Amerikanske og meksikanske soldater ble ofte liggende igjen uten skalp. Mange levde også mens de ble skalpert.

© AKG/Scanpix

Griske leiesoldater jaktet på indianerskalper

I 1849 ble den Texas-baserte leiesoldaten John Glanton hyret for å spore opp og likvidere en gruppe apasjeindianere. Glantons bande kastet seg ut i en veritabel voldsorgie, og da det ikke var flere indianere å oppdrive, gikk de i stedet løs på tilfeldige bønder.

23. mars 2018 av Sara Maria Glanowski

John Glanton og hans menn var på vei gjennom delstaten Sonora i Mexico for å innløse en betraktelig dusør da de gikk over streken. 

I bagasjen hadde banden 37 tørkede skalper fra apasjer som regjeringen hadde hyret dem til å drepe. Men selv om jegerne ville få utbetalt en klekkelig sum for hårtustene, var de ikke fornøyd.

Hodefangsten hadde slått feil over lang tid, og Glantons bande, der den unge amerikanske 

desertøren Samuel Chamberlain var med, hadde akkurat returnert fra nok en mislykket jakt. Ikke en eneste skalp hadde de tatt, og på toppen av det hele hadde banden mistet elleve menn.

Det skulle snart gå utover en liten gruppe meksikanske bønder som hadde slått leir i Sonoras tørre ørkengress – trolig drevet vekk fra landområdene sine av krigerske apasjer. 

Glanton så straks sitt snitt til å få kniven i et par ekstra skalper. Forkledd som apasjekrigere stormet han og banden leiren og slaktet brutalt ned tre meksikanske menn og fem kvinner. 

De nye skalpene havnet i sekken sammen med de andre – ingen kunne vel se forskjell på om skalpen stammet fra en apasjeindianer eller en meksikansk bonde, mente Glanton. 

En skalp var en skalp.

Det brutale overfallet på de meksikanske bøndene i 1849 skulle vise seg å bli innledningen på en årelang makaber nedslakting av ikke bare urbefolkningen, men også av meksikanske sivile, kvinner såvel som barn.

Indianerne gjør opprør

Glanton og hans menn hadde slått seg ned som skalpjegere i slutten av 1840-årene, da Sonoras guvernør José de Urrea hadde utlovd en dusør på 50 dollar per apasjeskalp. 

Fanget jegerne apasjenes høvding, Santana, fikk de i tillegg en bonus på tusen dollar.

Fiendskapet hadde sin bakgrunn i en konflikt mellom apasjeindianere og meksikanere som allerede hadde vart flere hundre år. 

Den hadde ført til at store deler av urbefolkningen var presset inn i lukkede reservater. 

Meksikanerne gjorde stort sett som de ville, og da regjeringen i 1831 reduserte apasjenes matrasjoner, ble det for mye. 

Urbefolkningen gikk til motangrep på den meksikanske befolkningen, og fra tilholdsstedene sine i fjellene i Arizona og New Mexico plyndret de landsbyer for husdyr og eiendeler.

Allerede i 1835 begynte delstatene Sonora og Chihuahua å utlove dusører for en apasjeskalp.

Den meksikanske regjeringen kom under ytterligere press da den i 1846 havnet i en væpnet konflikt med NordAmerika og senere måtte gi fra seg New Mexico, California og deler av det nordlige Mexico. 

Da krigen tok slutt i 1848, var den nordlige delen av staten Sonora på amerikanske hender, og den svekkede meksikanske regjeringen måtte ty til leiesoldater som John Glanton for å beskytte borgerne både mot indianere og fiendtlige amerikanere. 

Etter et voldelig overfall på Coloradas og gjentatte brudd på fredsavtalen, begynte apasjekrigerne å hevne seg, og i 1861 sluttet Mangas Coloradas seg til apasjene Geronimo og Cochise i kampen mot de amerikanske kolonistene.

