168 spanjoler erobrer Inkariket

Sammen med fotfolket sitt og 61 ryttere begir Pizarro seg inn i en fjern og ukjent verden da de begynner å utforske stillehavskysten.

Til da har ingen europeer satt sine bein i den våte og ufremkommelige jungelen, eller i sumpene langs kysten som de må kjempe seg gjennom.

De tunge rustningene er uutholdelige i den fuktige heten, og hestene sliter hardt gjennom kratt og tett underskog.

Det tar tid å finne veien. I året 1532 – mer enn tolv måneder etter ankomsten til Sør-Amerika – leter ekspedisjonen fremdeles etter det forjettede land.

Med seg har Pizarro et par indianere som han tok med tilbake til Panama etter tidligere ekspedisjoner. I mellomtiden har han lært dem spansk slik at de kan brukes som tolker.

På den måten kan Pizarro avhøre lokalbefolkningen som ekspedisjonen støter på i små fiskerlandsbyer og i den tette jungelen.

Jungelen tar på kreftene

Pizarro er spesielt interessert i å høre om det fins et rike lenger mot sør som har mengder med gull, sølv og edelsteiner. Når lokalbefolkningen ikke vil snakke, blir de torturert.

Spanjolene bruker flere måneder på reisen sørover. De plages av insekter og sykdommer, og de får feber, diaré og byller. Flere av Pizarros menn tviler etter hvert på om det overhodet eksisterer noe stort rike i dette fremmede, fuktige og grønne helvete.

Den anstrengende reisen tærer på dem. De mangler rent vann og mat fordi indianerne ofte forsvinner inn i jungelen med husdyr, frukt, brød og fisk før spanjolene rekker å plyndre dem.

Av og til havner de også i kamp med indianere.

Video – Se den tette peruanske jungelen ovenfra:

Langt om lenge når ekspedisjonen frem til en kystby som heter Tumbez. Her har Pizarro vært noen år før på en av sine tidligere oppdagelsesreiser, som han foretok med skip.

Denne gangen har ikke Pizarro seilt direkte til Tumbez. Han leter nemlig etter en ferdig vei til det ukjente riket i den tropiske jungelen. Men det fins ingen.

Pizarro og hans menn har derfor reist omkring 400 kilometer til fots og til hest i sumpene langs kysten, til ingen verdens nytte. De kunne like gjerne seilt direkte til Tumbez fra Panama.

De første sporene viser seg

Soldatene er bitre og oppgitt over den nytteløse reisen på land, og det blir ikke bedre av at de innfødtes hytter og hus i Tumbez er svidd av.

De få innfødte som bor i ruinene av Tumbez, forteller via tolkene at byen er jevnet med jorden på grunn av en borgerkrig som herjer landet. Pizarro forstår nå at Tumbez er en liten utpost i det store riket, som han brenner etter å finne.

Indianerne forteller at inkaherskeren Atahualpa er i borgerkrig med sin opprørske bror Huascar. Det lyder som søt musikk i Pizarros ører. Det bekrefter ryktene han allerede har hørt.

Nå begynner mennene hans å spisse ører, for det er tilsynelatende snakk om et enormt imperium med betydelige rikdommer – de har kanskje ikke lagt ut på den farlige ferden uten grunn likevel.

Soldatene blir igjen grepet av grådighet og fantaserer om uendelige skatter.

Den sanne Gud gir styrke

Men de er også redde. Det ukjente landet er tilsynelatende enormt.

Pizarro får også vite at inkaherskeren Atahualpa oppholder seg i byen Cajamarca, som ligger langt inne i landet oppe i fjellene, der han befinner seg i en teltleir med en hær på 40 000 mann.

Men frykten er ikke nok til å holde mennene, som bare teller 168 stykker, tilbake. De velger å dra inn i landet for å møte inkaenes hersker.

Spanjolene føler seg overlegne fordi de er kristne og derfor tror på den eneste sanne Gud. Dessuten har de både skytevåpen og hester, noe som er totalt ukjente ting for indianerne.

