Stalin sultet Ukraina til underkastelse

I 1932 er Sovjetunionen plaget av sult og tørke. Men der andre ser en katastrofe, øyner Stalin muligheter. Han bruker hungersnøden til å knekke de opprørske ukrainerne. Nøden tvinger dem til kannibalisme.

I 1932 er Sovjetunionen plaget av sult og tørke. Men der andre ser en katastrofe, øyner Stalin muligheter. Han bruker hungersnøden til å knekke de opprørske ukrainerne. Nøden tvinger dem til kannibalisme.

Alexander Wienerberger / Shutterstock

Et barnehjem nær Kharkiv er i 1933 fullt av underernærte ukrainske barn. Alle barna har oppsvulmede mager og skriker hjerteskjærende fordi de har smerter og kroppen er dekket av sår. Men en dag råder plutselig en mistenkelig stillhet.

Bekymret lister to av barnehjemmets frivillige oppassere seg inn for å undersøke hvorfor. En flokk med barn har samlet seg rundt en gutt.

«De andre barna var i full gang med å spise lille Petrus. De flådde små biter av ham og spiste dem. Lille Petrus gjorde det samme. Han rev stykker av seg selv og puttet dem i munnen. De andre barna la leppene mot sårene hans og drakk blodet hans. Vi bar barnet vekk fra de sultne munnene mens vi gråt», forklarte en av de frivillige.

Våren 1933 er død og desperasjon synlig overalt i sovjetrepublikken Ukraina. Hver dag dør rundt 10 000 mennesker av sult i en katastrofe som Stalin har satt i gang for å tvinge ukrainerne til å underordne seg.

Stalin frykter opprør

Ukraina hadde vært en del av det russiske Imperiet siden midten av 1700-tallet. Men landet hadde erklært seg selvstendig etter den russiske tsarens fall i 1917. Friheten kom dog til å bli kortvarig.

Lig i Kharkivs gader

Få bilder av katastrofen slapp ut. Dette fotografiet av et lik i Kharkiv ble tatt av Alexander Wienerberger (1891-1955). Østerrikeren var direktør for byens kjemiske fabrikk.

© ITAR-TASS News Agency/Imageselect

Den kommunistiske maktovertakelsen i Russland hadde utløst en borgerkrig mellom kommunistene og de tsar-tro nasjonalistene, og kampene spredte seg raskt til Ukraina. Kommunistene gikk seirende ut av krigen i 1921, og året etter ble Ukraina innlemmet i det nyopprettede Sovjetunionen.

Ødeleggelsene etter borgerkrigen kom til å forme livet i Ukraina. 10 år etter revolusjonen var situasjonen fortsatt kritisk. Sultne ukrainere sto i kø i timevis for å skaffe seg noe brød.

Innbyggerne hadde ofte sultet under tsaren også. Men ifølge kommunistisk propaganda var nød noe som nå hørte fortiden til, siden Sovjetunionen skulle være et paradis for arbeidere og bønder. Sulten fikk derfor misnøyen blant ukrainerne til å vokse.

«Folket har blitt ført bak lyset», proklamerte en plakat som oppfordret arbeiderne til å streike.

Stalin taler

Stalin styrte Sovjetunionen fra 1922 og frem til sin død i 1953.

© Isaak Brodskij

Reaksjonen blant ukrainerne fikk Stalin til å handle. For ikke å lide samme skjebne som den myrdede tsaren, grep han i 1929 til drastiske tiltak: Landbruket skulle omgående tvangskollektiviseres for å gi staten kontroll over matproduksjonen.

Ingen bønder kunne eie jord eller dyr – i stedet skulle alle jobbe for staten.

Bøndene mister alt

Kolkhos-systemet - det kollektive statslandbruket - hadde blitt etablert i hele Sovjetunionen fra midten av 1920-tallet. Prosessen foregikk i sakte tempo for å hindre at matvareproduksjonen kollapset.

Brigader av partifunksjonærer og ungkommunister fra byene ble sendt ut for å gjennomføre Stalins plan – under beskyttelse av soldater.

I Ukraina ble minst 50 000 deportert under påskudd av å være «kulakker» – det vil si storbønder og kontrarevolusjonære som saboterte det kommunistiske paradiset.

Bøndernes afgrøder bliver fragtet

I 1930-årene ble bøndenes avlinger hentet i lange vogntog som fraktet kornet til de store byene i Sovjetunionen.

