Strandet i Andesfjellene

I 1972 styrter et fly med 45 personer om bord i et øde, snødekt fjellandskap i Chile. På randen av sultedøden blir de overlevende stilt overfor et ekstremt valg: Hvis de ikke spiser sine døde venner, er de dømt til å dø av sult.

Feststemning i avgangshallen

Det hersker en oppstemt avskjedsstemning i avgangshallen. Klokken er bare seks om morgenen, men med alle de leende og snakkende menneskene minner flyplassen i Montevideo mest av alt om en stor festsal.

Spillerne fra rugbylaget Old Christians har en femdagers tur til Chile foran seg.

Her skal de spille en oppvisningskamp de har gledet seg til lenge, mot et av landets beste lag.

De unge mennene er stilig antrukket i sportsjakker og slacks. De hvisker leende og forventningsfullt om reisens mål – de har hørt at Chile er billig, og jentene der skal være svært vakre.

I tillegg til de 15 rugbyspillerne venter også 25 av spillernes venner og familiemedlemmer utålmodig på å komme om bord på flyet.

I innsjekkingskøen står 22 år gamle Nando Parrado sammen med søsteren Susana og moren Eugenia. Alle tre klemmer og kysser faren og tar farvel med ham.

Nando vet at de må komme seg på vingene snart.

Om ettermiddagen blander den varme luften fra de argentinske slettene seg med Andesfjellenes kalde vinder og skaper en farlig turbulens. Bare tre måneder tidligere forsvant et fly med seks passasjerer i fjellene.

Da den lange, hengslete Nando kommer ut på startbanen, tårner det skinnende hvite Fairchild F-227-flyet seg opp foran ham.

Rugbyklubben har chartret flyet fra landets flyvåpen for å spare penger.

Flyet er så godt som nytt, og de unge mennene blir fortalt at flygeren har fløyet over Andesfjellene 29 ganger.

Nando setter seg ved siden av bestekameraten, Panchito.

Mens flyet letter leser spillerne tegneserier og deler ut godterier. Under dem ligger den vidstrakte, grønne pampasen, og Andesfjellene reiser seg foran flyet som en enorm, ugjennomtrengelig vegg.

Nando har aldri sett annet enn åslandskap, og de takkete, snøkledde toppene får ham til å forestille seg at flyet er på vei mot en gigantisk underkjeve.

Flyverten opplyser at været har gjort det umulig å fly over fjellene. Flyet må lande i Mendoza i Argentina og vente til været bedrer seg. Passasjerene sukker oppgitt idet flyet begynner på nedstigningen.

Rugbylaget Old Christians er blant Uruguays beste. Noen år før flystyrten vant de det nasjonale mesterskapet.

Et skjebnesvangert valg

Neste dag har været blitt litt bedre, men flygerne står overfor et dilemma. Vinden uler i fjellene, og de risikerer at flyet blir kastet rundt av de lumske stormene.

På den andre siden føler de to flygerne at de er fint nødt til å fly over turbulensen.

Alternativet er å vende nesen hjemover og miste en hardt tiltrengt inntekt. De spør en lokal flyger om råd.

Han har nettopp tatt turen over Andesfjellene i et gammelt småfly, og han kan opplyse at det er en vanskelig tur, men ikke umulig. Deretter samler flygerne sammen passasjerene: Flyet er klart til avgang.

Rugbyspillerne jubler og erter noen argentinske jenter med at landet deres er fattig og bare har råd til gamle, skranglete fly.

«Flyet vårt kom seg i alle fall over Andesfjellene», svarer jentene kjekt. «Det er mer enn deres kommer til å gjøre».

Klokken 14.18 letter flyet. Fairchilden stiger raskt over det øde landskapet – en ørken av stein og snø.

Fjellene reiser seg igjen mot himmelen, og flyet flyr inn i passet omsluttet av skyer. Flygerne tar flyet opp over skydekket. Der oppe er sikten markant bedre. Det er bare ett forhold som endrer seg underveis: Medvinden slår om til en kraftig motvind.

Inne hos passasjerene hersker feriestemningen igjen. De unge mennene vandrer i midtgangen og kaster en rugbyball rundt i flyet da flyverten kommer inn og forteller at alle må sette seg ned og feste sikkerhetsbeltene.

«Vi har dårlig vær foran oss. Flyet kommer til å danse litt, men dere kan ta det helt med ro», sier han før flyet begynner å riste og hoppe. De fleste passasjerene hiver etter pusten, mens noen spøker: «Ta på fallskjermene!»

