Jakt på store dyr hadde i århundrer vært et privilegium forbeholdt aristokratiet.
Men etter hvert var det blitt langt mellom bjørn, kronhjort og andre storslåtte trofeer.
Derfor sto konger, hertuger og industrimagnater i kø da Afrika ble åpnet for hvite jegere.
På slutten av 1800-tallet gjorde motoriserte skip og jernbaner reisen til Afrika overkommelig.
Her ventet storvilt av en størrelse og farlighet som for lengst var utryddet i Europa.
Jaktsafari ble arrangert over store deler av Afrika sør for Sahara, men kolonien Britisk Øst-Afrika tiltrakk seg mest oppmerksomhet.
Forfattere skrev romantiserende bøker om safari i Kenya, der edle hvite jegere duellerte mot blodtørstige ville dyr.
For det britiske kolonistyret ble jaktlisenser en lukrativ virksomhet på begynnelsen av 1900-tallet.
Samtidig bidro de tallrike hvite jegerne til å løse det myndighetene anså som et stort problem:
Hvis kolonienes villmark skulle forvandles til fruktbart jordbruksland, måtte Afrikas mange såkalte skadedyr utryddes så raskt som mulig.
En britisk jaktlisens utstedt i 1910 til den argentinske rikmannen Alfred A. Benitz.
Omgitt av afrikanske bærere, tjenestefolk, innfødte sporfinnere og en hvit ekspedisjonsleder dro den ene storviltjegeren etter den andre av gårde.
Med i lommen hadde han en britisk jaktlisens som ga storviltjegeren rett til å skyte hundrevis av dyr.
Elefantbørser hadde dobbeltløp og skjøt med ammunisjon i en kaliber på 11 mm.
Elefantbørse ga jaktkamerat neseblod
Storviltjegerne hadde med seg en såkalt elefantbørse til å nedlegge elefanter og neshorn med.
I likhet med et haglgevær hadde våpenet to løp, men skjøt ikke med spredehagl. I stedet ble en kule med omtrent samme vekt som tre norske 20-kroninger skutt ut av de riflede løpene.
Da den nylig avgåtte amerikanske presidenten Theodore Roosevelt dro til Afrika i 1909, nedla han en stor hanelefant med en elefantbørse.
I sin bok om reisen skrev han: "Trykkbølgen fra den store riflen var ikke spesielt behagelig for mine reisefeller og ga Cunninghame neseblod”.
Forfulgte løven til hest
I Afrika kunne våghalser prøve krefter med såkalt lion running, der jegeren forfulgte løven til hest.
Jegeren risikerte å bli løvens bytte hvis han våget seg for tett innpå.
Ideelt sett ville en sjanse for skudd på ca. 50 meters avstand by seg underveis, men noen ganger gjemte løven seg i buskaset.
Jegeren kunne så ri tettere på og prøve å tirre løvens jaktinstinkt, og hvis dyret angrep, gjaldt det å ha en hurtig hest.
Trofeer i store hauger var det synlige beviset på en vellykket safari.
Jegerne fikk lisens til å plaffe løs
Storviltjegere kjøpte jaktlisens hos britiske myndigheter i Øst-Afrika. I 1909 kostet den 50 pund, ca. 44 000 nåtidskroner.
Den såkalte Sportsman's Game License ga kjøperen rett til å nedlegge hundrevis av dyr, for en ordentlig safari tok adskillige måneder.
Løver og leoparder ble betraktet som skadedyr som utgjorde en fare for koloniens bønder og deres kveg, så de burde skytes i ubegrenset antall.
For en rekke andre dyr hadde jegerne en kvote som de ikke måtte overskride.
Roosevelt dro på gigantisk safari
Mot slutten av sin politiske karriere begynte USAs president, Theodore Roosevelt, i 1907 å planlegge en storviltjakt av hittil ukjente dimensjoner.
Utsikten til å få besøk av den skyteglade Roosevelt fikk ifølge en avis-satire løver og giraffer til å tegne livsforsikringer.
Skremte dyr tegner livsforsikring idet Roosevelt, hans sønn Kermit og 200 afrikanske bærere nærmer seg.
Og de fikk bruk for dem, for ekspedisjonen nedla 11 397 dyr. Det store antallet skyldtes at Roosevelt skulle skaffe det naturhistoriske museet Smithsonian minst ett eksemplar av alle Afrikas dyrearter.
