Etter massakre og menneskeofringer: Britene stjal Benins hellige statuer

Storbritannia ventet på slutten av 1800-tallet bare på en unnskyldning for å kaste seg over rikdommene i det afrikanske kongeriket Benin, som voktet over en uvurderlig skatt.

Storbritannia ventet på slutten av 1800-tallet bare på en unnskyldning for å kaste seg over rikdommene i det afrikanske kongeriket Benin, som voktet over en uvurderlig skatt.

British Museum Af, A79.13 & Shutterstock

Ralph Locke bøyer seg ned for å snøre støvlene mens karavanen snegler seg forbi i en lang rekke i den ufremkommelige jungelen.

Den 32 år gamle britiske embetsmannen er en del av en britisk ekspedisjon som i begynnelsen av januar 1897 kjemper seg gjennom jungelen i det afrikanske kongeriket Benin. Britene og deres innfødte bærere er på vei til landets hovedstad, Benin City. Her håper de å kunne forhandle frem en lukrativ avtale som vil gi dem tilgang til Benins viktigste ressurser – palmeolje og elfenben.

Mens Ralph Locke knytter skoene sine, runger lyden av geværskudd gjennom jungelen, og det får embetsmannen på beina.

«Plutselig brakte et skudd få meter fra oss, etterfulgt av salver langs hele karavanen.» Kaptein Alan Boisragons beskrivelse av edo-krigernes angrep.

Britene har trosset flere advarsler fra Benins konge – Ovonramwen – som gjennom utsendinger har latt dem få vite at de ikke er velkomne i hans rike.

Britene har ignorert advarslene. Hundrevis av kongens krigere har derfor ligget på lur i jungelens underskog med geværer og økser, og nå springer de opp og går til angrep. Etter få minutter er karavanens 300 mann slaktet ned eller sendt på flukt.

Som de eneste britiske overlevende klarer Ralph Locke og kaptein Alan Boisragon å rømme. Oppdraget har mislyktes totalt, men selv om Benin-krigerne har stoppet den britiske ekspedisjonen, er kampen mot de hvite langt fra over.

Kongeriket Benin er nå en del av Nigeria og har ikke noe å gjøre med staten som i dag kalles Benin.

© Artokoloro/Imageselect & Shutterstock

Benin blir et handelssentrum

Kongeriket Benin lå i den sørlige delen av dagens Nigeria nær Nigerelvens delta og må ikke forveksles med dagens stat Benin, som ligger vest for Nigeria. Rikets innbyggere var det såkalte edo-folket, som hadde levd i landet i mer enn 4000 år før britenes ankomst.

Ifølge historikere utviklet kongeriket seg fra mange små landsbyer og mikrostater, og selve hovedstaden Benin City kan dateres til 1170. I de påfølgende århundrene fikk landet en sentral kongemakt som hersket over regionens mange landsbyhøvdinger.

I denne perioden opplevde riket en kulturell og økonomisk oppblomstring. Kong Oguola, som regjerte i andre halvdel av 1200-tallet, etablerte for eksempel fellesskaper av metallarbeidere og messingstøpere som laget vakre kunstverker etter en helt spesiell håndverkstradisjon.

Benin City var inntil byens fall i 1897 fylt med bronse- og messingkunstverker, som bl.a. forestilte krigere.

© Daderot & Shutterstock

Kunsten tilhørte kongefamilien

Tusenvis av kunstverker utsmykket kongepalasset i Benin. Verkene fungerte som en katalog over edo-folkets historie og var samtidig et eksempel på en håndverkstradisjon som var forut for sin tid.

De såkalte Benin-bronsene kan dateres til 1200-tallet, da kongen av Benin, Oguola, startet en håndverkstradisjon med utgangspunkt i bronse og messing. Arbeidet ble utført etter strenge ordre fra kongen, som også eide de fleste metallstøperiene og kunstverkene.

Plakettene i messing avbilder scener fra fortellinger og myter. Her kan man se konger, soldater, prester, dyr, monstre, dverger og til og med portugisiske soldater i utrustning fra 1400-tallet. I de fleste avstøpningene trer figurene frem fra overflaten, noe som skaper en tredimensjonal effekt.

I likhet med plakettene er bronsestatuettene et uttrykk for enestående håndverkskunst og organisert produksjon. Stilarten kan minne om europeisk modernisme flere hundre år senere – for eksempel er ansiktene litt abstrakte med store nesebor og utstående øyne.

Mange av plakettene og statuene prydet kongens alter, og de fleste av dem befinner seg nå i British Museum.

Da portugiserne som de første europeere ankom Benin City i 1485, fant de et høyt utviklet samfunn som bød på gode handelsmuligheter. Benin City utviklet seg etter hvert til å bli et viktig handelssenter, og byen huset Vest-Afrikas største og finest dekorerte bygninger. Bananer, palmeolje og slaver ble i hovedstaden byttet mot gin, tobakk og våpen.

