Gurkha-soldater: Britenes barske elitesoldater

Noen dager tidligere har britene oppdaget et lite platå bare 60 meter under det nepalesiske fortet. Via en liten, bratt fjellvei slepte elefanter kanoner opp til platået, mens pionertropper gravde skyttergraver og gjorde klar stormstiger.

Nå står 2700 britiske, irske og indiske soldater klar til angrep. Planen er at artilleriet skal skyte hull i festningsmuren, og så skal troppene storme fortet.

Med britenes overlegne styrke kan angrepet umulig slå feil. Generalmajoren setter hælene i hesten og inspiserer kanonstillingene.

Alt er som det skal være, og han gir signal om å starte beskytningen. I halvannen time braker kanonkulene hissig gjennom luften, men bare få treffer selve murverket.

Gillespie blir utålmodig. Han er kjent for sine evner på slagmarken, men også beryktet for sin hang til kvinner og sprit.

I det siste har det også kommet påstander om bigami. Han kan trenge en ærefull seier.

Tross advarsler fra sine nærmeste offiserer gir han ordre om storming klokken åtte – to timer før planlagt. Det blir fatalt, for selv om de er færre enn britene, har de omringede gurkhaene på ingen måte tenkt å gi opp.

Fjellbønder var enestående kriger

Slaget om Kalanga i 1814 var et av de første i krigen mellom det britiske Ostindiske kompani, som representerte Storbritannia, og Gurkha-riket i Nepal.

Gurkhaene var med sine 16 000 soldater i sterkt undertall overfor britenes rundt 42 000. De britiske soldatene var dessuten utstyrt med datidens beste rifler og uhyggelig effektive kanoner.

Før krigen omtalte den garvede generalmajor David Ochterlony gurkhaene som «en gjeng dårlig bevæpnede og udisiplinerte barbarer» som britene kunne slå i styrkeforholdet én til tre.

Men de seierssikre britiske generalene måtte snart innse at de stolte, smidige og senete gurkhaene var de mest utholdende og effektive krigerne Storbritannia noen gang hadde møtt.

Gurkhaene kom fra Gorkha-distriktet i det som i dag er Nepal. Befolkningen, som opprinnelig var av mongolsk avstamning, levde som gjetere i høylandet ved foten av Himalaya-fjellene.

På begynnelsen av 1500-tallet flyktet rajputene – en berømt indisk krigerkaste – til Gorkha, på flukt fra de muslimske mogulene. Rajputene, som var hinduer, giftet seg med kvinnene i distriktet, og resultatet ble en hardfør blanding av mongolsk­ og nordindisk blod.

I 1742 begynte Gorkhas nye hersker Narayan Shah på erobringen av resten av Nepal, som ble innlemmet helt i gurkhaenes rike i 1769. På samme tid begynte britene erobringen av India. Narayan Shah var imponert over britenes suksess og skapte en disiplinert hær etter europeisk forbilde. I motsetning til den britiske hæren, som var basert på kollektiv disiplin, var gurkhaenes sterkeste våpen fortsatt den enkelte soldats utholdenhet og mot.

Det var med denne hæren de senere gurkha-kongene innledet nye erobringer i grenseområdet mellom Nepal og India.

Dermed var en konfrontasjon mellom de to maktene uunngåelig. I 1814 fikk britene nok. Fire divisjoner ble sendt for å gi gurkhaene en leksjon i europeisk krigseffektivitet:

«Jeg har de største forventninger om en briljant og rask avslutning av krigen», skrev lederen for de britiske styrkene, Francis Rawdon-Hastings.

Britene ble slaktet

Det første store slaget sto 31. oktober 1814 nordvest i Nepal, der generalmajor Gillespie og hans rundt 4000 indiske og britiske soldaters fremmarsj ble stanset ved det vesle Kalanga-fortet. Gurkhahæren besto bare av 650 soldater, hvorav en del var kvinner og barn.

«Enhver soldat drevet av kjølig, veloverveid tapperhet vil alltid ha en fordel overfor vilt og hodeløst mot», skrev Gillespie til sine offiserer.

