Lettlivede damer skulle befolke Australia

Hverdagen i London var en kamp

De 226 kvinnene som i juli 1789 la ut fra England med kurs for Australia, tilhørte Londons absolutte underklasse og var vant til å måtte slåss for å overleve.

De fleste av dem hadde levd fra hånd til munn uten å vite hvor pengene til neste måltid eller nattens losji skulle komme fra, og eneste mulighet var ofte kriminalitet.

Nasking i butikker, overfall og ran eller kreativt bedrageri hørte til kvinnenes repertoar, og de kombinerte gjerne prostitusjon med tyveri, for de ofte sterkt berusede og hjelpeløse kundene var lette ofre.

En av disse kriminelle kvinnene var 19-åringen Rachel Hoddy – en prostituert som helst holdt til i St. James Park, med herrene fra de fine boligstrøkene i nærheten som stamkunder. Natt til 17. juni 1788 tok Rachel en kunde med seg hjem.

Da han våknet, var klærne hans borte og han selv naken og innelåst på Hoddys leide værelse.

Kundens fine klær hadde hun i all hast pantsatt for å skaffe penger til husleien, men hun kunne spart seg anstrengelsen. To uker senere ble Hoddy arrestert og kastet i Newgate-fengselet.

Byens fengsler var overfylte

Kvinneavdelingen i Newgate, som lå like ved rettsbygningen Old Bailey midt i London, var i sin tid bygd for 70 innsatte. I desember 1788 var det stuet inn hele 151.

Verken sanitærforholdene eller matrasjonene ble tilpasset alle de nye innsatte, og forholdene i Newgate var ufyselige, umenneskelige og nærmest livsfarlige.

I den harde vinteren sultet og frøs fangene. Fukten rant nedover veggene og samlet seg på steingolvet, der fangene sov i dammer av vann og urin fra overfylte nattpotter.

Lus, lopper og andre kryp hadde gode tider, og under de trange forholdene fikk smittsomme sykdommer raskt grep. Denne vinteren herjet en tyfusepidemi i fengselet.

Slik hadde det vært hver vinter de siste årene, uten at myndighetene hadde vist særlig bekymring, men dette året var fengselet så overfylt at embetsmenn og rettskafne borgere fryktet at sykdommen skulle spre seg til befolkningen utenfor murene. Ryktet om et fangeopprør ulmet.

Noe måtte gjøres.

De siste årene hadde landsforvisning vært løsningen. I løpet av 65 år var 50 000 kriminelle blitt sendt til de amerikanske koloniene, der de gjorde nytte som arbeidere på markene i Maryland, New England og Virginia.

Med tapet av koloniene i 1783 hadde Storbritannia mistet en grei måte å bli kvitt kriminelle. Britene ville i stedet forsøke å sende dem til Australia, men da den første lasten med fanger ankom i 1788, gikk det langt fra som planlagt.

Få dager etter at de var kommet frem, ble kolonien rammet av en storm. Sykdom og sult herjet i leiren.

Mangel på kvinner bidro til håpløshet og ustabilitet, og seksuelle overgrep mot de få kvinnelige kolonistene og lokalbefolkningen vakte frykt og sinne.

I avmakt sendte Arthur Phillips, guvernøren for kolonien som nå het New South Wales, et brev hjem til britiske myndigheter.

Brevet ankom i mars 1789 med det første skipet som vendte tilbake fra kolonien, og her ba Phillips innstendig om hjelp. Matvarer, faglærte menn og gifteklare kvinner var det han trengte.

Forespørselen ga myndighetene i London en anledning til å slå to fluer i én smekk. Nå kunne de både få tynnet ut i de overfylte fengslene og samtidig skaffe kolonistene kvinnelig selskap.

De gikk straks i gang med å velge ut livskraftige kvinnelige innsatte i fruktbar alder – blant dem Rachel Hoddy. Kvinnene ble rodd ut til skipet Lady Juliana, en 400-tonns bark som lå for anker på Themsen.

Instruksen til kapteinen var klar: «De uheldige kvinnene om bord på Lady Juliana er nå i Deres tjeneste.

Når de går i land, skal De legge til rette for ekteskapelige forbindelser mellom dem som er ugifte, et tiltak som må og skal lede til en forbedring av deres moral, og som er uomgjengelig for å sikre fred og lykke i bosetningen», skrev innenriksminister William Grenville før avgang.

Sjømennene var gode verter

Kvinnene visste godt at de trolig aldri kom til å se hjemlandet igjen. Noen var forvist på livstid, men selv de med en kortere dom ville neppe kunne betale en hjemreise.

Mens skipet ble klargjort, tok de fleste kvinnene situasjonen med ro. Men for en skotsk jente ble tanken på et liv i det fremmede for mye.

«Hun satt i det samme hjørnet fra morgen til kveld. Jeg prøvde å trøste henne, men hun hørte meg ikke, eller hun svarte bare med sukk og tårer.

Hvis jeg snakket om Skottland, vred hun hendene og hulket så jeg trodde hjertet skulle briste. Til slutt gikk hun i graven, ikke av sykdom, men fordi hjertet hennes var knust», beretter John Nicol, skipets stuert, som senere skrev sine erindringer.