Igjen blir flyet fanget i en luftlomme, og det faller brått flere hundre meter.

Nandos mor kikker opp fra boken sin, men utenfor flyvinduet ser hun bare et tykt skydekke. Hun tar Susana i hånden. Nando snakker videre med kameraten uten å feste sikkerhetsbeltet.

Nå faller flyet igjen som en stein gjennom luften. «Olé!» roper en spiller.

Vingene blir revet av

Utenfor vinduet forsvinner skyene, og passasjerene kan se igjen:

En fjellside tårner seg opp faretruende nær den ene vingespissen. Flere begynner å be. Andre holder krampaktig fast i setet foran seg. Motorene brøler da flyet forsøker å stige igjen. Det ser ut til å lykkes, men så høres et øredøvende brak – den høyre vingen treffer fjellsiden.

Vingen blir revet av, slår saltomortale over skroget og hogger et stort hull i bakre del av flyet.

På få sekunder stuper trykket i kabinen og suger alt og alle mot det gapende hullet. Aviser, bagasje og kropper flyr veggimellom.

Flyverten, navigatøren og tre av rugbyspillerne greier ikke å holde seg fast. Foran øynene på de sjokkerte passasjerene blir de sugd ut av flyet i 4000 meters høyde.

Nå blir også venstre vinge flerret av, og et propellblad fra vingen skjærer seg dypt inn i flykroppen.

Fairchilden styrter direkte mot bakken. Flyet smeller inn i en fjellvegg, lander på buken og skyter fremover som en slede. To rugbyspillere til blir slengt ut. Tunge flyseter blir revet løs, de raser fremover og knuser kroppene foran.

Nando får ikke tid til å tenke. Han blir kastet ut av setet sitt, og så blir alt svart.

Flyet farer fremdeles fremover, mens passasjerene skriker i redsel. En stemme ber høylytt. Og så – akkurat i det stemmen sier siste ord av bønnen – stanser flyet. Ingen eksplosjon. Ingen brann. Bare total stillhet.

Vraket våkner til live

Langsomt begynner passasjerene i kabinen å våkne til live, og det høres jamring og rop om hjelp.

En 19 år gammel medisinstudent fra laget, Roberto Canessa, får vridd seg løs og begynner å se til de skadde.

Sammen med noen lagkamerater prøver han å fjerne setene som holder de andre passasjerene fanget, men den tynne, oksygenfattige luften gjør hver eneste bevegelse svært tung, og mange er i sjokk.

Roberto kneler ved en ille tilredt kvinne. Det er Eugenia, Nandos mor. Hun er død.

Ved siden av henne er søsteren til Nando fremdeles i live, men hun er alvorlig såret, med blodet strømmende ned i øynene. Nando er bevisstløs.

Roberto er overbevist om at også han er død, men så kjenner han plutselig en svak puls. Han overlever ikke, tenker Roberto, og går videre.

En mann har et åpent beinbrudd, og lagkameraten Enrique Platero har fått et stålrør inn i magen slik at innvollene henger ut.

Roberto og lagets andre medisinstudent, Gustavo Zerbino, lager bandasjer av stoff fra setene.

En middelaldrende kvinne har brukket beina. Hun er fanget under en haug med seter, og skriker om hjelp. Mennene prøver å flytte setene, men de har ikke krefter nok.

Lukten av bensin sprer seg i flyet, og noen kjemper seg ut i frykt for en eksplosjon.

De synker straks ned i snø til lårene. En prøver å binde puter fast under skoene i håp om at de skal fungere som en form for truger.

Rundt vraket er alt fullstendig øde – snø og grå fjellvegger overalt. Mennene har bare skjorter på seg, og den isnende kulden river i huden. Ingen har pakket for minusgrader.

Noen går på jakt etter flyets radio. I cockpiten ser de at flygerne er fanget under instrumentpanelet.

Den ene er død – den andre tigger svakt om hjelp. Men det er ikke mulig å få ham ut. Mennene gir ham snø å drikke, mens han om igjen og om igjen stotrer frem de samme ordene: «Vi passerte Curicó».

Flygeren spør etter pistolen sin. Han blør fra nesen og vet at han ikke har lenge igjen å leve.
Radioen er død.

Passasjerene sover blant lik

Mørket har senket seg, og lagkameratene teller seg frem til 32 overlevende. De må tilbringe natten i flyet.

Med alle de ødelagte setene er det ikke mye gulvplass, så bare de som er hardest skadd får ligge – blant dem den bevisstløse Nando og søsteren hans.

