.

Ullstein Bild Dtl./Getty Images

En dag først i november 1872 kommer Ane Pedersdatter til Jens Larsens gård på Falster.

Den 26-årige tjenestejenta har før arbeidet på Bøtøgård i nærheten, og hun er godt likt i lokalmiljøet på den sørdanske øya.

Kort etter konfirmasjonen døde Anes far av tuberkulose, og siden da har den ugifte kvinnen slitt for føden på egen hånd.

Hun finner seg heldigvis fort til rette på Jens Larsens gård, der pliktene begynner tidlig om morgenen – først skal kyrne melkes.

Hver morgen står Ane opp kl. 5 og kler fort på seg. Som regel kan hun høre kyrne brøle utålmodig i stallen, men onsdag den 13. november er ingenting som det pleier.

En voldsom storm fra øst river hardt i taket på våningshuset, og gårdsplassen står under vann. Østersjøen hold­er på å gå over sine bredder.

En av gårdsguttene tilbyr seg galant å bære henne over til stallen. Dermed kommer Ane tørrskodd inn til kyrne og kan begynne arbeidet i den morgen­mørke bygningen.

Mens hun melker fortsetter vannet å stige, og Jens Larsen frykter at det skal fylle våningshuset.

Gårdeieren må ta en rask beslutning. Hvis vannet stiger, er løsningen å komme høyere opp, tenker han.

“Slå meg i panna og la meg dø.” Ane Pedersdatter, budeie.

Jens Larsen sender en av gårdsguttene ut for å hente den lange stigen så alle kan klat­re opp og i sikkerhet på fjøsloftet.

Beslutningen viser seg å være forutseende. Vannet stiger nemlig raskere og voldsommere enn Jens Larsen noen gang har opplevd det.

Mens gårdens i alt ni beboere sitter trygt oppe i høyet, hamrer bølgene mot den spinkle bygningen – og murene begynner å gi etter.

Panisk driver Jens Larsen familien og tjenestefolkene opp på taket. Alle kommer seg i sikkerhet – unntatt Ane.

Før hun klarer å komme seg opp, raser bygningen sammen så hun blir klemt fast mellom to takbjelker. Og nå river taket seg løs med et rykk og driver inn i bukta Bøtø Nor.

Ane er fanget i det iskalde havvannet. Jens Larsen og gårdsguttene makter ikke å trekke henne fri – de må nøye seg med å holde godt fatt i armene hennes så hun har hodet over vann.

Imens driver taket videre som en vaklevoren tømmerflåte.

Drukningsdøden er ikke den eneste trusselen mot Anes unge liv.

For hvert minutt som går, blir budeia stadig kald­ere. Til slutt holder hun ikke lenger ut kulden og smerten.

“Slå meg i panna og la meg dø”, tigger den unge kvinnen.

© Wikimedia

Østavinden skaper rekord-stormflo

Katastrofen som traff Jens Larsens gård i november 1872, var en såkalt stormflo.

Naturfenomenet medførte ekstraordinært stor vannstandsstigning i områdene langs østersjøkysten.

Bondefamilien på Falster var langt fra stormfloens eneste ofre.

Overalt i den sørvestre delen av Østersjøen veltet bølg­ene inn over land.

Hundrevis av gårder og flere byer ble oversvømt – mange sted­er steg vannstanden mer enn tre meter over middelvannstanden.

At stormfloen fikk så katastrofalt et omfang, skyldtes en rekke usedvanlige meteorologiske sammenfall som hadde begynt et par uker før.

Uvær hadde presset enorme mengder vann fra Nordsjøen inn i Østersjøen. Vannmassene nådde opp til Botniske bukt ved Finland.

Den 10. november endret været karak­ter. I første omgang løyet vinden, men i dagene etter dreide den over på nordøst.

Nå pisket et orkanaktig uvær med vindstøt på over 32 m/s det sammenpressede vannet vestover.

Vanligvis løper Østersjøens overskuddsvann gjennom de danske beltene og via Skagerrak ut i Nordsjøen, men stormen i 1872 gjorde at de veldige vannmassene som hadde hopet seg opp ved Finland, ble presset tilbake med enorm kraft, og øyene sørvest i Østersjøen lå ubeskyttet for den største stormfloen i farvannets historie.

Et av de første stedene som ble truffet, var Bornholm.

Sørgelige fortellinger fulgte i kjølvannet av stormfloen, men blant tragediene var det også en og annen solskinnshistorie.

©

Piperøykende sjømann seilte gjennom byen

I kystbyen Marstal på Ærø ble en eldre skipper overrasket av stormen mens han lå med skipet sitt i havnen.

