Titanics konstruktør gikk ned med skipet sitt

Den hardtarbeidende Andrews er med sin sans for detaljer den perfekte mannen for jobben. Sammen med verftets direktør, Alexander Carlisle, kaster han seg ut i å tegne og konstruere luksusskipet.

Fra mars 1909 blir skissene og modellene deres steg for steg til en stålkjempe. Den 269 m lange kjølen får spanter, og den engasjerte Andrews følger arbeidet på beddingen, der 17 kraner hjelper verftsarbeiderne med å montere skroget med tre millioner nagler.

«Han så ut til å være utstyrt med en uendelig energi, og han var ustanselig opptatt av arbeidet», mintes en kollega.

For å gjøre Titanic ekstraordinært sikkert deler Andrews skroget inn i 16 vanntette seksjoner. Passasjen mellom seksjonene kan forsegles med vanntette skott, slik at hver seksjon lukkes tett og hindrer at resten av skipet oversvømmes. Den nyeste elektronikken sørger for at skottene kan lukkes lynraskt fra broen.

«I tilfelle en ulykke, eller på et hvilket som helst annet tilrådelig tidspunkt, kan kapteinen bare ved å trykke på en elektrisk bryter øyeblikkelig gjøre skipet praktisk talt synkefritt», skrev magasinet The Shipbuilder imponert i et spesialnummer fra 1911.

Den moderne sikkerhetsforanstaltningen gjør også at verken skipets konstruktør eller White Star Line ser noen som helst grunn til å utstyre Titanic med livbåter for alle passasjerer – spesielt fordi loven ikke krever det i 1912.

«Vi brukte to timer på å snakke om gulvteppene til første klasses lugarer og 15 minutter på å diskutere livbåter», forklarte direktør Carlisle etter forliset.

Designeren er opptatt av alle detaljer

Sommeren 1910 overtar Andrews det fulle ansvaret for Titanic som ny direktør for Harland & Wolff, da Carlisle går av med pensjon. Forfremmelsen passer Andrews, som ser på luksusfartøyet som sitt skip, veldig bra.

Det er en stor dag for sjefkonstruktøren da Titanics tomme skall settes på vannet i mai 1911. Deretter heises de 100 tonn tunge kjelene ned i fyrrommet, og de fire gigantiske, svarttoppede skorsteinene monteres.

Andrews kaster seg nå ut i å forvandle stålmonsteret til et flytende luksushotell.

Sjefkonstruktøren overvåker personlig snekkernes arbeid, slik at alle paneler lever opp til skipets eksklusive uttrykk. Selv på tredje klasse er Andrews opptatt av den fjerneste avkroken, og han får installert elektrisk lys og vask i lugarene på de nederste dekkene.

Ved midnatt 3. april 1912 ankommer Titanic Southampton, og i uken før jomfruturen sliter Andrews videre.

«Herr Andrews hadde ikke en ledig stund. Han tok seg av å ordne ting som hyller, bord, stoler, køyesengsstiger og elektriske vifter – han påpekte at hvis han ikke personlig gikk gjennom alt, ville han ikke være tilfreds», mintes sekretæren hans.

Først dagen før avreise til New York kan Andrews ta en liten pust i bakken.

«Titanic er nå helt ferdig, og jeg tror hun vil gjøre det gamle firmaet ære i morgen når vi seiler», skriver han til sin kone om kvelden den 9. april.

Titanic er «nær perfekt»

På kaia i Southampton blir Titanic overøst med lovprisninger. Avisene beskriver det som «drømmeskipet» og «skipet som overgår alt annet flytende».

Men Andrews har ikke tid til å nyte rosen. Selv om hans tilstedeværelse på skipet gir de fine passasjerene på første klasse æren av å møte luksusskipets konstruktør, er hans primære rolle å studere om alt fungerer om bord.

Hver dag spaserer Andrews rundt med notatboken sin på jakt etter ting som må forbedres.

Han legger merke til at fargen på de innfelte veggpanelene på promenadedekket er for mørk; det er for mange synlige skruer i lugarenes hatteknagger; og så kan skrivestuen til kvinnene gjøres mindre og gi plass til ekstra lugarer, siden moderne kvinner ikke sitter like mye for seg selv etter middagen som tidligere.

Bare småting. Den 14. april forteller han en venn om bord «at skipet er så nær ved å være perfekt som den menneskelige hjernen kan klare å tenke ut».

Like før midnatt sitter Andrews i lugaren sin, A-36, på første klasse og samler dagens notater da kapteinen, Edward Smith, sender bud etter ham. De har truffet et isfjell, og ingen kan vurdere skaden bedre enn skipets konstruktør.

De to går sammen ned i dypet av Titanic. Smith har stengt skottene, men flengen i skipet er så lang at det fosser vann inn i flere av de forreste seksjonene.

Da Andrews innser at seks seksjoner er oversvømt, vet han at Titanics skjebne er beseglet.

Skipet kan klare at fire seksjoner fylles med vann, men fordi de kun går vel tre meter over vannlinjen, vil damperens økende helning føre til at vannet kan strømme inn i neste seksjon – og fortsette slik fra seksjon til seksjon.

Ingenting kan redde Titanic fra å ende på bunnen av Atlanterhavet.

Andrews informerer lavmælt kapteinen om at skipet mest sannsynlig bare kan holde seg flytende i ytterligere en og en halv time.

Andrews skynder på folk

Kl. 00.05 den 15. april beordrer kaptein Smith livbåtene gjort klare, og Andrews prøver å håndtere situasjonen etter beste evne.

«Det er svært alvorlig, men ikke si det til noen, ellers blir det panikk», sier han til stewardessen Mary Sloan.

Andrews vet at uro og oppstyr ikke vil føre noe godt med seg, men etter hvert som tiden går, innser han at mange om bord tar for lett på situasjonen. De tror ikke på at skipet virkelig synker.

«Sa jeg ikke at De skulle ta på Dem livbeltet», hveser han til stewardessen Annie Robinson.

Overfor rikmannen John B. Thayer og tenåringssønnen hans innrømmer Andrews ved 00.30-tiden at dampbåten ikke har «mer enn en time igjen».

Sjefkonstruktøren prøver å geleide kvinnene i båtene så rolig som mulig:

«De kan ikke velge og vrake mellom båtene. Ikke nøl! Skynd Dem! Skynd Dem!»

Etter hvert som forstavnen begynner å helle betydelig, vurderer Andrews sannsynligvis at det ikke er mer han kan gjøre.

Den 39 år gamle sjefkonstruktøren forlater dekket, hvor panikken har brutt ut, og går ned til røykesalongen i akterenden. Her vil han dø.

Konstruktøren går ned med skipet sitt

Da steward John Stewart som den siste overlevende ser Andrews kl. 2.10, står Titanics arkitekt midt i røykesalongen.

Redningsvesten ligger på et grønt filtbord, mens Andrews ser på maleriet «Plymouth Harbour» som henger over kaminen.

Bildet forestiller Titanic i sundet utenfor havnebyen Plymouth, som skipet skulle ha passert på hjemreisen til England. Sjefkonstruktøren skulle ha vendt hjem i triumf – som geniet bak verdens største og mest luksuriøse skip. Men i stedet har han mislyktes.

Etter fem døgn på havet glir Titanic ned i Atlanterhavets dyp. Med seg i døden tar jernkjempen Thomas Andrews og vel 1500 mennesker.