Bak Israel-Palestina-konflikten: Opprørske jøder grep til terror

l3. april l938, Haifa

Politikommissær Geoffrey Morton har mottatt nyheten om Medlers død. Medler var hans mest betrodde medarbeider og en nær venn.

For Geoffrey Morton er ikke likhuset i Haifa et ukjent sted. Meldinger om drepte kolleger kommer med jevne mellomrom. Hver dag blir folkene hans kalt ut til opptøyer i byen og må med livet som innsats stille seg mellom stridende jøder og arabere.

Men selv om det har blitt hverdag, rammer vennen Medlers død Morton hardt.

«Etter denne dagen mistet Haifa mye av den gode stemningen byen tidligere hadde gitt meg. Jeg var ensom og miserabel, og klarte ikke å konsentrere­ meg om arbeidet», skriver politikommissæren senere i sin selvbiografi.

Morton skyver sorgen til side og lar sin politimessige profesjonalitet ta over. Tankene flyr. Hvem plantet bombene og hva var formålet? Ettersom toget var fylt med arabere, ville de mest opplagte gjerningsmennene være militante sionister.

Så langt har politikommissæren bare etterforsket arabisk terrorisme og har derfor ikke så mye kjennskap til de sionistiske gruppene som tidvis også utfører terrorangrep på arabere og briter.

Allerede få dager senere blir Mortons mistanke bekreftet, da han mottar et notat om at britenes etterretningskilder peker på at en viss Avraham Stern står bak både fabrikasjonen av bombene og selve aksjonen: «Det var et navn jeg ikke hadde hørt før. Men jeg skulle huske det for alltid», skrev Morton senere.

29. mai l939, kinoen Rex i Jerusalem

Tallet på jøder som strømmer til Palestina er så stort at britene­ i mai 1939 setter et tak på innreisene. Jødene raser, og militsen Irgun, som Avraham Stern er medlem av, planlegger å hevne seg med
et blodig angrep på en arabisk kino.

Mens lyset dempes og alt innhylles i mørke, finner de siste kinogjengerne plassene sine i den stappfulle salen. De fleste gjestene er arabere, men flere later bare som.

Blant dem er jøden og Irgun-medlemmet Mazlia Nimrodi, som med sin mørke hudfarge og sitt svarte hår kan bevege seg ubemerket rundt blant araberne.

For å gjøre bildet komplett har han parfymert seg kraftig, smurt glinsende brylkrem i håret og satt et farget lommetørkle i jakkens brystlomme. I den andre lommen ligger en pakke engelske sigaretter av merket som araberne røyker.

Nimrodi finner sin plass og henger jakken på ryggen av setet før han setter seg. Men rett før kveldens Tarzan-film skal begynne, reiser han seg plutselig igjen, uten å ta med seg jakken.

Han beveger seg ut i foajeen og videre ut på gaten. Sju minutter senere – kl. 20.30 – blir kinoen forvandlet til et helvete.

Den første eksplosjonen kommer fra jakken Nimrodi lot henge igjen. Det viser seg at den har sprengstoff sydd inn i fôret. Da kinogjengerne i panikk stormer mot utgangen, reiser seks andre Irgun-medlemmer – tre menn og tre kvinner – seg fra setene på balkongen og kaster sjokoladeesker fylt med sprengstoff og spiker ned blant de skrikende gjestene. Her eksploderer eskene.

Så legger terroristene på flukt. Fem personer mister livet, 18 blir hardt såret.

l6. september l940, Tel Aviv

Etter utbruddet av andre verdenskrig sluttet Irgun- militsen fred med britene for å støtte kampen mot Nazi-Tyskland. Det fikk Avraham Stern til å bryte med Irgun og i stedet danne militsen Lehi, som skal fortsette kampen mot britene. Til det trenger militsen penger – mye penger.

Himmelen er skyfri. Dypblå med et streif av solskinn. Klokken 12.20 er de ansatte hos Anglo-Palestine Bank på Ben Yehuda Street i ferd med å trekke ned skoddene og sette kursen mot en av lunsjplassene ved havna. Bankfolkene enser knapt de tre mennene som kommer inn og stiller seg i hver sin kø.

«Vi lettet på hattene, som for å hilse på de andre kundene», fortalte Yaacov Levstein, en av Sterns menn, senere.

Han hadde forlatt Irgun sammen med Avraham Stern, som nå ledet en flokk fanatiske og kampherdete jødiske
nasjonalister. Bruddet betyr at Stern ikke lenger mottar penger til sine operasjoner. De blakke militsfolkene lever derfor av falafel og banan, mens de bruker det vesle de har av midler på antibritiske plakater og løpesedler.

