Filip den griske fikk aldri nok

Kong Filip av Frankrike elsket penger høyere enn alt annet. I sin jakt på nye måter å fylle skattkammeret skydde kongen ingen midler. Da Filip i 1307 hadde brukt opp alle muligheter, rettet han blikket mot tempelridderne – kirkens rikeste orden.

Kong Filip av Frankrike elsket penger høyere enn alt annet. I sin jakt på nye måter å fylle skattkammeret skydde kongen ingen midler. Da Filip i 1307 hadde brukt opp alle muligheter, rettet han blikket mot tempelridderne – kirkens rikeste orden.

Montage: Wayne southwell & Shutterstock

En vårdag i 1314 spres nyheten gjennom de smale smugene i Paris med rekordfart. Tempelriddernes stormester, Jacques de Molay, skal endelig få sin straff etter sju år i isolasjonsfengsel.

Få timer senere står tusenvis av skuelystne klar da den 70 år gamle ridderen sammen med lederen av tempelridderne i Normandie, Geoffroi de Charnay, ros ut til en øy midt i Seine-elva.

Her binder bødlene de to mennene til påler og danderer knusktørt brensel rundt dem. Da alt er klart, ber Molay om å få fjernet tauet rundt hendene slik at han kan be en siste gang.

Kort etter setter bødlene fyr på brenselet. Mens de knitrende flammene langsomt nærmer seg Molays nakne føtter, roper han høyt:

«La det onde ramme de som feilaktig har dømt oss. Gud vil hevne vår død. Tvil ei! Alle som har vendt seg imot oss, vil komme til å lide».

Kong Filip 4., kjent som «den smukke», ble født i Fontainebleau i 1268. Da moren døde bare to år senere, mistet Filips far besinnelsen og kastet seg ut i en håpløs krig.

© Rmn-Grand Palais/Gerard Blot

Få øyeblikk senere oppslukes Molay av de brølende flammene, men stormesterens siste ord blir hengende i luften og får en nervøs taushet til å senke seg blant tilskuerne på Seinens bredder.

Tempelridderens forbannelse er tiltenkt paven og ikke minst Frankrikes konge, som befinner seg i sitt elegante palass bare 300 meter fra det flammende dødsbålet.

Den 46-årige kong Filip, med tilnavnet «den smukke», gleder seg over Molays grusomme død.

Nå kan han se bort fra gigantgjelden han har til den tidligere så mektige ridderordenen og kanskje til og med få fingre i skattene deres.

En konge besatt av penger

Aksjonen mot tempelridderne var bare det siste av kong Filips påfunn, som først og fremst hadde som mål å fylle kongens skattkiste. For Filip var besatt av penger, og han skydde ingen midler i jakten på dem.

Selv i en tid der de færreste konger hadde noen skrupler med å få folk torturert og drept for egen vinnings skyld, overskred den franske kongen alle grenser.

Den samtidige italienske poeten Dante Alighieri, som ble berømt for sin «Guddommelige­ komedie», omtalte av samme årsak konsekvent kongen som «Frankrikes­ pest» – fryktinngytende, nådeløs­ og livsfarlig.

Da Filip ble født i den vesle byen Fontainebleau i 1268, spådde de fleste prinsen en stor fremtid. I tiårene før hadde bestefaren, den rettskafne Ludvig 9., utvidet og styrket kongemakten.

Frankrike hadde derfor aldri vært sterkere da Filip vokste opp. Men vesle Filip hadde det vanskelig. Da han var bare to år gammel, døde moren.

Dødsfallet gikk så hardt inn på Filips far, kong Filip 3., at kongen i 1284 dro på et tankeløst korstog mot kongeriket Aragón i dagens Spania.

På tross av kongens kjempehær på 132 000 soldater led Frankrike sitt første store nederlag på flere tiår. Året etter døde kongen, og den bare 17 år gamle Filip overtok tronen.

Mange hadde høye forventninger til ham, men drømmene deres ble snart knust.