Han gikk ned i kahytten for å stoppe pipa. Deretter gikk han opp på dekket og satte seg ved rorpinnen.

Kort etter vokste stormfloen i styrke, og vannet rev løs skipet.

Med pipa i munn­en styrte sjøulken farkosten sin gjennom den oversvømte havnen og opp i Sølvgade, som sto under vann. I gaten sto en gruppe måpende redningsfolk klar til å motta sjømannen.

© Shutterstock

Premiegris svømte med eieren på slep

I Gasværksgade i Faaborg bodde grisebonden Thorvald Nicolajsen. Han prøvde å redde premiegrisen sin på 150 kg da vannet steg, men dyret nådde ikke bunnen.

Panisk begynte den å svømme. Thorvald grep tak i halen på dyret og ble med ut i fjorden. Oppe fra et piletre fikk en nabo øye på de to:

“Thorvald, hvor skal du hen? La bare grisen svømme, ellers drukner du!”

Griseeieren slapp grisen og klatret opp i treet. Karene ble senere reddet av en båt – og Thorvald ble gjenforent med grisen.

Dyret hadde kommet seg i sikkerhet på en liten, flytende øy.

©

Hest ble skjødehund

På Langeland fikk en mann øye på en tjoret hest som sto i vann til halsen. Mannen fikk medlidenhet med dyret og svømte bort for å løsne repet.

Deretter svømte hesten i sikkerhet med mannen på ryggen.

Hesten skal ha vært så glad i sin redningsmann at den fortsatte å følge ham som en hund.

Skip knuses mot klippene

Om kvelden den 12. november sto moloen i fiskerbyen Allinge under vann, og havet steg opp i gatene hvor det bl.a. flådde vingene av møllen i den bornholmske byen.

Etter som natten skred frem økte uværet, fortalte et øyenvitne:

“Tårnhøye bølger veltet inn mot land, og steiner på 6-7000 pund (3,5 tonn, red.) som var boltet fast til moloen, ble kastet ned i havnen. En mengde fiske­båter ble knust, og et par skonnerter ble kastet inn på land med slik kraft at den enes baugspryd trengte gjennom yttermuren i en mursteinsgård”, heter det i boken Stormfloden den 12te-13de november 1872 – en samlet beretning.

Enda verre sto det til andre steder på Bornholm – f.eks. ble havnen i nabobyen Sandvig helt ødelagt. Stormen kostet også flere menneskeliv, bl.a. da en skonne­rt kantret utenfor Randkløve Skår.

Vitner beskrev ulykken:

“En mann kunne et øyeblikk ses på en klippe, der han strakte armene inn imot land med fortvilte fakter, men han ble straks skyllet ned i dypet.”

Mange av Bornholms kystnære tettsteder ble oversvømt, og langs den forrevne kysten gikk flere skip ned med alle mann om bord.

Stormen fortsatte kursen vestover og traff deretter Skåne, men der var dens herjinger mer behersket.

Ganske visst ble en rekke hus ødelagt i Hörte og Abbekås, og vannstanden ved Falsterbo steg til 2,4 meter over middelvannstanden, men på ingen av stedene kostet oversvømmelsene liv.

Mens Sverige altså slapp relativt billig fra naturkatastrofen, var bildet et helt annet langs den tyske østersjøkysten.

Prest er vitne til families dødskamp

I området Schönberg, som ligger øst for den store tyske havnebyen Kiel, beskrev en prest hvordan sognet hans ble rammet av stormfloen:

“Mot natten steg vannet og brøt snart gjennom ved Schmöl Strand. Dermed ble fordypningen foran strandvollen oversvømt.”

På området, som til vanlig lå beskyttet av den nå gjennombrutte strandvollen, lå det en klynge fiskerhus.

Med vann til halsen klarte en familie som bodde i et hus som het “Brasilien” på ganske kort tid å surre sammen en provisorisk tømmer­flåte av stiger, dører og bjelker som drev omkring.

Presten fra Schönberg forteller om familiens overlevelseskamp:

“I rasende fart skyter flåten av sted med vannmassene som stormen har pisket opp. Så griper et kratt der spissen rager opp over vannet, fatt i flåten. Den vipper, og mor og datter glir ut i vannmassene. Flåten skyter fart fremover. Enda en hekk, og den brekker fra hverandre. Faren griper fatt i et av trærne i hekken og roper etter sønnen, men han blir halvveis bevisstløs revet vekk av en bjelke fra flåten.”

Håpet syntes ute for den halvt bevisstløse sønnen, men ved et rent lykketreff skyllet han opp på en holme midt i det oversvømte innlandet.