Stern måtte gjøre noe for å skaffe penger. Og denne milde septemberdagen skjer dette noe i Anglo-Palestine Bank. Idet de tre mennene letter på hatten, utløser bevegelsen sammenrullede, skjulte masker som faller ned foran ansiktet på dem ved hjelp av små, innsydde blylodd.

Mennene trekker pistoler og sender en skur av kuler mot taket. Så tar en av dem ordet. «Vi konfiskerer verdier for å kjempe for vår nasjons frigjøring. Reis dere rolig, rett armene i været, snu dere mot veggen, og følg mine ordrer!»

Levstein hopper lett over skranken og går rett mot den åpne pengekassen bakerst i lokalet. Fra lommen tar han en tynn sekk og begynner å fylle den med penger.
Pengeskapet er fylt med sedler.

Med sekken stappfull av penger løper de tre mennene ut av banken gjennom en bakdør. En Mercedes venter på dem nede ved en sidegate og kjører raskt av gårde. En taxisjåfør ser ranerne og setter etter. Levsteins kollega lener seg ut vinduet og skyter et hull i forfølgerens frontrute.

Taxien gir opp jakten, og da ranerne når frem til en øde vei, trekker Mercedesen inn til siden. Levstein hopper ut med sekken og løper mot en ventende motorsykkel. Med pengesedler flygende til alle kanter kjører de to mennene bort.

l8. januar l942, en leilighet i Tel Aviv

Bankranet ga Stern 1,7 millioner nåtidskroner. Pengene finansierer angrep etter angrep. Alle sikkerhetsstyrker er nå på jakt etter Lehi-lederen.

Den vesle leiligheten er tarvelig og sparsomt møblert. Men den er det nærmeste Lehi-gruppen kommer et hovedkvarter. De tre mennene rundt bordet kikker nysgjerrig på Avraham Stern mens han snakker.

Den 34 år gamle jøden som emigrerte fra Polen til Palestina helt alene som 18-åring, er berømt og beryktet for sin evne til nesten å hypnotisere sitt publikum.

Hans stålgrå, lynende blikk er så gjennomborende at de fleste – selv de barskeste av hans folk – har problemer med å se ham rett i øynene. Og Stern vet utmerket godt hvilken effekt han har på folk.

Allerede som barn elsket han å spille skuespill på skolen, og med tiden har han perfeksjonert iscenesettelsen av seg selv. Samtidig er han en begavet taler og i stand til å formulere seg i korte og klare setninger, som ifølge hans nærmeste nesten kan få tilhørerne til å gå i transe.

Alle lytter derfor intenst da Stern tar ordet på møtet. Første punkt på dagsordenen er et av Lehi-medlemmene. Ifølge rykter har medlemmet begynt å flørte med Irgun-militsen og snakker nå nedsettende om Avraham Stern. Alle fire menn rundt bordet er enige om at han må henrettes for forræderi.

Stern tåler ikke motstand eller tvil blant sine folk. Alle medlemmer skal være totalt dedikert til målet: Å ramme britene så hardt at kolonimakten ikke har noe annet valg enn å trekke seg ut av Palestina og overlate landet til jødene. Deretter står araberne for tur.

Neste punkt er møtets egentlige årsak: Geoffrey Morton. Den britiske politimannen har blitt forfremmet til sjef for politiets etterforskning av jødisk terror, og han har siden gjennomført den ene aksjonen etter den andre mot Lehi. Derfor er et stort antall av Sterns menn nå i fengsel.

Mortons etterforskning har tvunget Sterns menn til å «leve som jagede dyr som skjuler seg i hulen om dagen og bare beveger seg rundt om natten», som noen formulerer det.

Det er på tide at Morton merker hvilken motstander han har lagt seg ut med. Morton skal dø. Drapet på politisjefen berammes til to dager senere, og Stern overlater ansvaret for planleggingen til Yaacov Levstein, Lehis erfarne bombeekspert. Levstein legger frem planen:

«Vi må ta utgangspunkt i at Mortons ønske om å få kloa i våre medlemmer vil veie tyngre enn hans bekymringer for personlig sikkerhet», forklarer Levstein.

Planen hans er derfor at en av Sterns menn skal sprenge en liten bombe i leiligheten etter å ha klint kyllingblod rundt i boligen og på trappen utenfor.

