“Deres styre står for svindel, ran og mord”

I fjor reiste jeg av sted med store forventninger til besøket i Deres stat i Afrika. Det er min plikt på en likefrem, om enn respektfull måte å fortelle Deres Majestet hvor desillusjonert, skuffet og motløs besøket gjorde meg.

Alle innvendingene jeg nå fremsetter mot den regjeringen som Deres Majestet har utpekt til å styre Kongo, er bygget på grundige undersøkelser.

Som bevis for mine påstander er jeg i besittelse av pålitelige vitner, dokumenter, brev og offisielle skriv.

Grunnleggelsen av landet foregikk på den måten at Mr. Henry M. Stanley sendte ut en hvit mann sammen med fire eller fem soldater fra Zanzibar for å lage traktater med de inn­fødtes høvdinger.

Argumentet var at den hvite mann var syk om hjertet av å høre om alle de krigene som foregikk mellom høvdinger og landsbyer. Den hvite mann forsto nemlig selv å holde fred med sin svarte bror. Derfor ville europeerne samle stammene så de kunne forsvare seg bedre og få større rikdom.

Det ble benyttet alle slags triks, og snart var hele landsbyer overdratt til Deres Majestet til gjengjeld for bare noen få kasser med gin.

Men så vidt jeg vet har regjeringen aldri foretatt seg noen av de lovte “ærlige og praktiske bestrebelser på å øke befolkningens kunnskaper og sikre velferden”*. Deres Majestets regjering har ikke ofret en eneste franc på utdanning og hel­ler ikke anlagt noen industri. Det systemet som regulerer arbeidsstyrken, er aldeles upraktisk.

Stort sett alle soldater og arbeidere blir importert fra enten Zanzibar, Sierra Leone, Liberia, Accra eller Lagos. De blir fraktet under forhold som europeerne ikke engang vil tilby kveget sitt.

På reisen er de utsatt for hete og regn, og de sover under dekk i fuktige og møkkete omgivelser. Ofte blir de stuet slik sammen at de ligger i lag. Mange av dem dør naturligvis underveis.

Når de overlevende kommer frem til Kongo, blir de satt i arbeid til en shilling* om dagen. Soldater får løfte om 16 shilling per måned, men som regel mottar de ikke annet enn billige lommetørklær og gin som er så dårlig at den nærmest er giftig.

Deres Majestets regjering besitter ikke den moralske, militære og finansielle styrken som skal til for å beherske et terri­torium av en slik størrelse. Fra Léopoldville til N’Gombe, en strekning på over 300 miles, er det ikke én eneste soldat eller sivilist.

Ikke én av statens 20 embetsmenn kan de innfødtes språk, selv om de lager lover som ville være vanskelige å forstå, også for europeere.

Brutalitet av det mest forferdende slag blir praktisert blant de innfødte: F.eks. begraver de slaver levende sammen med deres døde høvding og skjærer hodet av krigere som er tatt til fange.

Deres Majestets regjering gjør ingenting for å forhindre noe av alt dette.

Deres Majestets regjering behandler fanger med en uhørt grusomhet. Fangene blir sendt på tvangsarbeid lenket sammen på en måte som ikke blir praktisert andre steder, verken i den siviliserte eller den usiviliserte del av verden.

Okselenkene skjærer inn i halsen på fangene og gir dem sår som fluene kretser om. Hver dag blir stakkarene banket med et stykke tørket flodhesthud så blodet flyter.

Kvinner blir importert til Deres land til amoralske formål. De blir hentet på to måter. Svarte menn blir utsendt til den portugisiske kysten hvor de hyrer elskerinner til hvite menn som så betaler månedlig for ytelsen.

Den andre måten er å fange innfødte kvinner og dømme dem til syv års tvangsarbeid for en forbrytelse som man dikter opp. Staten leier så ut kvinnene til dem som byr mest. Offiserene får lov til å by først, og deretter får de menige sjansen. Kommer det barn ut av den slags forhold, holder staten på at kvinnene er dens eiendom, og at det samme gjelder for barna.

Fortsatt har jeg bare besøkt én eneste stasjon* hvor det ikke gikk barn av belgiske offiserer eller embetsmenn rundt under ynkelige forhold. Slik overlater hvite menn sitt eget kjøtt og blod til Fristaten Kongos straffende pisk.

Deres Majestets regjering driver slavehandel og betaler tre pund for en soldat. De stakkars innfødte blir sendt hundrevis av kilometer vekk fra sine landsbyer for å gjøre tjeneste sammen med folk der de ikke forstår språket.

Min konklusjon er som følger: Deres regjering står for svindel, ran og mord samt slaveri og alminnelig grusomhet. De innfødte, derimot, er tålmodige og tilgivende overfor belgierne. Sammenligningen gjør De­res Majestets regjerings påstander om sivilisert og kristen handlemåte til skamme i en slik grad at man må rødme.

Alle forbrytelser som finner sted i Kongo, er begått i Deres navn, og De bør stilles til ansvar. Jeg ber det belgiske folk og dets regjering om å rense seg for de forbrytelsene som har tilsvinet Fristaten Kongo.

Deres ydmyke og lydige tjener
George W. Williams

Etterskrift

Avsløringene i Williams’ åpne brev var med på å presse kong Leopold 2 til å overdra sin personlige fristat til den belgiske stat – en endring som forbedret de innfødtes vilkår på vesentlige punkter.

Men overdragelsen skjedde ikke før i november 1908 – hele 18 år etter Williams’ harmdirrende brev.