Her kom en gruppe lokale ham senere til unnsetning i en båt. Resten av familien fra “Brasil” døde i bølgene.

Fiskerfamiliens endelikt avspeilte situa­sjonen overalt langs kysten av Schleswig-Holstein.

Nesten 300 mennesker mistet livet, 3000 hus ble revet bort av det frådende havet, og 15.000 menn­esker sto uten tak over hodet.

Mange steder steg vannet mer enn tre meter, og i Schleswig by kom vannstandsstigningen helt opp på 3,49 meter – en rekord som aldri er overgått siden.

Da vannmassene trakk seg tilbake ut i Østersjøen, så havnen i Flensburg ut som om den var blitt bombet.

© Arkivet ved Dansk Centralbibliotek for Sydslesvig

Gutt forveksler bølgeskum med snø

Også på Sjælland fikk innbyggerne merke stormfloens kraft.

Cirka 50 skip strandet på østkysten av Sjælland, og byene på øya ble rammet av store oversvømmelser. For eksempel ble 25 gårder i Ølsemagle sogn nord for havnebyen Køge ødelagt av havvann.

Men verst sto det likevel til på Lolland og Falster.

Begge øyene, som ligger i den sørlige delen av Østersjøen, er flate som pannekaker, og da stormfloen for alvor slo inn over øyene i de tidlige morgen­timene den 13. november, viste dikene seg å være utilstrekkelige.

Denne morgenen var bondesønnen Hans Lærke Lærkesen på vei til skolen på Sørvest-Lolland sammen med tjeneste­gutten på gården, Kristian.

På veien møtte de en opprevet husmannskone som “jamrende spurte oss om min far var hjemme, for stranden sto høyt i deres og naboenes hus,” fortalte Hans senere.

De to guttene forsto ikke situasjonens alvor før de kom frem til skolen.

“Det føk hvite flak bortover skole­gården. Jeg trodde det var snø, men ble snart klar over at det var skummende bølger”, forklarte han senere.

Hans og Kristian ble sendt hjem igjen, og de overlevde katastrofen, begge to. Andre på Lolland var ikke så heldige.

I husene og gårdene nærmere havet klat­ret mange opp på loftene for å slippe unna vannet. Dessverre viste loftsrommene seg ofte å være rene dødsfeller.

Når havet skyllet vekk husene, kollapset takkonstruksjonene. Hvis det ikke var en lem i taket, hadde de paniske menneskene på loftene ingen mulighet for å slippe ut.

De som ikke ble knust av tak­ets vekt, druknet.

Enkelte steder klarte man heldigvis å unnsette de stakkarene som satt på tak­ene og ventet på at havet skulle sluke dem.

En gruppe menn på Sør-Lolland bygget således en tømmerflåte av låve­dører som de brukte til å redde en rekke familier ved den oversvømte havnen i Høvænge.

En av de modige redningsfolk­ene fortalte senere om bedriften:

“Det var ikke noe helt lett arbeid å komme frem med en slik flåte. Vannet skyllet hele tiden inn over den. De var vel nesten like mye i vannet som over vannet (de som ble reddet, red.), men de ble da reddet.”

Heltemodig innsats som dette gjorde at bare 28 mennesker mistet livet på Lolland, selv om store deler av øya sto under vann.

På naboøya Falster var situasjonen en annen – der utgjorde oversvømmelsen en langt større trussel.

Denne skipskista drev i land på Lolland etter stormfloen.

© Marstal Søfartsmuseum

Ofre dro ut for å finne tingene sine

Utover mange tapte liv og ødelagte gårder skyllet stormfloen også vekk folks personlige eiendeler.

Størstedelen av det som forsvant kom aldri hjem til eierne igjen, men noe gjorde det.

Husmannen Johan Pedersen fra Lolland ble f.eks. gjenforent med et blåmalt klesskap som hadde drevet til havs. Skapet dukket opp ved Assens på Fyn – mer enn 100 km unna.

Bare få ting ble funnet så langt unna. Store mengder husgeråd fra Lolland skyllet opp på naboøya Lange­land pga. strømforholdene. En del lollendere reiste over for å lete etter klenodier og eiendeler.

De heldige fant noen få ting, men de fleste måtte dra tomhendt hjem.

En enkelt lollender vakte mistanke hos strandfogden fordi han fant overraskende mange av sine eien­deler. Fogden satte derfor opp en felle for lollenderen: Han satte gjenstander fra sitt eget hjem på stranden.

Også de tingene mente lollenderen var hans da han fikk øye på dem.

Dermed ble den avslørte tyveknekten sendt hjem.