Formålet er å gi inntrykk av at en jødisk bombemaker ved et uhell har sprengt en bombe og blitt såret.

«Jeg visste at nyheten straks ville nå Morton, og at han ville dukke opp for å pågripe den sårede og spørre ham ut om resten av organisasjonen», forklarte Levstein senere.

Så snart politikommissæren gikk inn i leiligheten, ville fellen klappe sammen. Ved siden av døren til leiligheten sto nemlig en kiste, og her hadde Levstein plassert en forseglet kasse med 25 kilo sprengstoff og fem utløsere.
Rundt sprengstoffet hadde bombemakeren pakket 15 kg spiker.

Som prikken over i’en var spikerne dyppet i svovelsyre for å gjøre skadene verre, fortalte han senere.Hvis alt gikk etter planen, og Morton ble sprengt i småbiter, vil det være gruppens hittil største triumf.

22. januar l942, Yael Street, Tel Aviv

Bomben er installert i leiligheten, og Sterns menn er klar til å slå til mot Morton.

På den tekniske siden forløper Levsteins plan perfekt: Lehi-medlemmer sprenger den vesle bomben for å lokke det britiske Palestina-politiet i fellen.

«Rundt kl. 09.00 den 22.01.42 fant en eksplosjon sted på et lite rom på taket av Yael Street nr. 8 i Tel Aviv», skrev Morton i sin rapport samme morgen.

Da bomben går av, tror flere av naboene at byen blir utsatt for et luftangrep, og løper livredde ned på gaten. Her ser de svart røyk velte ut vinduet på en leilighet øverst i bygningen.

En tilskuer ringer til politiet. Solomon Schiff, en jødisk politimann, tar imot samtalen. Han ringer til Morton for å høre om politisjefen vil være med til åstedet, men sjefen sitter i et viktig møte.

«Jeg følte at det ikke var passende å forlate dem, og saken virket ikke presserende nok til at jeg ville avbryte møtet», skrev Morton senere i sin selvbiografi.

Politisjefen beordrer derfor Schiff til å dra uten ham – Morton vil komme etter så raskt som mulig.

Da Schiff ankommer Yael Street, er gaten fylt med barn fra en skole like ved. Schiff geleider tre andre politimenn inn i betongbygningen og opp trappene.

På øverste etasje tar han fatt i dørhåndtaket til leiligheten, men døren er låst. Schiff beordrer døren sparket opp.

Så går han inn i leiligheten med tre menn hakk i hæl. Da siste mann skritter over dørkarmen, utløses bomben. Eksplosjonen blåser vekk betongveggene, og taket av
armert betong kollapser.

Schiff blir kastet gjennom veggen og lander foran bygningen – han dør momentant. To av de andre tjenestemennene dør etter kort tid av skadene.

27. januar l942, Tel Aviv

Morton setter alt inn på å finne terroristene som drepte hans folk. En uke etter angrepet kontaktes han av en informant. Ifølge kilden leide noen mistenkelige personer en leilighet samme dag som de tre politimennene ble sprengt i luften. Leietakerne har ikke forlatt leiligheten siden. Morton kjører ut med sine folk for å undersøke saken.

Kvinnen i døren har tydeligvis ikke forventet å se Morton og hans menn. Da hun åpner døren til leiligheten, smiler hun og skal til å si noe, som om hun venter gjester.

Men da hun innser feiltakelsen, «frøs smilet, kjeven datt, og øynene poppet nærmest ut av hodet på henne. Sekundet etter snudde hun og løp inn i et rom i enden av gangen», skrev Morton i sine memoarer.

Politisjefen trekker en pistol opp av frakkelommen og beveger seg langsomt mot den første døra på venstre hånd.

Han tar forsiktig fatt i håndtaket og presser det ned. Med hevet pistol går Morton inn i rommet:

«En mann lå på senga med ansiktet mot meg. Jeg så med en gang at det var Zelig Zak, et kjent medlem av Lehi, som nylig hadde rømt fra fengsel. To andre menn lå på sengen til venstre», fortalte Morton.

Politisjefen beordrer på hebraisk mennene til å bli liggende, men de ignorerer ordren og gjør tegn til å reise seg. Morton roper igjen at mennene skal bli liggende.

Alle tre menn hopper opp, og den ene strekker seg etter en jakke på en krakk ved siden av den ene senga. Morton avfyrer pistolen mot mannen, som synker sammen.

Øyeblikket etter hopper de to andre mennene frem mot ham – Morton tar ingen sjanser. Han skyter dem begge.

