Seiltur endte i flammehav

Tysk-amerikanerne går om bord

ONSDAG 15. JUNI 1904 KL. 8.30: Besetningen har brukt morgenen på å klargjøre hjuldamperen. Alle dekk er vasket, panelene skinner og kullageret er fylt opp.

Barten er striglet og kasketten sitter korrekt på William van Schaick, og den 67 år gamle kapteinen beveger seg rundt i styrhuset.

Hjuldamperen er eid av dampskipsselskapet Knickerbocker Steamship Company, og helt siden General Slocum ble sjøsatt våren 1891 har kaptein van Schaick stått bak roret.

Sjøulken bor til og med på fartøyet sitt – akkurat som mange andre skipskapteiner.

Van Schaick ser frem til en rolig dag, og fra styrhuset gir han tegn til båtsmann Ed Flanagan om å slippe om bord passasjerene.

Alt oser fred og idyll, og i takt med at de tyske immigrantfamiliene fyller skipet, sprer det seg en duft av varme boller og saltkringler.

Oppe i styrhuset blir kaptein van Schaick likevel en anelse utålmodig fordi flere familier er forsinket.

Men fordi det er en spesiell dag gjør kapteinen et unntak og utsetter den planlagte avgangen kl. 8.45 flere ganger, på pastor Haas’ anmodning.

Ingen ønsker å spolere den store dagen for de stakkarene som ennå ikke har nådd fram. Hjuldamperen er derfor nesten en time forsinket da landgangen til slutt blir trukket inn og fortøyningen løsnet.

«Hun er fra land, sir!» melder andrestyrmannen, Ed Wea­ver, til van Schaick. General Slocum legger ut på det som skal bli dampskipets siste reise.

Presten hilser på sognebarna sine

Kl. 9.45: General Slocum seiler sørover og vender så 180 grader rundt ved Williamsburg-broen for å utnytte strømmen på East River optimalt.

Omringet av glade barn og voksne går pastor Haas en tur på skipets solvarme øverste dekk (orkandekket).

Flere passasjerer lener seg mot rekkverket og nyter utsikten mot Manhattan på den ene siden og Brooklyn på den andre.

Mens pastor Haas beveger seg videre mot de nedre dekkene, begynner de voksne å hente opp godsaker fra piknikkurvene.

På skipets hoveddekk ser Haas til sin fornøyelse at de lystige tonene fra orkesteret om bord har lokket mange av de unge ut på dansegulvet.

Underveis på rundturen sin hilser Haas på mange av familiene – noen bare med et nikk, andre med en liten prat om det fine været.

Mange vil også gjerne takke Haas. Uten prestens store innsats ville utflukten ikke vært mulig.

Gutt advarer om røyk fra trappen

Kl. 10.00: General Slocum glir inn i passasjen mellom Manhattan og øya Blackwell’s Island, som huser storbyens mentalsykehus.

Duggen renner ned langs glasset. Dekksgutt John Coakley står i baren på hoveddekket med et nytappet glass øl som bartenderen nettopp har gitt ham.

Kaptein van Schaick har presisert overfor bartenderen at han ikke må «gi mennene for mye å drikke i dag».

Men Coakley er ny på båten, og det er første gang på de 18 dagene i jobben at dekksgutten har bedt om øl i pausen sin, så det får han.

Gleden blir imidlertid kortvarig, da en liten gutt plutselig prikker i Coakley: «Mister, det kommer røyk opp fra en av trappene».

Mer av plikt enn av lyst går Coakley bort til trappen, og ganske riktig siver det røyk opp fra personalavdelingen.

Røyken er likevel ikke så tett at dekksgutten kaller opp styrhuset via kobberrørene i samtaleanlegget – kapteinen må ikke forstyrres med småting.

Coakley vifter i stedet bort røyken mens han går ned trappen og oppdager at osen kommer fra lamperommet i fremste halvdel av fartøyet.

Da dekksgutten åpner døren inn til rommet der utente petroleumslamper og lanterner henger side om side, blusser ilden opp, matet av den innkommende luften.

Coakley finner et klede og prøver å slukke brannen, men uten hell. Plutselig får han øye på en kullsekk bak døren, som han tar og tømmer ut over flammene. Kullet kveler ilden midlertidig, men det varer ikke lenge.

Rådvill farer dekksgutten av gårde for å finne båtsmann Ed Flanagan, som leder og fordeler dekksarbeidet. Men bak seg lar Coakley døren til lamperommet stå på vidt gap.

