Steinras sender monsterbølge gjennom Alpene

Forferdet merker Micaela at sengen begynner å falle i rasende fart.

Det er som om en avgrunn har åpnet seg under huset, og i neste øyeblikk virker det som om en usynlig hånd griper fatt i kroppen hennes og kaster den spinkle jenta ut av senga. Det eneste Micaela husker etterpå, er at hun skriker, mens verden rundt henne forsvinner i et inferno.

Farens frykt har vist seg berettiget – demningen og innsjøen bak den er skyld i infernoet 9. oktober 1963.

Frykten plaget imidlertid ikke det private kraftselskapet Società Adriatica di Elettricità – forkortet SADE – da det seks år tidligere tok første spadestikk til demningen.

Monte Toc er et vandrende fjell

I 1957 rykker 400 mann inn i den dype, V-formede Vajontkløften ovenfor Longarone og begynner å støpe fundamentet til en buedemning.

Sjefingeniør Carlo Semenzas plan er å anlegge et gigantisk reguleringsmagasin kalt Vajontsjøen bak den 160 meter brede demningen – en dyp, kunstig innsjø med en kapasitet på hele 168,7 millioner m³ vann, som kan drive turbinene i et vannkraftverk i takt med den norditalienske industriens behov for strøm.

Som alltid har Semenza blikket rettet mot alle detaljer i byggeprosjektet, som grovt sagt består av en enorm mur av betongklosser stablet oppå hverandre – i alt 360 000 m³ betong.

Sjefingeniøren bekymrer seg derimot ikke stort om de geologiske forholdene i dalen der demningen skal stå.

Blant innbyggerne i området har fjellsidene ord på seg for å være ustabile med hyppige steinras – ikke minst det nesten 2000 meter høye Monte Toc, som ligger kloss oppi det kommende vannreservoaret.

Av den grunn har de lokale gitt Monte Toc tilnavnet «det vandrende fjellet» – en betegnelse som skal vise seg uhyggelig profetisk.

Drukningsulykke vekker bekymring

22. mars 1959 raser et gigantisk stykke av et annet fjell ned i den vesle oppdemmede innsjøen Pontesei i nærheten av Longarone. Skredet utløser en 20 meter høy bølge som skyller en mann ut på dypt vann, der han drukner.

Hendelsen får SADE til å iverksette geologiske undersøkelser av fjellsidene ved den planlagte Vajontsjøen.

Reservoaret kommer til å romme 16 ganger mer vann enn Pontesei, og skulle et steinras inntreffe her, ville konsekvensene kunne bli enda mer omfattende enn i den mindre innsjøen.

SADE utpeker den anerkjente østerrikske geologiprofessoren Leopold Müller til å lede undersøkelsene, og østerrikeren hyrer Carlo Semenzas 31-årige sønn, geologen Edoardo, som sin assistent.

I juli 1959 går duoen i gang med å granske terrenget ved den kunstige innsjøen.

De måler opp fjellene, tegner nøyaktige kart og borer dypt inn i kalksteinsklippene for å ta prøver og avklare om det skjuler ustabile eller porøse lag av for eksempel leire og stein.

På den siden av Monte Toc som vender ut mot Vajontsjøen, oppdager Leopold og Edoardo tydelige sprekker og avleiringer fra enorme steinras. Monte Toc er langt ifra så fast som de hadde håpet.

Geologer advarer mot kjempeskred

Ekspertene advarer øyeblikkelig SADE og Carlo Semenza om en overhengende risiko for nye ras når vannet blir fylt i reguleringsmagasinet og legger press på fjellsidene.

Nye undersøkelser viser faretruende tegn.

I Monte Tocs nordlige fjellside, like over det kommende reguleringsmagasinet, fins en kolossal skredsone.

Ifølge geologene er det sannsynlig at sonen forblir ustabil og kan resultere i et enormt ras, der 200 millioner kubikkmeter stein braser ned i vannet.

Carlo Semenza er imidlertid langt ifra overbevist om at faren er reell.

I håp om et annet resultat konsulterer han andre eksperter, som etter å ha undersøkt Monte Toc avviser Edoardo Semenza og Leopold Müllers analyser.

Den nye konklusjonen er at Monte Toc i det store og hele er bunnsolid og stabilt.

Lettet over de nye resultatene gir Carlo Semenza i februar 1960 grønt lys til å fylle reservoaret bak den ferdige demningen med vann. I alt tre prøvefyllinger skal vise om demningen er tett.

Prøvefasen forløper helt etter planen, og i oktober samme år har vanndybden i den kunstige innsjøen nådd 170 meter av planlagte 261 meter.

I landsbyene i Piavedalen ved foten av Vajontdemningen puster innbyggerne lettet ut. Mange av dem har fryktet at demningen ikke vil kunne motstå det enorme vanntrykket, og en rekke avisartikler har nøret oppunder frykten.

Journalister har skrevet om risikoen for et gigantisk steinras som kan utløse en flodbølge som ødelegger demningen og feier ned gjennom dalen.

