Vulkanutbrudd kostet 36 000 menneskeliv

I flere måneder betrakter lokalbefolkningen lavastrømmen fra Krakatau-vulkanen med bange anelser. Men eksplosjonens inferno overgikk selv de verste spådommene.

I flere måneder betrakter lokalbefolkningen lavastrømmen fra Krakatau-vulkanen med bange anelser. Men eksplosjonens inferno overgikk selv de verste spådommene.

Parker & Coward/Wikimedia
© National Environmental Satellite Data and Information Service

Den gang og nå: Tonga buldret som Krakatau

Den 15. januar 2022 hadde vulkanen Hunga Tonga-Hunga Ha'apai et utbrudd nær stillehavsøygruppen Tonga i Polynesia.

Utbruddet sendte trykkbølger jorden rundt, tsunamier traff kysten flere steder i Stillehavet, og store deler av Tonga ble dekket av vulkansk aske.

Utbruddet kunne høres så langt unna som i Alaska. Ifølge eksperter har et så høyt smell bare blitt hørt noen få ganger før i historien – blant annet da Krakatau eksploderte i 1883.

Krakatau-utbruddet i stredet mellom Java og Sumatra var det voldsomste på 1800-tallet, og braket inntar plassen som den høyeste lyden som noen gang er skapt på jorden.

Få hele historien om Krakatau-katastrofen nedenfor:

Da fyrtårnet på sørvestspissen av Java plutselig begynte å skjelve natt til 10. mai 1883, var det som om en usynlig hånd prøvde å rikke det løs fra bakken.

I det fjerne hørtes en svak rumling, bølgene som ellers slo jevnt mot klippene stilnet plutselig, og havet ble blankt som et speil. Fyrmesteren speidet engstelig ut i mørket, men kunne ikke finne noen forklaring på det mystiske fenomenet.

Og så – som ved et trylleslag – var alt tilbake til normalen igjen. Bølgene slo atter mot land, fyrtårnet falt til ro på sitt fundament, og fyrmesteren pustet lettet ut og skrev en kort merknad om hendelsen i loggboken. Så glemte han hele spøkelsesnatten på Javas sørligste forpost og fortsatte arbeidet.

En javanesisk landsby før Krakataus utbrudd, som skylte 165 byer på sjøen.

© Bridgeman

Fem dager senere skjedde det noe lignende i byen Ketimbang på sørkysten av Sumatra. Utpå kvelden 15. mai la en embetsmann i det nederlandske kolonistyret, Willem Beyerinck, merke til at jorden skalv under føttene på ham.

I dagene som fulgte ble rystelsene stadig tydeligere, og Beyerinck kunne konstatere at hele Sumatras kystlinje sitret illevarslende. Noe helt utenom det vanlige var i gjære, men akkurat hva kunne ikke Willem Beyerinck komme til bunns i.

Fra balkongen hadde han utsikt til den lille, ubebodde vulkanøya Krakatau mellom Sumatra og Java, men det falt ham ikke inn at det kunne være vulkanen som var i ferd med å våkne fra en 200 år lang tornerosesøvn. En oppvåkning som skulle komme til å sende ham og familien og tusenvis av andre på vill flukt fra et knusende inferno.

Sundastredets grønne landemerke

For innbyggerne i kystbyene og i kolonihovedstaden Batavia (i dag Jakarta) i Nederlandsk India var den grønne vulkanøya 40 kilometer sør for Ketimbang et populært utfluktsmål. Den svale brisen som blåste inn over de kritthvite strendene, bød på en kjærkommen avveksling fra den tunge og fuktige varmen i Batavia.

Sammen med palmesus og duften fra viltvoksende krydderurter gjorde klimaet øya til et tropisk paradis, og hver helg strømmet nederlandske familier til strendene, iført tropehjelmer og florlette gevanter, og med bugnende piknik-kurver på slep.

