Virkelighetens inferno i flammer

Om morgenen den 1. februar 1974 bryter det ut brann i et nybygget høyhus i São Paulo. Redselsslagne innser flere hundre innesperrede at brannvesenet ikke kan nå dem. Det er kun en vei ut: Opp.

Om morgenen den 1. februar 1974 bryter det ut brann i et nybygget høyhus i São Paulo. Redselsslagne innser flere hundre innesperrede at brannvesenet ikke kan nå dem. Det er kun en vei ut: Opp.

Getty Images

Røyk.

José Carlos del Fiol er ikke i tvil. Lukten river ham i nesen, men han skjønner ikke hvor den kommer fra. Den unge journalisten befinner seg i São Paulos turistkontor, som ligger i 12. etasje i storbyens rådhus. Klokken er snart ni om morgenen, og mange av innbyggerne er allerede på arbeid.

Bekymret kikker Fiol og flere andre på turistkontoret seg rundt. Journalisten ser ikke hvor røyklukten skulle komme fra.

Plutselig begynner folk å peke ut av de store glassvinduene. Skrått overfor rådhuset, på den andre siden av Santo Antônio-gata, velter tykk, svart røyk ut av det nybygde Joelma-høyhuset og gjør himmelen mørk.

“Det brenner! Se røyken!” Kontoransatt i Joelma-bygningen

Den 25 etasjer høye bygningen, som huser investeringsbanken Crefisul, ligger mindre enn 50 meter fra rådhuset. Fiol kjenner frykten fare gjennom kroppen.

Normalt skriver han bare gladsaker til magasinet sitt, men to år før har han vært med på å dekke en annen høyhusbrann i São Paulo, nemlig brannen i den 115 meter høye Andraus-bygningen.

Fiol var ikke selv på stedet mens tragedien utspant seg, men hjalp redaksjonen med velge ut bilder til reportasjen i etterkant. Katastrofen, som til tross for en stor redningsaksjon kostet 16 mennesker livet, har vært umulig­ for den unge journalisten­ å glemme.

Fra turistkontoret kan Fiol og de andre tydelig se hvordan meterhøye flammer velter ut av flere vinduer i Joelma-bygningens 12. etasje. Synet får tårene til å renne nedover kinnene på mange i lokalet, mens andre faller på kne og begynner å be høylytt.

Instinktivt griper José Carlos del Fiol kameraet og løper opp trappen til takterrassen på rådhuset. Her begynner han febrilsk å ta bilder for å dokumentere utviklingen i høyhuset overfor.

Ingen vei nedover – bare oppover

Kl. 09.00: Osório Gonçalves da Silva arbeider­ som revisor i 21. etasje i Joelma-bygningen da røyk siver opp fra etasjene under.

Osório Gonçalves da Silva har bare så vidt kommet i gang med dagens arbeid da han til sin frustrasjon brått blir avbrutt. I gangen utenfor kontoret kan han høre roping:

«Det brenner! Se røyken!» skriker en kollega med en stemme full av frykt og panikk. Den bare 20 år gamle revisoren, en av Crefisuls yngste medarbeidere, står i likhet med mange av sine kolleger et øyeblikk som forsteinet.

Ingen av dem klarer å begripe det de hører. Men så får de øye på røyken.

Eneste utgang på Joelma-bygningen var det sentrale heistårnet.

© Claus Lunau/HISTORIE

Klimaanlegg utløste brann

Brannen i Joelma-bygningen ble oppdaget klokken 08.50 om morgenen. Den var utløst av et defekt aircondition-anlegg i 12. etasje. Anlegget hadde begynt å brenne slik at det tok fyr i gardiner og treveggene som skilte kontorene fra hverandre.

Da medarbeidere på etasjen oppdaget brannen, var røyken allerede så kraftig at det var umulig å slukke flammene med brannslukkere. Fra 12. etasje beveget brannen seg opp betongbygningens fasade og via heistårnet, som inneholdt fire heiser samt bygningens eneste trapp.

