Tyrkisk sultan utslettet gresk øy

Under grekernes frihetskrig mot Det osmanske riket i 1820-årene ble 120 000 innbyggere på øya Khíos massakrert, fordrevet eller solgt som slaver. Bare 900 øyboere overlevde. Folkemordet vekket anstøt i Europa og tvang stormaktene til å opprette et fritt Hellas.

Under grekernes frihetskrig mot Det osmanske riket i 1820-årene ble 120 000 innbyggere på øya Khíos massakrert, fordrevet eller solgt som slaver. Bare 900 øyboere overlevde. Folkemordet vekket anstøt i Europa og tvang stormaktene til å opprette et fritt Hellas.

Bridgeman

“Drep alle menn over 12 år. Drep alle kvinner over 40 år og alle barn under to”. Slik lød ordren fra den tyrkiske sultan Mahmoud 2. i april 1822. Dermed beseglet han skjebnen til 120 000 mennesker på den greske øya Khíos.

Tusenvis av tyrkiske soldater ble satt i land på øya fra krigsskip som hadde krysset det smale stredet mellom det tyrkiske fastlandet og Khíos. Soldatene gikk i land på strendene sør for Khíos by, og så gikk de amok i ren blodtåke.

Spedbarn ble kastet skrikende opp i luften og spiddet på sabler, kvinner ble massevoldtatt og menn hogd ned, skutt, hengt, satt fyr på eller gjennomboret av lanser.

Blodet fløt gjennom byens gater og strømmen rant ut i havet som ble farget rødt. Selv de spedalske på byens sykehus ble hogd ned med krumsabler.

Unge kvinner, gutter og jenter ble drevet sammen og brakt ut til de tyrkiske krigsskipene hvor de ble stuet ned i lasterom. Det lå gode penger i fangene; de kunne selges på slavemarkedene i Tyrkia og Midtøsten.

Et gresk øyenvitne fortalte senere om den redselsfulle dagen da han som gutt ble skilt fra moren sin i havnen. Morens siste formaninger til ham var at han skulle være en flink og flittig gutt.

“Husk nå på,” sa hun, “at de som kjøper deg neppe er så tolerante overfor dine feil og mangler som din far og jeg er. Les aftenbønnen hver kveld, og gi aldri opp håpet.”

Da tyrkerne ikke fant flere å drepe eller ta til fange i Khíos by, slaktet de husdyrene, stakk husene i brann og plyndret kirkene før de forlot stedet.

Gresk opprør mot Tyrkia

På dette tidspunktet hadde Hellas vært en del av det tyrkiske osmanske riket i mer enn 300 år. Riket strakte seg fra Balkan til store deler av Midtøsten.

I 1821 gjorde grekerne på Peloponnes opprør mot det tyrkiske overherredømmet. Med spader, høygafler og økser angrep bøndene de tyrkiske soldatene, handelsfolkene, godseierne og embetsmennene som bodde i landet med sine familier. Over 30 000 tyrkere ble drept under bonde­opprøret. De aller fleste av dem var sivile.

Den britiske dikteren lord Byron var brennende opptatt av politikk og gikk inn i den greske frihetskampen.

© Flickr

Britisk dikter ble gresk helt

Beretningene om massakren på Khíos vakte voldsom forargelse blant europeerne. Mange ga penger for å støtte grekernes frihetskamp, og den britiske dikteren lord Byron bestemte seg for selv å dra i krigen.

Sommeren 1823 seilte han til Hellas og sluttet seg til opprørslederen Alexandros Mavrokordatos. Byron donerte 4000 pund av sine egne penger til den greske marinen. Frihetskampen var imidlertid rammet av intern splid, og Byron oppdaget raskt at han befant seg midt i en borgerkrig.

Det store fremskrittet opplevde grekerne først da England, Frankrike og Russland gikk sammen mot tyrkerne.