Han tenker overhodet ikke på at døråpningen gir den oksygenholdige luften mulighet til å strømme inn i lamperommet. Glørne blir nå matet for alvor.

Farlig passasje krever full konsentrasjon

Kl. 10.03: Mens en panikkslagen John Coakley prøver å finne Ed Flanagan, er General Slocum i ferd med å nå «Helvetesporten» på East River.

Som vanlig vrimler det av skip og båter på East River. Kaptein van Schaick bekymrer seg spesielt for Helvetesporten – en smal og særlig farlig passasje mellem Ward’s Island og Queens på Long Island, der lumske strømvirvler kan presse skipene inn mot noen skjær nær elvebredden.

Bare 12 timer tidligere har damperen Chester Chapin gått på grunn ved Helvetesporten, så van Schaick er ekstra konsentrert når General Slocum nærmer seg den lumske passasjen.

Sjøulken blir derfor svært irritert når en 12-årig gutt står og roper på dekket foran styrhuset.

«Hey, mister! Skipet brenner!» skråler den andpustne gutten, som også har sett røyken ved trappen.

«Kom deg til helvete bort, og pass deg selv,» roper kapteinen hissig tilbake, lei av barn som hele tiden skal holde spetakkel.

Slukkingen mislykkes pga. råtne slanger

Kl. 10.06: Passasjerene er lykkelig uvitende om faren som ulmer på hjuldamperen. De er ivrig opptatt med å more seg med prat, dans og musikk.

John Coakley har lokalisert båtsmann Ed Flanagan oppe på hoveddekket, og de to står nå ved personaltrappen der tykk røyk velter opp.

De kan skimte flammer nede i lamperommet. Flanagan griper samtaleanleggets kobberrør og skriker for full hals opp til styrhuset: «Skipet brenner!»

Uten å vente på svar fyker båtsmannen videre ned til maskinrommet, der han raskt beordrer maskinmester Ben Conklin om å «få gang i pumpen» så dampmaskineriet kan pumpe vann ut til brannslangene på skipet.

På vei tilbake til lamperommet tar Flanagan med seg et par ekstra dekksgutter. Situasjonen later til å være under kontroll idet mennene ruller ut den nærmeste slangen og retter den mot det brennende lamperommet.

Ivrig åpner Flanagan ventilen og merker med det samme at vannet strømmer ut i slangen. Likevel roper en dekksgutt lenger fremme at det ikke kommer vann ut av åpningen.

Fortvilet ser mennene gjennom røyken at den grå brannslangen har revnet på grunn av trykket. Det som var en splitter ny slange i 1891 er et møllspist stykke lin i 1904.

Plutselig innser Flanagan at besetningen ikke har noe å stille opp mot flammene med: «Gå i båtene,» roper han til sine underordnede.

Kapteinen setter damp under kjelene

Kl. 10.10: Med forsiktig navigering fra kapteinen har General Slocum kommet seg trygt gjennom Helvetesporten, og skipet nærmer seg åpent vann.

Van Schaick iler tilbake til styrhuset mens han vurderer hva han skal gjøre. Kapteinen har nettopp vært nede for å besiktige brannen, og han vet at General Slocum nes­ten helt sikkert vil brenne opp.

Hans oppgave blir nå å redde så mange liv som mulig. Stakkåndet slår den gamle mannen opp døren til broen og overbringer den nedslående beskjeden til sine to styrmenn.

Etter en kort diskusjon tar kapteinen valget: «Legg henne til ved North Brother Island,» beordrer han sin førstestyrmann, Ed van Wart.

Øya lenger fremme mot nord huser et sykehus, men dessverre befinner General Slocum seg ennå noen kilometer unna.

Mennene i styrhuset sender derfor umiddelbart en beskjed ned til maskinrommet: Full damp på kjelene. Nå starter et kappløp mot de altoppslukende flammene som herjer i skipets indre.

Panikken bryter ut

Kl. 10.12: Med 13,5 knop (25 km/t) fosser skipet av gårde mot North Brother Island. Samtidig sprer panikken seg blant passasjerene.

George Haas har gjennomført sin rundtur på alle dekk og står med kona Anna og deres 12 år gamle datter Gertrude da han ser røyk lenger framme på hjuldamperen.

«Det er bare kaffen som har brent seg i byssen», sier presten til en gruppe engstelige foreldre i nærheten, selv om han ikke helt tror på det selv.

Kort etter, når musikantene slutter å spille og klappsalvene fra de dansende avtar, skjønner alle om bord på skipet at noe er galt.

Det høres redselsskrik fra fremste del av fartøyet, og snart skyter flammene også opp gjennom trappeoppgangene over lamperommet.