Den ulykkelige jentas plass om bord ble straks overtatt av en annen, og snart var skipet klar til å lette anker.

For å unngå fangeflukt ble kvinnene sperret inne før avgang. Men så snart Lady Juliana var ute i åpen sjø, ble lukene åpnet.

I motsetning til andre fanger – og sjøfolk i sin alminnelighet – ble Australias kommende koner og mødre tatt godt vare på.

De fikk god mat, og bortsett fra lett arbeid med å sy skjorter som skulle selges i kolonien, hadde de ingen plikter om bord. Underveis sørget en lege for å se til kvinnene, og for noen var forvisningen kort og godt en lettelse.

En av kvinnene fortalte John Nicol at «vi blir ikke dårlig behandlet eller lever på nåde og barmhjertighet fra enhver slubbert vi møter, slik vi gjorde før. Forvisning er en velsignelse for oss. Har vi ikke levd som forviste allerede, og det til og med i vårt eget land?»

Også for mannskapet fulgte det fordeler med den uvanlige lasten. «Da vi vel var kommet langt til havs, tok hver sjømann en kone blant fangene. De var ikke kresne», kunne stuerten berette.

Dette gjaldt også Nicol selv. Sarah Whitelam, en 18 år gammel tyv med en forkjærlighet for silkestoffer, stjal Nicols hjerte i det øyeblikk hun satte sin fot på Lady Julianas dekk.

«Hun var så god og liketil som noen», skrev stuerten senere om kvinnen som under reisen fødte ham en sønn.

Ingen vet hvilke følelser Whitelam og de andre kvinnene hadde for sjømennene, men flere av forholdene besto etter ankomsten til Australia.

Én ting er sikkert, kvinnene hadde håndgripelige fordeler av å pleie omgang med mannskapet.

I tillegg til en skikkelig køye å sove i fikk skipskonene også både bedre mat og noe som minnet om et privatliv om bord på det stappfulle skipet.

Bordelldrift reddet liv

Også de kvinnene som ikke falt i sjømennenes smak, visste å gjøre det beste ut av situasjonen.

Ideen kom trolig fra Elizabeth Barnsley, som hadde tiltrukket seg alles oppmerksomhet da hun etter avreisen kastet den brune linkjolen som fangene måtte gå med og i stedet tok på seg sine egne elegante klær.

John Nicols erindringer forteller respektfullt om Barnsley, som riktig nok var dømt som butikktyv, men ikke en helt «vanlig» tyv. Hun gikk utelukkende etter luksusvarer.

Med dyre antrekk og store håndbevegelser fikk hun ekspeditører til å bukke og skrape for seg.

Så snart de snudde ryggen til henne, stappet hun de dyre stoffene inn under klærne eller ned i vesken – et triks hun kom unna med helt til hun en dag ble tatt med 15 meter av det fineste musselinstoff viklet om livet.

Pågangsmotet hadde Barnsley beholdt, og da Lady Juliana på vei mot Australia anløp Santa Cruz på Tenerife, fikk hun kvinnene om bord med på å gjøre Lady Juliana om til et bordell.

«Vi forhindret ikke folkene i land i å gå om bord i løpet av dagen. Kapteinene og sjøfolkene avla oss mange besøk», forteller John Nicol om forretningen, som åpenbart foregikk med mannskapets viten og velsignelse.

Opptrinnet gjentok seg da skipet la til ved Kapp Verde-øyene og i Rio de Janeiro, og bordelldriften viste seg å være god butikk for kvinnene.

De fikk råd til å kjøpe frisk frukt og grønnsaker, og noen av dem la til og med til side penger til det fremtidige livet i kolonien.

Tilfeller av skjørbuk og andre av seilskutetidens store sykdommer ble derfor knekt i starten, og bare fire kvinner døde underveis – et uhyre lavt tall for en så lang fangetransport.

Da Lady Juliana ankom Australia 3. juni 1790 etter nesten et års seilas, var kvinnene – prøvelsene tatt i betraktning – i god form.

Kolonien var derimot i ferd med å gå under av sult og håpløshet, og de nyankomne fikk en kjølig mottagelse.

«Det var uhyre nedslående å oppdage en så unødvendig last som 222 kvinner, og ikke en last fylt med proviant», skrev David Collins syrlig.

Han var sekretær for koloniens guvernør. Men Collins' holdning viste seg å være kortsynt. Lady Juliana hadde med nok mat til å redde kolonistene fra sulten helt til tre andre skip anløp 18 dager senere.

Lady Julianas menneskelige last hadde en beroligende effekt på livet i kolonien, og dessuten kunne kvinnene hjelpe til med arbeidet. Mange giftet seg og stiftet familie, og med tiden ble kolonien stabil.

Fremgangen trakk flere briter til New South Wales, og snart vokste det vesle samfunnet seg stort og sterkt.

Blant de kvinnene som var med på å øke folketallet og dermed ble det moderne Australias formødre, var Rachel Hoddy. Ifølge arkivene ble hun mor til seks barn.

Den fargerike Elizabeth Barnsley, som alltid visste å utnytte en situasjon til sin fordel, etablerte seg som koloniens jordmor, og var med på å ta imot de første generasjonene av australiere med europeiske aner.