Som konsekvens ble heistårnet lynraskt fylt med røyk og varme. Det ble håpløst for folk å flykte nedover, og umulig for brannfolkene å komme opp i bygningen.

Synet får dem til å styrte mot heis- og trappetårnet som er kilt inn mellom høyhusets to halvdeler.

Tårnet har fire heiser, som under normale omstendigheter kan tilkalles på relativt kort tid. Men nå da samtlige 756 ansatte i bygningen forsøker å komme ut samtidig, er de fire heisene stort sett umulige å tilkalle til de øverste etasjene.

Uroen brer seg blant de ventende etter hvert som mer røyk fyller korridorene. Da en heis omsider når 21. etasje, presser folk seg desperat inn i den trange metallkabinen og fyller den lynraskt opp.

Det er bare én enkelt plass igjen da det omsider blir Silvas tur. Rett bak ham står en kvinne og ser på den stappfulle heisen med et fortvilt blikk.

Silva trekker seg til side og gir henne plassen sin. Han må satse på den neste heisen.

Uten mulighet for flukt kaster de to skikkelsene seg ut fra gesimsen – rett ned i avgrunnen.

Panikkslagne trykker Silva og de andre som har blitt stående på heisknappene. Men ingenting skjer. Etter å ha ventet i det som virker som en evighet, bestemmer Silva seg for å gå ned alle de 21 etasjene.

Han er i god form, så det er ikke uoverkommelig. Den unge revisoren har imidlertid bare kommet til første trinn da lyset går i trappesjakten.

Med bare dagslyset fra tårnets små vinduer til hjelp famler Silva seg nedover. Bare tre etasjer lenger nede blir han møtt av en gruppe mennesker som kommer farende motsatt vei.

De forteller at etasjene under dem er fylt av røyk, og at det er umulig å komme lenger ned. Eneste mulighet er å bevege seg oppover – bort fra brannen.

Folk hopper i døden

Kl. 09.10: Fra rådhusets tak ser journalist José Carlos del Fiol ilden spre seg på Joelma-bygningen.

José Carlos del Fiol står som i transe og fotograferer brannen i Joelma-bygningen overfor rådhuset. I kameraets telelinse kan han se alt i detalj. Nede på gaten kommer store grupper av mennesker ut av det brennende høyhuset.

Fiol kan se hvordan de blir tatt imot med omfavnelser blant tilskuerne som har samlet seg på fortauet mens de speider mot flammene oppe i bygningens 12. etasje.

Stemningen er tilsynelatende rolig – ingen ser ut til å være i panikk. Da Fiol retter kameralinsen mot den brennende etasjen, går det imidlertid opp for ham at menneskene på gaten er de heldige – de få som kom seg ut i tide.

VIDEO – flammene omslutter bygningen:

Journalisten kan se hvordan flere personer i 12. etasje desperat forsøker å unnslippe flammene gjennom bygningens vinduspartier. To av dem stiller seg på den breie betonggesimsen utenfor vinduet og prøver å klatre ned til vindusgesimsen i 11. etasje.

Avstanden er for stor, så de må gi opp. Men bak dem raser brannen nå så kraftig at store stikkflammer slikker langt opp på fasaden.

Uten mulighet for flukt kaster de to skikkelsene seg ut fra gesimsen – rett ned i avgrunnen. I flere sekunder faller kroppene gjennom luften. Fiol kan ikke høre dem treffe gaten, men bare synet er fryktelig nok.

På takterrassen rundt ham bryter tilskuere ut i fortvilte skrik, og flere løper gråtkvalt bort. De to personenes død sjokkerer José Carlos del Fiol i enda høyere grad, fordi han gjennom kameraets telelinse kunne se ofrene på nært hold. Men han tvinger seg selv til å bli stående.

Med skjelvende hender fotograferer han hvordan flammene nå har beveget seg langt opp på fasaden på bygningen slik at den ligner en gigantisk gul og oransje fakkel. På flere av etasjene flykter folk ut på vindusgesimsene.