Den høye farten på hjuldamperen gjør at luftinntakene om bord nærmest blir omgjort til blåsebelger som mater flammene.

«Gud hjelpe oss! Gud hjelpe oss!» lyder det fra passasjerene, som alle rømmer i panikk fra flammene.

«Bevar roen,» sier Haas til sin kone og datter og andre i nærheten før han forlater dem for å se om han kan mane folk til ro lenger framme på båten.

Det løper gråtende barn rundt overalt som leter etter foreldrene sine mens vinden virvler opp gnister og brennende nedfall.

En gruppe menn prøver å løsne skipets seks redningsbåter i stål, men innser til sin store skrekk at båtene sitter bom fast i dekket med et tykt lag herdet maling.

Redningsvestene om bord er heller ikke mye verdt, etter å ha hengt i regn, vind og sol i 13 år uten å bli skiftet ut. Korken i de gamle vestene er omgjort til et klebrig pulver uten flyteevne.

På uhyggelig vis fungerer vestene faktisk motsatt. De stakkars foreldrene som tar vester på barna sine og lemper dem over bord, ser med skrekk på at de forsvinner under vannflaten.

Mangelen på redningsbåter og -vester får det til å gå kaldt nedover ryggen på Haas. Presten vet at bare et fåtall i menigheten kan svømme.

Uten redningsutstyr står valget mellom å bli brent levende eller å drukne. Haas innser at han ikke kan gjøre så mye for å berolige de skremte menneskene rundt seg, så han følger strømmen av mennesker tilbake til sin egen familie i akterenden.

Her er avstanden til det voksende flammehavet størst. Alle vet imidlertid at det bare er et spørsmål om minutter før akterstavnen ikke lenger gir ly mot ilden.

Fartøyer kommer til unnsetning

Kl. 10.20: Mens General Slocum seiler mot North Brother Island, tuter båtens horn for å signalisere til andre fartøyer på East River at hjuldamperen har akutt behov for hjelp.

Slepebåteieren Jack Wade har i årevis levd av å buksere båter i New Yorks travle havn.

Onsdag den 15. juni er en arbeidsdag som alle andre, helt til skipperen hører General Slocums horn og får øye på den brennende damperen som nærmer seg North Brother Island.

Umiddelbart dirigerer newyorkeren den lille båten John Wade, som er oppkalt etter hans avdøde far, inn i kjølvannet på General Slocum.

Slepebåten har ikke samme fart som hjuldamperen, men John Wade og flere andre båter på elven setter likevel etter.

Noen av fartøyene gir etter hvert opp å følge etter og begynner i stedet å plukke opp levende og døde fra vannet, men Jack fortsetter etter det brennende fartøyet.

Nesten to tredjedeler av hjuldamperen er nå innhyllet i flammer, og det gjør vondt for slepebåtskipperen å se hvordan folk kaster seg i vannet – tvunget til å hoppe på grunn av de kraftige flammene.

Jack Wade håper han kan redde noen få av de stakkars sjelene om bord. Men tiden er knapp.

Haas-familien ramler i elven

Kl. 10.24: General Slocum nærmer seg North Brother Island som et seilende bål. Kaptein van Schaick og styrmennene hans merker varmen fra flammene bak seg, og snart når ilden broen.

Varmen, røyken og den buldrende lyden fra flammene merkes tydelig selv i den bakerste delen av hjuldamperen, der pastor George Haas fremdeles står sammen med sin kone og datter.

Panikkslagne passasjerer dytter og presser for å komme så langt unna ilden som mulig. Kaoset gjør at de minste barna blir klemt ut mellom rekkverket på de to øverste dekkene og forsvinner under vannoverflaten.

Pastor Haas har fortalt Anna og Gertrude at de må vente med å hoppe til det ikke er andre muligheter.

Han har fått fornyet håp ved synet av båtene som nå følger etter hjuldamperen, men den 50 år gamle presten og familiefaren vet at sjansen for å overleve er størst på grunt vann.

Haas må imidlertid se at planen går i vasken. Rett før General Slocum når North Brother Island, skyver et voldsomt press fra menneskemengden pastoren og hans kjære ut over relingen og ned i vannet.

Et øyeblikk har presten tak i både Anna og Gertrude, men alle tre blir trukket ned i vannet av andre som faller, og Haas merker at taket i kona og datteren glipper.

Da han får kjempet seg opp til overflaten igjen, vrimler det av skrikende barn og foreldre omkring ham.

Kvinner blir trukket ned i dypet av de tunge kjolene, og de små barnas febrilske plasking holder dem ikke oppe særlig lenge.

