Englands Kleopatra gikk til sengs med fienden

I 1016 dør Englands kong Ethelred 2., og dronning Emma blir enke. Samtidig har vikingene erobret landet, og livet hennes er i fare. Likevel blir hun værende i England. Målet er å få den nye herskeren – Danmarks, og senere Norges, kong Knut den mektige – på kroken.

Portrettet av Emma stammer fra dronningens biografi Encomium Emmae Reginae (ca. 1041). I sine 67 leveår var Emma gift med to konger og fikk to av sine sønner kronet.

© British Library/Shutterstock/Etsy

En hoffmann vasser gjennom det kalde vannet utenfor Normandie-kysten denne blåsende aprilmorgenen i 1002.

I armene bærer han en 16 år gammel jente pakket inn i varme klær for å skjerme henne for vinden.

Foran dem ligger et langskip klar til avgang. Hoffmannen lemper forsiktig jenta over relingen til en gruppe hoffdamer som skal følge henne på den kommende ferden.

Den unge kvinnens navn er Emma, og hun er lillesøsteren til jarlen av Normandie.

Hun er på vei til England for å bli viet til kong Ethelred 2. Giftermålet skal besegle en allianse mellom Normandie og England.

Så snart Emma har kommet seg trygt om bord, gjaller høye kommandorop. På turen over havet skal den kommende dronningen eskorteres av en flåte pyntede skip. Årene settes i vannet, vinden fyller de okerfargede seilene, og snart skyter flåten gjennom bølgene.

Tre dager senere er skipene fremme ved sørøstkysten av England. Herfra fortsetter reisen over land til Canterbury.

I byens majestetiske katedral blir Emma og den nesten 20 år eldre Ethelred viet av erkebiskop Elfric.

Som et ledd i seremonien kneler den unge kvinnen foran alteret mens de engelske biskopene som er til stede, ber i kor, salver henne med olje og plasserer en krone på hodet hennes. Emma er nå Englands dronning.

Under feiringen som følger får gjestene servert all verdens delikatesser.

Villsvin, oksekjøtt, ål, sild, laks og østers settes på bordene, mens gjestene skyller rettene ned med mjød, øl, sterk sider og vin fra Rhinlandet.

Videre får de fineste gjestene hegre og trane som kongens jakthauker har fanget. Etter hvert som gildet skrider frem, blir stemningen bedre og bedre.

Alkoholen flyter, og snart skråler selv de fine biskopene med på drikkevisene til musikk fra fløyter, horn og sekkepiper.

Ingen kan ane at den unge dronningen skal prege engelsk politikk de neste 50 årene – og at hun skal overvinne trusselen fra vikingene med et knep som er Egypts dronning Kleopatra verdig.

Slekten stammer fra vikingene

Emmas slekt kan spores tilbake til vikingkrigeren Rollo, som i 870 ble utnevnt til jarl av Normandie av den vestfrankiske kong Karl den enfoldige.

Hun selv ble trolig født i 985 som datter av jarl Rikard 1. og hans danske elskerinne, Gunnor.

Hun vokste opp i en barneflokk på sju og var en oppvakt jente. Som barn lærte hun blant annet å snakke gammelfransk, norrønt og latin.

Faren døde i 996, og deretter ble Emmas bror Rikard 2. jarl. På grunn av slektskapet med Rollo hadde de normanniske jarlene i årevis avfunnet seg med at vikinger overvintret på deres område.

Herfra kunne skandinavene sette over Kanalen på vårparten, plyndre den engelske kysten og seile hjem med fulle skip.

Men jarlene var åpenbart ikke helt fornøyd, og i 1002 øynet Rikard 2. en mulighet for å bli kvitt vikingene – og i stedet smi en allianse med engelskmennene.

Englands kong Ethelred hadde nettopp mistet sin kone, og nå tilbød Rikard å sende over sin yngre søster Emma.

Ethelred innså straks verdien av en allianse som ville hjelpe ham mot vikingene. I bryllupsgave fikk Emma byene Winchester og Exeter.

Ung dronning blir med på møtene

16-årige Emma var ikke sen om å benytte enhver anledning til å lære seg hvordan et rike regjeres.

Få uker etter bryllupet satt hun ved kongens side under møter med landets stormenn. De skulle drøfte Englands fremtid, og som avslutning dikterte Ethelred beslutningene til en skriver.

Av papiret fremgår Emmas navn som et av vitnene som var til stede.

