Rhodesias blodige fødsel

Cecil Rhodes ankommer Kappkolonien mens store deler av det sørlige Afrika fortsatt er på de innfødtes hender. Men det vil den britiske imperialisten gjøre om på.

Cecil Rhodes ankommer Kappkolonien mens store deler av det sørlige Afrika fortsatt er på de innfødtes hender. Men det vil den britiske imperialisten gjøre om på.

Polfoto/Corbis

De britiske vaktpostene stirrer ut i den mørke sørafrikanske natten. Alle er skjerpet. De vet at ndebelestammen ofte angriper klokken fire om morgenen.

Vognene er stilt opp i en sirkel, i en såkalt vognborg. Her venter 650 britiske soldater. De tusen afrikanske hjelperne deres befinner seg i en egen leir like ved.

To av de lokale hjelperne forlater leiren og går ut i bushen for å gjøre sitt fornødne. Da de ikke vender tilbake, går en tredje ut for å lete etter dem. Han har bare såvidt kommet inn i buskaset før en ndebelekriger slår ham ned. I dødsøyeblikket rekker han imidlertid å fyre av et rifleskudd.

Skuddet flerrer den stille natten, og ndebelenes øverstkommanderende, Mtshane, gremmer seg. Nå er planen om et overraskelsesangrep spolert.

Britene er i beredskap, og de nye Maxim-maskingeværene deres sender et par salver ut i mørket.

«Vi briter er verdens fremste rase. Jo mer av verden vi bebor, desto bedre for menneskeheten.» Cecil Rhodes

Så bryter helvete løs. 5000 ndebelekrigere strømmer hujende ut av bushen. Maxim-geværene hamrer løs igjen og meier ned alt foran seg.

De fleste ndebelene er bevæpnet med spyd, mens vel en tredjedel har gevær. Krigerne er imidlertid dårlig trent i å bruke skytevåpen, og sikter stort sett for høyt.

Angrepene blir slått tilbake igjen og igjen, og etter 30 minutter har Mtshane mistet 600 mann. Den resterende delen av hæren flykter tilbake i bushen. Britenes styrke er intakt.

De har mistet 60 innfødte hjelpere og én soldat. En uke senere, 1. november 1893, angriper ndebelene igjen. Målbevisst stormer de frem mot de britiske maskingeværene.

Journalisten Vere Stent beskriver krigernes angrep som «et av de mest storslåtte eksempler på mot som Afrika noensinne har sett».

Når det er mulig, søker ndebelenes geværskyttere dekning bak store steiner. Derfra de fyrer løs til de selv blir truffet. Etter en time ligger 800 drepte ndebeler på bredden av Bembesi-elven.

Britene har bare mistet tre mann, mens sju er såret. Ndebelehøvdingen Lobengulas mest hardføre styrker er desimert og på flukt. Hovedstaden Bulawayo ligger åpen for britene.

De to slagene ved Bembesi-elven knekker ndebelene, og 18. juli 1894 overtar britene offisielt makten over territoriet deres. De hvite nybyggerne strømmer inn over grensene og etablerer landbruk, gullgruver og småbyer.

Pionerene gir det nye landet navnet Rhodesia, for å hedre mannen som hadde gjort det hele mulig: Cecil John Rhodes.

Hele verden skulle være britisk

Rhodes ble født i England 5. juli 1853. Hele barndommen kjempet han med tuberkulose, og da sykdommen utviklet seg til å bli livstruende, ble han sendt til den britiske Kappkolonien i det sørlige Afrika, der klimaet var tørrere.

Rhodes var bare 16 år da han flyttet inn på en farm som storebroren eide. Der arbeidet han i en periode.

To år senere søkte Rhodes lenger inn i landet, og investerte sammen med en forretningspartner i brødrene De Beers farm. Rhodes var overbevist om at den harde, blålige jorden skjulte naturrikdommer – og ganske
riktig, diamantene formelig veltet frem.

Allerede som 20-åring skrev Rhodes sitt første testamente, der han donerte sin nyervervede rikdom til den britiske utenriksministeren. Pengene skulle brukes til å sikre det britiske imperiets fortsatte utvidelse.

Ikke alle var begeistret for Cecil Rhodes' imperialistiske ambisjoner. Denne karikaturtegningen er fra bladet «Punch» i 1892.

© Bridgeman

Rhodes hadde viet livet sitt til en eneste sak: Han ønsket et Afrika som var britisk hele veien fra Kairo i nord til Kappkolonien i sør, og han uttalte seg i det vide og brede om de nye koloniene han håpet å grunnlegge.

«Jeg gjør gjeldende at vi briter er verdens fremste rase, og jo mer av verden vi bebor, desto bedre er det for menneskeheten», sa han blant annet.