Mange av dem hopper i døden når de innser at de ikke lenger kan unnslippe brannen. Fiol kan også se hvordan Joelma-bygningens takterrasse har blitt fylt opp av skrekkslagne mennesker.

Fra terrassens rekkverk vinker de desperat til Fiol og de andre som står i nesten samme høyde på rådhusets takterrasse.

Klokken er nå rundt 09.20, og nede på gaten ankommer omsider de første brannbilene. Fiol kan se hvordan de store vognene bare så vidt greier å trenge gjennom den tette morgentrafikken.

Brannbilene hadde vansker med å ta seg frem i den tette morgentrafikken.

© Eivind Molberg/Folhapress

To tankbiler stanser på Santo Antônio-gata, der brannfolkene ruller ut slanger og begynner å oversprøyte den brennende bygningen med vann.

De kraftige vannstrålene rekker imidlertid bare opp til de nederste av høyhusets etasjer. Da de innesperrede menneskene på de øvre etasjene oppdager at den forventede hjelpen aldri vil komme, kan Fiol se hvordan mange av dem blir helt desperate og skriker i fortvilelse.

Gardiner redder Silvas liv

Kl. 09.25: Han kan ikke ta seg ned via trappen på grunn av røyk, så revisor Osório Gonçalves da Silva flykter i stedet oppover.

Røyken i Joelma-bygningens trappesjakt får Osório Gonçalves da Silvas øyne til å renne. Plutselig står et barn rett foran ham og sier at han skal stoppe: «Denne veien!» roper barnet og peker på en korridor som går fra trappesjakten og inn på en av de øvre etasjene.

Den omtumlede Silva følger kommandoen. Men da han ser seg tilbake, er barnet borte. I etasjen finner Silva en gruppe bankmedarbeidere som sitter apatisk på gulvet.

Flere av dem gråter stille. En annen gruppe er i gang med febrilsk å kvitte seg med store hauger av dokumenter samt de lange gardinene som henger foran vinduene for ikke å gi brannen som herjer utenfor næring.

Hver gang han setter hendene sine på murverket, føles det som om han tar på en stekepanne.

Utenfor ruten kan Silva se flammer slikke opp bygningsfasaden mens svart røyk forvandler den lyse morgenen til tussmørke. Bankmedarbeiderne forteller Silva at planen opprinnelig var å kaste alt brennbart materiale ut vinduet, men det viste seg umulig fordi gaten nedenfor bygningen er fylt med mennesker. Deres eneste mulighet er å flytte papirene så langt bort fra rutene som mulig.

«Jeg kan se brannfolkene!» roper en kvinne plutselig og peker ut av et av vinduene og ned på gaten under dem.

Kvinnens rop får alle i lokalet til å hoppe opp og styrte bort til vinduet, der de ganske riktig kan se hvordan både brannvesenets tankbiler og flere stigebiler er i gang med å bli gjort klar til innsats.

Det er som om alle holder pusten mens de ser på hvordan brannfolkene snur de store teleskopstigene mot bygningen og deretter skyter stigene ut i forlengelse av hverandre.

Da den siste stigen er kjørt ut, når den imidlertid bare opp til 12. etasje, der brannen begynte. Det er flere etasjer under etasjen der Silva og de andre befinner seg.

Bare 41 mennesker ble reddet ved hjelp av brannvesenets stiger.

© ESTADÃO CONTEÚDO

Stigene rakk bare opp til 15. etasje

Brannvesenet i São Paulo forsøkte forgjeves å redde folk ut av det brennende høyhuset, men stigene deres var ikke lange nok.

Klokken var 09.03 da brannvesenet ble varslet om brannen i Joelma-bygningen. De første to brannbilene var på stedet sju minutter senere, men på grunn av den tette morgentrafikken tok det ytterligere 20 minutter før andre brannbiler nådde frem.

São Paulo brannvesen hadde flere stigevogner med teleskopstiger som kunne skyves ut i forlengelse av hverandre fra kjøretøyets lasteplan. De første stigene på stedet rakk bare opp til bygningens 12. etasje, der brannen hadde begynt. Senere ble kjøretøy med enda lengre stiger rekvirert.

