Hodejegere gikk til motangrep på de spanske erobrerne

Guvernør får slukket gulltørsten

Indianerne river resten av klærne av guvernøren slik at han blir stående helt naken. Så binder de ham på hender og føtter mens de ler, håner og slår ham. Samtidig setter noen av de andre opp en smeltedigel på guvernørens gårdsplass. Her begynner de å varme opp alt gullet som guvernøren har gitt indianerne ordre om å levere fra seg.

«Da gullet var smeltet, åpnet de guvernørens munn med en beinbit, og sa at de ville se om han for en gangs skyld kunne få nok gull», skrev Velasco. «De helte gullet i ham litt etter litt, mens de tvang det ned med et bein, og da tarmene brast av torturen, steg latteren til et brøl»

Etter henrettelsen gjennomsøker indianerne Logroño på jakt etter overlevende. Bare unge kvinner tar de med seg, for de kan indianerne bruke som slaver.
Resten henretter de, før de setter fyr på husene.

Ifølge fader Velasco etterlater indianerne omtrent 12 000 døde. Så drar de videre til neste oppgjør med de spanske kolonistene.

Inkaene ble jaget på flukt

Før spanjolene inntok amazonasjungelen på jakt etter gull og sølv, levde jívaro-indianerne isolert fra omverdenen blant buktende elver og frådende stryk.

Krigføring mot nabostammer spilte en sentral rolle i kulturen, og fiendens avhogde og krympede hode – tsantsa – ble brukt i religiøse seremonier.

Mot vest grenset landet deres til inkaenes Peru, og kort tid før spanjolene i 1527 gikk i land på kysten i det som i dag er Ecuador, prøvde inkakongen Huayna Capac å invadere jívaroenes land.

Men supermaktens konge møtte så stor motstand i Amazonasjungelen at han måtte bestikke jívaroene med kostbare gaver for ikke å bli drept.

Ikke lenge etter – i 1532 – ble inkakongens rike invadert av spanske conquistadorer. Først og fremst jaktet spanjolene på Sør-Amerikas edelmetaller, som de sendte hjem til kongen.

Verken hodejegere eller ufremkommelig natur skulle hindre dem i å få tak i kontinentets rikdommer.

I 1549 ble kaptein Hernando de Benavente derfor en av de første som dro inn i jívaroenes land for å finne gull. Ekspedisjonen fulgte elva Rio Upano dypt inn i regnskogen. Alle hadde stor tro på ekspedisjonens plan, som gikk ut på at Hernando de Benavente skulle grunnlegge en by som kunne være utgangspunkt for gull-utvinningen. Men Benavente måtte gi opp planene sine.

Jungelen var for vanskelig å trenge gjennom, og de innfødte var særdeles fiendtlig innstilt overfor ekspedisjonen, som ble angrepet igjen og igjen.

Kort etter sendte spanjolene likevel en ny ekspedisjon inn i området. Den besto av både kolonister og indianere fra Peru, som fikk etablert kontakt med jívaroene.

Snart begynte kolonistene også å handle med de innfødte, og ikke minst kom utvinningen av gull i gang. Faktisk fantes det så mye gull i jívaroenes land at kolonistene i 1552 grunnla to helt nye byer i jungelen, Logroño og Sevilla del Oro – Det gylne Sevilla.

Etter hvert ble de spanske kravene imidlertid helt uakseptable for jívaro-indianerne: Ikke nok med at de måtte gi gullet til guvernøren og den spanske kongen. De måtte også arbeide i gruvene og underkaste seg de spanske koloniherrene som simple slaver.

Jívaroene var så avgjort ikke vant til å bli kommandert rundt, og protesterte heftig mot det. I 1582 skrev den spanske kolonisten Juan Aldrete for eksempel om hodejegerindianerne:

«De er et svært krigersk folk. De har drept et stort antall spanske, og dreper hver dag». Ifølge Juan Aldrete hadde kolonistene plikt til å ignorere faren på grunn av de store gullforekomstene.