Haas prøver å orientere seg men kan ikke se sin elskede kone og datter noe sted. Anna og Gertrude er borte.

Wades båt bryter ut i brann

Kl. 10.25: På North Brother Island ser pasienter og sykehuspersonale at en brennende hjuldamper nærmer seg. Snart vil fartøyet treffe øya.

På slepebåten går det opp for Jack Wade at General Slocums kaptein er på vei mot stranden på North Brother Island, der Riverside Hospital ligger.

Hjuldamperen er imidlertid så medtatt at det øverste dekket kollapser sekunder før fartøyet braker inn på sandbunnen.

Sammenstøtet med øya er så kraftig at skipet blir skjøvet tilbake og glir bort fra øya igjen. Passasjerene bakerst på skipet kan derfor ikke komme av der det er lavvann.

Heldigvis kommer Jack Wades slepebåt fram til den brennende hjuldamperen bare et øyeblikk etter.

Mens de tilstrømmende båtene hjelpeløst følger med på avstand og ser at de skrekkslagne passasjerene fanges av flammene eller forsvinner under vann, klarer Wades flatbunnede slepebåt å komme helt tett på General Slocum.

Varmen er intens, og den får malingen på John Wade til å skrelle av mens skipperen fører båten langs akterstavnen på hjuldamperen.

En av Wades menn advarer kapteinen om at han vil miste fartøyet og levebrødet hvis de ikke umiddelbart kommer seg bort fra infernoet. «Gi blaffen i båten! La henne brenne!» skriker Wade fra førerhuset.

Mens røyken blir stadig tykkere rundt General Slocums bakparti, tar Wades mannskap imot barn som de voksne på den brennende skuta rekker over.

Samtidig hopper Wade og to av hans folk i vannet og fisker opp passasjerer som ikke kan svømme.

Da Wade er vel oppe på fartøyet sitt igjen, ser han at slepebåtens overbygning brenner flere steder.

Enda verre er det at båtens propell er viklet inn i noe tauverk fra den brennende hjuldamperen. Uansett hvor iherdig skipperen prøver å få i gang maskineriet, rikker ikke propellen seg.

John Wade er på nippet til å bli slukt av flammehavet da brannslukningsfartøyet Zophar Mills dukker opp og dynker båten med vann.

Mens vannet kjøler ned slepebåten og dem om bord, hopper enda flere av General Slocums passasjerer ned på fartøyet.

Nærmest mirakuløst settes slepebåten i så stor bevegelse at stavnen glir over mot bredden av North Brother Island, der det er lavvann nok til at de voksne kan nå bunnen.

Med ett forvandles John Wade til en redningsbro mellom hjuldamperen og øya. Zophar Mills klarer imidlertid ikke å slukke infernoet på General Slocum, så til slutt må Jack Wades båt bukseres bort fra hjuldamperen av en annen slepebåt.

På John Wade ser besetningen ut som om de har vært i krigen. Huden koker og klærne er delvis brent og smeltet bort.

Skipper Jack har mistet alt hår på armene på grunn av varmen. Men newyorkeren er stolt. Han vet at han og mannskapet har utgjort en avgjørende forskjell.

Pastoren våkner opp på stranden

Kl. 10.35: Skip og båter seiler rundt i nærheten av North Brother Island for å plukke opp ofre fra ulykken. Alle fraktes inn til øya, der Riverside Hospitals sykepleiere og leger jobber overtid.

George Haas våkner med et rykk. Rundt ham er det flere leger og sykepleiere som har kjempet for å få presten tilbake til bevissthet. Pastoren husker ikke umiddelbart hvordan han har blitt reddet.

Snart går det likevel opp for ham at han befinner seg på North Brother Island. En slepebåt har fraktet ham til Riverside Hospital, der de er i full gang med å ta seg av ofrene for skipskatastrofen.

Så snart Haas er i stand til å prate, søker han etter svar. «Hvor er de? Hvor er familien min? Er de reddet? Er de døde eller levende?» vil pastoren vite, men responsen er hver gang den samme: Ingen vet.

Helt siden den brennende General Slocum støtte på grunn kl. 10.25 har personalet vært i alarm­beredskap.

Sykehusets svømmekyndige har uten frykt kastet seg ut i elven for å berge passasjerer, mens resten av legene og sykepleierne har prøvd å gjenopplive ofrene.

Både levende og omkomne blir brakt inn til øya av fartøyer ute på elven, som seiler rundt og samler opp ofre.