«Et ras på 50 millioner m³ truer befolkningens liv og levebrød», advarer en overskrift over seks spalter i avisen L’Unità.

Men verken avisen eller leserne aner at tallet er sterkt underdrevet, og at Leopold Müller tidligere har kalkulert med et ras som er fire ganger så stort.

Fjellet slår sprekker

Kraftselskapet og lokale myndigheter tåler imidlertid ingen kritikk, og saksøker alle journalister som våger å advare om en truende katastrofe.

Til tross for forsøket på å gi pressen munnkurv svirrer hardnakkede rykter blant de lokale om at SADE holder tilbake viktig informasjon for befolkningen.

I slutten av oktober 1960 legger noen bønder merke til en enorm, M-formet sprekk i fjellsiden på Monte Toc, omtrent 600 meter over reguleringsmagasinet.

Sprekken er et par kilometer lang og blir daglig tre centimeter bredere. Et mindre jordskred lenger nede i fjellsiden 4. november 1960 får SADE til nok en gang å be om assistanse fra Leopold Müller.

Østerrikeren mener at den økte vannmengden i sjøen har fått Toc til å slå sprekker og gjort fjellet ustabilt fordi vannet har trengt inn til ustabile lag i fjellet. Hans forslag er å senke vannstanden i innsjøen for å stabilisere fjellet. Når vannet siver ut av steinlagene igjen, vil de gjenvinne evnen til å binde, mener han.

Alt tyder på at Müller har rett.

Da SADE de neste to månedene åpner slusene slik at vannet kan renne ut av reguleringsmagasinet, stopper jordskredbevegelsene på Monte Toc – den M-formede sprekken vokser nå bare med en millimeter i bredden om dagen mot tidligere tre centimeter.

Kraftselskapet, Carlo Semenza og Leopold Müller mener at de nå har kontroll over det lunefulle fjellet.

Müller anbefaler at vannstanden blir vekselvis hevet og senket for å fremprovosere en rekke ufarlige steinras i stedet for ett gigantisk.

Dessuten insisterer Carlo Semenza på å gjennomføre modellforsøk som skal avklare hvor høy vannstanden i reguleringsmagasinet maksimalt kan være i tilfelle et stort steinras.

Forsøkene avslører at i det verst tenkelige scenariet – et skred på 200 millioner m³ jord og stein – vil flodbølgen reise seg maksimalt 20 meter i høyden.

Som en konsekvens av modellforsøkene avgjør Carlo Semenza at vannstanden i magasinet alltid skal holdes 25 meter under kanten av demningen. Dermed vil dalen nedenfor være hundre prosent beskyttet mot oversvømmelse, mener han.

Eksperter overvåker fjell

Ved systematisk å heve og senke vannstanden håper SADE å kunne fremprovosere et kontrollert jordskred fra Monte Toc.

26. september 1963 har skredet beveget seg til sammen tre meter nedover, og ekspertene føler seg overbevist om at de kan geleide den løse fjellsiden sakte ned i reguleringsmagasinet.

Men med en vannstand på 245 meter er sjøen fullere enn noensinne, og stigningen får skredet til å øke farten. I et forsøk på å dempe farten igjen blir slusene åpnet og vannstanden senket, men manøveren har ingen effekt: Steinmassene like under M-sprekken beveger seg fortere enn noensinne.

Men selv om raset ikke lenger lar seg kontrollere, klarer ingeniørene og geologene å beholde roen.

De første dagene av oktober er vannstanden i sjøen helt nede på 235 meter, og det gir en klaring på mer enn 25 meter. Demningsveggen er nå høy nok til å kunne holde en hvilken som helst flodbølge tilbake, mener kraftselskapet, som forventer at skredet kan komme når som helst.

Selskapet overvåker Monte Toc døgnet rundt og har dessuten bedt bøndene i området om å føre kveget sitt vekk fra fjellet og i sikkerhet.

I frykt for å skape unødig panikk, lar selskapet imidlertid være å advare innbyggerne nede i Piavedalen om et snarlig ras. Ifølge ekspertene er det jo ingen risiko for at skredet vil sette landsbyene i fare.

Døden kommer tordnende

I de fem små landsbyene som ligger som perler på en snor nede i dalen, har ikke folk hørt noe om anstrengelsene for å holde det «vandrende» Monte Toc i sjakk.

Men flere av innbyggerne har i den senere tid lagt merke til at jord, stein og trær har begynt å rase ned i reguleringsmagasinet fra den løse landmassen på Monte Toc.

«La oss sende barna vekk», har Micaelas mor tryglet.

«Nei, hvis demningen brister, er det best at vi dør sammen», svarer faren.

Mens Micaela sliter med å sovne om kvelden onsdag 9. oktober, er det fullt av folk på kafeene og barene i Longarone.

Alles oppmerksomhet er rettet mot TV-skjermene, som viser en viktig fotballkamp i Europa-cupen.

Rundt klokken 22.40 overdøver en gigantisk rumling som fra tusenvis av tordenbrak de glade stemmene.