Gjenstandene som ingen gjorde krav på ble til slutt solgt på en stor auksjon.

Okse overlever ved å ofre haremet

Mens befolkningen på Lolland kunne søke lenger inn på øya da havet trengte gjennom dikene, sto mange på Falster uten noe sted å flykte til.

Falsters sørlige del er lang og smal, og for å gjøre vondt verre var en stor del av området den gang et såkalt nor – det vil si en omsluttet bukt med et trangt sund som eneste adgang til havet.

I dag er noret fylt igjen, men da stormfloen rullet inn over øya, ble folk på den sørlige tangen skyllet ut i Bøtø Nor, som var 1 km bred og 15 km lang.

Bare de mest solide husene langs Falsters sørlige østkyst overlevde stormfloens herjinger. Et av dem tilhørte bonden Johan Lange. Hans datter fortalte senere om hendelsene den 13. november:

“Vi slapp alle lykkelig og vel opp på taket over fjøset: Sveiseren var den siste. Han sto og holdt i stigen, og akkurat da han hadde kommet opp, kom det en enorm bølge som slo inn låvedøra og rev bort stigen – et sekund senere og sveiseren ville ha blitt skyllet vekk.”

I stallen nedenunder druknet alle 30 av familien Langes kyr. Bare oksen overlevde – den klatret opp på en av kuene så den kunne holde hodet over vannet under oversvømmelsen.

“Det var ikke spesielt galant, og egentlig er det ikke det man venter seg av en okse, men på denne måten ble han nå reddet,” bemerket Johan Langes datter senere om opplevelsen.

Familien Lange og resten av gårdens folk red stormen av oppe på loftet. Dagen etter kom en gårdeier fra Vest-Falster dem til unnsetning i båt.

Stormfloen overrasket innbyggerne langs Østersjøen, og mange døde fordi de ikke rakk å rømme unna vannmassene.

© AKG-Images

Familie på flytende tak går under

I likhet med familien Lange flyktet mange andre av beboerne på Bøtø opp på gårdenes loft og tak – blant dem bonden Jens Hansen.

Sammen med familien sin og gårdens tjenestefolk kom han opp på låvetaket før bygningen kollapset under havets jevnt stigende press. Om bord på taket ble gruppen ført ut i Bøtø Nor av bølgene.

Midt under redselsseilasen brakk taket plutselig i to deler. På den ene delen satt familien Hansen sammen med en av tjeneste­jentene.

Denne delen av taket falt langsomt fra hverandre, og borte på den andre halvdelen kunne resten av gårdens beboere bare se hjelpeløst på mens familien med to små barn forsvant ned i det frådende vannet.

Taket med familien Larsen og tjenestefolkene deres befant seg et annet sted på det oversvømte Falster.

Her var den 26 år gamle budeia Ane fremdeles klemt fast mellom to tunge takbjelker mens hun ble trukket gjennom det iskalde vannet.

Hun ønsket bare at noen ville gjøre ende på lidelsene hennes.

“Min mor, som var husbestyrerinne hos en mann på Bøtø, ble funnet hengende over en grøftevoll med husbondens ene barn under seg.” Budeia Ane Pedersdatter.

Men til alt hell drev stormfloen taket inn mot et høyt piletre som stakk opp av vannet.

De fortvilte passasjerene grep sjansen til å forlate den vaklevorne farkost­en og klatre over i treet. Herfra klarte gårdens menn også å trekke den sterkt nedkjølte Ane opp av vannet.

Den unge jenta ville sannsynligvis ha frosset i hjel hvis ikke en båt med et par naboer hadde seilt forbi kort tid etter.

Mennene tok med de nødstedte til en gård i nærheten, og mens resten av de overlevende fra Larsen-gården fikk et varmt måltid, ble Ane rullet inn i et tykt teppe og lagt i en seng så hun kunne få igjen varmen.

Mens den avkreftede Ane kom til hekt­ene, fant hun ut at familien hadde lidd en grusom skjebne: I alt 52 falstringer hadde omkommet – blant dem hennes onkel og hans tre voksne barn.

I sin beskrivelse av katastrofe­dagen forklarte jenta også hvordan moren hennes ble funnet:

“Min mor, som var husbestyrerinne hos en mann på Bøtø, ble funnet hengende over en grøftevoll med husbondens ene barn under seg.”

Både i Danmark og Nord-Tyskland ble det bygget diker etter oversvømmelsene i 1872.

© Zoonar GmbH/Imageselect & Shutterstock

Dikene skulle gjøres sterkere

Stormfloen i 1872 gjorde det klart at kysten måtte sikres bedre mot fremtidige oversvømmelser.

