En god safari kostet hundrevis av dyr livet

Jaktsafari ble arrangert over store deler av Afrika sør for Sahara, men kolonien Britisk Øst-Afrika tiltrakk seg mest oppmerksomhet.

Forfattere skrev romantiserende bøker om safari i Kenya, der edle hvite jegere duellerte mot blodtørstige ville dyr.

For det britiske kolonistyret ble jaktlisenser en lukrativ virksomhet på begynnelsen av 1900-tallet.

Samtidig bidro de tallrike hvite jegerne til å løse det myndighetene anså som et stort problem:

Hvis kolonienes villmark skulle forvandles til fruktbart jordbruksland, måtte Afrikas mange såkalte skadedyr utryddes så raskt som mulig.

Omgitt av afrikanske bærere, tjenestefolk, innfødte sporfinnere og en hvit ekspedisjonsleder dro den ene storviltjegeren etter den andre av gårde.

Med i lommen hadde han en britisk jaktlisens som ga storviltjegeren rett til å skyte hundrevis av dyr.

Elefantbørse ga jaktkamerat neseblod

Storviltjegerne hadde med seg en såkalt elefantbørse til å nedlegge elefanter og neshorn med.

I likhet med et haglgevær hadde våpenet to løp, men skjøt ikke med spredehagl. I stedet ble en kule med omtrent samme vekt som tre norske 20-kroninger skutt ut av de riflede løpene.

Da den nylig avgåtte amerikanske presidenten Theodore Roosevelt dro til Afrika i 1909, nedla han en stor hanelefant med en elefantbørse.

I sin bok om reisen skrev han: "Trykkbølgen fra den store riflen var ikke spesielt behagelig for mine reisefeller og ga Cunninghame neseblod”.

Forfulgte løven til hest

I Afrika kunne våghalser prøve krefter med såkalt lion running, der jegeren forfulgte løven til hest.

Ideelt sett ville en sjanse for skudd på ca. 50 meters avstand by seg underveis, men noen ganger gjemte løven seg i buskaset.

Jegeren kunne så ri tettere på og prøve å tirre løvens jaktinstinkt, og hvis dyret angrep, gjaldt det å ha en hurtig hest.

Jegerne fikk lisens til å plaffe løs

Storviltjegere kjøpte jaktlisens hos britiske myndigheter i Øst-Afrika. I 1909 kostet den 50 pund, ca. 44 000 nåtidskroner.

Den såkalte Sportsman's Game License ga kjøperen rett til å nedlegge hundrevis av dyr, for en ordentlig safari tok adskillige måneder.

Løver og leoparder ble betraktet som skadedyr som utgjorde en fare for koloniens bønder og deres kveg, så de burde skytes i ubegrenset antall.

For en rekke andre dyr hadde jegerne en kvote som de ikke måtte overskride.

Roosevelt dro på gigantisk safari

Mot slutten av sin politiske karriere begynte USAs president, Theodore Roosevelt, i 1907 å planlegge en storviltjakt av hittil ukjente dimensjoner.

Utsikten til å få besøk av den skyteglade Roosevelt fikk ifølge en avis-satire løver og giraffer til å tegne livsforsikringer.

Og de fikk bruk for dem, for ekspedisjonen nedla 11 397 dyr. Det store antallet skyldtes at Roosevelt skulle skaffe det naturhistoriske museet Smithsonian minst ett eksemplar av alle Afrikas dyrearter.

Teltliv og luksus hørte med

Et varmt bad etter en lang og svett dag var bare noe av den luksusen som storviltjegerne nøt godt av underveis.

Telt med myke senger, middager tilberedt av en medbrakt kokk og røverhistorier fortalt over en drink i teltskyggen var viktige deler av en storviltjakt.

Fryktløse krigere sporet byttet

Enhver safari medbrakte en eller flere nandikrigere fra det vestligste Kenya. De var uovertrufne når det gjaldt å oppspore byttet, og var kjent for å bevare roen selv om et rasende dyr plutselig dukket opp.

Kaldblodigheten ble testet i ung alder, for nandistammens menn måtte bevise sin styrke under løvejakt: En gruppe nandier omringet en løve, hvorpå den unge krigeren måtte knele foran den og tirre villdyret med skjoldet sitt.

Når løven angrep, avverget han med skjoldet sitt og plantet spydet dypt i dyret. Først deretter kastet de andre krigerne seg over løven og stakk den i hjel med spydene sine.

Kjendiser strømmet til Afrika

President Theodore Roosevelt var en av de mest kjente storviltjegerne som besøkte Afrika for å skyte elefanter. Men han var langt fra alene.

Berømtheter som Winston Churchill, Ernest Hemingway og mange flere var i tiår med på å kaste stjernestøv over jaktsafariene.

De skapte mote, og mange velhavende personer fulgte i sine idolers fotspor – bevæpnet med jaktgevær og en hær av innfødte bærere bak seg.

Kameramann foreviget jakten

Fra begynnelsen av 1910-tallet hyret steinrike storviltjegere ofte en kameramann for å filme eventyret deres.

Jaktscenene ble klippet sammen til en film slik at familie og venner kunne se hva jegeren hadde nedlagt i Afrika.

Jobben som kameramann var dog langt fra ufarlig.

Amerikanske Carl Akeley ble veltet overende av en rasende elefant, som deretter prøvde å knuse ham med pannen da kameramannen lå sprellende mellom dens støttenner.

Først da amerikaneren besvimte, mistet elefanten interessen. Akeley slapp på mirakuløst vis unna med en brukket nese og et åpent kinnbeinsbrudd.

Afrika og ville dyr var som skapt for film

Helt fra kinoens barndom var safarifilm publikumsmagneter. I 1907 tok Nordisk Film opp “Løvejakten” på en øy i Roskildefjorden – en safarifilm om storviltjakt i Afrika.

To gamle hanløver fra et tysk zoo ble skutt under opptakene. Den kontroversielle filmen var verken den første eller den siste om jakt i Afrika.

Publikum strømmet til kinoene for å se blodtørstige villdyr i duell med edle hvite jegere.

Sjangeren beholdt sin popularitet i nesten 100 år – John Wayne spilte i actionkomedien “Hatari” i 1962, og så sent som i 1990 hadde Clint Eastwood hovedrollen i “White Hunter Black Heart”.

Jegere i motvind

Dyrevelferdsgrupper stilte allerede i begynnelsen av 1900-tallet spørsmål ved storviltjakt, men det tok over 50 år å vinne den brede befolkning for sin sak.

I 1960-årene begynte stadig flere å kritisere drapet på ville dyr for sportens skyld.

Storviltjakt i mindre målestokk foregår fortsatt i Afrika, men de fleste jegere holder i dag langt lavere profil.

Da en amerikansk jeger i 2015 skjøt en ikonisk hvit løve i Zimbabwe, utløste det et verdensomspennende ramaskrik.