Hittil har det vært en enkel sak å overvinne de fiendtlig innstilte inkaene. Munken Valverdes er med på ekspedisjonen. Han skal fortelle inkaherskeren om Gud, og Pizarro vil fortelle om den spanske kong Karl 5.

Han er verdens mektigste konge, og hersker ikke bare over Spania, men er også keiser av det store romerskkatolske imperiet som har enorme besittelser i Europa.

Fortellingene er ment å få inkaherskeren til å innse sin underlegenhet og dermed underkaste seg både den kristne Gud, kong Karl og Pizarro, uten motstand.

Rov og voldtekt på veien

De 167 fra ekspedisjonen begir seg nå inn i landet i følge med Pizarro.

De resterende cirka 100 spanjolene som ikke har bukket under for strabasene på reisen, blir beordret til å bli værende ved kysten i Tumbez som reservetropp.

Ruten Pizarros ekspedisjon følger går østover. Der kidnapper de en høvding og noen indianere, som de kan bruke som veivisere og sendebud.

De bringer beskjed til Cajamarca om at Pizarro er på vei, og at han ønsker et møte med inkaherskeren Atahualpa.

Underveis viker ikke Pizarro tilbake for å plyndre gull i form av smykker, vannkar og små statuetter, hvor de enn kommer. I tillegg voldtar spanjolene hellige inkakvinner som er tilknyttet soltemplene.

Forbrytelsene tynger ikke erobrernes samvittighet det minste. De er ikke bare oppdagelsesreisende og utsendinger for den spanske kongen, de er også budbringere av det kristne evangelium.

Dype kløfter og festninger

Landskapet endrer seg nå markant i forhold til den tropiske jungelen. I rustning og oppover bratte stier legger de til sammen 168 mennene i vei opp verdens lengste fjellkjede – Andesfjellene.

De endeløse stiene er brolagte og vitner om en sterk sentralmakt. Spanjolene krysser dype kløfter over lange henge-broer, med frådende elver dypt under seg.

De er overrasket over at de tilsynelatende spinkle broene er solide nok for hestene deres. På fjelltoppene ligger festninger og høye vakttårn bygd av store tilhogde steiner.

Men krigerne i festningene gjør ikke noe for å stoppe den lille ekspedisjonen.

Pizarro har nemlig via sendebudene fått tillatelse til å møte inkaherskeren Atahualpa i leiren hans ved Cajamarca, som er en liten by i en grønn dal med varme kilder.

En av Pizarros offiserer beskriver opplevelsen og sin egen frykt:

“Idet vi nærmer oss Cajamarca, ser vi Atahualpas leir ved foten av fjellene, fem kilometer unna. Indianernes leir minner mer om en vakker by. De har så mange telt at vi blir grepet av engstelse alle mann. Inntil da har vi ikke sett noe lignende. Følelsen av frykt og avmakt brer seg i troppen. Men vi kan verken vise svakhet eller snu, for hvis indianerne merker at vi er urolige, vil selv de indianerne vi bruker som veivisere vende seg mot oss og ta livet av oss. Vi later derfor som om vi er ved godt mot og i godt humør, og etter en tids grundig speiding på teltleiren og byen, beveger vi oss ned i dalen og inn i Cajamarca.”

Inkaherskeren er taus

Atahualpa tillater spanjolene å slå leir i byen, som består av en firkantet plass med hus rundt og et lite fort i midten.

Han holder hoff i et mindre steinhus med stråtak, flere kilometer utenfor Cajamarca. Varme kilder omgir boligen. Straks etter ankomsten sender Pizarro noen av sine offiserer til inkaherskerens hoff.

De blir møtt av lange rekker av inkakrigere som står oppmarsjert rundt bygningen. Her sitter Atahualpa foran hovedinngangen på en stol. Han bærer et hodeplagg som består av et stykke stoff med et gullbånd rundt.

Den spanske kapteinen Hernando de Soto rir så nær ham at når hesten pruster får det inkaherskerens hodebekledning til å blafre.

De Soto går heller ikke av hesten for å vise respekt, men han gir inkaherskeren en ring fra hånden sin i gave og lirer av seg en godt forberedt tale, der han blant annet inviterer Atahualpa til et møte med Pizarro i Cajamarca.