Bankfolk måtte unngjelde

Med sitt blonde hår og sine fine trekk fikk Filip raskt tilnavnet «den smukke». Og på tross av sin enorme makt virket Filip som en stille og forsiktig fyr.

Men bak den reserverte fasaden skjulte det seg en jernvilje som befolkningen nå fikk merke. Frankrikes økonomi var i ruiner etter farens feilslåtte felttog, så i 1292 iverksatte Filip sin første plan for å fylle statskassen.

Foruten nye avgifter og bøter ble de italienske bankfolkene i Frankrike, lombardene, nå pålagt å betale en heftig spesialskatt. Finansene var imidlertid knapt i orden igjen før Filip kastet seg ut i en dyr krig mot England.

Filips kriger mot blant annet erkefienden­ England tømte Frankrikes skattkammer.

© Scanpix

Den franske kongen drømte om å utvide riket – og dermed sine skatteinntekter – og sendte 30 000 soldater mot sør for å erobre Gascogne, som var en del av hertugdømmet Aquitaine og okkupert av engelskmennene.

Tre år senere sendte han enda en hær i felten, denne gangen til grevskapet Flandern, som var alliert med England. Begge kriger trakk i langdrag og kostet enorme summer.

Filip måtte ty til ufine metoder hvis riket ikke skulle gå banke- rott. Planen var å drive inn penger fra alle kroker av det franske samfunnet.

Bankfolkene fra Lombardia skulle låne kongen 200 000 livres tournois (l.t.) – tilsvarende verdien av 400 000 kyr.

Landets jøder skulle betale 225 000 l.t. i uspesifiserte bøter, mens det rike borgerskapet ble truet til å «låne» kongen 650 000 l.t.

Men selv disse summene var ikke nok til å tilfredsstille den griske kongen, som nå ganske enkelt utviste samtlige lombardiske bankfolk og beholdt alle deres verdier og eiendommer.

Den franske kongens skatteoppkrevere var utrettelige.

© Bridgeman Images/Suffren-numismatique.com

Filip brukte ethvert triks til å stille pengetørsten

For å fylle skattkisten utviklet kong Filip og hans håndlangere en utspekulert­ pengemaskin som ble fylt med til dels tvilsomme metoder.

Paven fikk føle Filips hat

Filip manglet imidlertid fortsatt penger, og nå bestemte han seg for å gå etter den katolske kirken i landet. 17. august 1296 forbød han uten varsel franske kirker å betale tiende av inntektene sine til paven i Roma.

I stedet skulle de betale Filip. Pave Bonifacius 8. hadde ikke tenkt å la den unge kongen stikke av med penger som tilhørte ham, og reagerte med et harmdirrende pavebrev – en bulle.

«Lekmenn forstår ikke at de ikke har noen makt over geistligheten», raste han og truet med å ekskommunisere Filip fra den katolske kirken.

Kongen slo tilbake ved å alliere seg med den mektige, italienske Colonna-familien. I mai 1297 raidet familiens håndlangere pavens skattkiste og truet Bonifacius med væpnet konflikt.

Samtidig varslet Filip at den franske delen av kirken ville bli idømt bøter hvis den ikke presset paven til å innrette seg. Høsten 1297 måtte Bonifacius halvhjertet gi etter og tillate Filip å drive inn kirkeskatter.

Den franske kongen var nå herre i eget hus, og med stor iver dro Filips skattefolk riket rundt og krevde inn hele 20 prosent av inntektene blant kirker, klostre og ridderordener.

Filip den smukke mente nå å ha kirken i sin hule hånd, men i 1301 gikk de geistlige til motangrep.

Vatikanets representant i Frankrike, biskop Bernard Saisset, som dessuten var pavens nære venn, sammenlignet Filip med en ugle:

«Det er den vakreste fuglen, men verdiløs. Slik er Frankrikes konge, som er verdens vakreste mann, men han evner ikke annet enn å stirre på folk».

Biskopen latterliggjorde også kongens ofte komplett uttrykksløse ansikt: «Han er verken et menneske eller et dyr; han er en statue».