© Bridgeman & Granger/Polfoto

Mistet sin elskede

Mens John Glanton skalperte meksikanske bønder for dusørens skyld, var han trolig drevet av et annet motiv når det kom til apasjeskalper. 

Ifølge ryktene hadde amerikaneren da han var helt ung møtt en ung jente som var alene etter at foreldre var drept av en stamme krigerske lipan-apasjer. 

Glanton ble forelsket og bygde en hytte ved bredden av Guadalupe-elven i Texas. Her skulle de to leve lykkelig sammen.

Det gjorde de også, helt til den dagen da nok en gruppe fiendtlige lipaner skalperte landsbyens eldre og barn, og bortførte de unge kvinnene, inkludert Glantons forlovede.

Mennene satte etter lipanstammen for å hevde seg, men mens de sloss med indianerne, ble resten av de kvinnelige fangene skalpert og drept med øks. 

Glanton ble aldri den samme igjen, sa folk. Han ble en outsider, forlot ofte landsbyen, og når han kom tilbake, hadde han som regel med seg ferske skalper som han hengte til tørk i hytten sin.

Senere søkte han selskap blant grenselandets lovløse for-brytere, og i kampene mot indianerne sa man at han opptrådte som en inkarnasjon av djevelen selv. 

Hadde det ikke vært for innsatsen hans i både indianerkrigene og den meksikansk-amerikanske krigen samt den dype sorgen som hadde rammet ham, ville han høyst sannsynlig blitt lynsjet. 

I stedet ble han tatt opp i Texas Rangers – et slags statlig politikorps – og nøt en viss respekt i de brede lag av befolkningen.

Blodig duell

Krigen mellom Mexico og apasjene var på langt nær like personlig for det unge bandemedlemmet Samuel Chamberlain. 

Tenåringen med de lyse krøllene og dunet på overleppen hadde forlatt Boston en kald desembermorgen i 1846, og med det gitt avkall på en lovende fremtid i den lokale kirken.

Første gang han stiftet bekjentskap med Glanton, var i en innrøykt saloon i San Antonio i Texas. Chamberlain hadde latt seg verve som soldat i den amerikanske hæren, og nøt nå en tiltrengt hvil. Tiden bedrev han med å lære seg poker. 

Ved et av nabobordene hadde en mann med blodskutte øyne og langt, svart hår nettopp kastet et glass sprit i hodet på en soldat fra den amerikanske hærens eliteenhet. 

Elitesoldaten trakk pistol, plasserte den på den svarthåredes panne og krevde en unnskyldning – og det litt brennkvikt. Mannen i enden av pistolløpet rikket seg ikke, men svarte rolig og behersket:

«Bommer du nå, kommer ikke John Glanton til å sikte til siden». 

Da det gikk opp for elitesoldaten at det var den beryktede og lovløse John Glanton som stirret opp på ham med det mørke blikket, spredte frykten seg i ansiktet på ham. 

Soldaten trykket på avtrekkeren, men bare fenghetten eksploderte. Fra sin plass i lokalet kunne Chamberlain se Glanton trekke kniven og skjære halsen over på soldaten. 

Deretter hoppet Glanton over bordet, plasserte foten på sin døende motstander, og spurte om det var andre i saloonen som ville slåss. Det var det ikke. 

Til gjengjeld ville de gjerne drikke med seierherren, og mens det ennå varme liket ble båret ut, og sagmugg ble strødd over blodpølen på gulvet, skålte gjestene med Glanton.

Den blodige scenen satte en støkk i Chamberlain, men han kunne likevel ikke la være å beundre den blodtørstige lovløse fra grenseområdet. 

Glanton var dreven med kniven og respektert for sine evner som skalpjeger. Når Glanton og hans menn hadde drept et offer, la de snittet slik at det høyre øret forble på skalpen. 

Det beviste at de ikke fusket med antall hoder.