Reportasjetegninger brakt i en britisk ukeavis viser Krakatau før og etter det voldsomme utbruddet som sprengte det meste av vulkanøya i stykker.

© Bridgeman

Hele verden fulgte med

Krakataus endelikt kom bare noen år etter at de første telegrafkablene ble lagt mellom Asia og Europa.

Få timer etter Krakataus undergang hadde nyheten om naturkatastrofen i den nederlandske kolonien nådd ut til hele verden.

Telegrafselskapene hadde akkurat blitt ferdige med å legge et nettverk av kabler ut på havbunnen, og dermed var Asia forbundet med Europa og resten av verden. De undersjøiske kablene gikk helt fra London til blant annet Tokyo, Singapore og Batavia (i dag Jakarta), som ligger bare 160 kilometer fra Krakatau.

Herfra tikket nyheten om vulkanutbruddet og de store ødeleggelsene inn som morsesignaler hos det internasjonale nyhetsbyrået Reuters i Fleet Street i London, bare tre timer etter at en lokal korrespondent hadde sendt signalene.

Reuters kunne sende nyheten videre ut til sine kunder (avisredaksjoner i hele verden), og slik fikk avislesere høre om det gigantiske vulkanutbruddet – og noen av dem fikk også en forklaring på braket de hadde hørt noen dager før, uten å ane hva det betydde.

Også for de mange europeiske handelsskipene som seilte gjennom Sunda-stredet, var Krakatau med sine tre karakteristiske vulkantopper et oppløftende syn. Etter en nesten 8000 kilometer lang og strabasiøs sjøreise gjennom Suezkanalen og videre over Det indiske hav var øya ofte sjøfolkenes aller første landkjenning.

En søjle af damp

Om formiddagen søndag 20. mai 1883 var vulkanøya om mulig enda mer spektakulær enn vanlig, og det var ikke en sky å se på den dypblå himmelen.

Men da det tyske krigsskipet Elizabeth passerte øya på vei sørover gjennom Sundastredet, ble besetningen møtt av et syn de aldri skulle glemme: uten varsel skjøt øyas nordligste krater en snøhvit søyle av damp elleve kilometer til værs og foldet seg ut på himmelen som en gigantisk paraply.

Bak dampskyen kunne tyskerne bare så vidt skimte solen, som ifølge skipspresten «hang som en lyseblå lampe i en enorm kuppel av melkehvitt glass».

Besetningsmedlemmene på Elizabeth var iført sine hvite søndagsuniformer, og dekksplankene var nyskurte, men den skinnende renheten ble snart spolert av grå aske som falt fra himmelen og la seg over skip og mannskap.

Bare javanesere frykter vulkanen

I timene som fulgte observerte andre forbipasserende skip sære fenomener ved Krakatau. Kapteinen på et nederlandsk fartøy la merke til at havet rundt øya oppførte seg som om det kokte. En annen kaptein fortalte om øredøvende eksplosjoner som lød som geværild. Selv i Batavia rundt 160 kilometer mot øst merket innbyggerne at Krakatau hadde begynt å røre på seg.

Hos det middelaldrende nederlandske ekteparet Stok, som bodde i utkanten av Batavia, var husets frue i gang med å dekke bordet til lunsj da en tallerken plutselig tippet over bordkanten.

Herr Stok, som var direktør for koloniens magnetiske og meteorologiske observatorium, kikket forundret opp fra avisen. Snart begynte også vinduene og dørene i huset å klirre og klapre. Stok la fra seg avisen og skyndte seg bort til observatoriet like ved hjemmet.

Her fikk han se at måleinstrumentene hadde gått amok. Både jorden under føttene hans og luften rundt ham vibrerte, og i det fjerne hørtes svake drønn.

Ekteparet Stok var ikke de eneste som merket rystelsene, og plutselig vrimlet det av nederlendere og javanesere foran familiens hoveddør. Mens nederlenderne stort sett virket mer nysgjerrige og oppstemt enn bekymret, var de lokale javaneserne til gjengjeld skrekkslagne.