Disse stigene kunne nå helt opp til 15. etasje, men det hjalp ikke de mange hundre innesperrede menneskene som befant seg på de øverste ti etasjene.

Brannfolkene hadde imidlertid små, bærbare stiger som de kunne hekte fast på gesimsene og ta seg 1-2 etasjer høyere opp. Redningsoperasjonen var ekstremt farlig, ettersom det hele tiden falt brennende materiale og knust glass fra de øvre etasjene som traff folk på stigene. Rundt 300 brannmenn kjempet mot brannen, men bare med begrenset hell.

Motløse ser han og de andre hvordan folk blir hentet ned fra gesimsene i 12. etasje. Silva har i likhet med de andre nesten mistet alt håp da han plutselig får øye på et av de lange gardinene som gruppen tidligere rev ned fra vinduene. Gardinet er flere meter langt og av god kvalitet – det vil fint kunne bære en person.

Gardinet kan bli deres redning, hvis de bruker det til å klatre ned til neste etasje, forteller han inntrengende de andre.

Gruppen kaster ikke bort noe tid og knytter gardinet fast inne på kontoret, før de kaster den andre enden ut av vinduet og ned bygningsfasaden. En etter en firer de seg via gardinet ned på gesimsen i neste etasje i den intense varmen fra brannen som raser lenger nede.

Da det blir en ung kvinnes tur, går det imidlertid galt. Kvinnen har store problemer med å holde på det tykke stoffet i gardinet. Hun er bare et stykke nede da hun mister grepet og med et fryktelig skrik faller ned på gaten mange etasjer under dem.

Kvinnens død går hardt inn på alle, men Silva tvinger seg selv til å fortsette. Han får de siste sendt ned og tar seg til slutt ned ved hjelp av gardinet selv.

Brannvesenets stiger er imidlertid stadig to etasjer under dem, og de har ikke lenger noen gardiner til hjelp. I stedet bestemmer gruppen seg for å klatre ned langs de loddrette solskjermningsplatene av betong som stikker ut fra fasaden på hver side av vinduene og skiller gesimsene fra hverandre.

Silva må bruke alle sine krefter for å klamre seg fast til betongplatene, som er glovarme på grunn av brannen. Hver gang han setter hendene sine på murverket, føles det som om han tar på en stekepanne.

Smerten er ikke til å holde ut, men han nekter å gi opp. Omsider når han ned til de ventende brannmennene på stigene. Han er reddet.

Mange overlevde ved å flykte ut på gesimsene.

© Folhapress

Vindusgesimser ble redningen for mange

Etter hvert som brannen spredte seg inne i bygningen, flyktet­ folk ut vinduene og ut på gesimsene.

Joelma-bygningen hadde ingen balkonger, men under vinduene var det breie gesimser av betong.

Da folk innså at de ikke kunne komme ut av bygningen og i mange tilfeller heller ikke kunne komme vekk fra den brennende etasjen, flyktet de ut på gesimsene gjennom vinduene.

De som endte på gesimser nær sidene av bygningen, var de heldigste. Her brant det bare på den ene siden, og kontorene på den andre siden av vinduene var små og med få brennbare materialer.

Folk kunne derfor i stå i relativ sikkerhet på gesimsene i flere timer mens de ventet på hjelp. Folk på gesimser som befant seg midt på bygningen, var det verre med.

Flammene raste både bak dem i kontorene, foran dem på fasaden og også til begge sider. Bare de færreste overlevde derfor.

Varmen fra brannen er ulidelig

Kl. 09.30: Da brannen begynte, tok bare få av økonom Mauro Jacintos kolleger det alvorlig, fordi de befant­ seg høyt oppe i bygningen. Men nå merker­ ­de den intense varmen.

Mauro Jacinto svetter som aldri før. Hele 25. etasje, der han befinner seg, føles som en gigantisk ovn som bare blir varmere og varmere.