Atahualpa reagerer ikke. Han er tilsynelatende klar over at de Soto er en underordnet offiser og ifølge inkaenes etikette dermed ikke verdig å snakke med.

Pizzaros bror Hernando Pizarro tar deretter ordet, og Atahualpa forstår at han er den spanske lederens bror.

Spanjolene tilbyr hjelp

Inkaherskeren begynner med å fortelle at han har mottatt rapporter om spanjolenes handlinger i Cajamarca, der de plyndret gull og bortførte hellige kvinner, og både drepte og torturerte undersåttene hans.

Hernando Pizarro reagerer opphisset, hovent og uten det minste tegn til anger.

Han forklarer, uten å legge noe imellom, at de forulempete mennene hadde oppført seg som kvinner, og at spanjolene er mannfolk som uten videre kan erobre hele riket hvis det passer dem.

Deretter slår Hernando Pizarro raskt over i en vennligere tone og tilbyr Atahualpa spansk hjelp hvis han skulle få problemer med opprørere.

Spanjolene har i løpet av reisen blitt klar over at det har vært borgerkrig i inkariket, og at en av Atahualpas generaler nylig har gjenerobret hovedstaden Cuzco fra herskerens bror Huascar.

Atahualpa føler seg overlegen

Inkaherskeren ser ikke de 168 spanjolene som noen trussel. Han er overbevist om at det er mulig å tilintetgjøre dem når det måtte passe ham.

Han er en mektig hersker som ikke bare regjerer over inkaene, men også over utallige andre indianerstammer som folket hans har tvunget under seg siden midten av 1400-tallet.

Inkaenes opprinnelige land omkring Cuzco i det nåværende Peru, var utgangspunktet. Han er høyt hevet over sine undersåtter, som frykter hans makt og velde og betrakter ham som solens sønn.

Han bekymrer seg ikke nevneverdig over spanjolenes drap, voldtekter og plyndringer.

Trolig er det bare bagateller for ham, sett i forhold til et samlet ansvar for et rike med 15 millioner undersåtter og opp mot 250 000 mann under våpen, utstasjonert fra Ecuador i nord, til Chile i sør og langt inn i Amazonas-jungelen i øst.

Han er mer opptatt av å få orden på riket nå som borgerkrigen nettopp er over, og av å finne ut hva han kan stille opp med mot sin opprørske bror Huascar.

Atahualpa ser på de få spanjolene som en kuriositet som vekker hans nysgjerrighet. Han har tross alt 40 000 kamperfarne krigere i dalen, mot spanjolenes 168. Inkaherskeren har derfor ingen grunn til å handle raskt.

I tillegg er han selv en brutal hersker som ikke viker tilbake for hardhendte metoder, så han ser ikke spanjolenes forbrytelser mot enkelte av undersåttene som noen alvorlig sak.

I løpet av møtet legger noen av de spanske offiserene merke til at Atahualpa er mest interessert i hestene, som han tilsynelatende ikke er redd for.

Det er derimot noen av hans oppmarsjerte krigere, som viker tilbake idet en spansk rytter kommer nær rekkene deres.

Møtet mellom de spanske offiserene og Atahualpa ender med at inkaherskeren neste dag erklærer at han ønsker å snakke med Francisco Pizarro i Cajamarca, og offiserene rir derfor tilbake til den spanske leiren i byen.

Når de har dratt, får Atahualpa henrettet hele rekken av krigere som vek tilbake for den spanske hesten. De hadde utvist frykt i de fremmedes nærvær.

Solens sønn møter opp

Natten før møtet er spanjolene på vakt. Noen av de spanske soldatene tisser i buksene i frykt over at de befinner seg i et fjernt og fremmed land, omgitt av en enorm hær som de ikke har noen kamperfaring med.

Neste dag gir Atahualpa seg god tid. Han møter først opp utpå ettermiddagen i byen Cajamarca. Med seg har han et stort følge på et par tusen mann. Han er fremdeles ikke redd for spanjolene.

Mennene hans er bare bevæpnet med lette våpen som kniver og stein-slynger. Han kan ikke se for seg at spanjolene kan finne på å gå til angrep når de er så underlegne.

