Overgreb på civilbefolkningen i Algeriet

Blodbad i Algerie: Franske soldater knuser opprør med tortur og drap

Etter 130 år under fransk herredømme krever innbyggerne i Algerie frihet, men Frankrike nekter å gi slipp på kolonien. Vilkårlige arrestasjoner, tortur og likvideringer skal kvele opprøret. De ekstreme metodene er effektive, men ødelegger Frankrikes omdømme – og hjemme får offentligheten nok.

Etter 130 år under fransk herredømme krever innbyggerne i Algerie frihet, men Frankrike nekter å gi slipp på kolonien. Vilkårlige arrestasjoner, tortur og likvideringer skal kvele opprøret. De ekstreme metodene er effektive, men ødelegger Frankrikes omdømme – og hjemme får offentligheten nok.

Unknown

Tirsdag 8. mai 1945 strømmer borgerne i Vest-Europa og USA ut i gatene. Nazi-Tyskland har kapitulert, og jubelen brer seg i byene.

Også i den søvnige algeriske småbyen Sétif samles folk, men de smiler ikke. Opptoget i gatene består av lokale algeriere, og de krever frihet.

Frihet fra fransk undertrykkelse, slik europeerne endelig er kvitt nazistenes åk.

Sétifs 20 franske gendarmer står overfor 8000 marsjerende algeriere, og flere i mengden bærer våpen.

Det blir aldri klart hvor det første skuddet kommer fra, men det forvandler demonstrasjonen til en voldsorgie.

Rasende algeriere kaster seg over enhver europeer de ser, og snart strømmer folk ut av byen for å drepe kolonister på farmene.

Demonstration og oprør mod kolonimagten Frankrig i Algeriet

I 1945 ble Europa kvitt nazistenes tyranni. Lokalbefolkningen i de europeiske koloniene krevde også selvstendighet.

© Getty/Gamma-Rapho

Volden sprer seg, og i løpet av fem blodige dager blir 103 kolonister drept med voldsom brutalitet, og likene skamfert. Sårede og voldtektsofre i alle aldre strømmer til sykehusene.

Så slår hæren og franske kolonister tilbake. Soldater skyter mistenkte, mens fly jevner landsbyer med jorden.

Sivile bosettere danner dødspatruljer som lynsjer tilfeldige algeriere. Antall døde blir aldri endelig bekreftet, men i dag regner historikere med at 6000 er et sannsynlig anslag.

Da begge sider har rast fra seg, senker det seg en anspent ro over Algerie.

Sétif-massakren har imidlertid født et uslukkelig hat mellom algeriere og kolonister, og tragedien tegner samtidig et mønster for fremtiden: Opprørernes grusomheter utløser en ekstrem fransk gjengjeldelse, som også rammer uskyldige, muslimske algeriere.

Først ni år senere bryter opprøret ut. Ni år der Frankrike forbereder seg på å gi slipp på Marokko og Tunisia, mens ingenting forandrer seg i Algerie.

Oberst Biegard

Oberst Bigeard fra Frankrikes fallskjerm­tropper ville seire i Algerie – uansett hvilke metoder det krevde.

© Getty/Gamma-Rapho

Frankrikes ørkenprovins får nok

Sett fra Paris var ikke Algerie noen koloni, men en del av selve Frankrike. Her levde 1,4 millioner utvandrede europeere, og de hadde samme rettigheter som enhver annen franskmann.

Muslimske algeriere kunne også få fransk statsborgerskap – hvis de ga avkall på kulturen sin. De færreste var villige til det.

Resten måtte leve som fremmede i sitt eget land, der europeere eide de fleste verdiene.

Allehelgensdag, 1. november 1954, var det slutt på den skjøre freden i Algerie. Den nasjonale frigjøringsfronten, FLN, erklærte på egyptisk radio at frihetskampen var i gang.

Samtidig gikk væpnede opprørsgrupper til angrep på mål i Algerie.

En gruppe mennesker spiller Boulle

I Algeries storbyer artet livet blant de europeiske innvandrerne seg i stor grad som på den franske middelhavskysten. Begge steder elsket folk spillet boule.

© Getty/Roger Viollet

Algerie var fullt av europeere

Innvandrere fra Europa talte 1,4 millioner mennesker, det vil si 13 prosent av den algeriske befolkningen i 1954. De eide det meste av landets verdier.

Kolonistene kom ikke bare fra Frankrike, men også Italia, Spania og Malta, og blant franskmenn i hjemlandet ble de europeiske bosetterne i Algerie kalt pieds-noirs – «svartføtter».

