Det må ha føltes som en tsunami av sand da flere tusen tonn knusktørr jord feide inn over Boise City i Oklahoma en vårdag i 1932. Advarselen om den kraftige stormen kom noen minutter før, da den stålgrå aprilhimmelen plutselig ble mørkere og mørkere.
Kvitrende fugleflokker på flukt hadde fylt himmelen, og vinden hadde begynt å suse mer og mer intenst mellom de små sprekkene i byens trehus.
Langsomt hadde en truende, hvinende lyd nærmet seg og tiltatt i styrke. Den ble kraftigere og kraftigere, mens himmelen over Boise City forvandlet seg til en massiv, mørk vegg.
Flere tusen tonn med sand traff byen med nådeløs kraft. Ruter ble knust, og glassplinter, støv og jordpartikler virvlet gjennom gatene, mens stormen etterlot seg et metertykt spor av støv.
Og så – like plutselig som den hadde kommet – var den borte. Øyenvitner forteller at gater, hus og til og med mennesker lå igjen, svarte av støv.
1905
Mot slutten av 1800-tallet begynte immigranter å valfarte til den vidstrakte prærien i Midtvesten. I løpet av noen tiår ble de enorme gresslettene forvandlet til landbruksjord.
1937
Den intensive dyrkingen forårsaket sandfokk som bare ble verre og verre. I 1930-årene ble prærien i Midtvesten forvandlet til en skrinn ørken.
Ingen i området hadde noensinne sett noe lignende. Sandstormen hadde oppstått plutselig og truffet med enorm styrke. Det eneste uttrykket folk kunne kom på for å beskrive dette nye naturfenomenet, var black blizzards – svarte snøstormer.
Sandstormen hadde vart i mindre enn ett minutt, men for innbyggerne i Boise City var verden forandret for alltid. Stormen som rammet denne aprildagen i 1932, forvandlet jordene i de sørvestlige prærieområdene til skrinne sletter.
Likevel kunne ingen i sine verste mareritt forestille seg at dette uværet bare var det første av mange. De neste sju årene kom en rekke voldsomme sandstormer til å etterlate et areal på størrelse med Tyskland som et bart og goldt månelandskap.
Prærielivet begynte som en drøm
De fleste innbyggerne i Boise City hadde, som så mange andre av Midtvestens nybyggere, kommet reisende med hest og vogn tidlig på 1900-tallet og slått seg ned på prærien.
Når gresslettelandet var ryddet for indianere og bisonflokker, ønsket regjeringen i Washington at så mange som mulig skulle bosette seg der og dyrke det opp. Alle amerikanere fikk muligheten til å skaffe seg et stykke ettertraktet landbruksjord.
«Helse, rikdom og muligheter» var regjeringens forlokkende slagord, og i tillegg fikk alle nybyggere gratis togreise til de store slettene i Colorado, Kansas, New Mexico, Texas og Oklahoma.
«Jorden var så rik at den så ut som sjokolade når plogen vendte molden» Bonde, 1920-årene.
Løftene om billig, god landbruksjord fikk immigranter til å valfarte mot vest. Særlig fra 1914, da nybyggere gjorde krav på hele 53 000 jordstykker.
Den næringsrike matjorden ble utnyttet til fulle helt fra begynnelsen. Snart var Midtvestens prærie forvandlet til vidstrakte mais- og hvetemarker.
Med utbruddet av første verdenskrig var hveteprisene nemlig fordoblet, og livet som korndyrker på slettene var lukrativt og behagelig for de fleste.
«Jorden var så rik at den så ut som sjokolade når plogen vendte molden», erklærte en av de begeistrede nybyggerne. Den enkle avsetningen og de raskt stigende prisene på hvete og mais førte til at farmerne pløyde opp enda mer land, mens lykkejegere strømmet til.
I 1920-årene gjorde traktoren sitt inntog, og plutselig kunne bøndene pløye jorden 15 ganger raskere enn før.