Etter halvannen times bombardement av fortet ga den utålmodige briten infanteriet sitt ordre om å gå til angrep, selv om en del av styrken hans ennå ikke var på plass. På generalmajorens signal stormet rundt 800 mann frem mot fortet.

Forrest red de irske dragonene fulgt av infanteri og pionertropper med stiger. Så snart dragonene nådde frem til fortets murer, vrimlet gurkhaene ut, bevæpnet med sine karakteristiske krumme kniver – kukri. De smidige gurkhaene greide å vike unna britenes bajonetter og beskyttet seg effektivt mot sablene med skjoldene sine:

«Det var håpløst. Vi kunne verken komme over, forbi eller under det forbannede skjoldet», skrev en av dragonene senere.

Gurkhaene førte den uhyggelig skarpe kukrien nedenfra og opp og spjæret både menn og hester. Etter få minutter lå 58 dragoner såret og fire døde på bakken, og gurkhaene trakk seg lynraskt tilbake til fortet. Herfra begynte de å overøse angriperne med geværer, piler og stein.

De britiske infanteristene hadde nå nådd frem, men kunne ikke komme nært nok innpå fortet til å sette opp stormstigene.

I stedet måtte troppene søke dekning for gurkhaenes konstante regn av kuler og piler.

I mellomtiden hadde nesten alle Gillespies tropper nådd frem. Den innledende fiaskoen hadde gjort Gillespie rasende, så nå satte han hele styrken inn i et siste forsøk på å knuse gurkhaenes forsvar. En av hans menn hadde oppdaget en liten, tilsynelatende ubeskyttet port i den nordvestlige siden av fortet.

I ly av røyken fra en rekke brennende hytter foran fortet snek en tropp britiske soldater seg bort til porten. Men da de kom frem, var den plutselig borte.

Gurkha-generalen Balbhadra Kunwar hadde gjennomskuet britenes plan og i all hast fått blokkert åpningen med påler og store steiner.

I midten pekte en kanonmunning direkte ut mot den britiske troppen. Sju soldater forsvant i en sky av blod og kroppsdeler da kanonen spydde ut sin dødbringende ladning.

I samme øyeblikk stormet gurkhaene ut fra de andre portene i fortet og kastet seg over de overrumplede britene. Mange flyktet i vill panikk.

Noen få britiske soldater insisterte på å fortsette kampen. Med adjutanten sin, Frederick Young, hakk i hæl styrtet Gillespie frem med hevet sabel.

Et skudd i brystet satte imidlertid en bråstopp for britens stormangrep. Gillespie døde like etter i armene på Frederick Young. Slaget var tapt. Foran fortet lå 35 briter drept, blant dem fem offiserer.

Nederlag ødela britiske planer

Selv om tapstallet ved Kalanga-fortet var begrenset, kom nederlaget som et sjokk på britene. De hadde satset på en rask og knusende seier, som ikke bare gjorde slutt på trusselen fra gurkhaene, men også viste de opprørske provinsene i India at britene var allmektige.

I stedet så det nå ut som om verdens sterkeste imperium ikke engang kunne slå en håpløst undertallig fjellstamme fra Nepal. Britene hadde ikke noe valg, de var nødt til å fortsette offensiven – og vinne.

De neste ukene ble det sendt flere kanoner og soldater til Kalanga-fortet for å nedkjempe den standhaftige gurkha- styrken. I timevis ble fortet beskutt, men selv når en mur ble sprengt åpen, kunne ikke britene trenge inn.

Gurkhaene gravde i all hast grøfter bak hullet og plantet spisse påler i bunnen.

Etter en måneds kamper lå fortet stort sett bare i ruiner. Gjennombruddet kom først da britene lokaliserte og stengte kilden som førte vann inn til fortet.

Når vannet tok slutt, måtte gurkhaene gi opp, og om morgenen 30. november 1814 trengte britene inn i fortet. Her ble de møtt av en voldsom stank. Gårdsplassen var dekket av flere lag med døde og sårede.

Fra haugene hørtes overlevende som stønnet av smerte og tørst.

«Noen av stakkarene hadde ligget der med sine brukne lemmer i tre dager. En ung kvinne med et brukket bein lå viklet inn i de døde, og ettersom hun ikke kunne bevege seg, åpnet hun bare munnen for å få vann, med en desperasjon jeg aldri vil glemme», skrev soldaten Henry Sherwood.