Den 21 år gamle økonomen ser på sine paniske kolleger. Bare et kvarter tidligere hadde de hørt ropene om at det hadde brutt ut brann på en av de nederste etasjene, men ingen av dem hadde tenkt at det var alvorlig så lenge de befant seg så langt fra brannen. Selv ikke da heisene sluttet å fungere, hadde de vært bekymret.

Men nå som alle tydelig kan lukte røyken og merke den ulidelige varmen fra brannen som raser under dem, er stemningen panisk. Flere av Jacintos kolleger løper rundt hit og dit for å finne en utvei mens de roper til hverandre med frykt i stemmene.

Mange har forsøkt trappene, men kommet tilbake med beskjed om at det er umulig å komme ned på grunn av røyken. Noen gråter åpenlyst, mens andre kneler og ber høylytt.

Med jevne mellomrom høres lyden av dumpe brak når gassflaskene i etasjene under dem ikke lenger kan motstå varmen og eksploderer.

Plutselig ser Mauro Jacinto en av sine kolleger gå mot vinduene. Mannen, som Jacinto kjenner godt og ofte drikker kaffe med, sier ikke et ord. Han bare åpner et vindu og hopper ut.

Jacinto og de andre i etasjen blir stående som forsteinet. De kan ikke tro sine egne øyne. Kollegaens selvmord blir en vekker for de overlevende. De innser at de ikke kan bli hvor de er.

Fra etasjen er det mulig å komme ut på Joelma-bygningens to takterrasser. Jacinto og noen av kollegene hans velger å gå ut på den største av de to terrassene. Selv om de nå er ute i friluft, er ikke varmen mindre.

Røyk og varm luft fra brannen står opp langs bygningens sider og gjør det umulig for flyktningene å se ut over kanten på taket.

Med jevne mellomrom høres lyden av dumpe brak når gassflaskene i etasjene under dem ikke lenger kan motstå varmen og eksploderer.

De hule drønnet får Jacinto til å sette seg på huk, lukke øynene og forberede seg på døden: «Pokker at jeg ikke kom lenger», mumler den unge økonomen sint for seg selv mens han tenker på alt det han skulle ønske at han hadde rukket å gjøre: å reise, se verdens strender og stifte familie.

Klatrer tre etasjer ned for å redde kvinne

Kl. 09.35: I 16. etasje har en liten gruppe bankansatte­ søkt tilflukt på et toalett.

Bankmannen Celso Bidingue sitter sammen med seks andre kolleger i det vesle, trange toalettet i 16. etasje. Som ved et mirakel har brannen ennå ikke nådd deres ende av bygningen.

Da Bidingue på et tidspunkt lener seg ut av toalettvinduet, får han langt nede øye på en ung kvinne i en fargesprakende lyserød kjole. Det er Bidingues kollega Tarsilla de Sousa, som han alltid har hatt et godt øye til.

Den unge kvinnen har tilsynelatende flyktet til bygningens 13. etasje, som ikke er ferdig bygd. Etasjen står tom uten kontormøbler. Hun er alene og ser livredd ut. Bidingue bestemmer seg for å redde henne.

I et av de nærmeste kontorene river han ned et langt gardin og tar det med inn på toalettet. Her binder han gardinet fast og gjør seg klar til å klatre ned bygningens fasade til gesimsen under.

Ingen av de andre på toalettet tør å klatre med, så Bidingue tar turen alene. Ved hjelp av gardinet og sine klatreevner klarer han å ta seg ned alle tre etasjer til den forskremte jenta.

På etasjene under og over dem raser brannen, så det eneste de kan gjøre er å vente og håpe på at de greier å holde ut. Fra vinduene hører og ser de tragedien utfolde seg i de andre etasjene: rop, skrik, ild og røyk – og menneskekropper som virvler gjennom luften fra de øverste etasjene.

Også Tarsilla de Sousa snakker om å kaste seg ut. Men Bidingue får snakket henne fra det – han har ikke klatret tre etasjer ned bare for å se henne kaste seg i døden.

Brannvesenets slanger lekker

Kl. 09.35: Journalist José Carlos del Fiol har sett anslagsvis 15 mennesker kaste seg ut fra Joelma-bygningen, men han fortsetter å fotografere.