Det fyker snø inn gjennom det store hullet bak i flyet, og noen av passasjerene forsøker å beskytte seg bak en vegg av seter og kofferter, men vinder blåser den ned hele tiden.

De overlevende legger seg mellom likene, tett inntil hverandre for å holde varmen.

Gjennom mørket hører de overlevende stadig flygeren: «Vi passerte Curicó», gjentar han, og tigger igjen om pistolen sin.

Noen forsøker å flytte kvinnen som er fanget under setene, men hun skriker av smerte.

Det er fremdeles umulig å få henne ut. En av passasjerene holder henne i hånden, mens hun skriker igjen. Fra mørket roper en stemme i frustrasjon at hun skal tie stille.

Susana kan ikke forstå hva som har skjedd med moren hennes: «Mor, mor, mor, la oss komme oss vekk herfra», utbryter hun igjen og igjen mellom sine uendelige bønner.

Urin og blod overalt

Neste morgen er lagkapteinen Peréz første mann utenfor. Han oppdager at flyvraket er halvt begravd i snø. I den ene retningen strekker en isdekt, øde dal seg så langt øyet rekker. Ellers er de omgitt av bratte fjell på alle kanter.

Roberto Canessa og Gustavo Zerbino begynner å undersøke de sårede. Tre passasjerer til har omkommet i løpet av natten. Susana virker også død, med stivfrosne, lilla føtter, men plutselig begynner hun å rope på moren igjen.

Roberto har bare studert medisin i et par semester, og har verken kunnskap eller medikamenter til å hjelpe henne. Han ber alle med brudd i armer eller bein om å stikke dem i snøen for å dempe hevelsene.

Kvinnen som er fanget under setene, har blitt stille. Noen av spillerne trekker den livløse kroppen ut i snøen.Innvoller tyter fremdeles ut av Plateros blødende sår i magen. Zerbino desinfiserer med eau de cologne og syr såret sammen med tråd.

I løpet av morgenen stanser flygerens jamring. Bare en fra mannskapet, mekanikeren, er igjen, og han har grått helt siden flyet styrtet. Fairchilden har ikke nødrasjoner, forteller han. Og radioen kan bare fungere med batteriene i flyets hale, som er forsvunnet.

Peréz rasjonerer maten. Det de har å overleve på er fem flasker vin, to flasker likør og halvannen flaske whisky.

Av mat finner passasjerene åtte sjokoladeplater, fem nougatstenger, karameller spredt utover gulvet, noen dadler, plommer, mandler og litt kjeks.

Til lunsj får hver av de overlevende en rute sjokolade og litt vin fra en deodorantkork.

Dagen etter har været klarnet opp. «Nå kan redningsmannskapene se oss og få oss ut herfra», sier mennene til hverandre.

Formen for enkelte er nå så god at de kan organisere seg. Første oppgave blir å skaffe vann. Flere har merket at når de spiser snø, fryser munnen til og det gjør vondt.

En ung gutt har kommet seg såpass etter sjokket at han har begynt å tenke kreativt.

Han folder en trakt av materiale fra et sete og plasserer den over en flaske. Deretter legger han et tynt lag snø i trakten og retter flasken mot solen. Snart begynner det å dryppe smeltevann ned i flasken.

Peréz fordeler de friske passasjerene i grupper: Noen må være sykepassere, mens andre får oppgaver som kabinansvarlige og vannsamlere. Sistnevnte har problemer med å finne snø som er ren – det er blod, olje og urin overalt.

Nando våkner opp

Først er alt svart. Så begynner mørke silhuetter å bevege seg i utflytende lys og skygge.

«Kan du høre meg? Er det bra med deg?» lyder en stemme, og plutselig ser Nando et ansikt foran seg: «Våkn opp.»

Nando kjenner seg kald. Brystkassen verker, og han klarer ikke å snakke. Nå kjenner han igjen Robertos ansikt.

«Hva har skjedd? Hvor er vi?»

«Du har vært bevisstløs i tre dager». Roberto ser plaget ut. «Vi har styrtet i fjellene».

Nando ser nedover seg selv og oppdager at skjorten hans er smurt inn med blod.

«Hvor er mor? Hvor er Susy??»

Zerbino, som nå også står ved siden av ham, svarer ikke. Nando gjentar: «Hvor er de?!» Zerbino ser ham inn i øynene.

«Din mor er død».

