Kristne misjonærer forbød huladans på Hawaii
Da de kristne kolonistene kom til Hawaii-øyene, ble de dypt sjokkert. De lokale gikk halvnakne, hadde flere koner, dyrket mange guder og danset på høyst løssluppent vis.
Misjonærer på Hawaii påbød lokalbefolkningen å dekke seg til etter vestlig skikk.
Hiram Bingham vet ikke riktig hvor han skal feste blikket. Fra skipet sitt Thaddeus kan han, fru Bingham og resten av misjonærene fra New England se en gruppe små kanoer nærme seg gjennom det blå vannet.
Riktig nok har den vesle gruppen kristne hørt ryktene om de innfødte på Hawaii. Men synet av de halvnakne menneskene i kanoene blir nesten for mye for dem.
21 uker tidligere, 23. oktober 1819, forlot misjonærene Boston i USA for å spre Guds ord. Og nå, så nær målet, virker oppgaven med å hjelpe disse hedningene nesten uoverkommelig. «Noen av oss måtte snu oss bort fra synet, med tårer i øynene.
Andre, med sterkere nerver, så ikke bort, men virket som de holdt på å utbryte: Kan dette være mennesker? Kan slike vesener bli siviliserte? Kan de bli kristne?» skriver Hiram Bingham i sine erindringer.
«Ja», svarer han så. Den 50 år gamle protestanten har en urokkelig tro på Gud. Og en like sterk tro på at han er kalt til å frelse de nesten nakne lokale fra å brenne i helvete.
Men Bingham har en stor utfordring i vente. Hvis oppdraget hans skal lykkes, må han få en slutt på den lokale – og i hans øyne dypt umoralske – huladansen.
Gamle tabuer er forkastet
Like før misjonærenes ankomst har voldsomme forandringer rystet øyboerne. Kongen er død, og hans yndlingskone, dronning Kaahumanu, har overbevist sin unge nevø om at de to skal herske sammen.
Det er tradisjon at når en konge dør, så oppheves hawaiiske tabuer, en form for lover kalt «kapu».
De sier blant annet at kvinner har lavere rang, at de ikke får spise sammen med menn, og ikke kan innta svinekjøtt, bananer og kokosnøtter.
Det er meningen at de nye herskerne skal innføre de sedvanlige tabuene igjen, men Kaahumanu har andre planer.
Sammen med sin medhersker, nevøen Kamehameha 2., går hun i gang med å ødelegge øyas gamle templer og guddommer.
Misjonærene kunne ikke ønsket seg en bedre velkomst: Mange av de lokale føler seg forvirret og fortapt, og Kaahumanu ser kristendommen som en kjærkommen mulighet til å innføre en ny religion som gjør henne bedre i stand til å styre folket sitt.
Kort etter misjonærenes ankomst kler hun seg i mer tekkelige, vestlige gevanter, og erklærer at hun vil bli døpt.
Tradisjonelle huladansere gikk med bastskjørt og pyntet seg med blomster. Armbånd av hundetenner eller hvalknokler ble brukt for å få raslende lydeffekter.
Kristne erobrere
Den vesle flokken misjonærer på Hawaii er del av en verdenomspennende bevegelse. Vestlige kristne, blant dem briter, nederlendere og amerikanere, misjonerer i alle verdenshjørner – fra De karibiske øyer til Afrika og India.
Men ønsket om å redde verdens vantro sjeler fra fortapelse er langt fra misjonærenes eneste motiv – de opererer også som kolonister. De mest drevne sikrer landene sine de beste handelsrutene til Østens rikdommer, og kanskje, på sikt, det største imperiet. Hvis menn som Bingham kan overtale befolkningen på Hawaii til å adoptere vestlige skikker som kristendom og kapitalisme, er kolonistene på god vei.
Hulaen blir forbudt
Men Bingham står overfor en nesten umulig oppgave. De lokale har ikke noe skriftspråk, men bruker ritualer som hulaen til å fortelle øyas og folkets gamle historier og sagn.
Hendene spiller en stor rolle i dansen, og gjennom bevegelse ærer de naturen og gudene. De bruker også hula-dansen til å hylle de kongelige og hjelpe de døde inn i den neste verden, så for øyboerne er det ikke aktuelt å slutte med dansen til fordel for de fremmedes ukjente gud.
Selv om Kaahumanu og Kamehameha 2.s har tatt vel imot Bingham og følge, er huladansene derfor fortsatt til stor irritasjon for misjonærene.
I 1821, ett år etter at de kom til Hawaii, må Bingham til sin store sorg slå fast i dagboken at i stedet for å benytte kirkene hans folk har bygd på øya, foretrekker de lokale heller å «kaste bort tiden på hulaen, en syndig sang og dans som er skapt for å fremkalle uanstendighet».
Lyden av trommer og sang – «det første man hører om morgenen» – holder på å drive ham til vanvidd.
I 1830 har Bingham omsider fått overtalt dronning Kaahumanu. Hun forbyr folket sitt å danse den tradisjonsrike hulaen.
Men loven er bare i kraft i to år – Kaahumanu dør i 1832, like etter at hun har byttet navn til det mer britiskklingende Elizabeth.
Danserne går under jorden
Nå sitter Kamehameha 2. alene på tronen. Han bekjenner seg til protestantismen, men er samtidig glad i å drikke rom og i sine mange koner – en skikk som faller misjonærene tungt for brystet.
Han har derfor ikke tenkt å forby alle gamle skikker med det første.
Frem til Kaahumanus død har folket praktisert huladansen i det skjulte. Nå tør de igjen å svinge hofter og hender offentlig, til tross for misjonærenes protester. Men bare en kort periode. I 1851 tvinger nye offentlige restriksjoner igjen huladanserne under jorden.
Dansere må ha spesialtillatelse, og hulaen kan bare utføres på Oahu-øya, der den blir populær blant turistene.
De nye, strengere reglene skyldes blant annet at Hawaiis evangeliske organisasjon mangler arbeidere på øyenes store sukkerplantasjer, som er eid av amerikanske og europeiske kolonister.
Tilflytterne har nemlig hatt med nye sykdommer, og mangelen på arbeidskraft er et stort problem:
I 1778 utgjør lokalbefolkningen vel 300 000 – mot slutten av 1800-tallet har blant annet meslinger og lepra redusert tallet til 50 000. De lokale får derfor ikke kaste bort tiden på hula.
Først i 1874, fem år etter at Bingham er gravlagt hjemme i Connecticut i USA, blir hulaen gjeninnført.
Det er den nye kong Kalakaua, kjent som «den livsglade monark», som på den måten fører øyene tilbake til røttene.