Etter katastrofen begynte et omfatt­ende arbeid med å forbedre dikene i Tyskland og Danmark.

Langs den tyske østersjøkysten kom det nye diker på 5 m for å skjerme mot havet.

Et av dem var Prerow-Pramort-diket som ble påbegynt umiddelbart etter katastrofen og sto klart i 1874.

Den 18,5 km lange vollen skulle verne en del av halvøya Fischland-Darß-Zingst mellom Rostock og Stralsund.

Også i Danmark startet dikebygg­ingen. Alt i mai 1873 vedtok politikerne en lov om oppføring av diker på Lolland og Falster.

På Lolland skulle en fem meter høy voll strekke seg 63 km fra Nakskov i vest til Errindlev i øst. Dertil kom 27 sluser og opptil 10 km diker inn i landet. Innlandsdikene skulle dele inn baklandet i såkalte kasser.

Brøt vannet gjennom havdiket, ville oversvømmelsen kunne begrenses til en kasse. Falsters nye dike ville strekke seg over 17 km fra sørspissen av øya og opp langs østkysten.

Diket på Falster sto klart i 1875 mens den større vollbyggingen på Lolland ble ferdig tre år senere.

Da hadde 600 arbeidere på Lolland flyttet ca. 1,73 mill. kubikkmeter jord med skuffe og trillebår og fullført danmarkshistoriens største kystsikringsprosjekt.

Politikerne viste ingen medfølelse

Mange overlevende etter stormfloen i november 1872 satt igjen med lignende personlige tap.

Faktisk hadde stort sett alle i de områdene langs Østersjøen som ble rammet, mistet noen de holdt av, og lokalsamfunnene var hardt rammet.

Overalt lå døde dyr og mennesker spredt mellom vrakgods, drivtømmer og veltede trær.

På Ærø ble Ærøskøbings havneanlegg truffet så hardt av bølgene at bare fyrtårnet sto igjen – det tronet som en ensom mast i det ødelagte landskapet.

I dagene etter tragedien dro forfatteren Julius Schytte rundt til de stedene i Danmark som var rammet av stormfloen. Overalt hvor han kom, ble han møtt av de samme ordene.

“Hvis bare vannet ikke hadde kommet så plutselig, kunne vi jo ha reddet oss”, klaget de overlevende.

Foruten de menneskelige tapene var det også de økonomiske. Da vannet hadde trukket seg tilbake, sto det mange steder klart at havet hadde skyllet bort den gode muldjorden og etterlatt sand og stein i stedet.

Dessuten var jorden blitt så salt at ingen avling kunne gro her på mange år.

Tragedien ble bare forsterket av at største­delen av dem som ble rammet, var fattige bonde- og fiskerfamilier. De sto igjen uten noe som helst – hjem og eiendeler var revet bort av havet.

Fra statlig hold var det bare begrenset hjelp å hente – iallfall i Danmark.

Her brukte regjeringen cirka tre uker på å samle rapporter om stormfloen, og på bakgrunn av de innhentede informa­sjonene orienterte innenriksminister C.A. Fonnesbech Folketinget om katastrofen den 4. desember.

Under talen brukte Fonnesbech uttrykket “skatte­objekter” om stormfloens ofre.

Politikerne i København syntes stort sett å være mer nervøse over de forvent­ede utgiftene for statskassen enn urolige for hva som skulle skje med de overlev­ende ved kysten som led nød.

Heldigvis kom det hjelp fra annet hold.

En mengde private innsamlinger ble satt i gang i Danmark og Tyskland rett etter ulykken.

Innsatsen sikret at ofrene fikk mat, klær og tak over hodet mens den langdryge gjenoppbyggingen av lokalsamfunn og havnebyer sto på.

Ane kom seg etter opplevelsen

Ingen som opplevde katastrofen i 1872, glemte den noensinne.

Stormfloen var den voldsomste i Østersjøens historie, og det ble reist høyvannssteiner i nær sagt alle byer hvor vannet hadde herjet.

Begiv­enheten ble også foreviget i litteraturen – bl.a. i et dikt av den berømte danske forfatteren H.C. Andersen.

For budeia Ane vendte livet etter hvert tilbake til det normale.

Gårdeier Jens Larse­n døde ganske visst året etter katastrof­en, og i stedet kom Ane tilbake til Bøtøgård, der hun hadde tjent tidligere.

Hun ble gift med den lokale veveren Ole Hansen i 1876, og året etter fikk ekte­paret en datter.

Ane bodde på Falster frem til sin død i 1929. Skjebnens ironi ville at hun ble gravlagt den 13. november – på 57-årsdagen for stormfloens herjinger.