Strid om grensedragningen mellom Mexico og Texas var årsaken til den meksikansk-amerikanske krigen. Den blodige konflikten krevde mange ofre på begge sider.

© Samuel Chamberlain

Salte tårer over spilte skalper

Det skulle imidlertid gå enda et par år før Chamberlain igjen hørte om den fryktede jegeren. 

I 1849 var den nå mer krigsvante unge mannen blitt bundet og lagt i håndjern som straff for at han nektet å følge ordre som soldat i den amerikanske hæren. 

Han hadde ofte en skissebok på seg, og i den malte han scener fra krigen og fra livet sitt. En av offiserene hadde straffet ham for at han stikk i strid med ordren hadde gitt seg til å tegne kirken San Xavier del Bac i Arizona. 

Mens Chamberlain sto alene og forsvarsløs i den stekende solen, kom en fremmed ham til unnsetning. Det var Tom Hitchcock, en av Glantons menn. 

Han minnet mest av alt om en villmann, hylte som en prærieulv og buldret i vei i endeløse monologer om Glanton og skalpjegerne hans.

Det tok ikke Chamberlain lang tid å bestemme seg for å flykte fra den amerikanske hæren, slå følge med sin redningsmann og slutte seg til den lovløse banden.

Da de to red av gårde gjennom det golde ørkenlandskapet, fikk de øye på en gruppe apasjer i det fjerne. 

Krigerne samlet seg i små grupper og kom ridende rett mot dem, med en stigende støvsky bak seg. 

Chamberlains første innskytelse var å flykte, men den mer erfarne Hitchcock brølte av begeistring,
så Chamberlain tok sikte med riflen og fyrte av. Skuddet traff en av krigerne, og han gikk rett i bakken.

Mens resten av indianerne snudde og stakk, forsøkte apasjekrigeren forgjeves å kalle til seg hesten, men dyret var som paralysert. I stedet slepte indianeren seg bort til et stup like ved og kastet seg i avgrunnen. Hitchcock gråt over tapet av skalpen.

«Den forbannede røde negeren gjorde det for å at vi ikke skulle få tak i håret hans», tordnet han.

Senere på dagen kom de frem til en hule i fjellene der Glanton og hans menn ofte holdt til. Her drakk de whisky og tilberedte kjøtt og bønner over det glødende bålet i leiren.

Så snart de var gått til ro for natten, begynte Chamberlain å tenke på den døde apasjen. Var det nå helt sikkert at krigeren bare hadde hatt fiendtlige hensikter? Tanken slapp ikke taket.

Samvittighetskvalene hans var bare en forsmak på det som skulle komme. Da han hadde forlatt fødebyen på østkysten, var presten blitt så skuffet at han hadde kalt Chamberlain verre enn djevelen selv. 

Men akkurat hvor diabolsk den unge mannens liv skulle bli, hadde nok ikke presten kunnet forestille seg i sine mørkeste fantasier.

Slo skalpjeger i bakken

Dagen etter møtte Chamberlain og Hitchcock endelig Glanton og mennene hans på en elvebredd i skyggen av bomullsplantene, like ved grensen til Mexico. Det var omtrent førti mann i leiren, noen sov, andre spilte kort, satt og pusset våpnene sine eller striglet hestene. 

En gjeng villmenn og banditter, tenkte Chamberlain, og stakk hånden frem for å hilse på Glanton. Men i stedet for å ta imot hånden kløp Glanton ham i nesen, vred den rundt og brølte av latter. 

Av ren refleks kjørte Chamberlain knyttneven midt i fjeset på Glanton så han gikk rett i bakken. Deretter hoppet han opp på hesten og trakk revolveren, men før han rakk å skyte, hadde han en lasso rundt kroppen, ble trukket langs bakken og bundet til et tre. 

Skalpjegernes leder reiste seg fra gresset, og med blodet dryppende fra ansiktet stavret han mot Chamberlain, som så på ham med rolig blikk, selv om han i sitt stille sinn ba for sitt liv. 