Saisset toppet det hele med å erklære Filips kirkeskatt for ulovlig. Kongen ble rasende og fikk straks biskopen arrestert, embetsfolkene hans torturert og bispedømmets jord beslaglagt.

Paven, som uten tvil sto bak biskopens angrep, var like hissig og skrev en bulle som skulle besegle hans egen skjebne.

«Kirken har bare ett hode, ikke to som et monster. De åndelige kreftene vil dermed alltid stå over de verdslige», raste Bonifacius og truet enda en gang Filip med bannlysning.

Filip satte fyr på pavens bulle foran en folkemengde i Paris, før han sendte et iskaldt svar til Roma: «Som den ærverdige idioten nok vet, så er jeg ingens undersått i verdslige anliggender».

Paven hadde ikke noe valg. I 1303 ble Frankrikes konge ekskommunisert fra den katolske kirken, og nå truet paven med å gjøre det samme med hele Frankrikes befolkning.

Blant kongens dypt religiøse undersåtter spredte det seg en voldsom frykt for å dø utenfor kirkens nåde. Hvis ikke Filip gjorde noe raskt, risikerte han et åpent opprør.

Sammen med adelsmannen Sciarra Colonna skal Nogaret ha forårsaket pave Bonifacius’ død.

© Getty Images

Filips advokat hatet pavemakten

Hevntørst og grådighet fikk advokaten Guillaume de Nogaret til å arbeide utrettelig med å føre kong Filips nedrige planer ut i livet.

Kong Filip var dypt avhengig av å ha skruppelløse håndlangere til å gjøre grovarbeidet for seg. Advokaten Guillaume de Nogaret var den perfekte mannen til jobben.

Etter en karriere som jusprofessor ble han hentet til Paris og ansatt ved Filips hoff. Her ble Nogaret kjent som en som kunne omsette kongens villeste pengeplaner til virkelighet.

Nogaret var særlig nyttig i Filips kamp mot kirken. Advokatens foreldre var blitt brent på bålet under den katolske kirkens korstog mot katarene, en religiøs bevegelse fra Sør-Frankrike.

Korstoget ble ledet av tempelridderne. Nogaret hadde derfor ingen kjærlighet til verken paven eller ridderne. Nogaret var ekspert på å skrive tiltaler som var så lange og innviklet at de siktede ble fanget i en juridisk labyrint.

Tempelridderne måtte dermed forsvare seg mot hele 127 «avskyelige forbrytelser». Etter Nogarets angrep på pave Bonifacius ble han kastet ut av kirken og forsøkte i de neste åtte årene å få beslutningen opphevet.

Det skjedde først i 1311, da Nogaret lovet å dra på korstog. Han kom seg aldri av gårde, for i 1313 ble Nogaret funnet død – med «tungen stikkende heslig ut av munnen».

Enkelte mener at han ble forgiftet av hevnlystne tempelriddere.

Paven ble banket i hjel

Filips mest skruppelløse håndlanger var den kyniske advokaten Guillaume de Nogaret, som avskydde pavemakten. 12. mars 1303 inviterte Filip Nogaret og en rekke andre rådgivere til et hemmelig møte i Louvre-palasset.

Nogaret slo an tonen ved å anklage Bonifacius for i sin tid å ha presset sin forgjenger til å forlate embetet i utide: «Han har ikke fortjent pavestolen og må betraktes som en tyv og en røver».

Kongen og hans rådgivere ble enige om å utnytte tvilen om pavens legitimitet til å utføre en kommandoaksjon som skulle komme til å ryste både kirken og hele det kristne Europa.

Ifølge planen skulle Guillaume de Nogaret og en liten gruppe håndgangne menn kidnappe Bonifacius i Italia og bringe ham for en domstol i Frankrike.

Men først måtte Filip få folket bak seg, så han arrangerte et stormøte i Paris, der kongen anklaget paven for alt fra homofili til kjetteri.

Dessuten påsto Filip at Bonifacius hatet Frankrike: «Paven sier at han heller vil være et esel eller en hund enn en franskmann!»

