Skolebarn kvalt av steinskred

Alle tre er i godt humør, for skoledagen er den siste før høstferien. Idet undervisningen skal begynne kl. 9, trår matematikklæreren Mr. Davies inn. Han tar et stykke kritt og begynner å skrive opp regnestykker på tavla som barna skal løse i skolebøkene sine.

”Vi var kommet godt i gang alle sammen, men så begynte det. Det var en rumlende lyd, og alle ble helt stille. Vi satt fastfrosset på stolene våre,» skriver Gaynor senere i sin dagbok.

For andre elever på skolen, blant annet ni år gamle Bernard Thomas, hørtes det ut som et fly:

”Plutselig rumlet, rumlet, rumlet denne lyden, og vi visste ikke hva det var. Jeg trodde det var et jetfly. "

Sekundet etter raser jord, stein og kullrester inn gjennom vinduene. Lavinen flår bygningen i stykker og drukner skrikene fra elever og lærere. Deretter blir det dørgende stille. Den verste katastrofen siden andre verdenskrig har nettopp rammet Storbritannia.

Fjell hvilte på rennende vann

Aberfan, vel 30 km nord for Cardiff, var en av Wales' utallige grå gruvebyer. De fleste av byens 4000 innbyggere hadde en sønn, en bror eller en far som jobbet med å bryte kull i gruven sør for byen.

Familiene var avhengig av inntekten, men arbeidet var livsfarlig. I tillegg til kullstøvet som ødela lungene, forekom det ulykker i gruvegangene.

En av de verste hadde rammet nabobyen Senghenydd i 1913: En gruve eksploderte på grunn av gnister fra verktøy som antente en underjordisk gasslomme. 439 gruvearbeidere døde i eksplosjonen.

Innbyggerne i Aberfan levde også med frykten for at de enorme haugene med slagg – kullrester, leirskifer, jord og sandstein, avfallsprodukter fra gruvedriften som var anbrakt i høydedrag vest for byen – skulle skli og begrave innbyggerne levende.

Mindre skred hadde funnet sted i 1944 og 1963. Likevel fortsatte vippevogn på vippevogn å frakte slagg fra byens gruver opp i åsene.

Her ble vippe-vognene tømt og gravemaskiner samlet innholdet i store dynger, på engelsk kalt en "tip". Med tiden hadde det vokst opp sju svarte fjell på mange tusen tonn hver.

Ansvaret for Storbritannias gruvedrift hørte under National Coal Board, forkortet NCB.

Rådet var dermed også ansvarlig for sikkerheten i kullproduksjonen, men ingen i NCB tok notis av at "Tip 7" var anlagt oppå to bekker som rant ned mot Aberfan fra sine utspring høyere opp i åsene vest for byen.

Etter en måned med kraftig nedbør var "Tip 7" så oppbløtt av regnvannet ovenfra og fra bekkene under at slaggfjellet ble forvandlet til en form for mudder.

Arbeiderne som lastet av kull og steiner morgenen den 21. oktober merket det da fjellet begynte å gli: “Jeg kunne intet gjøre. Vi hadde ikke engang en telefon å slå alarm med. Jeg ropte, men det var forgjeves,” erindret en arbeider senere.

De fortvilte arbeiderne kunne bare redde seg selv i sikkerhet mens den ni meter høye lavinen av 360.000 tonn flytende jord og steinmasse hurtig nådde en hastighet på 65 km / timen.

På lavinens vei gjennom dalen lå Pantglas Junior School. Den fryktinngytende lavinen traff skolen kl. 9.15.

Mødre gravde med bare nevene

Da åtte år gamle Gaynor Minett kom til seg selv, følte hun en voldsom smerte. En radiator var revet løs fra veggen og lå over henne.

Radiatoren hadde forhindret den skrekkslagne skolejenta fra å bli kvalt under det tunge laget av stein og våt jord – men radiatoren hadde også knust det ene beinet hennes.