Da kom såkalte suitcase farmers på banen – spekulanter som så sitt snitt til å få rask gevinst ved å dyrke store arealer og selge hveten mens prisen var på sitt høyeste.
Midtvesten ble pløyd i stykker da bøndene tok traktoren i bruk.
Pløying sendte støvet til værs
I løpet av 1920-årene ble traktoren tatt i bruk. Den nye oppfinnelsen forvandlet enorme områder med gress-stepper til lukrativ landbruksjord på rekordtid.
Da mange bønder etter hvert utarmet åkrene, lå den tidligere gressbevokste jorden plutselig naken og sårbar mot vinderosjon.
Tidligere ville det ha vokst frem beskyttende gress, men fordi bøndene med traktorens hjelp hadde pløyd vekk gressrøttene, forble jordene bare, og vinden tok tak.
Resultatet ble at de voldsomme sandstormene fikk fritt spillerom i det åpne, flate landskapet.
Kornet glimret som gull på slettene, og president Herbert Hoover jublet. «Amerikanerne er nærmere å overvinne fattigdom enn noen gang før», erklærte den nyutnevnte presidenten optimistisk i 1929. Det skulle snart vise seg at han tok fryktelig feil.
Depresjonen tappet gullhøsten
Herbert Hoover hadde knapt kommet på plass i Det hvite hus før børskrakket sendte USA ut i katastrofe i oktober 1929. Råvareprisene stupte, og selv om farmerne på slettene jobbet hardere enn noen gang, var innsatsen nesten forgjeves, for hveteprisene falt til en tidel av tidligere nivå.
Plutselig tjente de ikke nok til å betale avdrag på lånene de hadde tatt opp til landbruksmaskiner, og i desperasjon pløyde de opp stadig større områder av prærien for å kunne selge mer hvete.
Sommeren 1931 ble tilværelsen på prærien i sørvest enda verre, da området ble rammet av langvarig tørke. Vannmengden farmerne klarte å pumpe opp av bakken var svært begrenset, og langt fra nok til alle de enorme åkrene.
Det var ikke til å unngå at avlingene tørket inn mange steder. Mens prærien hadde vært dekket av gress før nybyggernes ankomst, lå nå tørre åkre brakk. Og katastrofen truet.
I stedet for beskyttende gress var de gigantiske, flate slettene nå bare dekket av et tynt lag av jordpartikler.
Sandstormene kvalte alt
De første tegnene på den ulmende katastrofen kom våren 1932, da vinden begynte å virvle opp støvet fra de utpinte åkrene.
Uten motstand fra det nakne landskapet samlet de kraftige stormene opp mer og mer jord og dannet svarte støvskyer. De var flere hundre meter høye, og føk av gårde i opptil hundre kilometer i timen.
«Vinden slapp løs raseriet sitt med en kraft som overgikk min villeste fantasi. Det virket som om hele jordens overflate skulle blåse bort,» fortalte hvetefarmeren Lawrence Svobida fra Kansas.
Nesten hver uke ble de sørvestlige prærieområdene terrorisert av sandstormer lik dem som traff Boise City i april 1932. Under tørken hadde de hardt prøvede bøndene kunnet dyrke små åkrer ved å bære vann i bøtter, men nå tok sandstormene livet av absolutt alt.
Friksjonen mellom de oppvirvlede jordpartiklene skapte statisk elektrisitet som kunne slå folk i bakken. Elektrisiteten ble dessuten nok et hardt slag for jordbruket.
«Etter en storm hadde elektrisiteten i luften tatt helt knekken på hveten. All den grønne hveten var brun og død», het det fra en bondesønn i Oklahoma, som dag etter dag så hvordan bekymringene ble meislet inn i ansiktet på faren og de andre farmerne i området.
Hele prærielandskapet var i ferd med å bli forvandlet til en ørken. En journalist på reportasjereise døpte området The Dust Bowl – støvbollen.