Ndebelene ble lurt

Den britiske ekspansjonen nord for Kappkolonien ble innledet ni år før ndebelene kjempet sitt skjebneslag. I 1884 trengte britene inn i Bechuanaland – dagens Botswana – som ble britisk protektorat året etter.

Mens dette skjedde, arbeidet den unge Cecil Rhodes seg opp og frem i diamantindustrien. Han kjøpte opp den konkurrerende Kimberleygruven bit for bit, og i 1888 hadde han kontroll med 90 prosent av det globale diamantmarkedet.

Dermed kunne han stort sett selv styre tilbudet og holde prisene på et svært høyt nivå. Neste skritt var å overbevise de andre aksjonærene i det nyopprettede De Beers Mining Company om at overskuddet skulle brukes på å bygge jernbaner inn i det ukjente Matabeleland og Mashonaland, der selskapet skulle etablere nye gruver.

«Vi må finne nytt land der vi kan skaffe råvarer og samtidig utnytte de innfødtes billige slavearbeidskraft» Cecil Rhodes

Diskusjonene blant eierne endte alltid med at de andre ga etter for Rhodes' standhaftighet og talegaver.

En av dem, Barney Barnato, uttrykte det på denne måten: «Det verste ved Rhodes er at når du har vært sammen med ham i en halv time, er du ikke bare enig med ham, du har også begynt å tro at du alltid har delt hans oppfatning».

Da han hadde fått viljen sin, sendte Rhodes en av medarbeiderne sine, John Moffat, nordover for å forhandle en konsesjonsavtale med ndebele-høvdingen Lobengula.

Moffat overbeviste ham om at både portugisere og boere truet Matabelelands grenser, og at området derfor var nødt til å komme under britisk beskyttelse

Samtidig lovet han at det maksimalt kom til å være ti hvite gruvearbeidere i Matabeleland om gangen. Løftet ble imidlertid utelatt på papiret, kalt Rudd-konsesjonen, som analfabeten Lobengula tillitsfullt satte tegnet sitt på.

Britene brøt løftet sitt etter kun kort tid, og snart strømmet hvite nybyggere inn over Matabelelands genser. Lobengula prøvde å få avtalen annullert, men både parlamentet i Kappkolonien og den britiske regjeringen i London ignorerte ham.

I 1889 ga regjeringen på toppen av alt Rhodes et frihetsbrev som sikret hans Britiske Sør-Afrika-kompani (BSAC) enerett på råstoffutvinning i Matabeleland, og kontrollen med alt land fra Limpopo-elven til de store sjøene
i Sentral-Afrika.

Sommeren 1890 dro 500 britiske pionerer gjennom Matabeleland og videre inn i Mashonaland. De forserte 650 kilometer med bush før de holdt hestene an 11. september og grunnla byen Salisbury.

Nybyggerne dro inn i Rhodesia i overdekkede vogner. Vognene ble plassert i en sirkel, som et slags fort, når pionerene slo leir for natten. Dette bildet er tatt utenfor Bulawayo.

© Polfoto/Topfoto

Snart vokste det frem britiske småsamfunn flere steder i Mashonaland – til Rhodes' store tilfredshet.

I 1890 opplevde 37 år gamle Cecil Rhodes en stor triumf, da han ble valgt til statsminister i Kappkolonien. Han fikk straks vedtatt lover som kom gruveindustrien, og dermed ham selv, til gode.

Rhodes tok også initiativ til en formell atskillelse av svarte og hvite, en tidlig apartheid, som skulle gjelde frem til de svarte «hadde utviklet et høyere nivå av sivilisasjon». For som han sa: «Hvis du virkelig elsker de innfødte, må du gjøre dem verdige til det landet de bor i. Og du gjør dem ikke verdige ved å la dem sitte og sløve».

Briter kjempet til siste patron

Britenes tilstedeværelse i det nye landet førte raskt til gnisninger. Mashonaland hadde lenge vært en vasallstat under ndebelehøvdingen Lobengulas overherredømme, men i 1893 nektet en høvding i Mashonaland å betale skatt til Lobengula fordi han mente at han nå hørte under de hvite nybyggernes lov.

Lobengula sendte straks et par tusen krigere ut for å få ham på andre tanker. «Kvinner ble spiddet og sprettet opp, menn og barn gjort til skyteskiver eller stekt levende. Ingenting, ikke engang en hund, slapp unna der de passerte», berettet barotse-høvdingen Lewanika.

VIDEO – Se afrikanske krigere angripe britene:

Ndebelekrigerne krevde å få utlevert alle shonaene som arbeidet for britene på åkrene og i gruvene, men nybyggerne nektet kategorisk. De ville ikke utlevere noen til en ren nedslakting – og dessuten kunne de ikke unnvære den billige arbeidskraften sin.

