Sukker-tsunami spredte død og kaos i Boston
I januar 1919 kollapser en tank med 12 000 tonn seig melasse på havnen i Boston. En gigantisk bølge skyller over byens travleste industriområde, og mange hundre mennesker blir fanget i klisteret.
I timene etter katastrofen ble alle ressurser satt inn for å hente de døde opp av den seige melassen og få oversikten over øde-leggelsene.
Isaac Gonzales hadde flere ganger advart arbeidsgiveren sin, US Industrial Alcohol Company, om faren som lurte.
Det kom en foruroligende hvinelyd fra ståltanken når skipene fra Karibia pumpet melasse over i den, og tanken hadde tydelige rustskader.
Da flere bolter en dag ga etter, tryglet Gonzales sjefen om å reparere tanken, men firmaet sørget bare for å lappe noen sprekker. Tiltaket utsatte katastrofen, men avverget den ikke.
- januar 1919 var en usedvanlig mild vinterdag i Boston. Mennene på havnen svettet mens de lastet tønner på godstogene, tømte vogner og stablet kasser.
Arbeiderne la ikke merke til den 15 meter høye tanken med ni millioner liter melasse som tårnet seg opp over området.
Stålmonsteret virket til gjengjeld som en magnet på barna i nabolaget. De stimlet sammen som fluer rundt de kobberfargede bekkene av sukkersats som rant nedover stålsidene og lå i pytter på asfalten.
Blant barna var niåringen Antonio Distasio og Pasquale Iantosca på ti, som satt ved siloen, og Antonios elleve år gamle storesøster Maria.
Mens de to guttene satt der, hørtes plutselig en dyp rumling. Så inntraff katastrofen. Med et forferdelig brak revnet siloen.
Tusenvis av stålnagler skjøt ut i luften som geværkuler, og øyeblikket etter veltet en flodbølge av 12 000 tonn klissete melasse utover det travle havneområdet med en fart på 50 km/t.
Den 3-4 meter høye tsunamien rev med seg hester, hunder, katter, mennesker, togvogner og stålplater på flere tonn, virvlet dem rundt i den seige suppen og knuste dem mot ståldragere og bygninger.
Hester kjempet forgjeves mot drukningsdøden, og flodbølgen veltet videre over skur og ned i kjellere, der arbeidere i panikk forsøkte å svømme ut.
Vesle Antonio så søsteren bli oppslukt av den svarte bølgen, før tonnevis av melasse veltet over ham og Pasquale.
Antonio ble ført med strømmen og kastet mot et stålstykke fra den sprengte siloen. Han fikk en ti centimeter lang flenge i hodet og brudd på hodeskallen.
I siste øyeblikk fikk en mann øye på den blødende gutten i sirupselven, og trakk ham i sikkerhet med en kjepp.
Flodbølgen fortsatte gjennom nabolaget. Den knuste butikkfasader og veltet mindre hus overende.
Brannstasjonen ble løftet av grunnmuren og nesten kastet i havnen. Midt i infernoet skrek de overlevende på hjelp mens de forsøkte å kjempe seg ut av området.
Den revnede kjempetanken måtte deles opp i mindre stykker med skjærebrenner. Arbeidet med å rydde opp i havnen pågikk i flere uker.
Hus revet opp med roten
Like etter ulte ambulanser gjennom byens gater, mens hundrevis av politifolk, brannmenn, leger og frivillige strømmet til ulykkesstedet.
Sjøfolk fra et krigsskip i Bostons havn sluttet seg til redningsarbeidet og trodde knapt sine egne øyne.
Det var som om hele havneområdet var meid ned av en gigantisk dampveivals.
Bygninger var slått til pinneved, vinduer i andre etasje var knust, og redningsfolkene måtte kjempe seg gjennom den klissete melassen for å nå frem til de sårede som lå utmattet eller fastklemt i ruinene.
En rystet journalist fra avisen Boston Post skrev om kaoset: «Hester døde som fluer på klebrig fluepapir.
Jo mer de kjempet, desto lenger ble de sugd ned i sumpen. Mennesker – menn og kvinner – led samme skjebne».
Elleve personer ble funnet døde den dagen, og mer enn 40 skadde ble brakt til sykehus.
Sykepleierne sugde melasse ut av luftrør og lunger, og sykehusets hvite gulv og vegger var innsmurt i melasse og blod. Etter mindre enn en time var sengene ubrukelige fordi hjulene hang fast i de klissete gulvene.
Sammen med de pårørende gjennomsøkte redningsarbeiderne katastrofeområdet. Liket av elleve år gamle Maria Distasio var et av de første som ble funnet.
En brannmann som jobbet i ruinene, oppdaget tilfeldigvis det mørke, krøllete håret hennes i en pøl av melasse. Pasquale ble funnet død fire dager senere.
Til sammen tok melassebølgen livet av 20 mennesker, og forårsaket materielle skader for millioner.
Familier og selskaper saksøkte eieren av siloen, og etter seks års rettssak ble US Industrial Alcohol Company dømt for å ha unnlatt å følge sikkerhetsprosedyrene, og pålagt å betale erstatning til de berørte – blant dem foreldrene til Maria og Pasquale.