© ITAR-TASS News Agency/Imageselect

Sovjetunionen tjente fett på ukrainsk korn

Under Stalin var korn en så viktig vare at den ikke kunne overlates til bøndene. Statens interesser overskygget alt – selv om bøndene sultet.

Omleggingen av det ukrainske landbruket førte til et fall i kornproduksjonen. Men Sovjetunionen fortsatte å eksportere korn selv etter at rapportene om hungersnøden i Ukraina nådde Moskva: Både i 1932 og 1933 solgte Sovjetunionen 1,7 millioner tonn korn til utlandet.

Eksporten brakte inn utenlandsk valuta slik at Sovjetunionen kunne kjøpe maskiner til industrialiseringen som Stalin hadde satt i gang. I tillegg ble store mengder korn fordelt mellom byene i Sovjetunionen for å brødfø arbeiderne.

Hvor mye korn bøndene i Ukraina fikk beholde, fulgte planer som var lagt lenge før resultatet av årets innhøsting var kjent.

Sovjetiske myndigheter hentet derfor ut nøyaktig den mengden som planen foreskrev, uten å skjele til om det var nok igjen til å brødfø bøndene eller så åkrene året etter.

Brigadene beslagla ikke bare korn og dyr – «kulakkene» ble også fratatt gårdene sine og mye mer, husker øyenvitnet Lidia Vasylivna Poltavets:

«De kom kjørende i hestevognene sine, lesset på tingene og tok alt de kunne få fatt i. Etter å ha beslaglagt såkornet, tok de vinterklærne våre, saueskinnskåpene, kappene og andre klær. Så tok de klærne vi hadde på oss».

Poltavets´ far ble deportert og familiens barn delt mellom slektninger.

Brigadenes harde fremferd fikk ødeleggende konsekvenser for innhøstingen i Ukraina. Bønder som tidligere hadde vært stolte og selvstendige fikk nå bare små mengder brød i lønn for å dyrke den statseide jorden. Motløshet og likegyldighet spredte seg.

Petro Grigorenko, en avhoppet general i den sovjetiske hæren, beskrev senere en stor steppelandsby ved navn Arkhanhelka med 2000 gårder. Før kollektiviseringen hadde byen summet av liv, men sensommeren 1930 hadde alt forandret seg:

«Åtte menn byttet på å treske hver dag. Resten av arbeiderne – menn, kvinner og ganske unge mennesker – hang rundt eller lå i skyggen».

En bondes ejendele køres bort

Under tvangskollektiviseringen i Ukraina blir en bondes eiendeler fraktet bort mens han tigger om å få beholde bare en smule.

© Imageselect

To år senere inntraff katastrofen. Samtidig som Ukrainas kornproduksjon stupdykket som en følge av kollektiviseringen, ble hele det sørlige Sovjetunionen rammet av tørke. I 1932 visnet de allerede sparsomme avlingene på åkrene.

Lokale partifunksjonærer noterte de første 83 tilfellene av underernærte ukrainere med oppsvulmede mager. Seks av dem var allerede døde.

Stalin ignorerer bønn om hjelp

I sin luksuriøse datsja i Sotsji ved Svartehavet kalte Stalin alle rapporter om hungersnød for det rene oppspinn, og han avviste ukrainernes anmodning om å sende korn, bønner og erter fra andre deler av Sovjetunionen. Først da opprør truet, tok diktatoren saken på alvor.

«Hvis vi ikke gjør noe for å forbedre situasjonen, risikerer vi å miste Ukraina», skrev han til lederen av det ukrainske kommunistpartiet, Lazar Kaganovitsj, i august 1932.

Stalin hadde imidlertid ingen intensjoner om å avhjelpe den ukrainske hungersnøden. I stedet øynet han en mulighet til å fullføre nasjonaliseringen av jorden – og samtidig kvitte seg med de innbyggerne som fortsatt håpet å oppnå ukrainsk uavhengighet. Han beordret full fart i kollektiviseringen.

Lig på gaden i Ukraine

Tusenvis av ukrainske bønder flyktet til de store byene i et forsøk på å finne mat – men døde av sult og utmattelse på gaten.

© Alexander Wienerberger

Første skritt var å forby all privat dyrking av jorden. Loven sidestilte nå privat landbruk med tyveri av statlig eiendom, som ble straffet med døden.