Navnets opprinnelse er uviss, men kolonist-ene hadde ord på seg for å være bondske. Likevel hadde de stor innflytelse i Paris, for Algerie var en fransk provins, og «svartføttene» hadde stemmerett.

Politikerne deres utgjorde en mektig gruppe i nasjonalforsamlingen, der de satte seg mot politiske innrømmelser til de etniske algerierne.

Svaret fra regjeringen i Paris var krystallklart.

«Algerie er Frankrike», tordnet innenriksminister Francois Mitterrand.

«Den eneste mulige forhandlingen er krig».

Til tross for den tøffe tonen tok franske politikere lett på situasjonen. For FLNs innsats imponerte ikke.

De fleste aksjonene den første natten av kampen endte i ren farse, som angrepet på en tinngruve for å få tak i dynamitt.

Stormløpet endte i vill flukt da en eneste algerisk oppsynsmann skjøt tilbake med et gammelt gevær – uten å gå ut av sengen.

Sett fra Paris fremsto FLN som en primitiv bande bråkmakere. Derfor tok det tid før Algeries soldater og politifolk fikk forsterkninger. Holdningen endret seg først nesten et år inne i konflikten, i august 1955.

Da slaktet partisaner og lokale muslimer uten nåde ned franske menn, kvinner og barn ved byen Philippeville.

Franskmennene svarte på samme måte som ved Sétif. I en blodig hevnrus drepte soldater og kolonister tusenvis av etniske algeriere.

En fransk hærenhet hadde tatt 60 fanger, og obersten ga en ung løytnant ordre om å rydde dem av veien.

Kortetter så obersten de mistenkte bli kjørt bort i lastebiler. Løytnanten trodde at han skulle avlevere dem til politiet.

De mer erfarne offiserene knakk sammen i latter over mannens naivitet – før en major ga ordre om å meie ned alle fangene.

Massakren ved Philippeville og dens etterspill tok hatet mellom Algeries befolkningsgrupper til nye høyder.

Samtidig forsto den franske regjeringen endelig at seier over FLN krevde en langt større innsats enn noen hadde sett for seg.

400 000 franskmenn går i krig

Loven tillot ikke at vernepliktige ble sendt til koloniene. Men formelt var Algerie like fransk som Paris, og unge rekrutter og gjeninnkalte reservister kunne tvinges over Middelhavet.

Soldatene var ofte lite motiverte. På havnen i Marseilles hendte det at enheter måtte drives om bord på troppetransportskipene av militærpoliti.

Få var mer motvillige enn den unge grev St. Charles de Gramont. Han hadde akkurat begynt på en journalistkarriere da han ble innkalt.

I håp om å slippe unna tjeneste i Algerie meldte han seg til offisersutdannelse. Men i 1956 var også han på vei i krigen.

De Gramont ble løytnant ved et regiment av afrikanske soldater fra Senegal i fjellene sør for Alger. Enheten inngikk i sektorstyrkene, som utgjorde flertallet av de nå 400 000 soldatene og politifolkene i Algerie.

Oppgaven deres var å holde ro i hvert sitt område i det vidstrakte landet.

General de Gaulle
  1. juni 1958 tar General de Gaulle over makten i Frankrike. I Algerie regner hæren og kolonistene med at han aldri kommer til å overlate landet til FLN.
© Getty/Gamma-Rapho

Sektorstyrkene var hærens salderingspost – med foreldet utrustning, knapphet på alt og en drepende monoton hverdag.

Vernepliktige kunne sitte i opptil to år i en avkrok uten annen kontakt med omverdenen enn besøk i lokale småbyer.

En av de Gramonts faste plikter ble å kjøre mannskapet på bordell. Koloni­soldater hadde rett til sex en gang i måneden, og transportene foregikk etter et fast tidsskjema.

De Gramont foreslo å gjøre kjøreplanen mindre forutsigbar, som en beskyttelse mot bakhold. Sjefen var skeptisk. Det ville være bedre å tilkalle en eskorte av pansrede kjøretøy.

«Stridsvogner til et bordellbesøk...?» spurte de Gramont forsiktig.

«Regler er nå engang regler», var det korte svaret. Regimentsjefen var en gammel major. Han innrømmet uten blygsel at han ikke forsto Algerie-krigen:

«Vi kommer til å vinne slag etter slag, helt til vi taper krigen», sa han trøtt.