Jordskjelv og vulkanutbrudd var ikke uvanlig på disse kanter, og ifølge den lokale overtroen var det fjelldemonen Orang Alijeh som sto bak. Nå fryktet javaneserne at demonen i fjellet var rasende på menneskeheten.

Dumdristige nederlendere går i land

Buldringen fra vulkanen fortsatte i uken som fulgte, så den nederlandske general­guvernøren besluttet å sende en ekspedisjon til Krakatau for å vurdere alvoret i situasjonen.

Han utpekte en ung nederlandsk geolog, A.L. Schuurman, til å stå i spissen, og sammen med en skare nysgjerrige landsmenn som hadde betalt 25 gylden for å bli med på ekspedisjonen, ankom Schuurman Krakatau om morgenen 28. mai.

Akkompagnert av lyden av voldsomme eksplosjoner og i en skur av pimpstein, kjempet ekspedisjonen seg oppover stranden, som var dekket av et 20-30 cm tykt lag aske. Trærne i jungelen var nakne og avsvidde, og det så ut som om en voldsom brann hadde fortært løv og greiner.

Schuurman nærmest klatret i hælene på et par våghalser som ivrig hadde tatt teten, og jo høyere opp nederlenderne kom, jo varmere ble luften, og jo mer brant jorden under dem.

Med dødsforakt tok de seg opp til kanten av det største vulkankrateret, og kom frem akkurat idet en kaskade av røyk steg opp med en øredøvende hvesing. Forskrekket trakk mennene seg tilbake, men da vulkanen igjen falt til ro, dristet Schuurman seg til å kikke ned i krateret.

Her kunne han se at den skålformede bunnen var dekket av en mørk, skinnende skorpe som glødet oransjerødt når en søyle av røyk nå og da brøt gjennom og steg til værs med et illevarslende bulder.

Følget ble på øya hele dagen, men måtte flere ganger søke dekning for å unngå å bli truffet av glødende steiner som ble kastet opp i luften med voldsom kraft. Da ekspedisjonen ved åttetiden om kvelden la øya bak seg, var skosålene deres svidd bort, og ansiktene svarte av sot.

Men Schuurman var likevel begeistret for besøket, og skrev i en offisiell rapport at han var takknemlig for å ha opplevd «et skue som gjorde dypt inntrykk på alle og var uforglemmelig for de fleste». Av rapporten fremgikk det at Krakatau var aktiv, men ikke i en grad som burde føre til bekymring.

Nedtellingen har begynt

Nå gikk vulkanen inn i en mer stillferdig fase. Det var som om nederlendernes besøk hadde hatt en beroligende virkning på Krakatau.

Bortsett fra små eksplosjoner i ny og ne gjorde den ikke mye vesen av seg på flere uker, og innbyggerne langs Sundastredet begynte å se på Krakataus raseriutbrudd som et underholdende, men til tider også irriterende innslag i hverdagen. Som den nederlandske avisen Algemeen Dagblad i Batavia bemerket i juni 1883:

«Det er knapt nok mulig å nyte en konsert på grunn av alle de forstyrrende ristelydene fra dører og vinduer».

Nederlendrene antok at Krakatau snart ville falle til ro igjen, men da den nederlandske marinekapteinen H.J.G. Ferzenaar 11. august 1883 dristet seg i land for å kartlegge øya, så det langt ifra ut til å være tilfellet: Trærne sto som endeløse rekker av nedbrente fyrstikker, alle tre vulkankjegler var i utbrudd, og Ferzenaar talte 14 sprekker i berggrunnen som det veltet grålige eller rødlige røykskyer ut fra.

“Det er for farlig å foreta målinger“. Marinekaptein Ferzenaar

Selv om sikten var elendig, fikk Ferzenaar tegnet en skisse over øya, men han måtte raskt gi opp å gjennomføre en grundig undersøkelse av landskapet.