Deretter ble rødegardister utkommandert for å vokte åkrene inntil innhøstingen var over, husker Natalia Talanchuk, som den gang var syv år gammel og bodde utenfor byen Dnipro:

«De satte opp vakttårn med vakter bevæpnet med rifler. Når rug og hvete og annet korn ble høstet, og folk strømmet til for å samle aksene som lå igjen på jordene etter maskinene, skjøt de, for man skulle ikke samle korn. De skjøt ikke bare voksne, men også barn."

Til tross for ukrainernes desperate matmangel ble korn kjørt i lass til Russland for å oppfylle kvotene som var fastsatt av landbruksdepartementet i Moskva. I november strammet Stalin skruen ytterligere ved å innføre «svartelisting».

Tortur skal skaffe korn

Begrepet svartelisting stammet fra den sovjetiske industrien, der produktive arbeidere ble hyllet ved at navnene deres ble skrevet på en rød tavle. De mindre produktive ble hengt ut på den svarte tavlen.

«De anbrakte hånden hennes i en døråpning og slengte igjen døren.» Øyenvitne til tortur i Tsjernihiv-provinsen, 1933.

For ukrainerne betydde svartelisting at kolkhosene som ikke levde opp til produksjonsmålene ble ilagt et forbud mot handel og dermed heller ikke kunne kjøpe mat når de ansatte sultet. Siden Ukraina ble avkrevd spesielt urealistiske kornleveranser, havnet tusenvis av republikkens landbrukskollektiver på den svarte listen.

Kolkhos-bøndene hadde snart bare den maten de klarte å skjule for myndighetene. Patruljer bestående av partifunksjonærer og soldater ble nå sendt ut for å finne bøndenes skjulte lagre.

Hus ble endevendt – verken senger, vugger eller ikonene på veggen var hellige for brigadene, som heller ikke holdt seg for gode til å bore lange metallstenger ned i ferske graver på kirkegården.

En ung kvinne fra Tsjernihiv-provinsen i det nordlige Ukraina berettet flere tiår senere hvor brutal ransakingen kunne være:

«Brigaden spurte hvor gullet og kornet vårt var. Mor svarte at hun ikke hadde noen av delene. Så ble hun torturert. De anbrakte hånden hennes i en døråpning og slengte igjen døren. Fingrene hennes brakk, blodet rant og hun besvimte. Så helte de vann i hodet på henne og stakk en nål oppunder neglene.

Sult førte til et utbredt angiveri, for angiveren ble belønnet med en dusør på opp mot en tredjedel av de konfiskerte matvarene. Bare de kommunistiske partilederne fikk mat hver dag. De kunne kjøpe mat med rasjoneringskort, og i eliteskolen som barna deres gikk på ble det servert god mat i kantinen.

«Det kom himmelske dufter der innefra. Det var rent til å gråte over», husker et barn fra en mindre velstilt familie.

Sultne begraves levende

Desperate av sult søkte bøndene om vinteren inn til byene for å lete etter mat. Kolkhosene risikerte å bli avfolket, så Stalin innførte nye restriksjoner: han forbød bøndene å forlate hjemstedet.

Det ble etablert veisperringer utenfor alle større byer, noe som stoppet de mest avkreftede. Men de mer snarrådige kom seg frem ved å snike seg gjennom myrer og skog.

Men da landsbyboerne stilte seg opp i byenes lange brødkøer, ble de møtt av enda en skuffelse. De var nemlig lette å kjenne igjen på sine fillete klær.

«Politiet trakk landsbyboerne ut av køen, kastet dem på lastebilene og kjørte dem ut av byen,» husket øyenvitnet Varvara Dibert, som bodde i Kyiv.

I slutten av februar 1933 hadde sovjetiske myndigheter arrestert 190 000 bønder i byene. De fleste ble sendt tilbake til kolkhosene sine. Andre kom aldri så langt. Bønder som ble pågrepet på gaten i Kharkiv led en grusom skjebne, ifølge øyenvitnet Olena Kobylko:

«I et godstog ble de ført ut til et jorde på den andre siden av byen slik at ingen skulle se dem. Her ble de – levende eller døde – kastet i en massegrav».

Noen overlevde gjennom oppfinnsomhet. Olha Zazula var seks år gammel da dette skjedde, men glemte aldri hvordan familien hennes overlevde i landsbyen Vitovtsi nær Kyiv:

«Vi skrellet barken av trærne og hjalp mor med å male den til mel. Så bakte hun kaker av den».

Sovjetunionen klarte lenge å holde hungersnøden hemmelig for omverdenen ved å forby utenlandske journalister tilgang til den hardt rammede sovjetrepublikken. Det var først i mars 1933 at den walisiske journalisten Gareth Jones klarte å snike seg usett inn i Ukraina.