Det siste var kanskje det verste for rikets borgere. Filip hadde beredet grunnen. Aksjonen kunne settes i gang.

«Her er mitt hode, her er min hals. Jeg vil i det minste dø som pave!» Pave Bonifacius VIII
  1. september 1303, dagen før paven offentlig ville ekskommunisere hele den franske befolkningen, slo Nogaret til.

Bonifacius befant seg i sitt palass i byen Anagni i Italia. Nogaret hadde alliert seg med medlemmer av Colonna-familien, og etter en kort kamp mot pavens soldater sto han ansikt til ansikt med den aldrende Bonifacius.

Nogaret ba paven om å bli med til Paris frivillig. Bonifacius nektet, bøyde i stedet hodet og ropte: «Her er mitt hode, her er min hals. Jeg vil i det minste dø som pave!»

Pavens svar fikk prompte Sciarra, Colonna-familiens mest impulsive medlem, til å gi paven en syngende ørefik. Verken ørefiker, trusler eller timelange avhør kunne rokke den standhaftige paven.

I tre dager mishandlet gruppen den gamle mannen, men før advokaten kunne finne en løsning, ble Nogaret jaget ut av byen av rasende lokale borgere.

Nogaret hadde sviktet Filips tillit, men snart løp det inn en forløsende beskjed fra Roma: Den voldsomme behandlingen hadde tatt så hardt på den aldrende paven at han hadde dødd en måned etter Nogarets aksjon.

Ifølge rykter fikk Guillaume de Nogaret pave Benedikt forgiftet.

© Shutterstock

Hvordan kong Filip reagerte, er uvisst, men nyheten har sikkert passet ham utmerket – nå var pavedømmet satt på plass en gang for alle.

Den neste paven, Benedikt, skyndte seg da også å oppheve ekskommunikasjonen av kong Filip. Til gjengjeld ekskommuniserte han Nogaret og alle andre som hadde vært innblandet i angrepet på forgjengeren.

Bare ni måneder senere var den nye paven død – det ble aldri bevist, men ifølge ryktene hadde Nogaret fått ham forgiftet.

Filips skygge lå tungt over det neste pavevalget, der konklavet klokelig valgte en pave fra Frankrike, Clemens 5. Det kunne ikke bevises, men mange mistenkte den nye paven for å være underlagt den franske kongen.

Da Clemens formelt skulle innsettes som pave, valgte han da også å holde seremonien i Lyon fremfor i Italia.

Pave Clemens’ innsettelsesseremoni i 1305 ble rammet av et dårlig varsel. Hundrevis av tilskuere satt på bymurene, og en av dem falt ned og drepte flere.

© Imageselect

En av Clemens’ første handlinger var dessuten å utnevne ni franske kardinaler av de i alt tolv som skulle utpeke nye paver fremover.

Etter slik å ha sikret fransk overherredømme blant de mektige kardinalene flyttet Clemens pavestolen fra Roma til den franske byen Avignon.

Filip hadde nå hele kirkens maktapparat i sin hule hånd. Hans brutale fremferd fikk de fleste kritiske stemmer til å forstumme, men enkelte hadde mot til å protestere.

Bernard Délicieux, en fransk munk, skrev at kongen var «mer interessert i penger enn rettferdighet». Munken endte i fengsel på livstid.

Kong Filip den smukke utviste samtlige 100 000 jøder fra Frankrike i 1306. Etter hans død fikk jødene lov til å vende tilbake, bare for å bli utvist igjen i 1322 og 1394. Forfølgelsene av jødene i Vest-Europa fikk jødene til å søke mot blant annet Øst-Europa, der særlig Polen var populært.

© Historie

Jødene ble tvunget ut av Vest-Europa

Filip den smukkes beslutning om å utvise samtlige av Frankrikes 100 000 jøder sjokkerte ikke så mange i samtiden – heller ikke jødene. Overalt i Europa ble de statsløse jødene forfulgt og fikk ikke bo sammen med kristne.