Situasjonen var så tilspisset som den kunne få blitt. Det fløt lik av shonaer overalt, landsbyer ble brent ned, og alt kveg stjålet – også britenes.

Rhodes' høyre hånd og militære leder, Leander Starr Jameson, forlangte at ndebelene omgående leverte de hvites husdyr tilbake og trakk seg ut av Mashonaland.

Ndebelene ga en lang marsj i kravet, og det ble klart at enten måtte ndebelene nedkjempes, eller så måtte de hvite nybyggerne gi opp bosetningene sine og dra tilbake til Kappkolonien.

Den ene parten måtte knuses

Jameson begynte å rekruttere soldater, og to måneder senere dro militærkolonnene av gårde. Høvding Lobengula ønsket ikke krig. Han hadde riktig nok en enorm hær på nesten 100 000 mann, men vannkopper herjet blant dem.

Hver dag døde hundre krigere av sykdommen. Derfor var britene kommet langt inn i Matabeleland før høvdingen kunne få organisert et motangrep. Maxim-maskingeværene gjorde underverker i de to slagene ved Bembesi-
elven, og 4. november 1893 inntok britene Bulawayo.

Deretter startet jakten på Lobengula. En måned senere var han nesten innhentet, men så gikk det galt for britene.

Britene kjempet klokt. De forskanset seg i vognborgene sine, stilte opp maskingeværene og gikk til angrep på afrikanerne.

© Polfoto/Topfoto

Ndebelene fryktet de hvites heksekraft

De afrikanske krigerne var modige, men de skjønte ikke hvordan moderne våpen virket. Britene måtte ha overnaturlige krefter!

Ndebelenes overtro ble en enorm ulempe for dem under kampene mot britene. For eksempel hadde krigshøvding Mtshana planlagt et lydløst angrep mot britenes vognborg ved Bembesi-elven om kvelden klokken halv elleve, da månen var i senit.

Men angrepet ble utsatt til om morgenen. Det skyldtes utelukkende det faktum at britene fyrte av tre nødraketter for å markere posisjonen for de allierte Bechuana-styrkene som var på vei.

I stedet fikk rakettene en helt annen effekt. Ndebelene var overbevist om at britene banket stjerner ut av himmelen med heksekraft, og nå fryktet de at de hvite skulle ta månen med på kjøpet, slik at angrepet ville komme til å foregå i totalt mørke.

Slagene ved Bembesi-elven var også ndebelenes første møte med kanoner, og de innbilte seg at hver gang en granat slo ned, sprang det små hvite menn med rifler ut av eksplosjonen. Derfor skjøt krigerne alltid vilt mot granatnedslagene.

Etter den første nedslaktingen ved Bembesi var selv de modigste krigerne blitt så redde for de hvites våpen at det var nesten umulig å drive dem i kamp igjen.

Det klarte de først da medisinmannen garanterte at gudene ville gjøre de hvite mennenes patroner til vann og granatene til egg. Den garantien druknet i britisk maskingeværild.

En patrulje på vel 30 mann var alene i spissen for hæren, og slo en kveld leir ved bredden av elven Shangani.

Britene valgte feil bredd, for i løpet av natten steg vannstanden i elven uventet på grunn av et regnskyll. Til slutt var den umulig å krysse. Patruljen var avskåret fra hovedstyrken, og tidlig om morgenen gikk ndebelene til angrep. En av de deltagende krigerne, Mhahlo, har senere fortalt historien:

«Vi omringet dem, og kampen begynte. Alle hester ble drept, og de hvite lå bak de døde hestene og skjøt mot oss. Da de fleste hvite var drept, lå de som var igjen, alle sårede, på ryggen og holdt riflene mellom føttene på dem og skjøt. Kort etter stoppet skuddene, og vi visste at de var gått tom for patroner. Vi skyndte oss frem og drepte de siste med klubber, mens de dekket øynene med hendene».

Takket være den stigende vannstanden i elven hadde Lobengula midlertidig ristet av seg forfølgerne. Flukten gjennom bushen fortsatte i to måneder til før han igjen ble innhentet.

Høvdingen innså at det ikke fantes noen redning. Han sendte sin øverstkommanderende, M'Jana, til Bulawayo for å overgi seg til Rhodes, og tok så sitt eget liv.

Rhodes løp om kapp med døden

Med seieren fikk Det britiske Sør-Afrika-kompaniet fullstendig administrativ makt over hele Matabeleland og Mashonaland, som utgjorde Rhodesia.

Bare ni måneder etter Lobengulas død hadde 1900 nybyggere bosatt seg i Bulawayo, mens over 2000 hvite lykkejegere arbeidet på gullfeltene i Rhodesia. Det gikk bra med Cecil Rhodes' prosjekt, men ikke så bra med ham selv.

Etter to alvorlige hjerteinfarkt innså han at han neppe kom til å bli særlig gammel. Det hastet hvis han skulle rekke å se sine visjoner for imperiet bli til virkelighet.

