Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Brev fra Irak: “Vi har nå kronet vår konge”

Etter 1. verdenskrig får britene overherredømmet over Irak. De beslutter å etablere en modellstat som kan sikre stabilitet i området. I et brev til sin far beretter diplomaten og eventyreren Gertrude Bell om sin rolle som megler og kongemaker.

Wikimedia

Bagdad, Irak, 28/8 1921

Kjære far
Etter to uker uten brev kom det to denne uken. Det første kom den 19. juli, og det andre den 27. juli. Mine brev til dere der hjemme later til å følge nøyaktig samme mønster.

Nå, men vi har hatt en fantastisk uke. Vi har nå kronet vår konge, og sir Percy* og jeg er enige om at vi har kommet halvveis. Den resterende halvdelen av arbeidet går ut på å forme den lovgivende forsamling og en grunnlov.

© Hulton Deutsch/Getty Images

Gertrude Bell

Levetid: 1868-1926.

Nasjonalitet: Brittisk.

Erverv: Diplomat, oppdagelsesreisende, arkeolog og forfatter.

Sivilstand: Ugift.

Kjent for: Bells kjennskap til stammesamfunnene i Midtøsten gjorde henne verdsatt av den britiske regjeringen som ga henne i oppgave å innsette Faisal i rollen som Iraks konge. Bell grunnla med sin personlige arkeologiske samling Baghdad Archaeological Museum, som senere ble Iraks nasjonalmuseum.

Tronbestigelsen fant sted tirsdag kl. 6 om morgenen, og den var meget godt utført. Et podium som var nesten en meter høyt var stilt opp midt i palassets store gård.

Bak podiet lå det store resepsjonsrommet hvor Faisal nå holdt til. Vi satt benket foran, oppdelt i grupper – engelskmenn, arabiske embetsmenn, folk fra byen og lokale deputasjoner. 1500 var vi i alt.

Vi reiste oss alle opp da hovedpersonene kom inn. Faisal førte seg verdig, men virket nervøs. Det var også et emosjonelt øyeblikk.
Den kommende kongen så søkende ut over de forreste rekkene. Da han fikk øye på meg, hilste jeg ved å gjøre en bevegelse som antydet at jeg gjorde honnør.

Deretter ble sir Percys proklamasjon lest høyt. Proklamasjonen fastslo at Faisal var blitt valgt av 96 prosent av hele befolkningen.

“Før jeg dør, håper jeg å se Faisal herske fra Persias grense til Middelhavet”.
Gertrude Bell.

Så talte kong Faisal 1 til sitt folk. Jeg har telegrafert hans tale hjem så du kan lese den. Det var en meget fin tale, enkel og dyptfølt.

Det var fantastisk å se hele Irak fra nord til sør samlet. Det er første gangen i historien at det har skjedd.

Sir Percy har vært uvel, men hadde det bedre på kroningsdagen. Da jeg hadde holdt besøkende borte fra ham i en uke, fikk jeg det travelt med å lage avtaler med de forskjellige deputasjoner.

Én gruppe var mer interessant enn de andre. Det dreide seg om de kurdiske stammelederne fra grenseområdene. De har valgt å være en del av Irak inntil de får et uavhengig Kurdistan.

Etter å ha snakket med sir Percy, avla de alle meg et besøk. Kurderne kom sist og ble lengst. Borgermesteren fra Zakho spurte meg hva jeg mente om Kurdistans fremtid. Jeg sa at distriktet de kom fra alltid ville være avhengig av byen Mosul, uansett hvor mange Kurdistaner som ble opprettet.

Kurderne var enig, men mente at noen av deres egne måtte representere dem politisk. Det kunne jeg ikke se noen problemer med, sa jeg.

Og, sa noen av dem, barna må undervises på kurdisk i skolen. Jeg påpekte at det ville være vanskelig, for det fantes ikke en eneste skolebok – eller noen annen bok for den saks skyld – skrevet på kurdisk.

Det ga dem noe å tenke over. Etter en stund sa de at undervisningen nok kunne foregå på arabisk. Lokalt selvstyre ville de dog gjerne ha.

“Har dere snakket med kong Faisal om det?” spurte jeg dem. Jeg gleder meg til å høre hva som kommer ut av det. Det er da morsomt, er det ikke.

Dagen før tilbrakte jeg to timer med å drikke te sammen med Faisal. Jeg medbrakte et fotografi fra pikniken vår. Det er samme bilde som jeg har sendt til deg.

Gertrude Bell viste kong Faisal dette bildet. Få uker før Faisals kroning hadde hun arrangert en britisk piknik i ørkenen for den kommende majesteten (innrammet).

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Jeg medbrakte også et landkart som jeg hadde fra avisen The Times. Det viste hvordan franskmennene har inndelt Syria i mindre deler.

Han elsket fotografiet, men bannet over kartet. “Ved Gud! Det går ikke”, utbrøt han. Jeg sa at jeg er blant dem som kjenner Syria best, og som elsker landet høyest. Og etter min mening er det bare én ting vi kan gjøre for å redde landet.

Det er at vi holder oss i skinnet, tier stille og gjør arbeidet vårt. Vi skal gjøre Mesopotamia til en arabisk modellstat.

Lykkes det, vil det ikke finnes en eneste araber, verken i Syria eller i Palestina, som ikke ønsker å være en del av den staten. Og før jeg dør, håper jeg å se Faisal herske fra Persias grense til Middelhavet. Men hvis vi så mye som løfter en finger for å blande oss i det nå, går det ut over både Irak og Syria.

En fornøyelig time gikk med til å diskutere a) vår grense i ørkenen mot sør og vest og b) det nye nasjonalflagget samt Faisals personlige flagg. Til det siste laget vi et utkast som jeg vedlegger.

Flagget bærer en gullkrone og er utsmykket med en rød trekant. Den røde fargen er kongens slekts og stammes farge. På den måten setter han sitt eget preg.

Kjære far, kan du for himmelens skyld ikke kaste et blikk på det jeg har tegnet, så jeg kan sikre meg at det er heraldisk korrekt. Du må gjerne telegrafere svaret ditt til meg.

Solen hadde gått ned da vi var ferdige med å snakke, og Faisal sprang opp. “Jeg må gå ut og be”, sa han. Vent litt, sa Ja’far* og tok meg med ut på balkongen, hvor vi hadde utsikt over Tigris.

Han ville snakke med meg om det nye kabinettet. Det hele var fantastisk – det røde lyset over elven, den varme kvelden og Ja’fars ivrige tale. Dette er uten tvil det mest krevende foretagende jeg noensinne har forsøkt meg på.

Været er litt kjøligere nå. En dag sist uke kom temperaturen bare opp i 40 grader.

Kjærligst
din datter Gertrude

Etterskrift:

Irak ble aldri noen modellstat. I stedet løsrev landet, ledet av Faisal, seg fra Storbritannia i 1932. Kurdernes ønske om en stat forble uoppfylt og er fortsatt en kilde til splittelse. Gertrude Bell døde brått i 1926, 57 år gammel – etter alt å dømme tok hun sitt eget liv.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul