Henrik 8. ble gal av smerte

Sykdom sikret Henrik tronen

Som barn var Henrik en glad og frisk gutt. Kort etter fødselen i 1491 beskrev en samtidig kilde prinsen som “en vakker liten gutt.

Hans oppførsel så galant, huden hans så vakker, smilet så frimodig".

Som alle kongelige på den tiden fikk Henrik satt et horoskop, og astrologen forutså at prinsen ofte ville bli utsatt for sykdom.

Horoskopet viste at Henrik med tiden ville komme til å lide av alt fra hoste, feber, brystsmerter og gikt til gallestein og kopper.

Ingenting i Henriks barndom tydet på at horoskopet ville få rett. Prinsen var en sunn og sterk gutt. Men allerede som tiåring lærte han at en sykdom kunne snu opp ned på alt sammen.

I 1502 døde storebror Arthur plutselig – sannsynligvis enten av tuberkulose eller den såkalte svettesyken som fikk ofrene for denne fryktede sykdommen til å svette voldsomt før de utåndet noen timer senere.

Arthurs død førte til at Henrik overtok både brorens posisjon som tronarving og enken, den 16 år gamle prinsesse Katarina av Aragon.

Seks år senere ble familien Tudor igjen rammet av et dødsfall da tuberkulosen tok livet av Henriks far, Henrik 7. Bare 17 år gammel besteg Henrik 8 tronen.

Samtidige kilder beskrev den unge kongen som “en dyktig rytter og deltaker i ridderkamper” og fremhevet at Henrik var populær blant sine undersåtter på grunn av sin væremåte overfor vanlige mennesker.

Den unge Henrik behandlet dessuten fiendene sine mildt.

Flere medlemmer av slekten York, som ellers var alvorlige rivaler til Tudor-kongenes makt, ble løslatt fra fengselet og Henrik beordret bare få politiske motstandere henrettet.

Legene fryktet for kongens liv

Etter fem år ved makten ble Henrik 8. for første gang rammet av alvorlig sykdom i en alder av 23 år. En kopper-epidemi feide inn over England, og den slapp selv ikke kongen unna.

Hele våren 1514 lå kongen til sengs.

“Legene fryktet for livet. Det endte med kopper. Han er nå frisk igjen og har reist seg fra sengen”, skrev den samtidige italienske historikeren Peter Martyr.

Det var antakelig bare fordi han var ung og i god form at Henrik overlevde epidemien. Han slapp sågar unna de skjemmende arrene som ofrene for kopper ofte måtte leve med.

Noen år senere fulgte enda en alvorlig sykdom: Henrik ble rammet av malaria, som i middelalderen plaget befolkningen i Sør-England. Også denne gangen slapp majesteten billig.

Henriks jernhelse kunne åpenbart stå imot selv de verste sykdommer, men det sto ganske annerledes til med dronning Katarina.

På ni år hadde hun vært gravid seks ganger, men bare én av graviditetene fikk en lykkelig utgang. Til Henriks store skuffelse ble det en jente: Prinsesse Maria.

Henrik var desperat etter å få en mannlig arving som kunne føre Tudor-slekten videre. Med tiden tvilte han stadig mer på at Katarina kunne føde ham en sønn.

Kongen innledet derfor en rekke forhold til flere andre kvinner ved hoffet. Adelsjenta Mary Boleyn var en av dem, men snart fikk kongen et godt øye til hennes yngre søster Anne.

Hun var imidlertid forlovet med jarlen av Northumberlands sønn. Henrik var ennå ikke klar til å innlede et forhold til Anne. Dersom hun skulle føde ham en legitim arving, måtte han gifte seg med henne.

Men et giftermål kunne ikke komme på tale før Henrik var skilt fra Katarina – en handling som med sikkerhet ville vekke harme i hennes hjemland Spania.

Ved hjelp av sin viktigste rådgiver, kardinal Wolsey, nøyde Henrik seg i første omgang med å få Annes forlovelse brutt slik at hun ville være ledig når kongen gjennomførte skilsmissen.

Lanse traff kongen i pannen

Men før han kom noe lenger med skilsmisseplanene ble Henrik rammet av en alvorlig ulykke. Den 10. mars 1524 deltok kongen i en ridderkamp og glemte å lukke visiret på hjelmen.