«Det får vente, det er for farlig å foreta målinger nå. Etter mitt syn er det ikke tilrådelig med en kartlegging av øya», skrev han i rapporten til militæret.

Han fikk ikke muligheten igjen. Ferzenaar var den siste som rakk å sette sine bein på øya før den forsvant i et fryktinngytende inferno.

Barnepike forutsa utbruddet

Hos familien Beyerinck i byen Ketimbang sør på Sumatra, 40 kilometer nord for Krakatau, begynte søndag 26. august 1883 stille og rolig.

Om formiddagen deltok det nederlandske ekteparet og deres tre små barn i innvielsen av en ny markedsplass, men bråket og rystelsene fra Krakatau la en demper på feiringen.

Familiens indonesiske barnepike snakket om onde varsler – som at fuglene virket rastløse og forskremte. Mor Johanna Beyerinck lot seg smitte av barnepikens uro. Hun insisterte på at familien skulle skynde seg å pakke og dra opp til familiens sommerbolig på en høyde i nærheten.

Det som virkelig bekymret henne var at hun ikke lenger kunne skimte Krakatau fra balkongen hjemme. Vulkanøya var fullstending innhyllet i svarte, svulmende skyer, en endeløs rekke av heftige eksplosjoner braket løs, og luften virket nærmest elektrisk.

Willem Beyerinck så ingen grunn til panikk og prøvde å berolige sin kone, men da han tok en tur ned til stranden, kunne han konstatere at noe var riv ruskende galt. Luften sto helt stille, og likevel slo enorme bølger inn mot land. Havoverflaten så ut til å bruse, samtidig som at vannet steg merkbart minutt for minutt.

Willem Beyerinck innså at hans kone og barnepiken hadde rett. Det hastet virkelig med å få familien i sikkerhet høyere oppe i terrenget.

Skip bombardert med aske

I Sundastredet var flere skip i nærheten av Krakatau denne søndag ettermiddagen.

Ett av dem, den engelske barken Charles Bal, befant seg ni nautiske mil (16 kilometer) fra den buldrende vulkanen, og skipets kaptein W.J. Watson trodde knapt sine egne øyne og ører. En lyd som kraftig artilleriild flerret luften med et par sekunders mellomrom, og himmelen var dekket av et tykt, mørkt skyteppe som det lynte konstant fra.

Plutselig begynte glødende steiner, skoldende gjørme og aske å regne ned over skipsdekket, og en kvelende stank av svovel rev besetningsmedlemmene i nesen.

Nærmest lammet av skrekk prøve de å verne seg mot bombardementet fra Krakatau, men uten å kunne finne beskyttelse. Helvete var definitivt løs, og dette var bare begynnelsen.

Utbruddet globalt

Braket

Braket da Krakatau eksploderte er den høyeste lyden som er målt vitenskapelig, og kunne høres over store deler av jorden, blant annet over 3000 kilometer unna i Perth i Australia. Til sammenligning er avstanden mellom Nordkapp og Lindesnes rundt 1700 kilometer. Trykk-bølgen gikk sju ganger rundt jord­kloden med en fart på over 1000 km/t.

Havet

Bølgene etter Krakataus utbrudd gikk rundt hele kloden. Byen Auckland i New Zealand 7800 kilometer fra Krakatau meldte om to meter høye tidevannsbølger, i Sør-Afrika 8000 kilometer unna steg vannet 40-60 cm 15 timer etter utbruddet. Også i Trondheimsfjorden ble det observert sære bølgefenomener som skulle skyldes utbruddet.

Været

De store mengdene vulkansk aske og støv som ble spydd ut av Krakatau, la Java og Sumatra nærmest i stummende mørke i tre dager. Lavastøv som ble ført med vinden rundt hele kloden, la seg som et slør foran solen og dempet dens kraft så mye at gjennomsnittstemperaturen falt med 0,5 grader over hele jorden i flere måneder.