Fra utkikksposten på taket av rådhuset følger José Carlos del Fiol flammene og brannfolkenes kamp for å redde de innesperrede. Brannmennene ruller stadig ut vannslanger, men flere har sprekker i seg, og vannet fosser nytteløst ut på gaten.

Ettersom brannslangene bare rekker opp til de nederste av bygningens brennende etasjer, må redningsfolkene på de store teleskopstigene kjempe en hard kamp for å nå opp til de innesperrede. Glass, biter av gipsplater og brennende inventar fra kontorene flyr rundt ørene på dem.

Flere steder venter skrekkslagne mennesker på hjelp ute på gesimsene. Men da det går opp for dem at stigene ikke rekker opp til deres etasjer, hopper flere av dem ut – enten for å gjøre en ende på livene sine eller i håp om å kunne gripe fatt i en av brannvesenets stiger­ på vei ned.

Fiol ser at en person som kaster seg ut fra de øverste etasjene treffer en av de lange stigene – men uten å rekke å gripe fatt.

Nå begynner flere helikopter også å nå frem. Joelma-bygningens tak er ikke konstruert for å bære et helikopter, og de varme luftstrømmene fra brannen gjør det svært farlig for dem å fly inn over bygningen.

Helikoptrene kunne ikke lande på bygningen og reddet derfor bare få.

© Scanpix

Helikoptrene lander derfor i stedet på helikopterplattformen på rådhustaket, der Fiol befinner seg. Han legger merke til at ingen av dem har med stiger, tau eller kroker til å redde de over hundre personene som befinner seg på taket av den brennende bygningen. Gjennom kameralinsen kan Fiol se desperasjonen på takterrassen på motsatt side.

I forsøket på å unngå den svarte røyken fra brannen har folk dekket nese og munn med tørkler og opprevne klesplagg. Men røyken er for voldsom, og Fiol ser forferdet hvordan mange av dem faller om på taket – helt livløse.

De fryktelige scenene gjør det vanskelig for Fiol å konsentrere seg. Han er kvalm og vil mest av alt bare lukke øynene. Mens han fotograferer, kommer politifolk opp på rådhustaket og beordrer alle i bygningen ut.

Fiol ber dem om å la ham bli slik at han kan fortsette med å fotografere, men de insisterer. Da han kommer ned på gaten og forlater området, føler han en avgrunnsdyp sorg og fortvilelse.

Journalisten er imidlertid nødt til å skynde seg tilbake til redaksjonen for å levere bildene sine. Men uansett hvor mye han prøver, greier han ikke å glemme synet av de som hoppet i døden fra høyhuset.

Varmen får huden til å boble

Kl. 10.15: Da brannen brøt ut, prøvde bokholderen Mário Marinuchi og kollegene hans å komme ned fra 21. etasje via trappen. Da det ikke var mulig, flyktet de opp mot taket.

Trappen opp mot taket er fylt opp av folk som panisk dytter og presser på hverandre. Mário Marinuchi må skreve over flere som har ramlet overende. Han stopper ikke for å hjelpe til.

Akkurat som alle andre tenker han bare på å komme ut av den ulidelig varme trappesjakten som føles som en ovn. Da de omsider når ut på takterrassen, må Marinuchi skuffet innse at varmen er like uutholdelig her, men han er i det minste ute i det fri.

Bokholderen kan huske da Andraus-bygningen – et høyhus i likhet med Joelma – brant i São Paulo to år tidligere. Den gangen ble nesten alle beboerne reddet fra taket av helikopter.

Han er sikker på at det bare er et spørsmål om tid før det samme skjer her. Han må bare holde ut.

Varmen og røyken brenner i nese, øyne og lunger, og Marinuchi føler at han nes­ten ikke får puste.

Men tiden går uten at noen av de som har søkt opp på takterrassen, ser snurten av noe helikopter.

Samtidig merker de hvordan taket blir varmere og varmere etter hvert som flammene eter seg gjennom etasjene. Varmen og røyken brenner i nese, øyne og lunger, og Marinuchi føler at han nes­ten ikke får puste.