Med blottet hode førte han hesten i gallopp frem mot dagens motstander, hertugen av Suffolk. Hundrevis av tilskuere ropte forferdet “holdt, holdt!”

Verken kongen eller hertugen enset tilropene før de to ridderne tørnet sammen. Hertugens lanse traff Henriks åpne hjelm og splintret. Kongen falt i bakken, og alle var overbevist om at han måtte være død. Men på mirakuløst vis slapp majesteten unna med en hjernerystelse.

Året etter var Henrik igjen døden nær. Under en falkejakt forsøkte han å forsere en grøft, men falt på hodet ned i mudderet.

Kongen lå med ansiktet begravd i søla og kunne ikke trekke været mens han forgjeves kjempet for å komme seg fri.

En soldat reagerte snarrådig, hoppet ned i grøften og trakk kongens hode fri av mudderet. Henrik var blå i ansiktet og hev etter pusten, men han overlevde.

De to ulykkene fikk kongen til å forstå at han – tross sin ungdom og styrke – risikerte å dø før han hadde sikret seg en mannlig arving.

Ni år hadde gått siden Katarina hadde født ham en datter, og hoffets leger var overbevist om at den 40 år gamle dronningen ikke lenger var i stand til å få barn. Kongen bestemte seg for å ta saken i egne hender.

Skilsmissen grunnla ny kirke

I 1526 gjorde Henrik tilnærmelser til Anne Boleyn og forsøkte å gjøre henne til sin elskerinne. Han ble møtt med et nei.

Ansporet av sin ambisiøse far forklarte Anne at det ikke var nok for henne å være majestetens konkubine. Men hun kunne gjerne bli hans dronning en dag.

I årene som fulgte søkte Henrik å få den katolske kirkens tillatelse til en skilsmisse fra Katarina.

Kongen hevdet at han var i sin gode rett til å kreve ekteskapet opphevet, men paven i Roma nektet å føye ham.

Til slutt så Henrik ingen annen råd enn å utnevne en ny og trofast erkebiskop av England og få ham til å annullere ekteskapet med Katarina. Deretter brøt kongen alle forbindelser med paven og den katolske kirken.

I 1533 giftet nyskilte kong Henrik seg med Anne Boleyn og etablerte sin egen kirke: Church of England.

Året etter forlangte han at hele folket skulle sverge ham troskap som kirkens overhode og anerkjenne Anne Boleyn som dronning, men mange troende katolikker nektet.

Kongen svarte på dette med en strøm av henrettelser.

Fall gjorde kongen gal

Heller ikke ekteskapet med Anne Boleyn resulterte i den sønnen han ønsket seg.Etter tre års samliv ble kongen dessuten rammet av en ulykke som skulle komme til å forandre hans liv – og koste Anne hennes.

I januar 1536 deltok den 44 år gamle Henrik i enda en ridderturnering. Da han med hevet lanse støtte sammen med motstanderen, styrtet kongen og fikk hesten over seg.

Ifølge samtlige kilder lå Henrik i to timer “uten å kunne snakke” før han kom til seg selv.

Han hadde pådratt seg nok en stygg hjernerystelse, og hestens enorme vekt hadde brukket flere knokler i beinet hans. Han hadde ulidelige smerter.

Først seks dager etter ulykken ble nyheten overbrakt dronning Anne, som nå var gravid igjen. Hun aborterte kort tid etter.

Den sterkt plagede og bitre Henrik mente at tapet av enda en sønn beviste at dronningen var ondskapsfull og hadde sviktet ham.

Samtidig begynte Anne Boleyns mange fiender ved hoffet å spre rykter om at dronningen hadde forhold til andre menn, også sin egen bror.

De mistenkte ble arrestert og utsatt for en grusom tortur. Pinslene fikk dem til å si det kongens menn ville at de skulle si.

I mai 1536 måtte Anne Boleyn og hennes påståtte elskere bøte med livet under Henriks tiltagende galskap.

Etter henrettelsen falt Henrik for adelskvinnen Jane Seymour. Kort tid etter var han gift med henne. Da Jane prøvde å overtale ektemannen til å vise nåde overfor dem som stadig dyrket den gamle katolske troen, snerret Henrik rasende: “Husk Anne.”