Ordene skulle vise seg å være en nøyaktig forutsigelse av hvordan Algeries fremtid kom til å bli avgjort.

For de Gramont utviklet tjenesten i fjellene seg til et mareritt. Hans beste venn ble skutt i ryggen av sine egne menn fordi de ikke stolte på hans evne til å lede dem.

Alle kjente sannheten, men i regimentsjefens rapport het det at dødsfallet hadde skjedd i kamp. Han ville ikke risikere mytteri.

Krigen økte det psykiske presset, og til slutt gikk de Gramonts frustrasjon utover en partisan. Han slo mannen i hjel uten å gi ham sjansen til å si noe.

Krigen kommer til byen

Motpolen til de demoraliserte sektorstyrkene var intervensjonsstyrkene. De mobile fallskjermstyrkene og fremmedlegionærene hadde moderne utrustning og fremragende offiserer.

Vanligvis var oppgaven deres å jakte på FLN-partisaner i fjellene, men i januar 1957 kalte nye oppgaver fallskjermstyrkene til Alger.

Elitesoldatene skulle bekjempe FLN, som hadde kontroll over Algers gamle bydel, kasbahen.

Tiden var knapp, for ved utgangen av måneden skulle FN drøfte Algerie, og da ville opprørerne skape oppmerksomhet gjennom en generalstreik blant byens algeriere.

FLN skulle tvinges ut av Alger – bort fra de franske og utenlandske journalistene.

Algeriske mænd overgiver sig til franske tropper

Fallskjermsoldatene var forberedt på å yte store ofre, og viste ingen nåde.

© Getty/Gamma-Rapho

Hastverket gjorde at alle metoder ble tatt i bruk for å skaffe opplysninger raskest mulig. Divisjonen opprettet en egen avhørsenhet, ledet av majoren som året før hadde massakrert fanger ved Philippeville.

«General, jeg har ikke meldt meg frivillig til denne oppgaven», sa Paul Aussaresses til sjefen for 10. divisjon.

«Det beviser at du har forstått hva som ventes av deg, og det er bare bra», svarte generalen uberørt.

Da streiken brøt ut noen uker senere, slo hæren den ned på 48 timer. Skoddene foran butikkvinduer ble revet av, slik at innehaverne hadde valget mellom å møte opp eller få alle varene sine stjålet.

Streikende ble hentet av soldater og ført til arbeidsplassene. Samme metode fikk barna tilbake på skolebenken, og i løpet av to dager var streiken over.

Liget af en fransk fange i Algeriet

Mange fanger ble drept etter å ha blitt torturert og avhørt av franskmennene.

© Polfoto/Corbis

Opplysninger ble tvunget frem med 12 000 volt

Tortur av fanger var et standard virkemiddel i kampen mot algeriske opprørere. Ofrene ble ofte skutt når de ikke hadde mer å si.

Franske etterretningsfolk kunne dra opplysninger ut av enhver fange. Mistenkte som nektet å snakke, ble torturert etter et fast opplegg.

Først ble klærne tatt fra fangen. Å stå naken foran avhørerne fikk de fleste til å føle seg ydmyket og sårbare.

Så begynte torturen, som kunne bestå av enkle slag, brennende sigaretter på brystvortene eller i noen tilfeller voldtekt med objekter.

Ifølge forhørslederen Paul Aussaresses fikk dissemetodene de fleste til å snakke.

Dersom vold ikke ga raskt resultat, var neste skritt elektrisitet. Fangen fikk elektroder på ørene eller kjønns-delene, og ledningene ble koblet til en av hærens hånddrevne generatorer.

«Skarpe og raske krampetrekninger fikk det til å føles som om kroppen skulle rives i fillebiter», fortalte en fange senere.

Da strømmen ble skrudd ytterligere opp, «tok smerten kontroll over alle muskler og spente dem i lange spasmer».

Siste metode var vanntortur. En hette ble trukket over offerets hode og dynket med vann, slik at det ikke kom luft gjennom stoffet.

Fangen opplevde en langsom kvelning, helt til forhørerne dro hetten av igjen. Denne metoden var imidlertid risikabel, og tok mer enn én gang livet av mistenkte.

Tilståelser fremtvunget med tortur kunne ikke brukes i en rettssal.

Forhør hos Aussaresses endte ofte med at fangen ble skutt og dødsfallet forklart som selvmord.

Fallskjermtroppenes neste mål var FLNs ledere. I løpet av åtte måneder ble tusenvis av algeriere arrestert, og mange møtte Aussaresses og hans folk.

