Syklon førte til borgerkrig i Pakistan

De så uværet i horisonten og kunne kjenne de første vindene, men ingen av dem kunne forestille seg det fulle omfanget av katastrofen som var på vei.

Innbyggerne fikk heller ikke tilstrekkelig varsel.

Indiske myndigheter hadde tidlig mottatt informasjon om uværet som var under oppseiling, men på grunn av det fiendtlige forholdet mellom India og Pakistan ble ikke denne informasjonen formidlet videre.

Advarselen fra de pakistanske myndighetene kom for sent og var ikke høyprioritert.

Ifølge senere studier visste 90 prosent av innbyggerne at syklonen var på vei, men bare én prosent av dem prøvde å komme seg unna.

Syklonen rev med seg hus

Da syklonen nådde land ved ni-tiden om morgenen den 10. november, hadde den allerede rasert noen overbefolkede øyer utenfor kysten.

Her ble det målt vindkast på opptil 250 km/t. Ute på det åpne havet i Bengalbukta hadde syklonen skapt sju meter høye bølger som rev med seg alt på sin vei.

Mennesker, hus, trær og avlinger ble feid bort. En hel innhøsting ble flådd opp av vinden, dratt med og spredt over havet. På noen øyeblikk forsvant et helt års produksjon av ris.

Alt som hadde befunnet seg på land byttet under uværet plass med det som hadde befunnet seg til sjøs.

Etter stormen lå fiskefartøy og andre båter spredt hulter til bulter oppe på land, og samtidig drev hus, døde mennesker og kveg rundt i sjøen.

På de verst rammede øyene hadde hele byer forsvunnet. Tilbake lå et ødeland av gjørme, røtter og sand. I de få trærne som fremdeles sto hang det ifølge øyenvitner rester av mennesker og dyr.

Syklonen ”Bhola”, oppkalt etter en av de mest berørte øyene, gikk først og fremst ut over Øst-Pakistan. Den var den sjette og desidert kraftigste i sitt slag i monsunsesongen 1970.

Det var også den mest dødbringende syklonen som er dokumentert i verdenshistorien.

Stormen var bare begynnelsen

Men selv om syklonen var den verste i menneskehetens historie, hadde lidelsene bare såvidt begynt for øst-pakistanerne. For de overlevende fulgte kaos, hjemløshet, sult og sykdommer.

Infrastrukturen i det berørte området var fullstendig ødelagt, og det tok lang tid før en fungerende redningsinnsats kunne settes i gang.

I de påfølgende månedene døde flere av sult og sykdommer enn dem som omkom i selve syklonen. Det totale antall dødsfall er anslått til omtrent 300.000-500.000 mennesker.

I tillegg kom ca. en million døde dyr.

Tallene er imidlertid ekstremt usikre, ettersom ingen kan si hvor mange gjestearbeidere som hadde samlet seg i området i forkant av rishøsten.

I flere måneder etterpå vandret tusenvis av flyktninger daglig over grensen til India for å søke hjelp.

Kysten i dette området består primært av lavtliggende terreng som krysses av store elver som Ganges og Brahmaputra. Kraftig monsunregn får ofte elvene til å gå over sine bredder.

Til tross for de ofte tilbakevendende katastrofene, er regionen svært tett befolket.

Katastrofen splittet Pakistan i to

Befolkningstettheten skyldes at sommermonsunen ikke bare fører til ødeleggelse og ruin. Stormen etterlater også veldig fruktbart jordbruksland – perfekt for dyrking av ris.

Fattige bønder hadde derfor søkt seg til området mellom elvene og havet til tross for faren. Mange av dem hadde bare hatt råd til å bygge hus av bambus og tre.

I 1970 het området fortsatt Øst-Pakistan og utgjorde den østlige delen av den muslimske staten Pakistan.

Da India fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1947, var den gamle kolonien blitt delt inn i to stater – India og Pakistan.

Det var den eneste måten å løse de økende religiøse spenningene mellom muslimer og hinduer på. I årene etter uavhengigheten var imidlertid Pakistan fortsatt plaget av interne stridigheter.

I praksis lå all makt i Vest-Pakistan (våre dagers Pakistan), selv om befolkningen i Øst-Pakistan faktisk var større.

Med unntak av sin muslimske tro, hadde folkene i de to områdene ikke mye til felles. De to folkegruppene hadde ulik etnisk bakgrunn, kultur og språk.

I øst vokste misnøyen med konsentrasjonen av makt i vest. Den mangelfulle innsatsen fra den pakistanske regjeringen etter Bhola-katastrofen i 1970 bar ytterligere ved til bålet.

Etter syklonen vant det øst-pakistanske partiet Awami League en brakseier i parlamentsvalget.

Partiet burde ha overtatt regjeringsmakten, men vest-pakistanerne sa nei.

Streiker og demonstrasjoner brøt dermed ut i Øst-Pakistan. Våren 1971 brøt forhandlingene mellom de to partene sammen.

Deretter ble den uavhengige staten Bangladesh utropt.

Krigen skapte en utarmet nasjon

Resultatet ble en blodig krig. Natten mellom den 25. og 26. mars 1971 angrep den pakistanske hæren opprørerne i øst.

Disse fikk imidlertid støtte fra nabolandet India, noe som var sterkt medvirkende til at den pakistanske hæren oppga kampen allerede i desember samme år.

Krigen endte med at Øst-Pakistan fikk sin uavhengighet, men den gjorde gjenoppbyggingen av landet vanskeligere.

Bangladesh har siden vært en folkerik, men fattig og politisk ustabil nasjon. Behovet for hjelp er fortsatt stort.

Politikernes største utfordring er å få maten til å rekke til 164 millioner innbyggere og samtidig forebygge konsekvensene av fremtidige naturkatastrofer.

Allerede i 1960, da landet var blitt rammet av to voldsomme sykloner, ba den pakistanske regjeringen om hjelp fra USA for å unngå fremtidige katastrofer.

I denne forbindelse ble det laget en liste over forholdsregler, men mange av dem har aldri blitt implementert.

For eksempel ble det foreslått å lage kunstige forhøyninger som innbyggerne kunne flykte opp på under en flom, men de så aldri dagens lys.

Det ble derimot gjort forsøk på å bygge mer robuste og motstandsdyktige hus.

Bangladesh har fortsatt problemer med vannet. I 1988 ble 25 millioner mennesker hjemløse etter oversvømmelser.

Tre år senere krevde en lignende katastrofe 138.000 menneskeliv. Hvert år skaper flom og sykloner nye problemer i det utsatte landet.