Nando kjemper seg over til Susana og holder henne i armene. Hun er alvorlig såret og roper på mor. Nando begraver ansiktet i håret hennes.

«Du må hjelpe Susana. Gni føttene hennes, og hjelp henne å spise og drikke», sier Roberto. Nando masserer søsteren for å holde henne varm, men huden hennes løsner fra kroppen. Det er nytteløst. Susana blir stadig dårligere. Føttene hennes er blitt svarte av frost.

Plutselig høres rop og støy. Et fly svever over dem, og nesten alle de overlevende farer opp. De vinker desperat og holder blankt metall opp mot solstrålene for å få flyets oppmerksomhet.

Det hvite flyvraket går i ett med snøen, så mennene maler raskt «SOS» med neglelakk og leppestift. Det viser ikke spesielt godt.

Litt senere dukker det opp nok et redningsfly. Det ser ut til å vippe med vingene da det flyr over vraket. Noen av mennene jubler; flygeren må ha sett dem. Men ingenting skjer. Og om natten høres stadig skrik fra de sårede. Vraket har ikke plass nok. Roberto får enda en ny idé, og bygger hengekøyer til de det står verst til med.

Nando holder tett rundt søsteren sin og prøver å sove. Han kan se sorgen i øynene hennes. Pusten er ujevn og anstrengt. Mens han passer Susana blir han langsomt besatt av tanken på å komme seg unna i stedet for å vente på hjelp. Neste morgen nevner Nando ideen sin for Carlitos. «Du kommer til å fryse i hjel i snøen», svarer vennen.

«Ikke hvis jeg har nok klær på meg».

«Da kommer du til å sulte i hjel», argumenterer Carlitos, og legger til at det er umulig å overleve med bare sjokolade og vin.

«Da skjærer jeg kjøtt fra en av flygerne. De fikk oss tross alt rotet opp i dette her», sier Nando tørt. Carlitos tar ham ikke på alvor, men også han er bekymret for om redningsmannskapene vil nå frem. Det er fire dager siden styrten, og de er i ferd med å gå tom for mat.

Ekspedisjon slår feil

En av passasjerene finner et kart hos flygerne, men ingen aner hvor flyet er styrtet.

Så husker en at flygeren gjentok «Curicó» flere ganger før han døde. Mennene finner den chilenske byen på kartet.

De regner med at hvis de går mot vest, vil de finne mennesker. Men veien er sperret av massive fjell.

De overlevende blir enige om å sende av gårde en ekspedisjon. Den kan undersøke fjellet mot vest og lete etter flyets hale, der det kanskje er batterier til radioen.

Neste morgen drar Roberto, Carlitos og to andre av gårde. Ekspedisjonen er en katastrofe. Mennene synker ned i snøen, kommer ingen vei og må snu, helt utmattet.

«Vi klarer det aldri», sier Roberto på vei tilbake mot vraket. «Se hvor svake vi er uten mat». Carlitos husker hva Nando har sagt.

«Nabdo sa at han ville spise en av flygerne hvis vi ikke blir reddet».

De fire mennene vandrer tilbake i stillhet. Tilbake ved flyet er stemningen like langt under frysepunktet som isvinden utenfor.

Hvis fire av de sterkeste rugbyspillerne ikke klarer å komme seg unna, er de alle fanget i fjellene.

Tomt for mat

Den åttende natten våkner Nando av at Susana er blitt kald i armene hans. Han forsøker å blåse luft i lungene hennes, mens tårene strømmer nedover kinnene på ham.

Det er ingenting han kan gjøre. Hun er død. Hele natten holder han den livløse jenta inntil seg, mens kroppen hans rister av sorg. Neste morgen bærer han søsteren ut i snøen.

Nå begynner dagene å flyte sammen. Mens Nando gjenvinner fysisk styrke, blir mange andre dårligere.

Sulten tærer på de overlevende, som mister balansen og vakler svake og forvirrede rundt. De spiser langsomt for å få maten til å vare, men de lange måltidene føles som tortur. Rasjonene er snart oppbrukt. Og i fjellene fins det ingenting spiselig.

Roberto samler de overlevende og legger frem forslaget. Hvis de skal ha en sjanse til å overleve, forklarer han, er de nødt til å spise kjøtt fra de døde.
«Sjelene har forlatt kroppene deres», sier han. «Det er kjøtt. Ikke noe annet».

Zerbino støtter ham. Hvis han dør skal de andre spise ham, sier han.

De har en moralsk plikt til å overleve. Ingen sier noe. Fem mann går ut i snøen og kneler ved et frossent lik.