Ved siden av den økonomiske suksessen utviklet også Benins religion seg. I århundrer hadde edo-folket tilbedt og hedret sine forfedres ånder, men i løpet av 1600- til 1800-tallet gikk kongen fra å være en verdslig leder til en guddommelig skikkelse.

I sin nye rolle som ledende guddom hersket kongen over liv og død gjennom ritualer som involverte menneskeofringer av slaver og fanger.

Britene er sultne på palmeolje

På slutten av 1800-tallet var det ikke lenger portugiserne som var den dominerende europeiske makten i Afrika. Et stort område ved Nigerelven var da en del av et britisk protektorat med hovedsete i byen Old Calabar.

Etter avskaffelsen av slavehandelen i 1833 lette britene etter nye måter å tjene penger på i Vest-Afrika. Den industrielle revolusjonen hadde skapt et stort behov for palmeolje, som ble brukt som smøremiddel i industrielle maskiner og til produksjon av såpe.

For britene var Nigerdeltaet derfor av stor betydning fordi området var rikt på oljepalmer. Kontroll over regionen betydde kontroll over den viktige forsyningen av den dyrebare oljen som industrien hjemme i Storbritannia var sulten på.

Men britene hadde et problem. Kongen av Benin og herskeren over edo-folket, Ovonramwen, krevde store avgifter på salg av palmeolje.

«Hvit ekspedisjon til Benin tatt til fange og drept av innfødte.» Telegram sendt til London.

I London ble situasjonen ansett som uholdbar, og i 1892 sendte britene en delegasjon til Benin City. Gruppen ble ledet av visekonsul Henry Gallwey, som stolt vendte hjem med en underskrevet avtale: Ovonramwen hadde underkastet seg den britiske kronen.

Samtalen mellom Gallwey og kongen hadde imidlertid involvert tre språk og med bare tre delegater som vitner. Kongen hadde skrevet under med en X, og alt tyder på at han trodde det var snakk om en fredstraktat og ikke en underkastelse.

Kong Ovonramwen fortsatte derfor å innkreve høye avgifter, og i 1896 trådte offiseren Ralph Moore inn som ny generalkonsul. Moore var provosert av kongens likegyldighet til avtalen og argumenterte for å åpne landet med makt.

I august samme år reiste Moore imidlertid hjem på permisjon og overlot posten til den 33 år gamle visekonsulen James Robert Phillips. Etter bare tre uker i posten bestemte Phillips seg for å ta grep. Den 29. desember skrev han til Utenriksdepartementet at han hadde planlagt en ekspedisjon til Benin City.

I tillegg til tyveriene av de spektakulære kunstverkene fra Benin er det mange eksempler på europeiske forskere og antikvitetssamlere som har tatt uvurderlige kunstskatter med seg hjem.

© British Museum/Jastrow

Ambassadør falt for frise

Thomas Bruce var britisk ambassadør i det osmanske riket fra 1799 til 1803. Her ble han fascinert av marmorfrisen på Parthenon-tempelet i Athen, og han fikk lov til å sende den hjem til England, hvor British Museum kjøpte den i 1816.

© Sailko & Shutterstock

Trojas gull havnet i Russland

Den tyske arkeologen Heinrich Schliemann fant i 1873 en kiste med gull og kunstverker under sin utgravning av oldtidsbyen Troja i Anatolia. I 1945 stjal sovjetiske soldater skatten med hjem til Moskva.

© Hans Hillewaert

Rosettasteinen løste gåte

Under et felttog til Egypt i 1799 fant Napoleons menn en stein med inskripsjoner på tre språk som gjorde det mulig å tyde oldtidens hieroglyfer. Britene fikk senere tak i steinen, og den står i dag i British Museum i London.

© Salt Research

Tyrkere solgte gresk alter

Den tyske ingeniøren Carl Humann foretok i 1878 utgravninger ved den greske oldtidsbyen Pergamon, som lå i det osmanske riket. Her kjøpte han det spektakulære Pergamonalteret av tyrkerne, og alteret er i dag utstilt i Berlin.

© Philip Pikart

Nefertiti-byste kom til Berlin

Arkeologen Ludwig Borchardt fant i 1912 en byste av den egyptiske dronning Nefertiti ved oldtidsbyen al-Amarna. Tyskeren brakte funnet sitt med seg hjem, og siden 1923 har bysten stått i Det egyptiske museum i Berlin.

Ekspedisjonen mislykkes

Uten å vente på svar seilte Phillips på elven mot Benin City den 2. januar 1897. Med på ekspedisjonen var en håndfull britiske offiserer, en lege, handelsmenn, et marsjorkester og 250 innfødte.

Med i lasten hadde Phillips tatt med seg klær, kameraer, senger, mat og vann – i tillegg til stout, slik at europeerne ikke skulle tørste underveis. For ikke å provosere kongen hadde Phillips beordret at alle våpen skulle oppbevares ute av syne i medbrakte kister.