Rhodes' hjerte var forstørret og presset på lungene, men han ignorerte legenes råd og kjørte på.

I 1895 begynte Rhodes med et forsøk på å styrte regjeringen i boerrepublikken Transvaal. Men kuppforsøket ble en katastrofe, og han måtte trekke seg som statsminister for Kappkolonien.

Samtidig så ndebelene sitt snitt til å gjøre opprør mot britene. Ndebelenes nye leder, Mlimo, hadde overbevist folket sitt om at de hvite mennene var skyld i både tørke, gresshoppeplager og kvegpest.

Derfor dro de innfødte nå gjennom Rhodesia, bevæpnet med rifler, spyd og klubber. I løpet av den første uken drepte de 250 hvite nybyggere, mens hus, gårder og gruver ble brent ned til grunnen.

Da de britiske forsterkningene nådde frem i slutten av mai 1895, gjemte ndebelekrigerne seg i Matobo Hills utenfor Bulawayo. Britene planla å sulte opprørerne ut av gjemmestedene sine i åsene, og på den måten knuse oppstanden.

Long Cecil fyrte av 255 granater under beleiringen. Ammunisjonen var «hjemme-laget», akkurat som kanonen.

© Polfoto/Topfoto

Long Cecil var en stor kanon

Da gruvebyen Kimberley ble beleiret, bygde de innesperrede britene en langtrekkende kanon i Cecil Rhodes' verksted.

Rhodesia var ikke det eneste Cecil Rhodes fikk oppkalt etter seg. Da den store boerkrigen brøt ut i 1889, kom byen Kimberley under beleiring. Rhodes var selv i byen, som var hardt presset fordi boernes tunge skyts hadde lengre rekkevidde enn britenes små feltkanoner.

Det fikk Rhodes til straks å stille verkstedet sitt i De Beers-gruven til rådighet for konstruksjonen av en ny kanon. Ideen var ekstremt ambisiøs, for britene startet helt på bar bakke.

Først ble byen gjennomsøkt for enhver tenkelig litteratur om kanoner, deretter lagde De Beers' sjef-ingeniør en tegning, og endelig greide de å finne en stålbjelke som var stor nok til å bore ut kanonløpet. Maskinverktøyet til utboringen av løpet ble laget for hånd.

Forbløffende nok var kanonen – som ble kalt Long Cecil – ferdig på bare 24 dager. Den fungerte perfekt og kunne skyte en 13,5-kilos granat 7300 meter.

Boerne ble svært overrasket da de før så sikre kanonstillingene deres plutselig kom under ild.

Rhodes ønsket imidlertid en raskere løsning. Han fryktet at konflikten ellers kom til å utvikle seg til en langvarig geriljakrig. Så snart han hørte at britiske agenter hadde klart å snikmyrde Mlimo, gikk han ubevæpnet inn i Matobo Hills for personlig å forhandle med de svarte.

Høvdingene hadde ikke mye tillit til Cecil Rhodes, og han gikk derfor med på å bo blant dem en stund, og sørge for at de ble behandlet ordentlig. Freden var sikret, og Rhodes talte til nybyggerne i Bulawayo:

«Dere kan ikke få et mer attraktivt verv enn å utvikle et land fra barbarisme til sivilisasjon. Dere har gjort meg den ære å gi dette landet mitt navn. Til gjengjeld vil jeg hjelpe med å gjøre landet så storslått som jeg kan».

Cecil Rhodes jobbet 16 timer i døgnet for å leve opp til løftet sitt, og fikk snart sitt tredje hjerteinfarkt. Han overlevde dette også, men skulle aldri få se et britisk Afrika fra Kapp til Kairo.

Tiden var i ferd med å løpe fra ham. «Jeg har bare én ting å klage over, og det er at Den allmektige ikke har gitt meg ti år til», skrev han.

Rhodes' hjerte var forstørret og presset på lungene, men han ignorerte legenes råd og kjørte på. I januar 1902 ble han rammet av en vanlig forkjølelse på vei fra England til Cape Town, og det belastet hjertet enda mer.

I det sørlige Afrika var helsen til Cecil Rhodes nå et hett samtaletema. Den 26. mars 1902 døde han – 49 år gammel.

Cecil Rhodes var høyt elsket av de britiske kolonistene i det sørlige Afrika og fikk en stor og pompøs begravelse.

© Polfoto/Topfoto

Rhodesia forble en samlet britisk koloni frem til 1964, da Zambia og Malawi ble selvstendige nasjoner.

I 1965 erklærte Rhodesia seg uavhengig av Storbritannia, og ble regjert av et hvitt mindretallsregime frem til 1979. Landet heter nå Zimbabwe, og er styrt av diktatoren Robert Mugabe.