Hvordan skal vi dele Afrika mellom oss? Det var det store spørsmålet da Europas kolonimakter møttes til konferanse i Berlin 15. november 1884.
Til da hadde europeerne først og fremst bygget handelsstasjoner langs Afrikas kyster for å handle med de innfødte, men nå vendte kolonistene blikket mot de enorme rikdommene i Afrikas indre.
En av deltakerne, Frankrike, forlot Berlin-konferansen med løfter om betydelige besittelser på det enorme kontinentet.
Blant Frankrikes potensielle nye kolonier var Niger, og noen år etter konferansen sendte franskmennene flere ekspedisjoner til Afrika for å gjøre krav på området.
Ekspedisjonene ble "skjemmet av grusomheter" og "ble beryktet" for å plyndre, voldta og drepe sivile mens franskmennene la Niger under seg.
I 1922 ble landet offisielt en koloni i Fransk Vest-Afrika.
Niger lå perfekt til
En viktig faktor bak Frankrikes kolonisering var jakten på råvarer til landets voksende industri.
Dessverre for franskmennene hadde Niger ikke mange naturressurser, men landet var rikt på jordnøtter og viste seg senere å ha rikelig med uran.
Det Niger ikke hadde av råvarer, hadde kolonien til gjengjeld av strategisk betydning. Landet ga adgang til en av Afrikas største elver, Niger-elven, noe som ga franskmennene kontroll over en av Vest-Afrikas viktigste transportårer.
Dessuten gjorde Nigers geografiske beliggenhet at franskmennene kunne kontrollere handelsrutene gjennom Sahara, og hindre andre europeiske kolonimakter i å få fotfeste i området.
Niger fikk omsider selvstendighet i 1960, men har siden vært plaget av fattigdom, tørke og borgerkrig.
Uavhengigheten ble startskuddet for kaos
Etter flere tiår med fransk styre fikk Niger endelig sin uavhengighet i 1960. Denne historiske milepælen skulle bli starten på en tid med utvikling og velstand, men i stedet endte Niger opp som et av verdens fattigste og mest underutviklede land.
1960: Nigers uavhengighet
- august 1960 ble Niger selvstendig, og Hamani Diori ble landets første president. Hans tid ved makten var preget av et nært forhold til Frankrike og ettpartisystem. Selv om Diori skapte politisk stabilitet, ble han også kritisert for å stå i spissen for et korrupt, autoritært og udemokratisk regime.
1974: Militærkupp mot Diori
Hamani Dioris regime falt i april 1974 etter et militærkupp ledet av oberst Seyni Kountché. Kuppet ble utløst av Dioris manglende evne til å håndtere en dyp økonomisk krise og en alvorlig tørke som hadde rammet landet. Kountché styrte Niger med hard hånd frem til sin død i 1987.
1990-tallet: Tuareg-oppstanden
På 1990-tallet ble Niger preget av et væpnet opprør ledet av tuaregfolket nord i landet. Tuaregene følte seg forsømt og tilsidesatt av myndighetene og krevde større selvstyre. Etter årelange kamper ble det inngått en fredsavtale i 1995, men sporadiske konflikter fortsatte de neste tiårene.
2010: Militærkupp og demokratisk overgang
I februar 2010 ble Niger rystet av enda et militærkupp etter at president Mamadou Tandja forsøkte å endre grunnloven for å forlenge sin tid ved makten. Militærjuntaen som overtok makten, lovet en rask overgang til demokrati, og ved valget i 2011 ble Mahamadou Issoufou valgt til president.
2023: Enda et kupp
- juli 2023 griper presidentgarden makten og avsetter den demokratisk valgte presidenten Mohamed Bazoum etter anklager om landsforræderi. Kuppet vekker stor bekymring i Vesten fordi det kan svekke kampen mot religiøs terror i Vest-Afrika og bidra til å åpne store migrantruter til EU.