Avhørene av de overlevende avslørte at general Balbhadra og de av hans gurkhaer som fortsatt kunne kjempe, natten før hadde sneket seg ut av fortet da de innså at det ikke kunne forsvares når vannet tok slutt.

I alt hadde kampene ved Kalanga kostet britene 763 døde og sårede, herav 31 offiserer, mens gurkhaene hadde mistet 520 soldater. Selv om britene hadde betalt dyrt for seieren, måtte de beundre gurkhaene for deres store mot og ikke minst kampstil:

«Jeg vet ikke hvordan andre opplevde gurkhaene, men vi opplevde ingen brutalitet overfor sårede eller fanger, ingen forgiftede piler eller brønner. De var ikke drevet av hatefull hevngjerrighet, men kjempet mot oss i en fair kamp som menn», skrev offiseren James Fraser hjem til foreldrene sine.

Skremmende krumkniver

Slaget om Kalanga var et varsel om hva som lå i vente for britene: Utilgjengelige festninger som ikke kunne inntas ved stormangrep, men bare med langvarige bombardementer og beleiring. Det viste seg snart at gurkhaene ikke bare mestret forsvar, men også angrep.

I desember 1814 nådde en britisk fortropp på 360 mann frem til fortet Parsa i høylandet sør for Nepals hovedstad Kathmandu.

Styrkens leder, kaptein Henry Sibley, konstaterte snart at fortet var forlatt, men at gurkhaene stadig var i området. Kapteinen bestemte seg for å slå leir ved en elv omgitt av tett jungel.

Selv om fienden befant seg i nærheten, unnlot Sibley å befeste leiren, men han sørget for at alle mann bar våpen mens han selv feiret nyttår i teltet sitt.

Like før daggry 1. januar åpnet jungelen seg, og ut strømmet gurkha-soldater og elefanter med geværskyttere på ryggen. De britene som prøvde å forsvare leiren, greide ikke å treffe noen i den tette jungelen.

Til gjengjeld ble mange selv offer for fiendens kuler. De overlevende dannet en sirkel og kjempet rygg mot rygg i en time før de måtte flykte over elven. Tilbake lå 121 av deres døde kamerater – blant dem Henry Sibley.

Dyrekjøpte feiltakelser som Gillespies og Sibleys lærte engelskmennene at gurkhaene var farligst i nærkamp, særlig når de hadde mulighet for å bruke kukri-kniven, som spredte død og lemlestelse blant fienden. En av de beste beskrivelsene av hvor effektiv kniven kunne være, kommer fra presten Wood, som på slutten av 1800-tallet skrev ned sine erindringer fra reisene i Nepal.

Ifølge Wood skyldtes knivens effektivitet mer eierens evner enn hans styrke:

«Derfor kan en gurkha som ikke er stort større enn en guttunge, skjære en svær motstander i stykker før sistnevnte får sukk for seg».

Av samme årsak flyktet britenes indiske soldater igjen og igjen når gurkhaene kom stormende med knivene sine. Det fikk den britiske generalmajoren Ochterlony erfare da styrkene hans få dager før Sibleys nederlag ved Parsa holdt på med å plassere tungt artilleri på høydene nær et annet fort kalt Mangu.

Like før soloppgang åpnet fortets porter seg plutselig, og under kampropet «Ayo Gurkhali!» – «Gurkhaene er her!» stormet nærmere 2500 krigere med skjold og kniver oppover høyden mot britenes stillinger.

Bare synet var nok til at mange av de indiske soldatene mistet motet, og mange la på flukt. Britene hadde imidlertid en fordel: De kunne beskyte de fremrykkende krigerne ovenfra.

Gurkhaene falt som fluer i kuleregnet like raskt som de kom innenfor rekkevidde av de britiske geværene. Men hver gang én falt, hoppet en annen frem og fylte tomrommet.

Først etter tre timer trakk gurkhaene seg tilbake, men måtte la 150 døde bli igjen. Britene på sin side hadde mistet ni mann. Det var deres første klare seier.