En av møtets beslutninger skulle imidlertid snart volde store problemer for Ethelred. Kongen hadde nemlig bestemt at det var på tide med et oppgjør med vikingene og deres etterkommere i England, som år etter år forlangte tributt av ham – såkalt danegjeld.

På Sankt Brictiusdagen 13. november 1002, gjallet krigsropet «Drep alle dansker!» i området som utgjorde vikingkolonien Danelagen.

Ethelreds tropper utførte en regelrett massakre på de uforberedte danskene.

Et av ofrene var – uheldigvis – søsteren til vikingkongen Svein Tjugeskjegg, som nå sverget hevn.

Året etter plyndret vikinghæren hans blant annet Emmas by Exeter. En stor del av byens innbyggere ble drept – og de overlevende ga senere Emma skylden for massakren.

De mente at hun hadde gitt stattholderen i byen ordre om å slippe vikingene inn gjennom byporten. Ryktene svirret i flere år, og det lærte Emma å være påpasselig med hvem hun utnevnte til viktige embeter.

Emmas slektning Vilhelm av Normandie seiret ved Hastings i 1066 og ble så konge av England.

© Ullstein bild

England faller til danskene

I 1003 fødte Emma sønnen Edvard – en sunn, velskapt gutt, og i årene etter kom datteren Goda og sønnen Alfred til.

Imens fortsatte vikingenes angrep. I 1011 ble Canterbury utsatt for en voldsom plyndring. Byens menn ble hengt opp etter testiklene, kvinnene trukket gjennom gatene etter håret, og spedbarn knust under vognhjul.

To år senere gikk det for alvor galt for England da Svein Tjugeskjegg nok en gang invaderte øyriket.

Emma måtte forskanse seg i London, mens Ethelreds tropper forberedte forsvaret av landet. Dronningen stolte imidlertid ikke på at hennes mann kunne vinne, og la på flukt for å unngå å havne i klørne på danskene.

Sammen med et følge av bevæpnede menn kom hun seg ut til kysten og derfra med skip over til Normandie.

Herfra fikk hun ordnet det slik at også barna hennes ble smuglet ut av landet. Emmas magefølelse viste seg å stemme.

Svein slo Ethelred og inntok London. Englands konge var tvunget til flukt. I januar 1014 vasset han i land i Normandie.

Tilbakekomsten er en fiasko

senere døde den revansjesugne vikingkongen. Ethelred og Emma kunne dra tilbake til England for å gjenerobre tronen.

Den største utfordreren til Ethelreds kongemakt var Svein Tjugeskjeggs 18 år gamle sønn, Knut, som befant seg i Nord-England.

Ethelred innledet derfor et angrep mot ham. Stormennene i Nord-England støttet Knut, men resten av landet var på Ethelreds og Emmas side, så den danske vikingen måtte gi opp og stikke av til hjemlandet Danmark.

Men Knut var langt fra ferdig. I 1016 kom han tilbake med en flåte på 160 krigsskip – og nesten samtidig døde Ethelred av sykdom.

En av sønnene fra første ekteskap, Edmund Jernside, overtok deretter forsvaret av landet. For Emma var situasjonen truende.

Uansett om Knut eller Edmund vant krigen, ville hennes sønner være i livsfare på grunn av sin arverett til tronen.

Emma måtte velge side i konflikten og satset på at stesønnen Edmund ville vise henne nåde.

For å vise sin støtte sendte Emma sin tolv år gamle sønn, Edvard, i krig med Edmund – hvis han vant, ville Emma og barna kunne leve i fred.

Edmund og Knut utkjempet fem slag før de ble enige om å dele riket mellom seg. Kort etter den beslutningen ble Edmund imidlertid drept – ifølge ryktene mens han satt på do – og Knut var nå konge av hele England.

Emma satser livet

ten om Edmunds død, befant hun seg i London. Etter å ha valgt feil side i kampen var enkedronningen nå i akutt livsfare.

Mange av Edmunds støttespillere blant de engelske adelige var allerede blitt henrettet av Knut.

Det mest logiske ville være å flykte tilbake til Normandie. Men denne gangen ble Emma værende.

Selv om det kunne koste henne livet, satset Emma på at hun var mer verdt for Knut levende enn død – derfor barrikaderte hun seg i den kongelige borgen i London og ventet.

Vel hadde den unge danske vikingkongen vunnet riket, men han var verken populær blant stormennene eller i befolkningen.

Emma lot ham vite at hun kunne hjelpe ham med å skape fred – hvis han til gjengjeld giftet seg med henne. I likhet med Egypts dronning Kleopatra et årtusen før henne valgte hun sengen til å passivisere sin fiende og sikre slektens overlevelse.