I et helt minutt stirret Glanton, mens han presset det kalde pistolløpet mot pannen på Chamberlain. Plutselig rakte Glanton ham hånden og sa med varme i stemmen:

«Du består. Du treffer som et eselspark». Med det var Chamberlain offisielt innlemmet i banden.

Glantons bande besto av menn fra Sonora, av cherokee- og delawareindianere, fransk-canadiere, texanere, irer, en afroamerikaner samt én enkelt comancheindianer.

© Granger/Polfoto

Kurs mot El Dorado

Chamberlain og hans nye kumpaner dro nå fra stat til stat og herjet vilt. Helt til den blodige dagen i 1849, da de møtte på bøndene fra Sonora, og Glanton ikke lenger brydde seg om å skille mellom indianere og meksikanere.

Hevnen kom kort tid etter, da bøndene vendte mannsterke tilbake og gikk til angrep. Under kampen ble mange av skalpjegerne såret, og de bestemte seg nå for å dra mot nord og New Mexico for å lete etter gull i det sagnomsuste El Dorado. 

På vei gjennom Arizona skalperte de uskyldige bønder, leverte skalpene til myndighetene, hevdet at de tilhørte fiendtlige apasjekrigere, og innkasserte dusøren.

Glantons bande nådde aldri noe El Dorado, men la i stedet en ny plan for å realisere drømmene om rikdom. 

Sør for Phoenix hadde lokale yuma-indianere bygd en ferge seks-sju kilometer fra stedet der elvene Gila og Colorado møtes. Fergen var god butikk, ettersom den fraktet håpefulle gullgruvearbeidere til California.

Banden erobret fergen fra yuma-indianerne, og drev resten av stammen på flukt. I tillegg gikk de i gang med å bygge et fort som skulle være en base for forsvaret av de nyervervede områdene.

Da indianerne krevde fergen sin tilbake, truet Glanton med å storme landsbyen deres og drepe samtlige av dem hvis ikke de forsynte ham og hans menn med mat. 

Så gikk yumaene omsider til angrep, men det kom de ingen vei med. Glanton og banden hans skjøt fire av dem med kaldt blod og skalperte dem etterpå – mest av gammel vane.

Reddet av Guds hånd

I tiden som fulgte var det en risikabel affære å krysse Colorado-elva. Som de nye kongene av fergen nølte ikke banden med å drepe verken meksikanske eller amerikanske passasjerer for å tømme lommene deres for penger og andre eiendeler. 

Men fire av medlemmene i banden hadde begynt å tvile på hele opplegget, og la så smått planer om å stikke av fra sjefen. Chamberlain var en av dem.

Kort tid etter red de fire bort i all stillhet. På nøyaktig samme tidspunkt vendte yuma-stammens menn tilbake. Best som den vesle utbrytergruppen var på vei gjennom bomullsmarkene, så de indianerne komme etter Glanton.

«Det er Guds hånd», sa en av Chamberlains følgesvenner, og løftet sombreroen mot himmelen: «Mot ørkenen, California og gull», sa han.

Den beryktede skalpjegeren John Glanton endte sine dager ved elven sammen med resten av mennene sine. De led alle samme skjebne som de i årevis hadde påført andre: Yumaene etterlot dem som skalperte lik.

De fire bandemedlemmene som hadde sluppet unna, krysset mer enn 200 kilometer ørken før de endelig nådde Los Angeles. 

Chamberlain slo seg ned i California i noen år, før han seilte tilbake til Boston, skrev sine memoarer, og levde som en helt vanlig mann, med offentlig embete, kone og tre barn.

Les mer

Samuel Chamberlain: My confession: Recollections of a Rogue, Texas State Historical Assn., 1997. William B. Griffen: Utmost Good Faith: Patterns of Apache-Mexican Hostilities in Northern Chihuahua Border Warfare, 1821-1848, University. 

Kanskje du er interessert i