Et øyeblikk etter går strømmen og legger Longarone i totalt mørke. Jorden begynner å riste, og før innbyggerne skjønner hva som foregår, er katastrofen en realitet.

Et gigantisk skred på omtrent 260 millioner kubikkmeter stein med jord og skog har dundret ned fra Toc i 100 km/t og ut i reguleringsmagasinet, og har utløst en nesten 250 meter høy flodbølge som buldrer ut over kanten av demningen og skyller videre gjennom dalen nedenunder.

I den smale dalen reiser vannet seg til en 70 meter høy mur av frådende vannmasser som tordner av gårde med høy fart. Foran seg skyver vannet en trykkbølge av sammenpresset luft, som treffer Longarone med en effekt som en atombombe.

Tak blir revet av, murer blåst over ende og mennesker lemlestet til det ugjenkjennelige. Men Piavedalens dommedag har bare såvidt begynt.

Like etter trykkbølgen kommer vannet buldrende som et godstog fra helvete og river med seg alt på sin vei over Longarone og de fire neste landsbyene.

Veier, hus, strømmaster, togskinner, biler, trær, sykler og mennesker blir revet vekk av vannmassene, som i et skummende og frådende inferno legger Piavedalen øde.

Etter bare 15 minutter er vannet borte, og en dødbringende stillhet senker seg over ruiner og livløse menneskekropper i det endeløse gjørmelandskapet.

Folk er begravd i gjørme

Allerede litt over klokken 23 er redningsaksjonen i gang. Redningsfolk, militære og frivillige fra fjern og nær strømmer til for å lete etter overlevende og hente ut omkomne. Men den heroiske innsatsen gir få resultater.

Flodbølgen har vasket vekk stort sett alt i Piavedalens landsbyer, og redningsmannskapene finner svært få overlevende i det ødelagte landskapet.

Rundt klokken 02.30 om natten oppdager redningsarbeidere en hånd og en fot som stikker opp av gjørma. Idet de trekker kroppen løs, går det opp for dem at personen mirakuløst er i live.

«Vi har funnet en overlevende, et gammelt menneske», utbryter en av redningsfolkene, men han tar feil. Bak den tykke masken av gjørme er 12-åringen Micaela Coletti, som trykkbølgen fire timer før brutalt rev ut av sengen og blåste 350 meter vekk fra familien Colettis hjem.

En av mennene løfter jenta opp, tørker gjørma av ansiktet hennes og bærer henne til en bil, der hun gråtende kommer til seg selv.

Ennå er jenta uvitende om at hun er en av ganske få overlevende i Longarone, og at søsteren, foreldrene og besteforeldrene er blant i alt rundt 2000 dødsofre.

Ofrene er vanskelig å identifisere

I dagene etter katastrofen graver redningsfolk og soldater febrilsk i gjørme og blant murbiter for å finne overlevende i en kamp mot klokken.

Identifikasjonen av døde er svært krevende, for den ekstreme trykkbølgen har revet hode og lemmer av mange av kroppene. Hjerteskjærende scener utspiller seg daglig.

Sjokk og sorg går hånd i hånd når bortreiste innbyggere vender hjem og oppdager at hele familien deres er utslettet og huset lagt i ruiner.

En eldre kvinne, Carmela Buttet, kryper rundt på alle fire og graver desperat med en skje i gjørma der huset hennes sto. Gråtende messer hun «sønnen min, sønnen min er der nede».

Et par soldater forsøker mildt, men bestemt å geleide kvinnen bort:

«Bli med oss, det er ikke noe du kan gjøre», sier en av mennene, uten å klare å trenge gjennom til henne. Kvinnen vrir seg løs, hun nekter å gi opp håpet om å finne sønnen, svigerdatteren og parets tre små barn.

«Sønnen min er der nede, hjelp meg å grave», trygler den 72-årige kvinnen, mens hun graver videre i sølen med skjeen. «Fortsett å lete», bønnfaller hun soldatene.

Carmela Buttet finner aldri de døde familiemedlemmene sine.

Som mer enn tusen andre av flodbølgens ofre er de begravd dypt i gjørma eller skylt ut i Adriaterhavet. Blant de forsvunne er også Micaela Colettis familiemedlemmer.

Bare liket av faren blir funnet, og i dag – mer enn 50 år etter katastrofen – har Micaela Coletti bare noen få minner fra natten da hun brått mistet alt, men selv ble reddet opp av gjørmehelvetet.

«Jeg kan huske at jeg satt på skuldrene til en brannmann, og at han hele tiden holdt på å snuble i alle steinblokkene som lå overalt på bakken. Jeg tryglet og ba om at han skulle sette meg ned, men han nektet.
Og så husker jeg den enorme månen, den føltes så nær og var så klar at jeg ble redd. Det var som om jeg kunne strekke armen ut og ta på den. Aldri har jeg sett en måne så nær og så enorm. Det neste jeg husker er at mannen la meg inn i en bil, og at jeg hørte noen gråte. Plutselig innså jeg at det var meg selv.»