En av de første store jødeutvisningene skjedde i 1290, da Englands kong Edvard 1. manglet penger. Han utviste derfor landets jøder for å få fingrene i pengene deres.

Englands jøder flyktet i stort tall til Frankrike, og bare 16 år senere ble de utvist herfra av Filip. I 1492 kastet også Spania alle landets jøder ut, opp mot 100 000, og fem år etter det fordrev Portugal sine jøder fra landet etter press fra Spania.

Samtlige jøder ble utvist

På bare ti år hadde Filip tømt de rikes lommer – borgerskapet, lombardene, jødene og kirken var blitt ettertrykkelig tappet. Kongen satt sterkere på makten enn noen gang, men hans tørst etter penger var langt fra slukket.

I 1306 stjal Filip fra de fattige og ga til seg selv. Kongen forringet nemlig verdien av landets mynter med 66 prosent.

Ved å utstede nye mynter med et lavere innhold av sølv kunne Filip avlønne flere soldater for samme totale beløp. Men mens kongen ble rikere, ble befolkningen fattigere.

Inflasjonen fikk prisen på matvarer til å skyte i været, som resulterte i opptøyer i både Paris, Rouen og Montpellier.

Ved en enkelt anledning måtte Filip sågar søke tilflukt i tempelriddernes borg i Paris, mens livgarden fikk hamlet opp med en rasende folkemengde.

Da Filip innså at han ikke kunne drive inn mer gjennom skatter og devaluering av sølvmynter, bestemte han seg sommeren 1306 for å plyndre landets svakeste minoritet.

Gjennom årene hadde kongerikets jøder lånt svimlende summer til kongen, uten at Filip hadde betalt noe av det tilbake. Han mistenkte jødene for å ha enda mer penger på kistebunnen, og disse ville han nå ha fatt i.

Tidlig om morgenen 22. juni 1306 slo kongens soldater til mot jøder over hele riket. Dører ble sparket inn, og hele familier ble revet skrikende ut på gaten og kastet opp på ventende kjerrer.

På bare én enkelt dag ble 100 000 jøder anholdt i hele Frankrike og satt bak lås og slå. I fengselet fikk jødene vite at de måtte forlate landet innen en måned, og at de bare fikk ta med ett sett tøy og tolv sous – en beskjeden sum penger.

Hvis jødene ville ha sine hellige skrifter med seg ut av landet, måtte de betale. Ellers ble skriftene brent.

Da jødene først var borte, gikk Filip raskt til verks. Eiendommene ble auksjonert vekk, og alle som skyldte jødene penger skulle nå betale gjelden direkte til kongen.

Filip fryktet at jødene hadde gjemt unna verdiene sine, så dusørjegere ble lovet 20 prosent for å levere inn tyvegodset i Paris.

Til sammen resulterte utvisningen i opp mot to millioner l.t. til kongen. I tillegg ble Filips egen gjeld til jødene slettet med et pennestrøk.

Historiene om tempelriddernes enorme skatter fikk kong Filip til å peke dem ut som sitt mål.

© Getty Images & Scanpix & Shutterstock

Grådighet førte til tempelriddernes fall

Tempelriddernes enorme rikdommer gjorde dem til et opplagt mål for kong Filip, som gjennom årene hadde lånt store summer av den mektige ridderordenen.

Den hellige gral, Jesu likklede, paktens ark og berg av gull. Teoriene om hvorfor kong Filip ville rydde tempelridderne av veien, er mange.

Men ingenting i de historiske kildene tyder på at ridderordenen hadde hemmelige skatter. De 15 000 medlemmene over hele Europa var så rike at de ikke kunne skjule det.

Overalt hadde de storslåtte palass, vakre kirker og innbringende gods. Rikdommen var så enorm at Filip ikke kunne tøyle sin misunnelse.

Han fikk ridderne tiltalt for kjetteri slik at han kunne beslaglegge verdiene deres. Kildene til tempelriddernes rikdom var mange:

«En avskyelig forbrytelse»

Jødeutvisningen må ha inspirert Filip, for bare et år senere planla han en nesten identisk aksjon. Filip skyldte fortsatt tempelridderordenen 500 000 l.t.

Korsfarerne var søkkrike. Ordenen, som Filip kalte «en stat i staten», eide kirker, eiendommer og jord i store deler av Frankrike og sto bare til ansvar for paven.

I juni 1307 ankom ordenens leder, Jacques de Molay, Paris med tolv vogner fullastet med gull og sølv for å finansiere enda et korstog mot Jerusalem.

Synet av verdiene må ha vært mer enn kong Filip kunne tåle, for kort etter bestemte han seg for å gjennomføre en av middelalderens mest brutale­ skueprosesser.

Midt i Paris lå tempelherrenes borg. Mange mente at de skjulte store verdier her.

© Getty Images & Scanpix & Shutterstock

Filip kunne ikke utvise tempelridderne, slik han hadde gjort med jødene, som ikke hadde juridiske rettigheter.

Men i 1307 begynte det å gå rykter om at tempelridderne benyttet seg av perverse og kjetterske ritualer, og det var akkurat det Filip trengte.

  1. september dikterte kongen et brev til Guillaume de Nogaret – en hemmelig arrestordre som ble sendt til alle 23 provinser i Filips rike. I brevet gjorde kongen det klart at ridderne hadde begått en historisk forbrytelse.

«En vederstyggelig skam, noe helt umenneskelig og noe fremmed for menneskeheten, er takket være flere rapporter – fra mennesker av godt ry – kommet oss for øre», begynte kongen sverteskriftet og fortsatte:

«Det slår oss med forbauselse og får oss til å skjelve voldsomt. En avgrunnsdyp smerte veller opp i oss, og det er desto vondere, fordi det er en fornærmelse mot selve den guddommelige majestet, en skam over menneskeheten, et grotesk eksempel på ondskap og en verdensomspennende skandale».

Uten å avsløre nøyaktig hva anklagene gikk ut på skrev kongen videre at han hadde bestemt seg for å få tempelridderne arrestert: «Deres eiendom og penger skal overleveres til kongen, som samvittighetsfullt vil passe på verdiene».

Etter en måneds topp hemmelig planlegging gikk kongens tropper til aksjon fredag 13. oktober 1307. Like før sola sto opp, ble 2000 tempelriddere anholdt over hele Frankrike.

Gjennom årene hadde rikets borgere sett litt av hvert, men dette overrasket dem likevel. «I dag skjedde det noe forbløffende. Noe så uhørt at man ikke har kjent maken siden antikken», skrev for eksempel krønikeskriveren Jean de Paris opprørt.

At en konge skulle legge hånd på pavens hellige riddere, var også dypt sjokkerende for kirken. En erfaren kirkejurist skrev at «årsaken til en slik uventet aksjon var ukjent».

En spion som arbeidet for kongen av Aragón, skrev imidlertid følgende i et brev: «Jeg forstår at paven og kongen gjør dette for pengenes skyld».

Kyss på baken

Kort etter offentliggjorde Filip endelig sine anklager mot tempelridderne – hele «127 avskyelige forbrytelser».

Punktene kunne kokes ned til tre hovedpåstander: at nye tempelriddere som en del av opptaksritualet skulle urinere på korset og fornekte Jesus, at ridderne under ritualet kysset nye brødre på navlen, munnen og bakdelen, og ordenen tilba avgudsfigurer med menneske- og kattehoder.

Anklagene var fantasifulle, men i middelalderen var tiltalte alltid skyldige inntil det motsatte var bevist. Tempelridderne sto derfor overfor en nesten umulig oppgave.

Kong Filip beskyldte blant annet tempelridderne for å tråkke og urinere på Jesu kors.

© Getty Images & Scanpix & Shutterstock

Etter en uke med trusler og tortur ble den første bror trukket opp av fangehullet under tempelriddernes borg i Paris og stilt foran et panel av kirkedommere – juridisk var det nemlig bare kirken som kunne føre sak mot en religiøs orden.