Tusener løp for livet

Johanna Beyerinck holdt fortsatt på med å pakke da en enorm flodbølge skylte inn over land ved Ketimbang klokken 20 denne søndagskvelden.

Willem Beyerinck befant seg på kontoret, som ble fullstendig slukt av havet. Sammen med sin sekretær løp han for livet, og unngikk akkurat å bli skylt bort av vannmassene ved å komme seg i sikkerhet i toppen av en kokospalme.

Trappen til familiens hus ble revet bort, og da havet trakk seg tilbake for en kort stund ved 20.30-tiden, firte Beyerinck seg ned fra palmen og løp over til huset.

Øyeblikket etter flyktet familien inn-over i jungelen i retning fjellene. Forfulgt av enda en flodbølge og med glødende steiner og aske regnende ned over seg, løp de for livet.

I likhet med tusenvis av andre innbyggere fra Ketimbang famlet de seg desperat frem i blinde, men sank i varm aske til knærne og kom hele tiden bort fra hverandre. Midt i kaoset forsøkte Johanna Beyerinck å rope til sin mann, men hun fikk ikke frem en lyd. Hun tok seg til halsen i smerte og oppdaget at igler fra jungelen hadde sugd seg fast overalt.

“Hvor er kniven min? Kniven på bordet. Jeg vil skjære håndleddene våre over slik at vi få kan få slutt på lidelsene våre raskest mulig”. Willem Beyerinck

Først rundt midnatt kom familien seg i sikkerhet i sommerboligen, forbrente og med store smerter. Den nervepirrende flukten hadde slått både store og små fullstendig ut, men likevel var det umulig å få sove.

Støyen fra Krakatau var fortsatt djevelsk, glødende stein og aske drysset uavbrutt fra himmelen, og i mørket utenfor huset krøp tusenvis av lokale innbyggere sammen under åpen himmel mens de ba til Allah om å bli befridd fra dette marerittet.

Neste morgen, like før daggry, kom en av Beyerincks tjenere løpende opp til sommerboligen og fortalte at Ketimbang var blitt utslettet av en serie gigantiske flodbølger på over tolv meters høyde.

Ikke et hus var skånet, alle vekster var revet opp med røttene, døde husdyr og knuste båter lå spredt overalt, og byen med 8000 innbyggere, som få timer før hadde summet av liv, var forvandlet til en gjørmepøl.

Aske gjorde dag til natt

Daggryet kom aldri mandag 27. august. Hele det sørlige Sumatra, Sundastredet og det vestlige Java var hyllet inn i et tett lag med aske som dekket for solen og gjorde dag til natt.

Om bord på barken Charles Bal var mørket så intenst at mannskapet måtte famle seg frem på dekket. De kunne ikke se en hånd foran seg, og på grunn av brølene fra vulkanen kunne de knapt nok høre hverandre heller. Paniske av skrekk kjempet de for å lempe haugene av glødende stein og slagg som hopet seg opp på skipsdekket, over bord.

På et annet engelsk skip, Norham Castle, noterte kaptein Sampson i blinde i det intense mørket at rundt halvparten av sjøfolkene hadde fått sprengt i stykker trommehinnene i Krakataus kraftige eksplosjoner.

«Mine siste tanker går til min kjære hustru. Jeg føler meg overbevist om at dommedag er kommet», skrev Sampson i loggboken sin.

To ganger denne morgenen, klokken 05.20 og igjen klokken 06.44, hørtes lyden av kraftige eksplosjoner fra Krakatau, men brakene var for ingenting å regne mot vulkanens siste dødsskrik.

Tsunamier vasket bort 165 byer

Klokken 10.02 eksploderte Krakatau med et gigantisk brak som ga gjenlyd over hele jorden. Vulkanøya ble sprengt i fillebiter, og glødende aske drev med ekspressfart på dyner av damp inn over Sumatras sørkyst, der mennesker og dyr ble forvandlet til levende fakler.