De snur det slik at ansiktet peker ned mot snøen. De bruker en glassbit, og hakker nølende løs små stykker kjøtt i fyrstikkstørrelse.

De tar kjøttbitene med tilbake til flyet. Mennene ser taust på hverandre.

Roberto tar en bit kjøtt. Han nøler, plutselig lammet av skrekk. Så trekker han pusten dypt, skyver kjøttet inn i munnen og svelger.

Neste dag har alle det fint. Ingen er blitt syke eller straffet av Gud, slik noen av de unge mennene hadde fryktet.

Til gjengjeld har Peréz nedslående nytt; han har fått en transistorradio til å virke, og har hørt at alt redningsarbeid nå er avblåst.

Myndighetene har gitt opp ethvert håp om å finne overlevende.

Nesten alle bryter ut i gråt. Bare Nando speider rolig mot fjellene i vest.

Desperasjonen får nå de fleste til å spise menneskekjøtt. De få som stadig nekter å fortære venner og familie, er i ferd med å dø av sult. Noen varmer kjøttet.

Tilberedningen endrer smaken, og får det til å minne om oksekjøtt.

Snøras begraver flyet

En natt buldrer et ras av tung snø ned over flyet.

Nando rekker verken å høre eller se noe før han er innkapslet og lammet av kald snø. Han trekker pusten langsomt, og snøen trykker brystkassen hans ned for hvert åndedrett.

Det er like før lungene hans eksploderer da en av lagkameratene hans graver ham løs.

Raset har drept åtte, blant dem lagkapteinen Peréz. Bakdelen av flyet – den eneste utgangen – er sperret.

Oksygenet forsvinner raskt. De er nødt til å lage et hull i skroget for å kunne puste. Mens de andre lyser med lightere, hakker Nando i taket med en stålstang. Han frykter at taket er dekket av et tykt lag snø. Men stangen bryter gjennom, og månen lyser inn.

Neste morgen knuser de overlevende vinduet i cockpiten og kryper ut. Utenfor herjer en voldsom snøstorm. De er fanget. Hele dagen, og dagen etter også, er de innesperret.

For å klare seg spiser de det ferske kjøttet fra nattens ofre. Endelig, den tredje dagen, kan de hogge seg ut i det fri.

Nå er bare 19 av de opprinnelige 45 om bord i live, og Nando er fast bestemt på å dra etter hjelp.

Mennene velger ut en liten gruppe som skal krysse fjellet mot vest straks været bedrer seg.

De selvskrevne er Nando, Roberto og Antonio Vizintín, som blir kalt Tintin. Disse tre får mer mat og færre arbeidsoppgaver, for de er nødt til å samle krefter til turen.

Da de tre endelig drar av gårde, holder de på å fryse i hjel i snøen, og må snu.

Tomt for menneskekjøtt

Desperasjonen stiger. De overlevende har vært fanget i over 50 dager. Varmen får de døde til å råtne, og snart går de tom for lik.

Flere av dem er blitt syke av mangel på mineraler. Noen begynner å spise de kroppsdelene som har vært forbudt: hender, føtter, testikler, marg og størknet blod. Hjernene blir også spist, og kranier blir brukt som skåler.

Hvis de skal rekke å finne hjelp, er det nå eller aldri, tenker Nando. Han får overtalt Roberto og Tintin til å bli med på en siste ekspedisjon over fjellet mot vest. Det er siste sjanse.

Klokken fem en desembermorgen drar de av gårde. Nando har fire par bukser og sokker på seg, men kulden trenger likevel gjennom.

Snøen er dyp og suger kreftene ut av de tre.

De blir lurt av avstandene i fjellene. Hver gang de tror at de har nådd toppen, må de skuffet innse at de bare har passert nok et høydedrag. «Vi når aldri toppen», sukker Roberto. «For hvert skritt vi tar, risikerer vi livet».

Fjellsiden er nærmest loddrett, og de får kjempet seg oppover ved å grave trinn i snøen.

Nando kommer først til toppen, men triumfen varer bare noen sekunder: ingenting grønt – bare fjell så langt øyet kan se.

For første gang føler Nando at håpet er ute. Han vil skrike mot himmelen i frustrasjon, men så ser han en lysning mellom to fjell.

«Det vil ta oss 50 dager å komme dit, og vi har bare mat til ti», sier Roberto.

Neste morgen blir Tintin sendt tilbake til vraket. Dermed er det mer menneskekjøtt til de to andre på reisen.