Jean de Folliaco, som fangen het, tilsto straks at han hadde fornektet Jesus under opptaksritualet. Det dommerne ikke visste, var at ridderen var Filips spion, som tre år tidligere hadde infiltrert ordenen.

De ekte tempelridderne ble knekt ved hjelp av brutal tortur. Skjult for offentligheten i kjelleren under sin egen borg ble de holdt våkne i dagevis, hengt opp med armene bak ryggen og lagt i glødende lenker.

Da de endelig ble trukket opp i lyset, tilsto de én etter én. Senere ble de bedt om å gjenta setningen: «Tilståelsen er ikke et resultat av vold eller trusler om tortur».

Paven kapret rettssaken

Den brutale torturen mot kirkens mest trofaste forsvarere ble til slutt likevel for mye for pave Clemens.

Den 22. november utstedte paven en bulle som tvang alle Europas regenter til å la kirken åpne rettssaker mot ordenen, ikke for å hjelpe Filip, men for å bringe hele prosessen direkte under pavens kontroll, der den hørte hjemme.

Kong Filip reagerte straks ved å sende Clemens en dårlig skjult trussel: «Hellige Far, du ser flammene i ildstedet som ender med å brenne de beste hjem. Ilden må stoppes før den fortærer kirken og pave Clemens selv».

Beskjeden hadde sin effekt en stund, og Filip fortsatte med å påvirke rettssakens gang bak kulissene.

Dermed fikk Jacques de Molay vite at «en sak om kjetteri og tro måtte være åpen og useremoniell, uten forstyrrelser fra advokater og dommere».

Våren 1314 ble tempelridderne Jacques de Molay og Geoffrey de Charnay brent i Paris.

© Scanpix

537 tempelriddere fordelt på 28 rettssaler måtte derfor forsvare seg uten juridisk bistand. I november 1308 hadde pave Clemens fått nok.

Han utstedte en bulle som oppløste Filips tribunaler og krevde at tempelridderne fikk en rettferdig saksgang med offisielle dommere fra kirken i Roma.

Før de nye dommerne kunne rekke å organisere prosessen, slo Filip til. Uten å ha mottatt en dom ble de første 54 tempelridderne ført ut byporten i Paris og brent.

Før flammene oppslukte ridderne, erklærte de stoisk sin uskyld. «Mange av de tilstedeværende kunne ikke unngå å kjenne på en viss beundring og forbløffelse», skrev krønikeskriveren Guillaume de Nangis.

Da de siste flammene døde ut, sørget Filips folk for at knoklene ble malt til støv – de skulle ikke ende som relikvier.

I årevis ble de overlevende tempelridderne holdt som gisler i et politisk og juridisk spill mellom kongen og paven. Hvis pave Clemens ikke offisielt forbød ordenen, kunne ikke Filip selge sine dyrebare eiendommer.

I 1312 var det slutt på Filips tålmodighet. Han prøvde seg først med et smigrende brev til paven: «Med kjærlighet, hengivenhet og ærbødighet ber vi Deres hellighet om å undertrykke ordenen».

Clemens ville imidlertid ikke gi seg. Den offisielle kirkelige prosessen mot tempelridderne fant sted ved konsilet i Vienne i Sør-Frankrike, der toppen av den katolske kirken forsøkte å gjennomføre en fair rettssak.

Poeten Dante Alighieri lot i sin komedie pave Clemens lide for sine synder i helvete.

© Bridgeman Images

Historien dømte pave Clemens hardt

Pave Clemens ble av mange sett på som Filips villige redskap – en pave komplett uten moral. Han døde 20. april 1314 etter kort tids sykdom.

Mens pavens lik lå til skue, brøt det ut et voldsomt tordenvær, og et lyn antente kirken paven lå i. For mange var dette en rettferdig straff for hans mange ugjerninger.

Ikke bare hadde Clemens vært med på å utslette tempelridderne; han hadde også flyttet Vatikanet fra den hellige byen Roma til Avignon – en katastrofe som blant mange geistlige ble kalt «det babylonske fangenskap».