«Det var som å bli pisket med sandpapir», fortalte øyenvitner etter stormen.
Enorm sandstorm mørkla Midtvesten
Midt på ettermiddagen 14. April 1935 traff 1930-årenes kraftigste sandstorm det sørvestlige USA.
Stormen feide gjennom sju amerikanske delstater på østsiden av Rocky Mountains. På det høyeste reiste den seg 600 meter opp i luften og spredte seg i et opptil 200 kilometer bredt belte.
Gjennomsnittsfarten for vindene i stormen var 80-100km/t. Til sammen rev stormen med seg minst 300 000 tonn jord på sin ferd.
322 mennesker ble kvalt i sandmassene, og mange tusen ble skadet. Stormen var så kraftig at restene av den nådde Washington (D.C.), mer enn 3000 kilometer unna.
Folk begynte å holde fuktige tørkler over munnen når de gikk ut, for å unngå å få det kvelende støvet ned i lungene. Hjemme dekket de til rundt vinduer og dører med våte laken, for selv når det ikke blåste kraftig, skulle det bare lette vinder til for å virvle opp støv.
En av dem som i 1935 barrikaderte hjemmet sitt på denne måten, var Hazel Lucas Shaw. Hun hadde forlatt foreldrenes gård i ung alder for å bli lærer, og bodde nå i Boise City sammen med ektemannen Charles og datteren Ruth Nell på ett år.
Det var tre år siden den første voldsomme stormen knuste rutene på den lokale skolen. Etter det hadde Hazel sluttet å undervise, og nå var hun hjemme og tok seg av datteren.
Etter sandstormen ble 14. april 1935 kjent som Black Sunday.
Livet i Dust Bowl hadde lært Hazel aldri å dekke bordet før maten ble servert, for da støvet serviset ned. Det var viktig å alltid ha tett lokk på grytene, slik at støvet ikke havnet i maten.
Dette var imidlertid Hazels minste problem. Hun var langt mer bekymret for datteren. Når hun sto opp om natten for å gi barnet mat, var datterens ansikt svart av støv, leppene var oppsvulmet, øynene røde – og ettåringen fikk ofte kraftige hosteanfall.
Bildet var det samme i alle småbyene i Midtvesten, der særlig barn og eldre led. Mot slutten av tiåret hadde støvet tatt livet av mer enn 7000 mennesker.
Også dyrene strøk med. De falt døde om med nedstøvete kropper. Før familien Shaw fikk sjansen til å komme seg bort fra Boise City, mistet de vesle Ruth Nell. Lungene hennes måtte gi tapt i kampen mot støvet.
Stadig flere flyktet
«Vi begraves dypere og dypere i støv», skrev avisen Boise City News våren 1935. Samtidig medvirket støvet til å forverre den langvarige tørken, fordi støvpartiklene hindret regnet i å nå bakken.
Sult og fattigdom truet de hardt prøvede bøndene, som måtte overleve på en diett av litt mais og bønner. Etter hvert ga mange opp og flyktet mot vest til det fruktbare California.
Flukten fra sandstormene fikk politikerne i Washington (D.C.) til å våkne. Staten tilbød farmere å kjøpe det friske kveget deres. Dyrene ble slaktet, og kjøttet delt ut til sultende familier.
Men skulle området reddes fra å ende som Sahara, måtte de støvholdige åkrene dyrkes opp igjen. Fra 1935 kjøpte regjeringen opp jorder og plantet dem til med gress.
Samtidig fikk bøndene tilskudd til å prøve ut nye jordbruksmetoder som på sikt kunne hindre at vinden virvlet opp store mengder støv.
Først i 1939 avtok sandstormene, og omsider kom regnet. Et fryktelig skittent og støvete tiår var endelig over. Da hadde nesten halvparten av innbyggerne rundt Boise City dratt vestover i håp om bedre tider.