Rundt Gaynor lød skrik og gråt fra barn som var i ferd med å komme til bevissthet. Lavinens etterlatenskaper nådde halvveis oppad veggen og sperret døra ut av klasserommet.

Kl. 9.20 var de første innbyggerne framme ved ulykkesstedet. Lavinen hadde rullet tvers gjennom Aberfan, smadret skolen og 18 andre hus og begravd biler parkert i Moy Road. Den gjørmete massen trykket på et bilhorn som tutet til batteriet gikk tomt.

Med bare nevene begynte tililende innbyggere å grave i de meterhøye dyngene, som var tunge som sement. Flesteparten var hjemmeværende husmødre med barn på skolen.

Andre kvinner fjernet murblokker som de rakte videre bakover i en lang menneskekjede. Kort tid etter dukket byens gruvearbeidere opp for å hjelpe. De hadde spader og hakker med seg.

"Noen av dem (mødrene, red.) hadde ikke lenger hud på hendene," berettet en av arbeiderne senere.

På toppen av haugene med gjørmete jord og steinmasse flagret en flokk høns forvirret rundt. Skredet hadde truffet en gård og revet hønsehuset med seg på sin vei.

Et vindu inn til Gaynors klasserom ble knust utenfra og tre menn krøp inn. Gaynor kjente gråtende igjen sin morfar og løftet armene mot ham.

Et kvarter senere var skolejenta gravd fri av ruinene og ble båret ut av skolen: “Det gjorde vondt i beinet mitt. Det så ut som om det svingte fritt – som om det ikke tilhørte meg," skrev Gaynor.

Utenfor ble hun rakt videre til sin far, en steinbruddseier som i likhet med alle andre i byen hadde ilt til. Faren bar Gaynor til en av de tilkalte ambulansene.

Med hylende sirener ble hun kjørt bort. Deretter fortsatte faren med gravearbeidet. Familien savnet fortsatt to barn.

Dødsskred ble nasjonal toppsak

Gaynor forlot et Aberfan i kaos. Gruvearbeiderne og kolleger fra en gruve i nabobyen visste at letingen var en kamp mot klokka. Massen av stein og gjørme var i ferd med å kvele de begravde.

110 barn hadde unnsluppet før ulykken rammet – dratt ut av lærerne deres som hadde reagert i siste øyeblikk.

Tilbake i ruinene var 130 barn og en håndfull lærere. Et ukjent antall ofre lå i ruinene av de 18 andre husene lavinen hadde knust.

Kort etter nådde et nødanrop Mines Rescue Service-stasjonen i Rhondda, ca. 30 minutters kjøring fra Aberfan. En redningsmann mottok telefonsamtalen og satte igang stasjonens alarmklokker, hvoretter redningsmannskapet løp ut til bilene. Mennene skiftet klær underveis mens de suste gjennom det kuperte landskapet.

Redningsmannen Roy Hamer spurte sjefen sin hvor de skulle.

"Vi skal til en skole," lød svaret.

Roy Hamer vendte seg med bange anelser mot de andre mennene i bilen:

“Dette må være noe forferdelig. Hva pokker har en gruveredningstjeneste på en skole å gjøre? ”

Ved ankomsten ble Roy Hamers verste frykt bekreftet. Skolen i Aberfan var stort sett redusert til gjørme og murbrokker. Over 1000 mennesker gravde i ruinene og flere var på vei.

Klokka 10.30 var skredet den viktigste nyheten på BBC, og nyhetssendingen gjorde at gruvearbeidere fra hele området strømmet til – sammen med soldater fra en lokal garnison og folk fra nabobyene som ville hjelpe til med redningsarbeidet.

Graverne fikk utlevert hakker og spader som var tatt med fra områdets gruver eller medbrakt av de nyankomne.

Mange ble imidlertid hindret av de veisperringene som politiet satte opp rundt katastrofeområdet for å stoppe trafikken slik at ambulansene kunne kjøre til og fra uten å stå i kø.