Først i 1376 – 62 år etter Clemens’ død – ble pavedømmet flyttet tilbake­ til Roma.

Før de kom så langt, red Filip rett inn i byen med sin hær og tvang paven til å underkaste seg. 3. april ble Europas regenter og kirketopper innkalt til en stor gudstjeneste i Vienne.

Pave Clemens satt på en trone med Filip ved sin side. «Etter lange og modne vurderinger», begynte Clemens, «forbyr vi tempelridderordenen, dens regelsett, uniformer og navn og forbyr alle å bli medlem».

Fem års juridisk tautrekking var omsider over. Det forsamlingen ikke visste, var at Filip hadde gjort en hestehandel med Clemens.

Tempelriddernes eiendommer skulle overleveres til johannitterordenen, og Filip lovet å trekke saken der den avdøde Bonifacius skulle dømmes for kjetteri.

Den griske kongen fikk likevel en del penger ut av den lange saken: Johannitterne måtte betale ham 200 000 l.t. i saksomkostninger for å få fingrene i de beslaglagte eiendommene.

Kong Edvard 2. rakk å tømme tempelriddernes borger for verdier før alle andre.

© Bridgeman Images

Englands konge lurte paven og hans riddere

Pave Clemens kunngjorde at tempelriddernes verdier skulle gå til johannitterordenen. Englands konge lurte ham så det sang.

Filip fikk bare småpenger ut av sitt angrep på tempelridderne, mens Englands konge fylte kassen.

I motsetning til den franske kongen hadde kong Edvard 2. nemlig ikke tenkt å vente på pavens offisielle opphevelse av brorskapet i 1312.

Da den engelske kongen feiret sin kroning i 1308, fikk gjestene dermed servert saltet fisk og kjøtt stjålet fra tempelriddernes klostre.

Deretter solgte Edvard riddernes lagre av ull, ga kornet deres til hæren, felte skogene deres og delte ut pengene deres i øst og vest.

Senere tømte han ordenens staller og eiendommer for kveg, hester og inventar. Da pave Clemens endelig opphevet ordenen i 1312, kunne Edvard med stor ro overlate nøklene til johannitterordenen – det var ingenting igjen.

Forbannelsen rammet Filip

Mesteparten av de tusenvis av tempelriddere som stadig satt bak lås og slå, ble løslatt uten dom, for paven krevde bare straff til ordenens ledere.

  1. mars 1314 ble Jacques de Molay og tre andre riddere stilt for en domstol på plassen foran katedralen i Paris. De siktede hadde allerede innrømmet skyld tidligere, så de fleste forventet at de bare ville bli dømt til fengsel.

Men så skjedde det noe utrolig. Etter tre års tortur og fire år i isolasjon hevet Molay stemmen og henvendte seg til forsamlingen sammen med de andre.

«Den ene etter den andre trakk tilbake sine tilståelser. De fortalte at de hadde løyet om seg selv og om andre, fordi de var blitt utsatt for vold og tortur», skrev kirkejuristen Bernard Gui.

Filip hadde ikke noe valg. På 1300-tallet var straffen for å trekke en tilståelse om kjetteri tilbake klar: død ved brenning. Molay ville heller dø enn å la Filip få sin vilje.

Like før han døde i flammene, ropte stormesteren sin forbannelse over «de som feilaktig har dømt oss».

Før det var gått en måned, døde pave Clemens etter kort tids sykdom. Filip den smukkes skjebne lot heller ikke vente på seg.

Åtte måneder senere satt kongen på sin hest under en jakttur da han plutselig ble rammet av en hjerneblødning.

Få uker senere, 29. november 1314, døde Frankrikes mest griske og hensynsløse konge i sin fødeby, Fontainebleau.

I 2007 fremviste Vatikanet et dokument som beviste tempelriddernes uskyld.

© Getty Images

Nesten 700 år senere, i 2007, offentliggjorde Vatikanet et dokument der pave Clemens frikjente tempelridderne for kjetteri – anklagen som Filip hadde brukt for å få dem utslettet.