I løpet av få sekunder er rommet forvandlet til et kaos av blod og skrik. Da ekkoet fra Mortons sju skudd legger seg, tar de såredes stønning over.

Morton kan nå se at han har fått has på flere viktige mål. I en blodpøl på gulvet ligger Avraham Sterns livvakt, Lehis etterretningssjef samt en av Sterns mest betrodde kampfeller.

Plutselig hører Morton rop og fire skudd fra gata der tre av hans folk holder vakt. Da han kommer ned, ser han en mann ligge blødende på bakken.

Ifølge politifolkene forsøkte mannen å flykte ut et vindu via en vinranke på veggen. Da han nektet å stoppe, skjøt de ham. Mannen viser seg å være Sterns bombeekspert, Yaacov Levstein, som hadde gjemt seg på toalettet – han er fortsatt i live.

28. januar l942, sykehuset i Jaffa

To av de fire sårede terroristene dør like etter skytingen. Dermed har Morton nøytralisert fire av Sterns viktigste folk. Britene utlover nå en dusør tilsvarende rundt 400 000 nåtidskroner for Stern.

De to overlevende fra skytingen, Yaacov Levstein og Moshe Svorai, er i ferd med å komme til hektene. Siden de kom til sykehuset vokter bevæpnet politi alle utganger.

Dagen etter skytingen henvender en av vaktene, Daly, seg til Morton med en idé som kanskje kan avsløre Sterns skjulested.

Daly vil late som om han som ire sympatiserer med Sterns folk, og vil deretter tilby fangene å smugle ut beskjeder til familier og venner utenfor.

Politisjefen gir grønt lys, men understreker at Daly må ta seg betalt for å bringe beskjedene videre og dermed gi inntrykk av å være en korrupt tjenestemann.

Samme dag tar Yaacov Levstein imot tilbudet og sender en beskjed til foreldrene sine. I løpet av de neste dagene overbringer Daly daglig harmløse beskjeder mellom
Levstein og foreldrene, og han bruker timer på å småsludre med foreldrene for å vinne deres tillit.

Den andre fangen, Svorai, nekter imidlertid å bruke Daly.

ll. februar l942, sykehuset i Jaffa

Fangene har vært innlagt i to uker og er snart klar til å bli overført til fengsel.

I nesten to uker nekter Svorai å sende noen beskjeder, «men etter en stund gikk han med på å skrive en liten beskjed til sin kone nederst i Levsteins brev til moren», skrev Daly i sin daglige politirapport.

Så snart Daly forlater fangenes sykehusrom, skynder han seg til Mortons kontor. Svorai har kanskje begynt å gi etter, men han er fortsatt forsiktig.

Beskjeden til kona Tova er skrevet på en russisk dialekt med hebraiske tegn som verken Daly eller Morton forstår. Morton sender beskjeden til en språkkyndig kollega som samme kveld vender tilbake. Beskjeden er klønete formulert, forklarer oversetteren, men innholdet er ikke til å ta feil av.

«Shalom, min Tova», begynner Svorai og forsikrer sin kone om at det går bra med ham, tross skuddsårene.

«Jeg ser for meg at du er både bekymret og redd, særlig etter at de to andre døde», skriver Svorai og fortsetter:

«Jeg er bekymret for hvordan du har det, for jeg vet ikke hvordan det går med deg og vår gjest».

Ordet «gjest» får alarmklokkene til å ringe hos Morton. Kanskje er det Stern. Kanskje ikke. Men det er tydelig at Svorai og Tova skjuler noe.

Natt til l2. februar l942, Mizrachi Bet Street, Tel Aviv

Mens Daly oppsøker Levsteins mor for å gi beskjeden­, tilbringer Stern natten i en liten, falleferdig leilighet i Tel Aviv.

Regnet faller tungt og trommer mot vinduene i den vesle ettromsleiligheten. Inne i den vesle stua, som også utgjør leilighetens soverom, sitter Stern ved et lite bord og skriver intenst.

Sigarettrøyken bølger i en tykk tåke rundt terrorlederen.

Hans sedvanlige kaldblodighet er i ferd med å visne bort. Stern er nå Palestinas mest ettersøkte mann og tør ikke lenger begi seg ut i dagslys.

Etter seks uker i skjul føles leiligheten som et fengsel. Dagene går med til å vandre hvileløst rundt i det trange rommet mens han kjederøyker, skriver og snakker.

Ofte forbanner han bittert de som har sviktet ham – de som har forlatt slagmarken i stedet for å kjempe for sine idealer.

