Gjestene måtte gjennom 14 retter og store mengder vin når Henrik 8. hadde fest.

© Bridgeman

Henrik 8. fôret gjestene halvt i hjel

Det ble servert kilovis med lammelår, påfugl stekt på spyd og katedraler bygd i sukker. Ingenting ble spart på eller overlatt til tilfeldighetene når Englands kong Henrik 8. holdt bankett. Etegildene skulle mye mer enn bare å stille gjestenes sult.

Fatene på bufféen var nesten tomme og gjestene stappmette, da buldrende lyder fikk alle til å se seg rundt.

Utenfor ble det skutt salutt med tallrike kanoner, og brak etter brak fylte luften. Så åpnet tjenerne porten på vidt gap – og inn kom en gruppe utspjåkede menn med Henrik 8. i spissen.

Den engelske kongen moret seg høylytt over at ingen av gjestene kjente ham igjen, men kongen hadde en enda bedre overraskelse i ermet.

Midt i all ståheien ble det igjen båret fat inn i salen, og etegildet begynte forfra. «To hundre eller flere retter av kostbart kjøtt og mer til – alt sammen vakkert anrettet – kom på bordet», forteller en samtidig kilde.

«På denne måten gikk hele kvelden med til å spise, danse og andre storslåtte foretagender – til kongens store fornøyelse og til den forsamlede adelens anerkjennelse».

Henrik 8., Englands konge fra 1509 til 1547, satte pris på god mat, og etegildene han inviterte til var viden kjent.

Menyen og gjestenes plassering i salen var alltid planlagt ned til aller minste detalj, for Henrik visste at det var lettere å knuse motstanderne ved middagsbordet enn på slagmarken.

Henrik den 8. var dyr i drift

Henrik 8. trengte virkelig maktdemonstrasjoner som de store bankettene. Det var bare 24 år siden hans far, Henrik Tudor, i 1485 kom til makten etter en 85 år lang og blodig borgerkrig kjent som rosekrigene.

Nå hadde sønnen arvet makten, men mange engelske adelsmenn mente fremdeles at den beste mannen tapte borgerkrigen, og at Tudor-slekten ikke hadde rett til tronen.

For kongen gjaldt det derfor å vise at han kunne garantere England ro og velstand. For å overbevise tvilerne om sine evner fikk Henrik 8. blant annet bygd en rekke skip. Det ble begynnelsen på den senere så mektige Royal Navy – Englands sterke marine.

Han tok også første steg for å bygge opp et nasjonalt postvesen. Og så inviterte han på middag. Bankettene skulle vise adel, stormenn og fremmede utsendinger at Henrik hadde rikdom og makt nok til å knuse alle motstandere og belønne sine venner.

Kongen holdt sine ekstravagante gjestebud i festsalen, et rektangulært rom som siden middelalderen hadde vært samlingspunktet på alle engelske slott. På Hampton Court, et av de største og viktigste av kongens rundt 60 slott, hadde festsalen plass til i underkant av 350 gjester.

Alle skulle plasseres i overensstemmelse med rang og stand etter nøye fastlagte regler, så bordplanen var litt av et puslespill. De fornemste gjestene fikk plass ved høybordet, som sto på tvers ved endeveggen lengst fra inngangen. Jo nærmere kongen gjesten satt, desto viktigere var han eller hun.

Tre andre langbord ble plassert på langs i salen, slik at de sammen med kongens høybord dannet en stor E – her satt mindre fornemme gjester, men også de ble benket etter viktighet.

Jo nærmere han eller hun satt døren, desto nærmere var de å være ute i kulden i både bokstavelig og overført forstand.

For at ingen skulle være i tvil om hvem festens hovedperson var, «tok kongen sete under The Cloth of Estate (en baldakin, red.) og befalte at ingen fikk forlate bordet», beretter en av deltagerne ved kongens banketter.

Foran kongens tallerken sto dessuten et enormt saltkar av sølv, mens resten av selskapet måtte nøye seg med å dyppe knivspissen i mindre prangende begre.

Livretten til Henrik den 8.: kjøtt med kjøtt til

Mens menigmann sjelden hadde råd til kjøtt og fisk, bugnet Henriks bord av disse luksusvarene.