Da Haas er i stand til å reise seg er redningsaksjonen fremdeles i gang, selv om legene stopper å gjenopplive kl. 10.45. Tiden har rent ut.

Ute på vannet flyter det fremdeles lik og vrakrester, og inne på land ligger det lange rekker av døde. Haas er nedslått ved synet av alle de kjente ansiktene – mennesker han har døpt, konfirmert og viet.

Noen har forvridde kroppsdeler og ansiktstrekk – et tegn på at de har kjempet til siste slutt. Andre ligger mer fredfylt med hendene på brystet.

Enkelte mødre har fremdeles de små barna presset inntil seg, som om de helt til det siste har prøvd å skjerme de små fra døden.

Det er flere av ofrene presten ikke klarer å kjenne igjen, fordi de er brent til det ugjenkjennelige. Haas finner ingen spor etter sin egen kone og datter – verken blant de døde eller de levende.

Og han er ikke den eneste som leter. Overlevende fra menigheten søker etter sine familier, men mange finner det svaret de minst ønsker.

For alle på North Brother Island skjærer det i hjertet hver gang et klageskrik fyller luften – så har enda en forelder mistet et barn eller enda et barn mistet en mor eller far.

«Mamma, våkn opp», høres flere ganger når et barn – ute av stand til å forstå virkeligheten – finner sin mor i rekkene av ubevegelige lik.

Kapteinen ser damperen forsvinne

Kl. 10.55: Sårede passasjerer sitter med tepper rundt seg på North Brother Island. Målløse betrakter de synet ute på East River.

Etter 13 år på General Slocum sitter van Schaick på stranden og ser hjemmet sitt bli fortært av flammene.

Sjøulken og de to styrmennene var blitt værende på broen helt til det siste, selv om den glupske ilden i minuttene før grunnstøtingen var faretruende nær styrhuset.

Først da stavnen slo mot North Brother Island, krabbet de tre sjømennene gjennom et vindu i styrhuset før de hoppet ni meter ned i vannet og reddet seg i land.

Den 67 år gamle kapteinen sitter og pleier brannsårene sine og den brukne foten idet Slocums brennende skrog plutselig sliter seg fri fra sandbunnen.

Tidevannet sleper det sørgelige skjelettet med seg ut på elven, som om hjuldamperen ikke ønsker å dø på lavt vann med ofrene sine rundt seg.

Av frykt for at det brennende skipet skal forårsake flere ulykker på den travle og trafikkerte East River, overøser brannslukkingsfartøyene damperen med enorme mengder sjøvann, som til slutt får skipet til å synke – bare enkelte flytende vrakrester forblir på overflaten.

I 13 år har General Slocum spredt liv og glede på New Yorks elver, men hjuldamperens ettermæle vil for alltid være forbundet med ulykke og sorg.

George Haas får beskjed om familien

Kl. 21.00: Myndighetene har opprettet et likhus i et pakkhus nær Kleindeutschland, der de pårørende kan få visshet om sine kjære.

Etter tre timers søvn i egen seng våkner George Haas med et rykk. Tidligere på ettermiddagen har presten kollapset av utmattelse på North Brother Island, og han er blitt fraktet hjem for å hvile.

Plassen ved siden av ham i sengen er tom. Anna pleier å ligge der, men hodeputen er kald og urørt. Igjen går det opp for Haas hvor grusomt denne årlige festdagen endte – ikke bare for ham, men for hundrevis av familier.

Bedre blir det ikke når pastorens eldste barn – hans 19 år gamle sønn George jr. – kommer inn soveromsdøren sammen med pastorens bror. Sorgen står malt i ansiktet på begge mennene.

Ordene kommer ut i lave og langsomme hakk: Anna er funnet. Død. Og Gertrude er savnet, men ingen har grunn til å tro at datteren har overlevd – en antakelse som senere blir bekreftet.

«Det er som jeg fryktet og det jeg var forberedt på å høre,» kommer det sorgtungt fra Haas.

Årets pikniktur er blitt den svarteste dagen i prestens liv – og en av de mørkeste i New Yorks historie.

Etterskrift

George Haas reiste seg etter tapet og fortsatte sitt virke som pastor i Kleindeutschland fram til 1921. Han døde i en alder av 73 år i 1927.

John Coakley og Ed Flanagan overlevde begge ulykken. William van Schaick ble som den eneste holdt ansvarlig for katastrofen og idømt 10 års fengsel, hvorav han sonet tre og et halvt år. Han døde i 1927.

Jack Wade og hans besetning om bord på John Wade reddet i alt 155 sjeler den skjebnesvangre dagen i juni.