I 1832 tvang de tre stormaktene igjennom et selvstendig gresk kongedømme, som i begynnelsen bare besto av Peloponnes, områdene rundt Aten og øygruppen Kykladene.

Byron fikk aldri oppleve grekernes seier. Han døde av en kraftig forkjølelse åtte år tidligere. Likevel blir han fremdeles feiret som en frihetshelt i Hellas.

Grekerne fikk kontroll over byene Korint, Aten og Teben, noe som førte til at opprøret spredte seg ytterligere. På mange øyer, som f.eks. Samos, vendte grekerne seg mot tyrkerne. Greske handelsskip ble bygget om til krigsskip, og mange grekere som hadde tjenestegjort i den tyrkiske marinen, deserterte nå og sluttet seg til opprøret.

Den tyrkiske marinen mistet dermed sine mest erfarne sjøfolk og måtte erstatte dem med uerfarne havnearbeidere.

I løpet av 1821 fikk opprørerne samlet en flåte som kunne settes inn mot øyene i Egeerhavet. Khíos lå imidlertid bare 10 km fra den tyrkiske kysten og her kunne ikke den greske opprørs-flåten sperre for tyrkernes flåtestyrker.

Øyboerne hadde sultanens tillit

Før frihetskrigen brøt ut, var Khíos Egeerhavets perle. Øya hadde nære forbindelser til sultanens hoff i Istanbul. Som dyktige sjø- og handelsfolk hadde kioterne hatt en spesiell status i sultanens imperium i flere århundrer.

Dessuten hadde Khíos middelhavsområdets største produksjon av mastiks – en bakterie-drepende harpiks som bl.a. ble brukt som tyggegummi ved sultanens hoff.

De driftige kioterne hadde alt i alt store fordeler under det tyrkiske herredømmet. De hadde stor grad av selvstyre, hvor fem menn fra øyas ledende familier fungerte som et øyråd med ansvar for økonomi, administrasjon, skatte-innkreving og vedtak av lover og regler for handel og rederivirksomhet.

Det var bare noen få tusen sivile tyrkere bosatt på øya, de fleste av disse tjeneste-gjorde på festningen i Khíos by.

Den tyrkiske pasjaen (guvernøren) blandet seg sjelden inn i øyboernes saker, og han sendte ytterst sjelden garnisonen sin på patrulje eller inspeksjon til øya.

Soldatene og offiserene holdt seg til festningen og Khíos by.

De muslimske tyrkerne blandet seg heller aldri inn i religiøse spørsmål. Øyboerne fikk beholde sin greskortodokse tro; de hadde en kristen biskop og flere hundre kirker og klostre.

Tyrkernes tilbakeholdne politikk på Khíos betydde at øyboerne kunne skape seg Egeerhavets rikeste øy med store inntekter fra sjøfart og handel. Den rike overklassen på øya bodde i store villaer, hadde sommerhus i fjellene og skarer av tjenestefolk.

Andre steder i Hellas ville en greker til hest gått av hesten hvis en tyrker kom ridende mot ham, og greske ryttere fikk heller ikke bruke sporer. Den slags ydmykende regler hadde sultanen fritatt kioterne for.

De var Det osmanske rikets mønstergrekere, som hadde innordnet seg og ble belønnet med stor frihet.

Khíos ville være tyrkisk

Da den greske frihetskrigen brøt ut i 1821, nektet kioterne ganske enkelt å delta. De sendte lederne sine til opprørerne og ba om å bli holdt helt utenfor konflikten. De ville heller leve under den tyrkiske sultanen enn å risikere livet og rikdommen i et tvilsomt opprør.

Denne anmodningen fikk de greske opprørslederne til å se på kioterne som feiginger. To ganger forsøkte opprørerne å landsette styrker på øya for å tvinge fram et opprør. Det første forsøket mislyktes, men den andre gangen hadde de mer hell med seg.