Det var ikke til å ta feil av: Hvis ikke Jane oppførte seg og konsentrerte seg om å føde en sønn, ventet det henne samme skjebne som forgjengeren.

Henrik, som tidligere var blitt rost for å være en mild og rettferdig konge, var blitt en ondskapsfull tyrann.

Jane fulgte rådet, og året etter fødte hun Henrik den lenge ventede sønnen Edward. Få uker senere døde hun av komplikasjonene etter fødselen.

Opprør ble stanset med løgn

Høsten 1536 samlet opprørere seg i Nord-England. Adelsmenn, geistlige og bønder reiste seg mot Henriks styre og krevde den gamle katolske troen gjen-innført og at kongen måtte skille seg av med mange av sine rådgivere.

Henrik skrev et brev til opprørslederne:

“Jeg har aldri lest, hørt eller vært kjent med at grove og uvitende alminnelige mennesker skulle plukke ut prinsers rådgivere og geistlige.”

Men opprørernes antall og styrke var en såpass stor trussel mot Henriks trone at han følte seg tvunget til å love opprørerne full immunitet samt at han ville lytte til kravene deres.

Løftene dempet opprørstrangen, men Henrik hadde ingen planer om å holde det han lovte.

Kongen inviterte opprørslederen Robert Aske til å holde jul ved hoffet og overrakte ham fine gaver. Det listige trekket splittet opprørerne så kongens hær kunne nedkjempe rebellene.

Med opprøret kvalt kalte kongen deretter Aske til hoffet. Han troppet opp i forventning om at kongen ville drøfte de punktene som opprørerne hadde klaget over.

I stedet ble adelsmannen fengslet og dømt til døden for forræderi.

Før henrettelsen tigget Aske kongen om ikke å bli halshugget som en vanlig forræder. Dette gikk Henrik med på.

Men kongen viste på ny sin ondskapsfullhet da han i stedet ga ordre om å smi lenker om Askes kropp og henge ham opp på et offentlig sted så han kunne dø av sult og tørst.

Resten av opprørerne som hadde vært i ledtog med Aske ble også arrestert. Var de adelsmenn, ble de halshugget. Adelskvinner endte på bålet.

Dem av lavere byrd ble hengt før deres avhogde hoder ble satt på pæler til skrekk og advarsel i London og hjembyene.

Men det var ikke nok for Henrik å ta hevn over lederne. I et brev til hertugen av Norfolk, som ledet kongens hær i Nord-England, skrev han:

“Det er mitt ønske at du skal gjennomføre en fryktelig henrettelse av en stor del av innbyggerne i hver by, landsby og småsted som har syndet.”

Sår forble åpne

Samtidig med at Henriks undersåtter led, vedvarte hans egne smerter. Ulykken under turneringen hadde forverret de kroniske sårene på beina som hadde plaget ham i flere år.

Dessuten hadde han fått et nytt, stort sår.

Sårene ville ikke gro, og legene ved hoffet hjalp heller ikke, for de var overbevist om at det største skinnebeinssåret måtte holdes åpent så “dårlige væsker” kunne tømmes jevnlig med en kanyle.

Hver gang såret var ved å lukke seg, ble det skåret opp med en glødende ildtang.

Den pinefulle behandlingen ga kongen et stort, væskende sår på beinet.

I 1537 skrev den franske ambassadøren at såret “har gjort ham stiv og til tider ute av stand til å snakke. Svart i ansiktet og i overhengende livsfare.”

Engelske kirkegjengere kunne ved selvsyn se hvor galt det sto til med kongens helse da Henrik deltok under påskemessen i 1539.

Han måtte krabbe opp til alteret i sterke smerter fordi beina ikke kunne bære ham.

Ute av stand til å delta i sine høyt elskede ridderturneringer og jaktselskaper trøstespiste Henrik umåtelige mengder mat, og han la godt på seg.

Snart var kongen ikke lenger i stand til å bevege seg rundt i slottene sine ved egen kraft. I stedet ble han kjørt rundt i en primitiv kjørestol.

I stedet for å ta trappen ble den nå enorme kongen heist opp i et slags snortrekk når han skulle fra etasje til etasje.