Rundt ham begynner folk å få panikk, og mange av de kvinnelige ansatte skriker og gråter i fortvilelse. Omsider dukker det opp et helikopter, men i stedet for å lande og redde folk flyr det inn over taket og slipper ned plastposer med melk og vann.

Desperat kaster folk seg over drikkevarene, men ingen tenker på å drikke verken melken eller vannet. I stedet river de opp posene og heller innholdet ut over kroppene sine for å kjøle seg ned.

Den kjølende væsken holder imidlertid bare ganske få minutter, for fra etasjene under dem nærmer flammene seg nå taket. Selv om Marinuchi ikke kan se flammene, kan han merke den ekstreme varmen fra dem.

Varmen er så sterk at huden hans begynner å boble, mens neglene på fingrene hans løsner fra kjøttet under. Smerten er så ulidelig at Marinuchi vurderer å kaste seg i døden. Bare tanken på kona hans hjemme holder ham tilbake. Han skal overleve!

På gaten prøvde mange å stoppe de innesperrede fra å hoppe. På skiltet står det: «Hold ut! Vi er med dere!»

© ESTADÃO CONTEÚDO/folhapress

Flertallet kastet seg i døden etter brannen

Da de innesperrede innså at brannvesenet ikke kunne redde dem, valgte mange å hoppe ut fra bygningen. Selv etter at flammene døde ut etter en times brann, fortsatte folk å kaste seg ut fordi de trodde at det fortsatt brant. Til sammen 40 mennesker døde ved å hoppe ut fra bygningen, av dem opp mot 30 etter at flammene sloknet.

De fallende kroppene medførte stor fare. En brannmann var for eksempel på vei ned en stige fra 12. etasje med en bevisstløs jente på ryggen da en mann hoppet fra 19. etasje.

Sekundet etter hoppet en annen fra 16. etasje. De to mennene traff jenta og rev henne med seg. Brannmannen overlevde bare fordi foten hans satt fast i stigen.

Den ene takterrassen kollapser

Kl. 10.25: Økonomen Mauro Jacinto befinner seg også oppe på takterrassen, der varmen fra brannen blir verre og verre.

Mauro Jacinto er i helvete. Varmen på den store takterrassen er så ulidelig at flere av kollegene hans spontant har tatt tilløp og hoppet ut over kanten. For å unngå flere selvmord – og motstå fristelsen til å gjøre det samme selv – går en gruppe av de over hundre bankansatte på terrassen i gang med å patruljere kanten.

«Hold øye her», beordrer en fra gruppen Jacinto. Fra takterrassen kan Jacinto se over til terrassen på Joelma-bygningens sørlige tak, som også er fylt opp av skrekkslagne mennesker.

Mens han kikker, kollapser terrassen på sørtaket plutselig og river alle med seg ned i et inferno av flammer. Synet får de overlevende på Jacintos terrasse til å skrike. Alle vet nå at det samme kan skje på deres side.

Jacinto merker hvordan huden hans begynner å smelte, men frykten jager smerten bort. Plutselig føler han terrassegulvet gi etter, og sammen med flere andre styrter han ned på betongen rundt en meter under terrassekonstruksjonen. Betongen er som en kokeplate. Jacinto besvimer.

Samtlige etasjer over 12. etasje, der brannen begynte, ble totalt utbrent.

© ESTADÃO CONTEÚDO

81 overlevde varmen på taket – 90 gjorde ikke

I alt 188 mennesker omkom i Joelma-brannen. Av disse døde nesten halvparten på de store takterrassene.

Nesten 200 mennesker flyktet i løpet av brannen opp på Joelma-høyhusets to takterrasser. Taket på bygningen var ikke ferdig, fordi eieren hadde planer om å bygge på flere etasjer senere.

Derfor besto takene bare av et betongfundament med kraftig treskjelett som holdt et terrassegulv av tynne betongplater.