I mars 1822 gikk en styrke på 4000 grekere fra øya Samos i land. De hisset noen kiotiske fjellbønder til opprør mens flesteparten av øyboerne låste seg inne i husene sine, og de
rikeste av dem flyktet til sommerboligene i fjellene. De fleste ville helst gjemme seg til kampene var over.

©

Hellas rev seg løs

Hellas hadde tilhørt Det osmanske riket i over 300 år. Men nå ville grekerne være herre i eget hus.

Opprørerne angrep festningen i Khíos by, der cirka 2000 tyrkere hadde forskanset seg. Opprørerne var imidlertid dårlig utrustet. Under skuddvekslingene med tyrkerne gikk de tomme for geværkuler og måtte samle opp de
gamle geværkulene som tyrkerne hadde avfyrt mot dem.

Opprørerne fra Samos innså at festningen var umulig å innta. I stedet plyndret de sine landsmenn. De stjal smykker, dyre klær og andre verdier fra husene på Khíos og stakk hjem til Samos igjen den 8. april.

Tyrkerne herjet i tre måneder

Kioterne ble overlatt til en ytterst blodig skjebne. Sultanen følte seg bedratt av sine trofaste grekere på Khíos. Selv om bare noen tusen øyboere hadde deltatt i opprøret, gjorde det sultanen rasende.

Tre dager etter at opprørerne fra Samos stakk av, satte tyrkiske krigsskip 7000 mann i land på Khíos. En del av dem var hasteinnkalte reservestyrker, som bl.a. besto av dømte forbrytere. De hadde ordre om å legge øya øde.

I tre måneder herjet tyrkerne. Ifølge den greske historikeren dr. K. Frango-michalos ble rundt 25 000 kioter myrdet, mens 15 000 døde av skader og sykdommer eller begikk selvmord.

Nærmere 52 000 kioter ble bortført som slaver, mens 23 000 rakk å flykte i skip og mindre båter til andre øyer i Egeerhavet eller til det greske fastlandet. Bare 1800 klarte å gjemme seg og overlevde på den måten massakren.

Dansk konsul hjalp øyboere på flukt

Noen kioter søkte tilflukt hos de europeiske konsulene. Den danske konsulen på øya forsøkte gjentatte ganger å stoppe nedslaktingen og hjalp mange kioter med å flykte. Dette ble avslørt av tyrkerne og pasjaen arresterte, torturerte og henrettet konsulen.

Den britiske konsulen på øya forrådte derimot de øyboerne som ba ham om hjelp. Han lovte å skaffe et fluktskip mot betaling, men i stedet overga han flyktningene til tyrkerne.

I midten av juni lå Khíos stort sett i ruiner. Sultanen skånet bare de 46 landsbyene der bøndene dyrket den dyrebare mastiksen. Sultanen ville ikke unnvære den tannpleiende tyggegummien sin.

De greske opprørerne var imidlertid klar for et nytt angrep. Natt til 19. juni ankom to greske opprørsskip Khíos fra naboøya Psara. De snek seg inn blant skipene i den tyrkiske flåten som hadde ankret opp utenfor Khíos by. Akkurat denne dagen var den siste dagen i muslimenes fastemåned ramadan, noe som betydde at tyrkerne på skipene var feststemte og uoppmerksomme.

Tyrkisk flaggskip stukket i brann

Grekerne satte fyr på sine egne skip og seilte dem inn i de to tyrkiske flaggskipene. De greske fartøyene var fylt med krutt, svovel og tørt gress. Det første skipet bommet på målet og brant uten å gjøre noen skade.

Det andre skipet satte seg derimot fast i kaptein Ali Pashas flaggskip. Gallionsfiguren på det brennende greske skipet gikk rett inn i en åpen kanonluke i flaggskipet, og flammene slikket oppover relingen. Besetningen på de to greske skipene kastet seg i livbåtene og forsvant i den måneløse natten.

Ifølge historiske kilder hadde Ali Pashas flaggskip 2286 mennesker om bord – sjøfolk, soldater og hundrevis av kiotiske kvinner og barn som var låst inne i lasterommene.