Reddet i siste øyeblikk

Bundet sammen med en nylonsnor vakler Nando og Roberto sakte nedover fjellsiden. Luften er tynn. Roberto snakker høyt til Gud.

Etter seks dagers slit på en rasjon av menneskekjøtt og rom når de foten av fjellet.

Nando går foran, Roberto kommer utmattet etter.

Med ett er det slutt på snøen, og for første gang på to måneder ser de to mennene planter: små flekker med gress, mose og blomster. Med gledestårer i øynene kjenner de at håpet stiger.

Roberto greier nesten ikke mer. Han er så utsultet at han holder på å falle overende hele tiden.

Hvert eneste skritt gjør vondt i hele kroppen, og det er bare Nandos rop og fornærmelser som driver ham videre.

Utmattet slår de leir ved en elv. Roberto segner om på stedet, mens Nando går etter ved.

Solnedgangen skaper lange skygger, som ser ut til å bevege seg. Og plutselig, ut av en skygge, kommer en skikkelse i bevegelse.

Roberto roper til kameraten og kommer seg på beina med en kraftanstrengelse.

Begge mennene løper i den retningen der Roberto mener å ha sett skyggen forsvinne. Andpustne stanser de foran en høy stein med en lang skygge.

«Jeg er sikker på at det var en mann der», mumler Roberto skuffet.

Nando rister på hodet, og snur seg for å gå tilbake til leiren. Med ryggen til det plaskende elvebruset hører de et rop.

Der – på den andre bredden – er det ikke en, men tre menn på hester. De er reddet.

Flygeren regnet feil

Under styrten brekker begge vingene og halen av flyet. Bare flykroppen er igjen, og i den søker de overlevende ly.

Den skjebnesvangre styrten i Andesfjellene skyldtes menneskelig svikt: Flykapteinen regnet feil.

Ifølge flere uavhengige granskninger skyldtes flystyrten i Andesfjellene i oktober 1972 menneskelig svikt.

Et massivt skydekke hindret flygerne i å orientere seg visuelt, og tvang dem til å regne seg frem til hvor langt de hadde fløyet over Andesfjellene.

Her glemte mannskapet imidlertid å regne inn at sterk motvind hadde redusert farten, slik at flyet ikke var kommet så langt på ruten som forventet.

Flygeren startet derfor nedstigningen til Chiles hovedstad Santiago for tidlig – mens flyet fremdeles var over fjellkjeden.

Under landingen traff flyet en fjellside, og det kraftige sammenstøtet førte til at begge vingene og haleroret ble revet av, slik at bare skroget landet i snøen.

Vraket – med passasjerer og mannskap – strandet i omtrent 3500 meters høyde i et isolert fjellområde ved grensen mellom Chile og Argentina.

Kannibalisme ble tilgitt

Nando Parrado og Roberto Canessa ble – etter ni dagers utmattende vandring i Andesfjellene – reddet av en gruppe chilenske kvegbønder. I første omgang mistenkte bøndene de overlevende for å være terrorister, og forlot dem der de møtte dem.

Den ene chileneren husket imidlertid at han hadde hørt om en flystyrt i fjellene, og dagen etter vendte han tilbake for å spørre ut Nando og Roberto.

Og snart kunne de to mennene for første gang på 70 dager sove i en seng og spise seg mette på vanlig mat.

Bøndene tilkalte to helikoptre, og med Nando som guide ble de siste forulykkede reddet ut av fjellet 23. desember 1972.

Totalt 16 av de 45 som var om bord i ulykkesflyet, overlevde de 72 dagene i Andesfjellene.

Redningsaksjonen fikk stor oppmerksomhet i internasjonale medier, og de overlevendes spektakulære beretninger ryddet forsider overalt.

Det var særlig opplysningen om at passasjerene hadde overlevd ved å spise sine omkomne venner og familiemedlemmer som skapte stor forargelse og debatt.

Men både pårørende til de døde og katolske kirkeledere gikk ut i media med støtte til de overlevendes desperate handling.

Historien om flystyrten er særlig kjent fra Piers Paul Reads dokumentariske bok «Alive» fra 1974, som senere ble filmatisert med samme tittel.

Artikkelen er basert på øyevitneberetninger fra bøkene «Miracle in the Andes» av Nando Parrado og «Alive» av Piers Paul Read.

Les også:

Jul

Sju rare juletradisjoner

5 minutter
Kongelige

Solkongens slott var en ufyselig svinesti

17 minutter
Handel

Verdens første mynter

2 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!