Under brannen ble begge tak ekstremt varme på grunn av brannen i etasjene under, men også på grunn av flammene som slikket opp langs sidene på bygningen. Varmen fikk terrassen på sørtaket til å rase sammen.

Alle de 60 personene som befant seg på sørtaket, omkom derfor. På nordtaket overlevde­ de fleste.

Marinuchi blir reddet av helikopter

Kl. 10.40: Mário Marinuchi har over lang­ tid sett et helikopter kretse rundt taket.

Med smertende øyne holder bokholderen Mário Marinuchi øye med det bråkende helikopteret som henger i luften et stykke fra takterrassen. Plutselig flyr maskinen lavt inn over ham, og i farten hopper en brannmann ned på terrassen.

Synet får Marinuchi til å fatte håp, for det må bety at myndighetene har en plan. Få minutter senere kommer enda et helikopter som blir hengende i nærheten.

Marinuchi samler alt han har av krefter og løper mot maskinen, hopper opp og griper fatt i helikopterets landingsstell. Sterke hender trekker ham raskt inn.

Inne i kabinen ligger hauger av poser med vann. Marinuchi roper til redningsfolkene at de skal kaste det til folk på taket. Da vannet er kastet, senker piloten igjen maskinen ned mot taket, og ytterligere to personer klarer å hekte seg fast på landingsstellet. Da de er kommet om bord, flyr helikopteret vekk med kurs mot sykehuset.

Fotograf ser brannofrene

Kl. 12.00: Da brannen har dødd ut, får fotograf Milton Soares adgang til den utbrente­ bygningens parkeringsanlegg.

Milton Soares må lirke seg forbi opphissede brannfolk, sykepleiere og redningsfolk som er på vei inn og ut av Joelma-bygningens garasjeanlegg. I en av de første etasjene ser han en lege som gir førstehjelp til en person som ligger livløs på gulvet. En ung mann forteller ham at offeret er en journalist som hadde forsøkt å hjelpe under brannen.

Soares kjenner journalisten. Mens han intervjuer redningsfolkene som står rundt ham, reiser legen seg plutselig oppgitt. Journalisten er død.

Samme år som Joelma-brannen skjedde, kom Hollywood-filmen­ «Inferno i flammer». Filmen, som vant tre Oscar-priser, handler om en storbrann i et høyhus.

© Imageselect

Rystet tvinger Soares seg selv til å fortsette høyere opp i bygningen. I 8. etasje kan han se hvordan store deler av betong-gulvet har kollapset og etterlatt et enormt hull på 20 meter i diameter.

I neste etasje er leger i gang med å gi førstehjelp til svartsvidde brannofre. Da Soares kikker inn på et av toalettene, ser han lik etter lik stablet oppå hverandre – det er alle de legene ikke har kunnet redde.

Soares har aldri sett så mange lik før, og ennå har han ikke kommet opp til etasjene der brannen har herjet. Her vil antall ofre være langt større.

Tragediens omfang er så fryktelig at han ikke er i stand til å fortsette. Soares snur og legger Joelmas døde bak seg.

Etterskrift

Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av avisartikler med øyenvitneskildringer fra brasilianske aviser som sto på trykk i dagene etter Joelma-brannen og i forbindelse med markeringer av årsdager senere. Tidsangivelsene i artikkelen er i noen tilfeller basert på gjetting ettersom ikke alle vitner anga klokkeslett.

Revisoren Osório Gonçalves da Silva ble utskrevet etter få dager på sykehus. Han kan ikke forklare barnet som viste ham vei og deretter forsvant. Han kaller barnet «en engel».

Bankmannen Celso Bidingue og kvinnen han klatret ned til på 13. etasje, ventet i to timer før de til slutt klatret ned til 12. etasje og ble reddet av brannvesenet.

Økonomen Mauro Jacinto ble reddet fra taket av et helikopter. Han var svært forbrent og måtte gjennom en hudtransplantasjon. I et intervju fra 2001 sa han: «I dag verner jeg om de enkle ting: å snakke med mennesker, å være med familien. Jeg har innsett livets sanne verdi».