Enda en dronning mistet hodet

Smertene gjorde kongen mer oppfarende og kompromissløs. Undersåtter som ikke ville konvertere til Henriks nye tro ble straffet med døden.

Samme skjebne hjemsøkte dem som dyrket den nye kirken i en grad som kongen ikke likte. I 1540 ble sågar Henriks trofaste rådgiver og førsteminister gjennom ni år, Thomas Cromwell, arrestert fordi han ville ha en mer radikal Church of England.

For å understreke at han ikke tolererte religiøse avvikere av noe slag, sørget kongen samtidig for at tre ledende katolikker ble hengt. Deretter fikk de innvollene skåret ut og kroppen partert.

Cromwell mistet ikke bare stillingen sin på grunn av religion. Han hadde også arrangert det feilslåtte ekteskapet med Anna av Kleve. Kongen nektet å ha noe med henne å gjøre fra det øyeblikk han møtte henne. Som straff ble Cromwell halshogd.

I stedet giftet kongen seg med tenåringsjenta Katarina Howard. Ett år senere ble hun satt i Tower of London og siden halshogd for utroskap.

En overvektig, syk og gal Henrik så seg i stedet ut adelsdamen Katarina Parr. Hun var til å begynne med særdeles skeptisk til majestetens tilnærmelser. I lys av sine forgjengeres skjebne skal hun ha uttalt:

“Det er bedre å være hans elskerinne enn hans kone.”

I 1543 sa hun likevel ja til Henrik, som senere samme år viste nye sider av sitt tiltagende vanvidd.

Ifølge brev skrevet av utenlandske ambassadører ved det engelske hoffet led kongen ofte av “mal d’esprit (depresjon, red.), selvmedlidenhet og et formørket sinn.”

Helt galt gikk det en dag da majesteten og hans gemalinne drøftet religiøse emner med biskop Gardiner – en adspredelse som kongen ellers pleide å finne behag i.

Det later til at dronningen ble litt for ivrig etter kongens smak. Han eksploderte av raseri, og fra seg av sinne beordret han henne arrestert.

Men da soldater fra Tower of London kom for å eskortere Katarina Parr til en fengselscelle dagen etter, hadde Henrik helt glemt den opphetede ekteskapelige diskusjonen og ba forbløffet soldatene om en forklaring.

Det endte med at han sendte soldatene vekk og måtte trøste sin opprørte kone.

Sykdom tok livet av kongen

Mot slutten av livet innførte Henrik 8 stadig strengere straffer for å si noe stygt om kongen. Humørsvingningene gjorde det dessuten livsfarlig for medlemmer av hoffet å omgås ham.

Derfor var det ingen som misunte kongens betrodde rådgiver, sir Anthony Denny, da den stakkars adelsmannen ble pålagt oppgaven å fortelle kongen at han neppe hadde så lenge igjen.

Å forutsi en konges nært forestående død ble betraktet som forræderi, men den 27. januar 1547 visste alle at Henrik var på dødens rand.

Sir Denny trådte forsiktig inn i kongens soverom i Whitehall-palasset og hvisket til den syke:

“Man mener at det ikke er sannsynlig at De vil leve. De må forberede Dem på de siste dødskvalene.”

Dernest spurte han kongen om majesteten ønsket å snakke med en prest.

Erkebiskop Thomas Cranmer ble tilkalt, men da han ankom neste morgen, hadde kongen allerede mistet talens bruk. Henrik 8, som hadde vært en atletisk ridder i sine unge år, lå bevisstløs i sengen.

Kongen veide rundt 180 kg, og en fæl dunst av råttenskap steg opp fra det store, pussfylte såret på beinet hans.

Hans en gang så vakre ansikt var rødsprengt etter mange års fyll, tennene så råtne ut og han led av skjørbuk fordi han sjelden rørte grønnsaker.

Klokken 02.00 natt til 28. januar 1547 trakk kongen omsider sitt siste sukk.

Ingen vet med sikkerhet hvor mange undersåtter som måtte bøte med livet for Henrik 8s sykdommer, smerter og vanvidd.

Historikerne anslår dog at mellom 50.000 og 70.000 briter ble henrettet på kongens ordre.