Plantasjeslaveri – landbruk basert på slavearbeidskraft i stordrift – er for de fleste forbundet med Karibia eller Nord-Amerikas bomullsmarker.
Men den første slaveplantasjen lå etter alt å dømme på São Tomé, en øy utenfor Afrikas kyst omkring 40 km nord for ekvator.
Den portugisiske kronen tok i 1493 øya i besittelse som koloni, og få år senere begynte europeerne å dyrke og bearbeide sukker ved hjelp av slavearbeidskraft, viser arkeologiske undersøkelser av en hittil oversett ruin på øya.
Ruinen ligger i landsbyen Praia Melão på øyas nordøstlige del.
Undersøkelser foretatt av antropolog M. Dores Cruz fra Institutt for afrikastudier ved Universitetet i Köln og kolleger fra Universitetet i São Tomé e Príncipe viser at bygningene opprinnelig var en sukkermølle med tilhørende boligkvarter.
Arkeologiske analyser og historiske dokumenter avslører dessuten at slavene som noe nytt utførte alt arbeidet på plantasjen, også bygging og vedlikehold av bygningene.
Plantasjen var storleverandør til Europa
Portugiserne hentet slavene fra et stort område som nå omfatter dagens Benin, Republikken Kongo, Angola og Den demokratiske republikken Kongo.
Sukkerplantasjens bygninger ble siden brukt til andre formål, men har ligget forlatt siden 1800-tallet.
I 1530 var øya den største leverandøren av sukker til Europa.
Men gjentatte slaveopprør og fallende sukkerkvalitet gjorde produksjonen vanskelig. På 1600-tallet flyttet portugiserne derfor produksjonen – og plantasjesystemet – til kolonien sin i Brasil.
“São Tomé ble dermed den første plantasjeøkonomien i tropene basert på sukkermonokultur og slavearbeid, en modell som ble eksportert til den nye verden hvor den utviklet seg og ekspanderte”, skriver forskerne i studien, som nylig ble publisert i tidsskriftet Antiquity.