Selv har Stern aldri vært i tvil om oppdraget. Få år etter at han kom til Palestina i 1925, ble 65 jøder drept av arabere i byen Hebron, og det var den hendelsen som fikk Stern til å verve seg i en jødisk selvforsvarsgruppe.

Han var dypt fascinert av bibelske fortellinger om jødiske helter som led og døde for sin tro.

Stern betrakter seg selv som disse martyrenes arvtaker, og i sine mange glødende, fanatiske taler har han slått fast at hans største drøm er – i likhet med sine bibelske helter – å ofre livet for en jødisk stat.

Men nå føler han seg forlatt av alle. En jevn strøm av sinne og fortvilelse strømmer ut gjennom små dikt han fordriver tiden med å skrive:

«Og hele Tel Aviv ble til helvete/
og hvert eneste hus til en galge/
og hver eneste beboer en etterforsker».

Ordene er tunge. Stern er i ferd med å nå grensen for utholdenheten. Den standhaftige krigeren er lei. Klokken 4 orker ikke Stern mer. Han reiser seg fra bordet, legger seg på en liten divan og lukker øynene.

l2. februar l942, sykehuset i Jaffa

Morton har satt en politimann til å holde øye med Levsteins mor, men hittil har hun ikke forlatt huset. Svorais melding ser ut til å være et blindspor. Men så drar moren plutselig til sykehuset for å besøke sin sønn.

Fru Levstein ankommer sykehuset i halv ti-tiden om morgenen. Hun har en bag med klær med til sønnen. Betjent Daly tar imot bagen og fører henne inn til fangene.

Moren snakker først med Yaacov Levstein på russisk, men Daly, som fortsatt er i rommet, ber dem snakke hebraisk. Levstein vet at Daly forstår hebraisk, så han er påpasselig og velger sine ord med omhu.

Daly lytter intenst, i håp om at Levstein ved et uhell skal komme til å avsløre noe om Sterns skjulested. Mor og sønn snakker imidlertid bare om helt uskyldige ting.

Til slutt innser Daly at han ikke vil få noe ut av morens besøk, og gjør derfor tegn til henne om at det er på tide
å gå.

Idet kvinnen er på vei ut av døren, begår den andre fangen i rommet, Svorai, sitt livs brøler, ifølge Levstein:

«Mens min mor gjorde seg klar til å gå, snudde Svorai seg mot henne og spurte med klar stemme: ‘Kan du hilse til min kone? Hun bor på Mizrachi Bet Street 8».

Ordene treffer Daly som et lyn – det er nettopp den opplysningen han hele tiden har ventet på. Han er overbevist om at Avraham Stern skjuler seg på den angitte adressen.

Han spurter ut døren og ned gangen til en telefon, mens han i farten beordrer de andre vaktene til å holde kvinnen tilbake.

Yaacov Levstein er lamslått over Svorais fatale feiltakelse og synker sammen i sengen. «Hjertet mitt banket voldsomt. Jeg visste at noe forferdelig skulle til å skje», forklarte han senere.

l2. februar l942, Mizrachi Bet Street, Tel Aviv

Da Morton får informasjonen fra Daly, sender han straks politi til adressen. Selv følger han etter noen minutter senere.

Svorais kone Tova slapper av på sofaen hjemme da hun hører at det banker forsiktig på døren. Stern, som også er i leiligheten, løfter hodet og ser på henne.

Så reiser han seg opp fra stolen og går lydløst på tøflene til klesskapet i det ene hjørnet av rommet. Han åpner skapet og smetter inn. Tova lukker forsiktig døren etter ham.

Deretter går hun til hoveddøren og åpner den. Utenfor står tre politimenn. Den ene, Tom Wilkin, som har møtt Tova før under jakten på Lehi-medlemmer, snakker først:

«Tova, hvorfor har du ikke besøkt Moshe på sykehuset? (Svorai, red.)», spør politimannen vennlig.

Tova svarer unnvikende, men Wilkin fortsetter: «Jeg har kommet for å hente klær til Moshe. Han blir overført til fengselet i Jerusalem i dag».

Tova går inn i stuen. Hun tar vest, bukser og lommetørkler opp av en skuff og plukker med seg dressen til Svorai, som henger bak døren. Hun gir klærne til politifolkene.

Den rødhårede betjenten har det tydeligvis ikke travelt med å forlate leiligheten. Han prøver å starte en samtale om Svorai igjen, men Tova svarer ham ikke.