Samtidig regnet ufattelige mengder vulkansk materiale ned på havet. Eksplosjonen hadde også sendt i vei en serie tsunamier, og disse nærmet seg nå kysten av Java og Sumatra med flere hundre kilometer i timen.

I dagene etter utbruddet var Sundastredet fylt med omkomne.

© Scanpix/Mary Evans

På skipene nær kysten så skrekkslagne sjøfolk hvordan flodbølgene tårnet seg opp når de nærmet seg land. En sjømann på det engelske skipet London beskrev hvordan en av bølgene hadde kurs direkte mot fartøyet hans:

«Besetningen satte øyeblikkelig seil for å kunne rekke å motstå den forestående faren. Skipet hadde bare så vidt tid nok til å møte bølgen med baugen først. Vi red frontalt inn i bølgen, og London ble løftet i været i et svimlende tempo. Bølgen fortsatte sin ferd mot land, og den lamslåtte besetningen kunne bare se på når havet i en enkelt svingende bevegelse slukte hele byen. Der hvor havnebyen Telok Betong på sørkysten av Sumatra hadde ligget et øyeblikk før, var det når bare havet igjen».

Byen Telok Betongs 2260 innbyggere rakk omtrent ikke å oppdage tsunamien før de druknet i vannmassene. Den nederlandske kanonbåten Berouw som lå for anker i havnen, ble revet løs av fortøyningen og kastet over 2,5 kilometer innover i landet og havnet midt i jungelen – på rett kjøl. Mannskapet på 28 omkom momentant.

På Java på motsatt side av Sundastredet var katastrofen minst like omfattende: En korallblokk på 600 tonn ble skylt langt opp på land, og jernbaneskinner ble revet opp og krøllet sammen som gavebånd.

Hovedbyen Anjer med sine 7610 innbyggere ble vasket bort av de fortærende vannmassene, og det samme gjorde Tjaringin og de 12 000 menneskene som bodde der.

Mirakler i tragedien

I sommerboligen på Sumatra opplevde familien Beyerinck vulkanens endelikt på grufullt vis.

Like etter at Krakatau hadde eksplodert, sto alt i brann rundt familiens sommerresidens. Skyer av glødende aske hadde satt landskapet i brann, klærne smeltet på kroppene, og rundt 1000 av de 3000 menneskene som hadde søkt tilflukt i det fri utenfor sommerboligen, ble brent til døde.

«Lukk alle dørene, lukk alle dørene!», ropte en av tjenestefolkene forskremt ut i mørket like etter eksplosjonen, og i neste øyeblikk veltet glødende aske opp gjennom sprekkene i gulvet på sommerhuset. Oksygenet ble sugd ut av luften, og Willem Beyerinck ropte desperat:

«Hvor er kniven min? Kniven på bordet. Jeg vil skjære håndleddene våre over slik at vi få kan få slutt på lidelsene våre raskest mulig».

Så la den illevarslende stillheten seg over huset. Johanna Beyerinck kunne verken se eller høre sin mann og sine barn, de var alle besvimt.

Kanonbåten Berouw ble slengt over 2,5 kilometer inn i landet på Sumatra.

© Scanpix/AKG/North wind picture archive

Uten å ane hva hun foretok seg, stavret hun ut av huset. Her snublet hun og falt i det tykke laget av brennende aske som dekket alt. Hun prøvde å beskytte ansiktet med hendene, men merket at huden allerede hang i laser.

Klærne var brent opp, og hele kroppen var et åpent, blødende sår. Smerten rev og slet i henne der hun stavret rundt uten å ense hvor hun beveget seg. Hun var overbevist om at hun måtte være død og på vei til helvete da hun ble kalt til bevissthet av et desperat rop i det fjerne. «Johanna, Johanna», skrek hennes mann igjen og igjen.