De fleste av hans menn må stoppe utenfor byen, fordi det ganske enkelt ikke er plass til alle på torget. Atahualpa blir båret på en tronstol som holdes oppe av et utall tjenere.

Han blir møtt av den spanske munken Valverdes, mens Pizarro befinner seg inne i et hus.

I de smale smugene mellom husene rundt torget står kampklare spanske ryttere og fotfolk klare til aksjon, og i det lille fortet midt i byen befinner det seg et par små kanoner og muskettskyttere.

Massakren i gang

Valverde presenterer Atahualpa for Bibelen, som han forteller er Guds ord og den sanne lære. Inkaherskeren får sendt boken opp til seg på tronstolen. Han blar i den, men forstår, av naturlige årsaker ingenting.

For det første kan han ikke spansk, og for det andre har ikke inkaene noe skriftspråk – så han kaster boka fra seg slik at den lander på bakken. Nå har de spanske krigerne fått et påskudd for å gå til angrep.

Plutselig kommer spanjolene frem fra de smale smugene og stormer ut fra sine skjulesteder i husene. De er iført rustninger og er bevæpnet med stålsverd, spyd og lanser.

Musketerene åpner ild med kuler og krutt, og kanonene dundrer løs fra fortet. Pizarro vil kidnappe inkaherskeren og dermed få kontroll over situasjonen.

Indianernes steinslynger og bronsekniver er til ingen nytte mot det harde, skarpe spanske stålet. De blir hogd ned i stort antall med sverd, spiddet på lange spyd eller trampet ned av hestene.

Sammen med noen av sine menn stormer Pizarro målrettet mot tronstolen. Bærerne blir lojalt stående med stolen på skuldrene, selv da spanjolene begynner å hogge til dem med sverdene sine.

Noen av bærerne mister armene, men blir fortsatt stående for å holde herskeren hvilende på sine skuldre – høyt hevet over blodbadet. Men til slutt velter tronstolen, og spanjolene griper den mektige herskeren og tar ham til fange.

Inkakrigerne på torget får panikk og flykter ut av byen. Mange faller om og blir trampet i hjel av sine egne. Deretter utspiller det seg en ren massakre.

I løpet av de neste to timene forfølger spanjolene inkakrigerne ut av byen. Da mørket faller på, ligger minst 2000 av dem døde på slettene omkring Cajamarca.

Spanjolene er røde av blod og bader i svette under rustningene. De har ikke mistet en eneste mann eller hest. Kveldsmørket og ren og skjær fysisk utmattelse stopper drapsorgien.

Pizarro kidnapper hele riket

Spanjolene trekker seg tilbake til byen, der de gir Atahualpa kniven på strupen. Inkaenes hær, som ligger i bivuak lengre nede i dalen, er handlingslammet.

Storhøvdingene respekterer og frykter herskeren sin så mye at ingen av dem tør å gå til aksjon og sette inn styrkene. Ved å kidnappe Atahualpa har Pizarro i realiteten kidnappet hele inkariket.

Det er nærmest ufattelig, men det var ikke første gangen noe slikt hadde skjedd. I 1519 hadde Pizarros landsmann Hernán Cortés stort sett gjort det samme da han erobret aztekerriket i Mexico med 500 mann og 16 hester.

Det er et slags statskupp utført av en fremmed makt. Fra fangenskapet fortsetter Atahualpa med å regjere inkariket, men som Pizarros nikkedukke. Storhøvdingene følger fortsatt herskerens ordre lojalt.

En av ordrene går ut på å fylle opp et hus med gull, sølv og edelsteiner, som inkariket har store mengder av.

Atahualpa har lagt merke til at spanjolene har en umettelig grådighet etter edelt metall og edle steiner, og han forsøker derfor å forhandle om friheten mot en løsesum.

For inkaene har ikke gull, sølv, perler og smaragder først og fremst noen verdi som kjøpekraft. Gull er til pynt – særlig i religiøs sammenheng fordi det symboliserer solguden.

For spanjolene, derimot, er gull en sikker vei til lykke, makt og rikdom, og de vil ha så mye som mulig for å gi slipp på den mektige inkaherskeren.