Den 3. januar gikk delegasjonen i land 25 km fra Benin City, men tidspunktet kunne knapt vært verre. Kong Ovonramwen var i ferd med å avholde en religiøs festival, og han var ikke i det gjestfrie hjørnet. Flere budbringere fra Benins hersker ba britene snu.

Til tross for advarslene beordret Phillips karavanen å fortsette kl. 7.30 neste morgen. De innfødte bar de tungt lastede kistene, og stien var så smal at de måtte gå én etter én – som perler på en snor.

«Plutselig brakte et skudd noen få meter fra oss, etterfulgt av salver langs hele karavanen», fortalte kaptein Alan Boisragon senere i memoarene sine.

En del av Benin Citys keiserlige helligdom – som var rikt utsmykket – ble avfotografert i 1891.

© Smithsonian National Museum of African Art

Boisragon trodde først det var en velkomstsalutt, men gråt og skrik fikk ham snart på andre tanker. Han prøvde å finne revolveren sin i en av kistene, men ble stoppet av Phillips, som utbrøt: «Ingen revolvere, mine herrer!»

Øyeblikk senere ble Phillips truffet av en kule og falt død til jorden.

Mens offiserene desperat prøvde å nå våpnene sine, flyktet de fleste av bærerne. Men bare noen få slapp unna, og jungelstien ble dekket av lik. Boisragon og Locke var de eneste britene som slapp unna edo-krigernes vrede ved å gjemme seg i bushen.

Såret av skudd vandret de i seks dager uten å innta annet enn kassavablader og duggdråper, før en gruppe vennligsinnede innfødte reddet dem. Den 10. januar tikket det inn et telegram i Det britiske utenriksdepartementet i London:

«Hvit ekspedisjon til Benin fanget og drept av innfødte.»

The Times skrev noen dager senere: «Massakre på britisk invasjon i Vest-Afrika.»

Overfall krever hevn

Slaktingen av Phillips’ menn skapte enormt sinne i London – og beretninger om edo-folkets menneskeofringer fikk bare harmen til å vokse. I parlamentet så politikerne en mulighet som både kunne sikre landets handelsinteresser i Nigerdeltaet og slukke befolkningens hevntørst.

Kontreadmiral Harry Rawson ble satt til å lede en flåte som fikk i oppgave å erobre Benin. Styrken utgjorde 11 skip og 1262 mann. Rawson hadde dessuten med seg 16 maskingeværer.

Rawson seilte opp Beninelven og gikk i land sørvest for Benin City 12. februar. Til tross for flere angrep fra edo-krigere i bushen beveget de britiske styrkene seg frem uten store tap, og seks dager senere nådde de Benin City. Her ble de møtt av to ofre for kongens menneskeofringer.

Etter seieren over edo-folket tok britene et fotografi i den flyktede kongens nedbrente palass.

© Reginald Kerr Granville (d.1912)

«De uheldige skapningene hadde fått armene bundet bak ryggen og blitt kuttet opp fra brystet og ned, slik at innvollene hang ut», beskrev generalkonsul Ralph Moore, som var med på ekspedisjonen. Moore fortalte videre:

«Soldatene stormet de siste 200 yards (ca. 180 m, red.) inn til byen, som ble erobret kl. 14.»

Byen var strødd med lik, og stanken var så uutholdelig at flere soldater besvimte. Da britene undersøkte offerplassene, fant de et veritabelt skattkammer av sirlig utsmykkede statuer og plaketter i bronse og messing, samt store mengder støttenner og bearbeidet elfenben. Kunstgjenstandene tok de med seg – byen brente de ned til grunnen.

Kongeriket Benin eksisterte ikke lenger. Kongen hadde flyktet før britenes ankomst, men i august samme år overga han seg. Ovonramwen ble sendt i eksil i Old Calabar, hvor han døde i 1914.

Benin-bronsene blir oppkjøpt

Nyhetene om kunstskattene soldatene hadde funnet i Benin City, spredte seg raskt blant museer og samlere. British Museum var den viktigste oppkjøperen, men mange museer kjøpte deler av skatten.

Siden sin uavhengighet i 1960 har Nigeria forsøkt å få de stjålne skattene hjem, men British Museum nekter fortsatt å utlevere sin imponerende samling.

Til gjengjeld har det amerikanske museet Smithsonian avlevert 39 bronsestatuer våren 2022, og 1. juli samme år overga en rekke tyske museer rettighetene til 1110 kunstverker til Nigeria. Størstedelen av edo-folkets kulturarv befinner seg imidlertid fortsatt i museer og i private samlinger utenfor Nigeria.

LES MER OM BENIN OG DEN STJÅLNE SKATTEN

  • Paddy Docherty: Blood and Bronze: The British Empire and the Sack of Benin, Hurst & Co., 2021
  • Barnaby Phillips: Loot: Britain and the Benin Bronzes, Oneworld, 2021
  • Alan Boisragon: The Benin Massacre, Methuen, 1897