Blant dem som ble stoppet, var Mansel Aylward, som egentlig var på vei til en barnedåp. Ved en avsperring fikk en politimann øye på etiketten til forbundet av Storbritannias medisinstudenter i frontruten hans.

"Han spurte om jeg var lege. Jeg svarte nei, jeg er ikke lege, men på det siste året. Han sa: 'Jeg tror du vil være til nytte hvis du drar til Aberfan'," husket Mansel Aylward senere.

Ofre lignet sovende barn

I Aberfan sluttet legestudenten seg til staben av leger og sykepleiere, tilkalt fra områdets sykehus, som delte ut tepper og smertestillende medisin til alle som ble reddet ut av ruinene.

De overlevende ble lagt på bårer som ble dyttet inn i ambulanser og kjørt til sykehuset. Redningsarbeidet ble bare avbrutt av en fløyte. Når den lød, holdt alle inne og ble tause for å lytte etter barnegråt eller stemmer som ropte om hjelp.

Var det ingen lyd å høre, lød fløyten på nytt og arbeidet fortsatte. Kl. 11 ble åtte år gamle Jeff Edwards reddet ut i live. Etter det fant redningsmannskapene bare døde. De fleste var blitt kvalt av oksygenmangel, utover det hadde de ingen vesentlige kvestelser, som f.eks. sår eller brukkede lemmer.

"Ofrene så ut som om de sov," erindret læreren Hettie Williams, som overlevde og deltok i redningsarbeidet.

Arbeidet tok hardt på brannmannen Len Haggert, som tok imot en død jente som ble rakt ut gjennom et vindu: ”Mannen ved siden av meg var lege. Mens jeg bar barnet, hvisket han: 'Snakk til henne, Len! Snakk til henne, vi kan ikke la foreldrene vite det ''.

Legen ville skåne foreldrene for den sørgelige beskjeden så lenge som mulig.

Kl. 22 den 21. oktober var over 60 døde blitt trukket ut av ruinene. Likene ble brakt til et kapell i Aberfan, der lærere identifiserte de døde skolebarna.

Vel 30 overlevende havnet på sykehus sammen med Gaynor. Skolejenta lå i en døs av morfin mens en lege la en skinne på det knuste beinet.

Om kvelden kom Gaynors foreldre og besteforeldre på besøk med en knusende nyhet: Carl og Marilyn var døde. Den natten gråt Gaynor seg i søvn i sykehussengen.

Gavene fylte opp kinoen

Seks dager senere var det felles begravelse for 82 døde – 81 av dem barn. Dagen etter, den 28. oktober, var alle savnede funnet.

Redningsarbeidet ble innstilt og et uhyggelig regnskap gjort opp: Skredet hadde kostet 116 barn og 28 voksne livet. Halvparten av byens barn var blitt revet bort på brøkdelen av et sekund.

Gaver og donasjoner strømmet inn i byen – alt fra såpe og bandasjer til 60.000 sigaretter fra tobakksprodusenten Player's. Ifølge et rykte tilbød de prostituerte i Cardiff sine tjenester gratis til de mannlige redningsarbeiderne som takk for innsatsen.

Et fond samlet inn leketøy til Aberfans overlevende barn og mottok over 50.000 leker som måtte lagres i en nedlagt kino.

"Lekene til barna gikk fra gulv til tak," erindret Hettie Williams.

Etter 12 uker var Gaynors ben helet og foreldrene hentet henne. "Jeg gikk mot foreldrene mine da besøkelsestiden begynte og moren min gråt," skrev Gaynor i dagboken sin.

Aberfan ble gjenoppbygd, men byen var i sorg. I årene etter ble ingen gift eller forlovet, og ingen feiret bursdagen sin.

Gatene var som tømt for barn. Først en generasjon senere hørte man igjen barn som lo og lekte i Aberfan.