«Jeg lever, jeg kommer nå», svarte hun og vaklet i retning av stedet der ropene kom fra. Tilbake ved sommerboligen sank hun sammen på bakken og tok sin 14 måneder gamle sønn i sine forbrente armer.

Den lille gutten laget suttebevegelser med munnen og var tydeligvis tørst, men da Johanna la ham til brystet for å gi ham en tår melk, lå han plutselig helt stille. Desperat prøvde Johanna å finne livstegn, men da hun la øret til guttens bryst, hørte hun ingen hjertelyd.

«Jeg takker deg, Gud, for å ha befridd ham for smerte», stammet hun. Denne mandagen i august 1883 kjente dommedagsscenene ingen grenser.

«Skrik» ble stilt ut i desember 1893 – da med tittelen «Fortvilelse».

© Polfoto

Katastrofen inspirerte Edvard Munch

De globale følgene av Krakataus undergang inspirerte kunstnere over hele verden. Blant annet skal Edvard Munchs «Skrik» fremstille himmelen over Norge etter utbruddet.

Eksplosjonen fra Krakatau skjøt enorme mengder aske og støv opp i atmosfæren. Materialet spredte seg fra Indonesia til det meste av jordkloden, der lysbrytninger forårsaket eksepsjonelt fargerike solnedganger helt frem til begynnelsen av 1884.

Folk i Kristiania (i dag Oslo) var blant dem som kunne nyte storslåtte blodrøde solnedganger vinteren 1883-1884.

Synet var ikke bare fascinerende – det var også fryktinngytende og inspirerte etter alt å dømme Edvard Munch til de skarpe oransjerøde fargene i horisonten på kunsterens mesterverk «Skrik» fra 1893.

Kunsthistorikere har ut fra maleriets bakgrunnsmotiv siden kunnet slå fast at Munch befant seg på en vei ved navn Ljabrochausséen (I dag strekningen Mosseveien – Enebakkveien) med utsikt over Oslo havn og de dramatiske solnedgangene etter utbruddet.

Selv skrev Edvard Munch i dagboken sin om inspirasjonen til maleriets dramatiske komposisjon: «Plutselig ble himmelen blodrød, skyer som blod og ildtunger hang over den blåsvarte fjorden og byen. Jeg sto alene, skjelvende av bekymring. Jeg følte et stort endeløst skrik som gjennomtrengte naturen».

Men midt i den ufattelige tragedien fantes det også enkelte mirakler: En mann hadde sovnet hjemme hos seg selv og våknet opp i sengen på en høyde der en flodbølge hadde etterlatt ham.

En annen overlevde ved å klamre seg til en druknet ku som drev i land da havet omsider falt til ro. Mest bisarr – og muligens heller ikke helt sant – var en historie om en mann som skulle ha reddet seg fra vannmassene ved å klamre seg til en krokodille.

Johanna og Willem Beyerinck, som hadde innstilt seg på at hele familien ville dø i vulkanens mareritt, ble reddet av lokale som selv hadde mistet alt.

De tilbød seg å bære barna ned til kysten. Johanna og Willem fulgte etter mens de snublet over alle de døde kroppene langs veien. Fra skråningen kunne de se utover kysten i det svake måneskinnet. Alle kystbyene var tilsynelatende skylt bort, og på havet vugget ødelagte hus og døde mennesker og dyr.

En nederlandsk skipper som hadde gått i land for å lete etter overlevende, seilte familien Beyerinck til sykehuset i Batavia. Her kom alle fire seg. De var heldigere enn minst 36 000 andre i katastrofeområdet rundt Krakatau.

Da Sundastredet falt til ro, var den grønne utfluktsøya som slukt av havet. En telegrafist i Batavia som kom fra eksplosjonen med livet i behold, skrev det slik i en meddelelse til omverdenen:

«Hvor Krakatau en gang har stått, der leker nå havets bølger».