Teltliv og luksus hørte med
Et varmt bad etter en lang og svett dag var bare noe av den luksusen som storviltjegerne nøt godt av underveis.
Jegerne elsket kveldene i teltleiren. Platespilleren løftet stemningen hvis deltakerne slapp opp for samtaleemner.
Telt med myke senger, middager tilberedt av en medbrakt kokk og røverhistorier fortalt over en drink i teltskyggen var viktige deler av en storviltjakt.
Fryktløse krigere sporet byttet
Enhver safari medbrakte en eller flere nandikrigere fra det vestligste Kenya. De var uovertrufne når det gjaldt å oppspore byttet, og var kjent for å bevare roen selv om et rasende dyr plutselig dukket opp.
Nandifolket var vant til å beskytte kveget sitt mot løver.
Kaldblodigheten ble testet i ung alder, for nandistammens menn måtte bevise sin styrke under løvejakt: En gruppe nandier omringet en løve, hvorpå den unge krigeren måtte knele foran den og tirre villdyret med skjoldet sitt.
Når løven angrep, avverget han med skjoldet sitt og plantet spydet dypt i dyret. Først deretter kastet de andre krigerne seg over løven og stakk den i hjel med spydene sine.
Theodore Roosevelt skjøt åtte elefanter i Afrika.
Kjendiser strømmet til Afrika
President Theodore Roosevelt var en av de mest kjente storviltjegerne som besøkte Afrika for å skyte elefanter. Men han var langt fra alene.
Berømtheter som Winston Churchill, Ernest Hemingway og mange flere var i tiår med på å kaste stjernestøv over jaktsafariene.
De skapte mote, og mange velhavende personer fulgte i sine idolers fotspor – bevæpnet med jaktgevær og en hær av innfødte bærere bak seg.
Biler utstyrt med gitre ga den nødvendige sikkerheten for at kameramannen turde å filme neshorn og flodhester på nært hold.
Kameramann foreviget jakten
Fra begynnelsen av 1910-tallet hyret steinrike storviltjegere ofte en kameramann for å filme eventyret deres.
Jaktscenene ble klippet sammen til en film slik at familie og venner kunne se hva jegeren hadde nedlagt i Afrika.
Jobben som kameramann var dog langt fra ufarlig.
Amerikanske Carl Akeley ble veltet overende av en rasende elefant, som deretter prøvde å knuse ham med pannen da kameramannen lå sprellende mellom dens støttenner.
Først da amerikaneren besvimte, mistet elefanten interessen. Akeley slapp på mirakuløst vis unna med en brukket nese og et åpent kinnbeinsbrudd.
Carl Akeley (1864-1926) ble også overfalt av en leopard. Det lyktes kameramannen å drepe den med bare nevene.
Afrika og ville dyr var som skapt for film
Helt fra kinoens barndom var safarifilm publikumsmagneter. I 1907 tok Nordisk Film opp “Løvejakten” på en øy i Roskildefjorden – en safarifilm om storviltjakt i Afrika.
To gamle hanløver fra et tysk zoo ble skutt under opptakene. Den kontroversielle filmen var verken den første eller den siste om jakt i Afrika.
“Hatari” var den 7. mest sette filmen i USA i 1962 – bare overgått av klassikere som “Lawrence of Arabia” og “Den lengste dagen”.
Publikum strømmet til kinoene for å se blodtørstige villdyr i duell med edle hvite jegere.
Sjangeren beholdt sin popularitet i nesten 100 år – John Wayne spilte i actionkomedien “Hatari” i 1962, og så sent som i 1990 hadde Clint Eastwood hovedrollen i “White Hunter Black Heart”.
Dyreaktivister protesterer i Washington etter at løven Cecil hadde falt for en jegers pil.
Jegere i motvind
Dyrevelferdsgrupper stilte allerede i begynnelsen av 1900-tallet spørsmål ved storviltjakt, men det tok over 50 år å vinne den brede befolkning for sin sak.
I 1960-årene begynte stadig flere å kritisere drapet på ville dyr for sportens skyld.
Jakt kostet millioner av elefanter livet på begynnelsen av 1900-tallet. Fra 1913 og fram til i dag har befolkningseksplosjon og mangelen på steder å gresse tatt livet av like mange.
Storviltjakt i mindre målestokk foregår fortsatt i Afrika, men de fleste jegere holder i dag langt lavere profil.
Da en amerikansk jeger i 2015 skjøt en ikonisk hvit løve i Zimbabwe, utløste det et verdensomspennende ramaskrik.
