Et brak og en gjennomtrengende klirring forteller kong Knut at fienden ikke lenger kan holdes tilbake. Store steiner flyr gjennom rutene og inn i kirkeskipet i Sankt Albani kirke i Odense. Her har kongen og hans betrodde menn søkt tilflukt for opprørerne den 10. juli 1086.
De tunge steinene treffer tilfeldig, men mange menn faller døende om på gulvet. Plutselig skjærer en stemme gjennom larmen. En av opprørerne står ved kirkedøren. Han er ubevæpnet, sier han, og ber om å få foretrede hos kongen.
Knut kjenner straks igjen stemmen: Den tilhører Eyvind Bifra, en adelsmann som kongen tidligere har gitt store privilegier.
“La ham gå hvor han vil. Han kommer nok i et ærend som er til gagn for oss,” sier kongen oppmuntret til sin bror Benedikt som vokter døren.
Benedikt går motvillig til side og lar Eyvind passere. Med faste skritt og med kappen trukket tett om skuldrene går adelsmannen mot alteret der
Knut kneler i bønn. Et øyeblikk senere er Knut død og en helgenlegende født.
Mislykket tokt vakte sinne
Knut tok makten i 1080 da broren Harald Hen døde. I begynnelsen var det ikke noe hellig over Knut, som styrte med fast hånd.
“Han lot alle drepe som begikk tyveri, og det samme gjaldt drapsmenn og røvere,” sier Knytlingasaga, en islandsk beretning skrevet ned på 1200-tallet.
Kongen var også egenrådig; f.eks. overstyrte han landstingene – de lokale lovgivende forsamlingene dominert av adelsmenn og bønder – når politikken deres gikk ham imot. Utenlands hadde Knut store planer. Han ville erobre England slik vikingene hadde gjort.
I 1085 ga kongen derfor ordre til at den danske flåten skulle samles i Limfjorden, men de omtrent 1000 skipene kom aldri av sted, for Knut var opptatt med å føre krig mot den tysk-romerske keiseren Henrik 4.
Etter måneder med venting ble flåtemannskapet sendt hjem med uforrettet sak. Beslutningen vakte forargelse, for flåten besto av utkommanderte bønder og herremenn som forsømte avling og husdyr på grunn av Knuts eventyr.
Da kongen fikk fogdene til å kreve inn store bøter fra dem som hadde dratt hjem i mellomtiden for å passe gårdene sine, slo misnøyen ut i lys lue.
Under et besøk i Børglum i Nordjylland kort tid etter ble kongen jagd vekk av opprørske bønder og adelsfolk.
Knut måtte flykte hele veien gjennom Jylland med nordjydene hakk i hæl.
“Han hadde et bart sverd under klærne. Det støtte han i kongen.” Knytlingasaga, 1200-tallet.
Til slutt kom han til Odense, der han og broren Benedikt og hans 17 nærmeste menn søkte tilflukt i kirken Sankt Albani.
Knut holdt ut lenge – til tross for et regn av tunge steiner fra angriperne – så adelsmannen Eyvind Bifra foreslo en annen taktikk mot kongen. Han stilte seg ved døren og fikk Knuts tillatelse til å komme inn.
Drapsmennene forsvant sporløst
“Hill deg, herre,” sa adelsmannen ærbødig til kongen. Knut snudde seg mot ham, men klarte ikke å svare, for “da lot Eyvind kappen gli tilbake fra skuldrene. Han hadde et bart sverd under klærne. Det støtte han i kongen og gjennomboret ham,” forteller Knytlingasaga.
Se kongemordet i bilder:
Maleren C.A. von Benzon skildret drapet på Knut 4 i 1843. Maleriet er dels basert på sagaene og dels på populære myter om kongedrapet.
Store skader
I 2008 undersøkte forskere fra Retsmedicinsk Institut i Odense skjelettet i kong Knuts helgenskrin.
Undersøkelsene avdekket skader som viser at et sverd eller en lanse har gjennomboret kongen forfra.
En revne i hodeskallen viser at et sverdslag traff kongen i hodet.
Drapsmannen
Ifølge Knytlingasaga drepte den nordjyske adelsmannen Eyvind Bifra kong Knut med et sverd som han hadde skjult under kappen.
Medløperne
I tillegg til kongen drepte den opprørske bondehæren også hans nærmeste menn. Mange opprørere ble også drept. Blodet nådde folk i kirken til anklene, sier sagaen.
Knut falt død om mens Benedikt ilte til. Han hugg Eyvind i to med sverdet sitt da han prøvde å stikke av gjennom et vindu.
Opprørerne fikk overtaket, og drepte både Benedikt og resten av kongens menn før de forlot kirken.
Dermed forsvant drapsmennene ut av historien. Sagaen forteller at flere av dem senere led en grusom død, men moderne historikere har ingen bevis for at dette stemmer.
Kirken utnyttet derimot kongedrapet behendig. I månedene etter Knuts død fortalte besøkende ved graven hans at sykdommene deres ble kurert.
Derfor ble kongen kanonisert i 1101. For ettertiden gikk kongen under navnet Knut den hellige.