Kanoner tvang gurkhaene tilbake

Etter hvert som krigen skred frem, lærte britene å utnytte sine styrker maksimalt. Gurkhaene var skremmende sterke i nærkamp, men de hadde bare få kanoner og derfor vansker med å forsvare seg mot artilleri.

Britene satset derfor på en langsom, men effektiv utmattelsestaktikk. Hver gang de ble stoppet ved et av gurkhaenes fort, som gjerne lå høyt i terrenget, brukte britene uker på å anlegge veier opp til nærmeste bakketopp.

Veiene var nødvendige for å få slept så mange tunge kanoner som mulig opp på skuddhold, før britene uhindret kunne bombardere den innestengte fienden i dagevis.

Gurkhaene lot seg imidlertid ikke slå så lett. De var eksperter på forsvarsverker og kunne på bare noen timer bygge meterhøye palisader av bambus fra jungelen.

Vanligvis anla de to rekker av palisader halvannen meter fra hverandre og fylte mellomrommet med stein. Britene ble flere ganger bremset av bambuspalisader, blant annet da de ville innta fortet Jaithak, som var beskyttet av hele­ tre palisadevegger.

Etter heftig bombardement greide britene å rive den forreste palisaden, men de torde ikke storme stillingen før de hadde ødelagt de to andre også. Om natten tok de en pause i beskytningen for å flytte kanonene nærmere målet neste dag. Da morgenen kom, oppdaget britene at gurkhaene allerede hadde bygd opp igjen den raserte palisaden.

Døde offiserer ble levert tilbake

Kampene ved Jaithak-fortet endte med at britene ga opp. I stedet forflyttet de seg forbi festningen for å angripe det langt viktigere Malaun-fortet som ble forsvart av Bakhti Thapa – en av gurkhaenes mest berømte generaler. Under kampene viste gurkhaene en ny side av seg selv som økte britenes respekt for sine utholdende fiender enda mer.

Under et slag nær Malaun-fortet i april 1815 ble den britiske offiseren Charles Showers drept. Da hans menn dagen etter ville hente liket, lå det på en seng av blad og var dekket av fint tøy – en respektfull gest fra gurkhaenes side. Noen dager senere ledet general Thapa 2000 gurkhaer i et selvutslettende angrep på en av kanonstillingene som daglig beskjøt fortet:

«Igjen og igjen angrep de med en uforferdethet uten sammenligning og forsøkte med sine sabler å hogge seg inn på våre kanoner», skrev løytnant Robert Ross i et brev hjem.

Under angrepet ble en fjerdedel av gurkhaene drept, blant dem Bhakti Thapa, som visste at angrepet var så godt som håpløst, og derfor hadde tatt avskjed med sine to koner.

Den britiske generalmajoren David Ochterlony sørget for at liket av gurkha-generalen ble svøpt i sjal og levert tilbake.

Om kvelden kunne britene fra høyden se Bhakti Thapas likbål. Hans to sørgende enker kastet seg på bålet for å brenne sammen med sin avdøde mann.

Gurkhaene gikk i britisk tjeneste

De neste månedene mistet gurkhaene fortene sine i tur og orden, og 2. desember 1815 måtte de erkjenne nederlaget og underskrive en fredsavtale. De slagne gurkha-troppene fikk til gjengjeld lov til å trekke seg tilbake til Nepals hovedstad Kathmandu.

Uenighet om fredsbetingelsene fikk imidlertid snart krigen til å blusse opp igjen. Først da generalmajor Ochterlony i mars 1816 rykket frem mot Kathmandu med over 20 000 mann, overga gurkhaene seg endelig.

Overgivelsen betydde ikke at gurkhaene og britene var ferdige med hverandre. Begge parter hadde lært å respektere hverandre på slagmarken, og allerede i januar 1815 – nesten ett år før krigen var slutt – hadde generalmajor Ochterlony opprettet fire gurkha-bataljoner med tusen mann hver.

Soldatene ble rekruttert blant de mange tusen gurkhaene britene hadde tatt til fange. Frederick Young, som hadde holdt generalmajor Gillespie i armene da han ble drept ved Kalanga-fortet i 1814, fikk kommandoen over en av bataljonene, The Simoor Rifles. Den eksisterer fortsatt.