Historiens største løsesum

I løpet av de neste åtte månedene blir det samlet inn verdier fra templer og palasser i hele riket og brakt til Cajamarca. En femtedel blir sendt med lamakaravaner ut til kysten og videre til Spania som skatt til kongehuset.

Noe av gullet blir fordelt blant soldatene etter rang, og det betyr at Pizarro som øverstkommanderende får mest. Som om ikke det var nok, så snyter han på skatten.

Han “glemmer” nemlig å rapportere store deler av det innsamlete gullet til skattemyndighetene i det spanske kongehuset.

Offisielt samler spanjolene inn 24 tonn med gull, sølv og edelstener i Cajamarca. Men i virkeligheten får de langt mer og skjuler store rikdommer i egne lommer.

24 tonn gull er under alle omstendigheter den største løsesummen som noensinne er utbetalt, og en av de aller største plyndringene overhodet i verdenshistorien.

Gullet og sølvet kommer til Cajamarca i form av statuer, smykker, krukker og andre gjenstander. Alt sammen blir smeltet om til barrer.

Atahualpa blir kvalt

Under det lange fangenskapet kommer Atahualpa på god fot med Pizarro og flere av hans offiserer. Han lærer på få uker en del spansk og å spille sjakk. Men den vennskapelige omgangstonen hjelper ikke.

Den spanske baktroppen fra kysten, under ledelse av Pizarros kompanjong Almagro, blir hentet til Cajamarca, men siden Almagro og hans menn ikke har deltatt i kidnappingen og massakren, nekter Pizarro å gi dem en andel av byttet.

Det skaper en hel del utilfredshet blant de nyankomne.

Almagro vil derfor mer enn gjerne fortsette erobringen slik at også han kan få rasket til seg av inkarikets skatter. Men Pizarro ser ingen grunn til å forlate Cajamarca så lenge gullet strømmer inn uten at han behøver å løfte en finger.

Etter hvert blir presset for stort på Pizarro. Han begynner også å mistenke Atahualpa for å sende hemmelige ordrer til sine hærførere ute i landet, med mål om å planlegge en rømningsaksjon og drepe spanjolene.

29. august 1533 får inkaenes mektige hersker et reip rundt halsen. Med en pinne blir det strammet hardere og hardere – helt til åndedrett og hjerte stanser.

Erobringene fortsetter

Deretter fortsetter den spanske erobringen av inkariket. Med Almagros menn og friske forsterkninger fra Mellom-Amerika er spanjolenens styrke nå oppe i cirka 300 mann.

De drar videre til Cuzco i Peru, der de blir møtt av inkahær-føreren Quisquis, som har flere titalls tusen menn under sin kommando.

Spanjolene angriper ufortrødent inkahæren på sletten utenfor Cuzco og jager den på flukt. Inkakrigerne befinner seg i bronsealderen når det gjelder våpen.

Spanjolene angriper ufortrødent inkahæren på sletten utenfor Cuzco og jager den på flukt. Inkakrigerne befinner seg i bronsealderen når det gjelder våpen.

Det de har av bronseøkser og -kniver, trekøller, spyd, piler og buer, gjør liten skade på ryttere i rustning. De spanske musketerene spiller ingen stor rolle i nedslaktingen på slagmarken.

Skytevåpnene tar lang tid å lade, og det er i realiteten blankvåpnene som gjør størst innhogg blant indianerne. Skytevåpnene har likevel en psykologisk effekt, fordi smellene fra dem skremmer mange av inkakrigerne.

Borgerkrigen gjør det lett

Under inkaenes borgerkrig hadde inkaene i Cuzco støttet Atahualpas bror Huascar, som i mellomtiden har blitt henrettet.

For dem blir spanjolene nærmest befriere – de tror de kommer til å gjeninnsette en inkahersker fra Huascars side av herskerfamilien.

Pizarro utnytter denne splittelsen i riket til sin fordel. Han innsetter en ny marionett og lar inkaene forbli i troen.