Holomodor soldat

Sovjetiske soldater voktet kornet som Stalins brigader samlet inn i Ukraina.

© CPA Media Pte Ltd/Imageselect

Som den første vestlige journalisten så waliseren katastrofen med egne øyne:

«Jeg vandret gjennom landsbyer og 12 statskollektiver. Overalt lød det: Det fins ikke noe brød, vi er døende. Jeg overnattet i en landsby som pleide å ha 200 trekkokser, nå var det bare seks igjen. Bøndene spiste kuforet og fortalte meg at mange allerede var døde av sult».

Barn ble bytte for kannibaler

Situasjonen var så desperat at en lege i 1933 skrev til en venn at hun ennå ikke var blitt kannibal. Men, tilføyde hun, det var langtfra sikkert at hun «ikke vil være det når brevet mitt når frem til deg».

I årene 1932-1933 ble 2505 mennesker dømt for kannibalisme i Ukraina, men dagens historikere regner med at det reelle tallet var langt høyere.

2505 ukrainere ble dømt for kannibalisme i 1932-33.

Den ene kannibalsaken var mer opprørende enn den andre.

«I landsbyen vår hovnet naboen Wasyl opp på grunn av sult. Han kunne ikke lenger gå og lå bare på en madrass og ventet på døden. Da Wasyl døde, skar Yevdoshksa et stykke av låret hans, tilberedte det og spiste det. Men like etter døde også hun. Fetteren hennes, som bodde ved siden av, fant de to likene. Det var menneskekjøtt i en av grytene», berettet øyenvitnet Nadja Tkatsjenko fra Tsjerkasy-regionen i det sentrale Ukraina.

Nadja Tkatsjenko husket også at moren hennes forbød barna å ferdes i visse deler av byen:

«Det var tilfeller der barn var blitt stjålet, myrdet og kjøttet deres tilberedt som et måltid.»

Mens ukrainerne døde av sult, vokste Sovjetunionens matlagre. Hele tre millioner tonn korn befant seg på lager i sentralmaktens lagerhaller i 1933, og regimet eksporterte også tonnevis av smør og bacon fra Ukraina til utlandet.

Chicago American avis 1935

Hele Sovjetunionen led under følgene av tørke og tvangskollektivisering. I 1935 brakte avisen Chicago American historien om at 6 millioner var døde av sult.

© Archive PL/Imageselect

Sovjetunionen benektet alt

Tvangskollektiviseringen var en suksess, fastholdt kommunistpartiet, som gjorde alt for å skjule hungersnøden i Ukraina.

Det var mange vestlige aviser som svermet for Sovjetunionen på 1930-tallet. Et land der samfunnets verdier var eid av folket nøt en viss beundring, og bare noen få journalister var i stand til å gi et riktig bilde av hva som foregikk i Ukraina.

Stalin og kommunistpartiet benektet kategorisk eksistensen av hungersnøden og gjorde alt for å skjule overgrepene for omverdenen.

Når vestlige politikere unntaksvis fikk lov til å reise til Ukraina, sørget partifunksjonærer for at de bare så kommunismens glansbilde.

For eksempel ble befolkningen i deler av Kyiv ikledd nye klær, butikkvinduer ble fylt med mat og biler fra andre byer ble parkert i gatene forut for den franske statsministeren Edouard Herriots besøk.

Journalister som hørte rykter om det sanne omfanget av katastrofen våget sjelden å skrive om det i frykt for å bli kastet ut av Russland.

De få nyhetssakene om hungersnøden som ble trykket i vestlige aviser vakte heller ikke særlig oppmerksomhet. Den økonomiske krisen på 1930-tallet og Hitlers maktovertakelse i Tyskland opptok europeere og amerikanere langt mer.

Stalin sendte omsider hjelp til landet, men først etter at ukrainernes motstand mot kollektivisering og ønsket om uavhengighet var knust.

I oktober 1933 senket han kravene til Ukrainas kornleveranser drastisk og tillot nødforsyninger til katastrofeområdene. Da var minst 3,5 millioner ukrainere døde - noen historikere mener at tallet var 7,5 millioner. I Ukraina ble hungersnøden senere kjent som holodomor, som betyr «sult-utryddelse».

I flere tiår var all omtale av holodomor forbudt. Først etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 kom sannheten om Stalins folkemord på ukrainerne for dagen.