Seilene, relingen og et stort lager av kanvastelt sto snart i flammer. Skipet brant i tre kvarter, og ingen turte å komme det til unnsetning fordi ammunisjons-lagrene eksploderte med jevne mellomrom. Kaptein Ali Pasha og flere av mennene hans omkom, og fangene i lasterommene hadde ikke en sjanse.

Fjellbyen Anavatos på det nordlige Khíos er et synlig tegn på massakren. Husene har stått tomme siden tyrkerne i 1822 trengte inn og drepte alle innbyggerne.

© Corbis

Øya gjenvant aldri sin rikdom

I dag har Khíos bare halvparten så mange innbyggere som i glansdagene før 1822.

Etter massakren i 1822 var Khíos stort sett tom for mennesker.

Den tyrkiske sultanen prøvde å lokke tilbake de mange kioterne som hadde flyktet fra øya, og nye innbyggere ble lovet billig jord.

Sultanens initiativer hjalp ikke stort. Khíos forble nærmest utdødd.

Først da øya igjen ble gresk på begynnelsen av 1900-tallet, begynte tilbakeflyttingen, men i dag er innbygger­tallet fremdeles bare 60 000 – halvparten så mange som i øyas storhetstid under osmanene.

Tapet av flaggskipet krevde hevn. De tyrkiske troppene gikk derfor til angrep på de hittil fredede mastikslandsbyene. Alle de 46 landsbyene ble brent ned til grunnen og innbyggerne drept. Dermed var Khíos totalt ødelagt.

Nesten 120 000 grekere hadde bodd på øya. Etter masseutryddelsene var det bare 1800 igjen. De hadde overlevd i skjul, men nå kostet sult og epidemier halvparten av dem livet.

Sultanen angret massakren

Kort etter massakren innså sultan Mahmoud at han hadde begått en økonomisk feiltakelse. Han mistet de betydelige toll- og skatteinntektene fra Khíos, og dessuten gikk produksjonen av mastiks helt i stå.

Kioter som hadde flyktet fikk derfor tilbud av sultanen om å vende tilbake til Khíos. Han utpekte øyas nye pasja som, etter å ha tatt de nedbrente byene i øyesyn, sa: “Jeg vil gjerne gjenbefolke denne ørkenen.”

En del av bøndene som hadde flyktet vendte tilbake. De rike kioterne – handelsfolkene og skipsrederne – bosatte seg i andre europeiske land eller i USA. Her startet de ny handelsvirksomhet og arrangerte innsamlinger for å kjøpe fri slavene, men bare et fåtall av dem var mulig å finne og kjøpe fri.

Khíos ble derfor aldri mer den driftige og velstående øya den en gang var. Ifølge en tyrkisk folketelling i 1831 var det bare 8558 kristne menn på øya, 791 muslimer, 16 sigøynere og 69 jøder. Det var stort sett ingen greske kvinner igjen.

De fleste var for lengst solgt på slavemarkedene, og de greske bøndene på Khíos hadde ikke penger til å kjøpe tilbake konene og barna sine.

Europeerne var opprørt

I de andre europeiske landene førte massakren på Khíos til en bølge av sympati.

Frankrike og England drøyde likevel lenge med hjelp til frihetskampen. De to stormaktene fryktet at et svakt Tyrkia kunne friste Russland til å legge landet under seg, og dermed sikre seg adgang til Middelhavet.

Først i 1827 ble de tre kristne stormaktene enige om å sende en samlet flåte til Hellas. Den overrasket en stor tyrkisk flåte ved Peloponnes, der ca. 50 av 70 tyrkiske skip enten ble senket eller tvunget på grunn.

Den tyrkiske marinen kom seg aldri etter dette sjøslaget, og året etter måtte Det osmanske riket inngå en avtale med de tre stormaktene om opprettelsen av et selvstendig kongedømme i Sør-Hellas. Den greske nasjonalforsamlingen valgte en bayersk prins til konge.