En annen svakhet i inkariket er at de aller fleste av dets undersåtter ikke er inkaer. De tilhører andre stammer, og når de ikke lenger behøver å frykte inkaenes makt, forsvinner også lojaliteten overfor dem.

En del indianere slutter seg til og med til spanjolene og kjemper på deres side. Enkelte inkahærførere forsøker å gjøre opprør mot spanjolene, men dette blir raskt slått ned.

Etterhvert kommer det flere spanjoler – fra koloniene i Mellom-Amerika, fra de karibiske øyene og fra Spania.

Erobringen er fullbyrdet i 1536, bare fire år etter at den begynte. Inkaenes makt, rikdom og velde blir stjålet fra dem mens de kjemper mot hverandre.

Pizarro dør i maktkampen

Under hele erobringen er Almagro misunnelig på Pizarro og føler seg snytt for gull, makt og ære. På et tidspunkt tar Almagro makten i inkahovedstaden Cuzco for å oppfylle drømmen om herredømme over inkaene.

Deretter utroper han seg selv til hersker av det sørlige Peru. Det utløser en blodig borgerkrig mellom spanjolene, som ender med at Almagro blir tatt til fange og drept av Pizarro.

Senere vil Almagros sønn ha hevn. En natt i 1541 sniker han seg inn i Pizarros palass i Lima og skyter ham. Pizarro faller om på steingulvet.

Hardt såret maler han et kors på gulvet med sitt eget blod, kysser det og påkaller Jesus Kristus. Kort etter dør han.

Inkaherskere lever i skjul

I det enorme riket fins det fremdeles landområder som spanjolene ennå ikke har kontrollen over, fordi de mangler store nok styrker. Store fjell med dype og utilgjengelige daler og endeløse skoger preger landskapet.

Her fortsetter etterkommere av inkaherskerne dynastiene i skjul – men på lånt tid. Etter hvert kommer det stadig flere spanjoler fra Mellom-Amerika, til det som i dag er Peru.

De beslaglegger store, fruktbare landområder og slår seg ned som brutale godseiere. Indianerne tvinges til å arbeide som slaver på markene og i de mange giftige gull- og sølvgruvene.

Titusener dør av det harde arbeidet, og millioner dør av sykdommer som kopper, meslinger og kusma, som var fullstendig ukjente i den nye verden før spanjolene ankom.

Indianerne har derfor ingen naturlig motstandskraft mot europeiske bakterier og virus.

I begynnelsen er det stort sett bare spanske menn som slår seg ned. De gifter seg med indianerkvinner, og det oppstår fort et blandingsfolkeslag av hvite og indianere, som kalles for mestiser.

Den spanske kirken og dens misjonærer gjør snart sitt inntog og tvangsomvender indianerne fra troen på solen og andre guder, til kristendommens sanne og eneste Gud.

Det allerede mektige spanske kongehuset blir en suveren supermakt i Europa. En venetiansk bankmann skriver blant annet at “gull og sølv regner ned over det spanske kongedømmet”.

All denne rikdommen får spanjolene til å sløse. De kjøper varer i andre europeiske land i stor stil, og inkaenes gull og sølv setter fart i et økonomisk oppsving i hele Europa. Fra nå av kan ingenting stoppe europeerne.

Briter, nederlendere, portugisere og franskmenn seiler verdenshavene på kryss og tvers og skaffer seg både kolonier og svært gunstige handelsavtaler overalt hvor de kommer.

Den siste inkaherskeren dør

Etter en strid om drap på flere spanske ambassadører, blir jakten satt inn på den siste inkaherskeren – Tupac Amaru – som allerede hersker på spansk nåde og gjør som de sier.

Han blir tatt til fange i nærheten av den hemmelige byen Vilcabamba, der inkaene kjemper sin siste kamp.

Tupac Amaru blir henrettet i Cuzco 24. september 1572, mens nærmere 15 000 indianere ser på i sorg.

De vet utmerket godt at med Amaru forsvinner den siste resten av et av verdens mest spesielle riker – 80 år etter at Columbus oppdaget Amerika.

På skafottet sier den siste inkaherskeren: “Moder Jord, se hvordan mine fiender tar mitt blod.” Deretter får han hodet hogd av.