Knut så straks fordelene ved å ta Emma som kone, for det ville samtidig nøytralisere trusselen fra sønnene hennes som kunne gjøre krav på tronen.

Emma var 32 år da hun i juli 1017 ble gift med 21 år gamle Knut. Ekteskapet vakte furore i vid omkrets. I Normandie skrev en opprørt dikter:

«Hvilken prostituert i hele verden kunne oppført seg mer fornedrende?»

Emma hadde lært mye om diplomati og statsmannskunst i løpet av ekteskapet med Ethelred.

I det nye ekteskapet tok hun aktivt del i arbeidet med å regjere landet. Hun deltok blant annet ved et stormøte i Oxford i slutten av 1017, der hun ankom i en rikt dekorert bærestol.

Dronningen som problemknuser

I Oxford ordnet Emma kontakt mellom Knut og de fiendtlige stormennene. Hun klarte blant annet også å blidgjøre erkebiskopen av Canterbury, som hatet vikingene fordi de sju år tidligere hadde herjet byen. Hun foreslo å gi biskopen et større skogsområde.

Det skulle vise at Knut angret på ugjerningene – samtidig som han gjorde en tidligere fiende til sin venn.

Emma fødte Knut sønnen Hardeknut i 1018 – om han noen gang kunne bli engelsk konge, var tvilsomt, for Knut var bigamist.

Få år tidligere hadde han under et felttog i England giftet seg med adelskvinnen Alfiva. Sammen hadde de sønnene Svein og Harald.

Knut sendte Alfiva til Norge med barna, men rivaliseringen mellom de to kvinnene fortsatte og hadde ikke lagt seg da Knut døde uventet i 1035 uten å ha utnevnt sin etterfølger.

Emma sendte bud etter sønnen Hardeknut, som oppholdt seg hos en onkel i Danmark. Men Hardeknut dukket ikke opp, for han hadde nok med å holde norske vikinger unna Danmark.

I stedet ble Knuts og Alfivas sønn Harald Harefot valgt som ny engelsk konge i 1035.

Igjen var Emma presset, og nå sendte hun bud etter sine to førstefødte sønner – Alfred og Edvard.

De satte over fra Normandie, men Harefots tropper overfalt Alfred og drepte ham. Igjen måtte Emma flykte, men Normandie var ingen mulighet.

Her la mange skylden for Alfreds død på henne, så hun valgte å søke tilflukt hos en av Knuts gamle venner i Flandern.

Slekten tar makten

Mens Emma oppholdt seg i Flandern, dukket endelig Hardeknut opp, og sammen la de planer for å overta England.

Men igjen kom tilfeldighetene dem i forkjøpet da Harald Harefot døde etter bare tre år som konge. I 1040 kunne Hardeknut derfor overta tronen – og hans mor fulgte med.

Emmas sønn fikk den verst tenkelige starten som konge. Hardeknut begynte å kreve inn voldsomme skatter, og blant mange gikk han snart for å være en tyrann. I Worcester gjorde innbyggerne opprør og drepte to av Hardeknuts skatte-

oppkrevere. Kongen hevnet seg ved å plyndre Worcestershire og brenne ned byen. Kongehusets omdømme var elendig, og Emma overbeviste sin sønn om at den eneste mulige løsningen var å sende bud etter Edvard.

Han kunne roe gemyttene, mente hun, fordi han som Ethelreds sønn var av angelsaksisk avstamning. Hardeknut lyttet til sin mor og gikk med på forslaget hennes. Deretter ble Edvard innsatt som medkonge.

De to halvbrødrene hadde aldri sett hverandre før, og det eneste som knyttet dem sammen, var Emma.

Ordningen fungerte i to år – helt til Hardeknut drakk seg i hjel under et bryllup i juni 1042, og Edvard overtok rollen som konge. Emma, som nå var en eldre kvinne, levde resten av sitt liv som rådgiver for sin sønn ved hoffet.

Hun døde 6. mars 1052, knapt 67 år gammel, og ble begravd i Winchester sammen med Knut. Edvard fikk ingen barn, men hans død ble ikke slutten på kongeslekten hans. I 1066 erobret Emmas grandnevø Vilhelm Erobreren nemlig landet.

Emmas slekt kunne fortsatt herske over England.

Men Englands konfliktfulle historie slutter ikke her, og særlig striden mellom de to husene York og Lancaster er fylt med skandaler.

Les mer om rosekrigene her