Majoren torturerte alle fanger som han mistenkte for å skjule opplysninger. Dersom smerten fikk ofrene til å tilstå, forsvant de fleste sporløst.

Etter at fallskjermtroppene hadde knust FLN i Alger, manglet 3024 arrestanter.

Hjemmefronten vakler

FLNs forsøk på å føre krigen inn i byene var blitt en fiasko. Snart fikk de enda større problemer.

Franske styrker satte opp et belte av strømførende gjerder, anla minefelt og patruljeruter langs grensene til Tunisia og Marokko.

FLNs forsøk på å sende folk fra treningsleirene inn i Algerie førte til enorme tap og måtte skrinlegges.

Franskmennenes neste skritt var en stor offensiv der partisanenhetene i de algeriske fjellene systematisk ble funnet og utslettet i tur og orden.

Saadi Yacef
  1. september 1958 tar franske styrker Saadi Yacef til fange. Han er organisatoren bak FLNs bombeaksjoner mot gjester på kafeer i Algers hvite bydeler. Arrestasjonen av Yacef markerer den franske hærens totale seier i slaget om hovedstaden.
© Getty/Gamma-Keystone

FNL ga opp alle offensive planer. Nå var oppgaven å unngå å bli knust. Aksjoner mot franske styrker ble bare gjennomført for å holde krigen i gang.

Tålmodighet var FLNs siste våpen – men det viste seg å være effektivt. I Algerie fikk den franske hærens metoder algerierne til å slutte opp om FLN.

Noen moderate hadde drømt om å bevare en tilknytning til Frankrike, men etter hvert som konflikten skred frem, kom de på andre tanker.

Stadig flere franskmenn var også motstandere av krigen, som varte og varte. Familier forsto ikke hvorfor unge vernepliktige måtte ofre flere år og kanskje livet for kolonistene i Algerie.

På toppen av krigstrettheten kom avsky for hærens metoder.

Rapporter om tortur under slaget om Alger minnet mange om den mishandlingen franskmenn selv hadde opplevd i Gestapos hender under andre verdenskrig.

Ben Cherif

I 1960 fikk franskmennene opplysninger som førte dem til Ahmed Ben Cherif, sjefen for Wilaya 4.

© Polfoto/Corbis

Krigsmotstandere samlet seg i komiteer, der blant andre tidligere motstandsfolk var med. Noen nøyde seg imidlertid ikke med å protestere.

I 1960 avslørte politiet en fransk organisasjon med 4000 medlemmer som både hjalp soldater med å desertere og samlet inn penger til FLN.

Under rettssaken mot «Jeanson»-nettverkets ledere strømmet støtteerklæringene inn:

«Krigen i Algerie har sendt dette landet ut i forråtnelse», erklærte den anerkjente filosofen Jean-Paul Sartre.

Også fra utlandet kom det kraftig kritikk mot den franske regjeringen. I USA krevde en ung senator ved navn John F. Kennedy at amerikanerne skulle tvinge Frankrike til å forlate Algerie.

Algerierne går til stemmeurnene

I Paris forsto president Charles de Gaulle at det måtte bli slutt på krigen.

Bestrebelsene for å beholde Algerie var en altfor stor belastning for Frankrikes internasjonale omdømme. Og hjemme var krigen i ferd med å dele Frankrike i to.

FLN krevde en høy pris for å inngå våpenhvile: Folket måtte få stemme over sin egen fremtid.

De Gaulle hadde drømt om en middelvei mellom full selvstendighet og fransk herredømme. Men nå ble han tvunget til å gi algerierne et klart valg: ja eller nei til løsrivelse.

99,7 prosent stemte ja, og 5. juli ble Algerie selvstendig.

Soldater på skib

Våren og sommeren 1962 masseutvandret 1,4 millioner bosettere fra Algerie til Frankrike. 90 000 fransk-vennlige algeriere fikk bli med. Tusenvis av andre ble drept av FLN.

© Getty/Gamma-Keystone

På det tidspunktet var løytnant St. Charles de Gramonts vernepliktstid for lengst over. Han reiste til USA og sa fra seg sitt franske statsborgerskap og adelige navn.

Han fikk en fremgangsrik journalistkarriere under navnet Ted Morgan – et anagram over de Gramont.

Major Paul Aussaresses avsluttet karrieren som general. I 2001 skapte han oppstandelse i Frankrike da han uten anger fortalte om torturen i Algerie.