Indianerne reiser seg i opprør

Da spanjolene i 1599 nok en gang krevde store mengder gullstøv til feiringen av kong Filip 3., begynte jívaroene å organisere seg.

I dypeste hemmelighet samlet høvding Quirruba de forskjellige jívaro-stammene under seg, og la en plan for hvordan de skulle ta innersvingen på kolonistene:

På nøyaktig samme tidspunkt skulle de slå til mot spanjolene og utrydde dem. Selv ville høvding Quirruba innta Logroño, der han visste at den spanske guvernøren kom til å befinne seg den aktuelle dagen. To av hans betrodde krigere skulle samtidig innta hovedbyen Sevilla del Oro og den mindre Huamboya.

I alt var de mer enn 20 000 kampklare indianere. Jívaroenes angrep på Logroño forløp helt som planlagt. Men snart fikk høvding Quirruba opplysninger om at verken Sevilla del Oro eller Huamboya var blitt angrepet.

Noen av de andre indianerstammene som hadde sluttet seg til opprørerne, hadde stukket av. Derfor måtte Quirruba selv dra mot Sevilla del Oro for å fullføre jobben. Samtidig hadde ryktet om angrepet på Logroño nådd spanjolene i Sevilla del Oro. I panikk forsøkte de å forberede seg på indianernes neste trekk.

Men innbyggerne var ikke vant med krig, og hadde ikke brukt våpnene sine siden de kom til byen. De manglet ammunisjon, og ble stadig mer desperate.

I all hast forskanset spanjolene seg i byen. Med ryktet om de blodtørstige jívaroene i bakhodet holdt de seg våkne natten gjennom.

Jívaroene angriper igjen

Dagen etter at jívaroene slaktet ned Logroños innbyggere, sto de i utkanten av Sevilla del Oro. De løp rett mot vollene, og enset knapt spanjolenes geværkuler, som bare ble fyrt av i spredte byger på grunn av mangelen på ammunisjon.

«Hele dagen fulgte det ene rasende angrepet etter det andre, helt til de klarte å trenge gjennom forsvaret og innta nesten hele byen», skrev Velasco om angrepet på Sevilla del Oro.

«Massakren fortsatte på gater og åpne plasser, helt til natten kom. Da satte barbarene fyr på byen, før de trakk seg tilbake». Bare en fjerdedel av de til sammen 25 000 innbyggerne i Sevilla del Oro overlevde massakren.

Spanjolene hadde lidd et avgjørende nederlag i sitt forsøk på å underlegge seg jívaroenes land. De fleste fryktet at indianerne ville angripe igjen. Det var bare noen få innbyggere som hadde overlevd massakren. De fleste av dem var eldre og barn. Ikke lenge etter begynte kolonien å gå i oppløsning, og etter noen få år hadde de fleste europeere igjen forlatt jívaroenes land.

Hodejegerne isolerte seg

Fra 1599 og frem til midten av 1800-tallet var det ingen kontakt mellom jívaroene og omverdenen.

Massakren i 1599 sementerte, særlig blant spanjolene, jívaroenes ry som blodtørstige, krigerske hodejegere. Det var om å gjøre å holde seg lengst mulig unna, til tross for at landet visstnok bugnet av gull og rikdommer.

Blant jívaroene later det derimot ikke til at massakren har hatt stor betydning. Dette ifølge senere antropologiske undersøkelser. Ingen av de muntlig overleverte historiene i stammen kan spores tilbake til slaget mot spanjolene i 1599.

Midt på 1800-tallet begynte omverdenen så smått å komme i kontakt med hodejegerne igjen. Jívaroene byttet varer som salt og griser mot macheter og andre redskaper av stål.

Samtidig hadde jívaroene også noe annet som skulle vise seg å ha stor interesse for de hvite handelsmennene: skrumphoder fra jívaroenes fiender som de hadde tatt i kamp. Hodene ble brukt i religiøse seremonier.

Kort etter at det igjen var etablert kontakt, dukket nye hvite kolonier opp, og etter hvert endret jívaroene levesett, og begynte å leve av skog- og jordbruk.