Mens den ene politimannen går ut for å holde vakt, setter Wilkin seg ned ved det vesle bordet. Den tredje betjenten går i gang med å undersøke alle skuffer og skap i leiligheten – først på kjøkken, deretter i stuen.

Til slutt gjenstår bare ett skap – det store klesskapet i hjørnet.

Skapet er fylt med dresser og kjoler, så politimannen ser ikke Stern med en gang. Men da den omhyggelige politimannen stikker hendene inn mellom klærne, kjenner han en menneskekropp og trekker med en brå bevegelse ut personen i skapet.

Da politimannen gjenkjenner terrorlederen, griper han øyeblikkelig etter revolveren, men Tova stiller seg mellom av frykt for at politimannen skal skyte Stern, som er ubevæpnet.

Like etter kommer Wilkin, og sammen plasserer de to politimennene med hevede våpen Stern på sofaen.

l2. februar l942, Mizrachi Bet Street, Tel Aviv

De bevæpnede politivaktene holder Stern under oppsyn i leiligheten mens de venter på Morton.

Da Geoffrey Morton kommer til leiligheten, har han flere politifolk med seg. Nyheten om at Stern er pågrepet har åpenbart gjort dem lettet.

Ifølge en politirapport oppfører Tova seg «helt hysterisk og begynte å rive i stykker klærne sine». Hun har alltid beundret Stern og holder ikke ut tanken på at han nå er tatt.

Morton beordrer derfor Tova kjørt til politistasjonen med én gang. To politimenn fører den vevre kvinnen ned trappen og bort til en bil som har stanset ved fortauet.

Hun setter seg inn i baksetet, presser ansiktet mot ruten og ser opp for å få et siste blikk av leiligheten der hun har tilbrakt de siste ukene sammen med Stern.

Inne i den trange leiligheten ser Morton for første gang inn i øynene på mannen han har jaktet på så lenge. Stern sitter stille og blek uten å si et ord.

«Denne hardkokte bandelederen, denne geniale terroristen, hjernen bak massemord og dusinvis av attentat, Britannias erkefiende. Denne forræderen ble funnet i klesskapet under sin vertinnes underkjoler», skrev Morton senere uten å skjule sin fryd over de ydmykende forholdene som Stern ble pågrepet under.

I rapporten han skrev dagen etter forteller Morton at han da Tova har dratt ber Stern om å ta av tøflene og bytte til skinnsko.

«Stern satt på kanten av sofaen, og akkurat da han var ferdig med å knytte skolissene, bykset han frem mot vinduet overfor ham.»

Ifølge Morton dykker Stern ned under armene på politimannen som har en pistol rettet mot ham. Han smetter også forbi en betjent som undersøker innholdet av en skjenk.

Stern er halvveis ute av vinduet da Morton og betjenten samtidig avfyrer sitt våpen mot rømlingen.

En av de første kulene treffer Stern på siden av hodet ved øret. Skuddet får ham til å snu i luften, før enda flere kuler treffer ham i brystet.

«Han døde på stedet», skrev Morton siden i sin rapport.

Fra baksetet i politibilen kan Tova høre skuddene. Panisk roper hun til menneskene som har samlet seg på gaten: «Politiet har drept Stern!»

l3. februar l942, sykehuset i Jaffa

Før liket av Stern kan bli utlevert, må politiet få ordnet de siste formalitetene. På gaten ser mange jøder nå den avdøde som en helt. Stern har blitt den martyren han alltid drømte om å bli.

Yaacov Levstein og Moshe Svorai ligger på sykehussengene og venter på å bli overført til fengselet i Jerusalem da to politimenn kommer inn. De beordrer de to fangene til å bli med.

Først blir Svorai ført inn i et rom der Morton allerede venter. Ved siden av ham ligger en utstrakt person dekket av et laken. Morton trekker lakenet til side og viser frem liket av Avraham Stern. «Kjenner du denne personen?»

Svorai nekter, og blir ført ut. Så kommer Levstein inn. Han får samme spørsmål og gir samme svar. Begge fanger føres tilbake til sykestuen.

Før liket kan forlate sykehuset, tar politiet et siste bilde av den avdøde. På bildet ligger Sterns avkledde kropp på et mørkt teppe. Hodet hviler på en metallplate.

Tre skuddhull kan tydelig ses på venstre side av Sterns magre overkropp – ett under kragebeinet, ett rett over hjertet og ett nede ved nyren.

Ansiktet er nybarbert, og det tykke håret faller bakover i store bølger. Øynene er halvt lukket, men ser fortsatt levende ut. Leppene har antydningen av et smil.