Til hverdags spiste hoffets mektigste menn vel ett kilo kjøtt, men til fest hev de og gjestene nedpå betydelig større mengder, fordi alle måtte smake oksekjøtt, lam, kalv og kanin. Due, gås, fasan og til og med ugle sto på den kongelige menyen. I tillegg kom laks og skalldyr.

Når kongen for alvor skulle imponere Englands adel, serverte han påfugl, men også ristet svane ble ansett for å være en delikatesse.

Ofte ble svanen servert med en gullkrone på hodet, og den elegante fuglen har siden vært så nært forbundet med de kongelige at det fremdeles er forbudt å spise svane i Storbritannia uten skriftlig tillatelse fra dronningen.

Mellom bergene av kjøtt kunne Henrik 8.s gjester finne kokte gulrøtter, turnips og reddiker, mens salat ble servert med forsiktighet. Frisk frukt og grønt anså datidens leger for å være helseskadelig: «Vær forsiktig med grønne salater og rå frukter, for de vil gjøre din herre syk», er advarselen i en kokebok fra år 1500 til engelske kokker.

Bakt påfugl var en delikatesse. Under serveringen skulle halen spres ut og halsen være rank.

© shutterstock, rmn-grand palais/agence bulldz.

Snørr og spytt var tillatt

Gode manerer ga status, og bøker om takt og tone var høyeste mote i tudor-tidens England.

Rådene ble finlest, ettersom målet for hver enkelt gjest var å fremstå som verdig til kongens oppmerksomhet: «Tørk deg rundt munnen før du drikker, slik at du ikke skitner til kanten på glasset, og hold fingre, lepper og hake rene hvis du vil beholde ditt gode navn», lød et velmenende råd.

Å spise elegant var imidlertid ikke lett, for de fleste rettene ble servert på store fat, og gjestene brukte fingrene til å forsyne seg med kjøttstykker. Gafler var ennå ikke i bruk i England, så de eneste tilgjengelige spiseredskapene var skjeer og kniver.

Etikettebøkene var klar med gode råd: «Legg ikke skjeen ned i retten eller på kanten av fatet slik de udannede har for vane. Legg verken albuer eller never på bordet når du spiser».

Også dette rådet var nyttig, for bordene i kongens fine festsal besto av tynne treplater lagt på bukker. Det var en temmelig ustabil løsning, særlig etter mange kanner øl og rikelig med vin.

Sett med dagens øyne var det imidlertid vide rammer for den enkelte gjest. Skulle noen føle trang til å snyte nesen, var det helt i orden, bare de husket å tørke fingrene av på klærne etterpå. Spytting ved bordet var også akseptabelt, så lenge det ble gjort diskret.

Under middagen spiste tjenerne i et hjørne av salen slik at de skulle være tilgjengelige hele tiden. Etter hovedretten ryddet de bordene og samlet inn rest-ene. Et av festmiddagens faste ritualer besto i at gjestene la noen godbiter i en egen bolle beregnet til almisser.

Henrik 8. eide flere slik almisseboller, og den prektigste av dem var laget av forgylt sølv og veide nesten ni kilo. Etter middagen ble almissene båret ned i et eget rom og deretter delt ut til fattige som samlet seg foran slottsporten.

Ettersom kongen bare serverte mat av ypperste kvalitet, fryktet hoffet at tjenestefolkene ville stjele restene og selge dem videre. Utdelingen skjedde derfor under overvåkning av en representant fra kirken.

Det var strengt forbudt for noen ved hoffet å «gjøre innhogg i, selge for personlig vinning eller stjele maten», slo et kongelig dekret fast.

Henrik den 8. veltet seg i sukker

Etter denne gode gjerningen var selskapet klar for dessert. Til tross for advarslene mot frukt og grønt spiste Henrik ofte frisk frukt – gjerne importert, som ble regnet som den fineste.

Kongen fikk som den første i England plantet apri­kos­trær i palasset Nonsuch sør for London. Mye tyder også på at sitrusfrukter har stått høyt i kurs, for Henriks husholdning hadde en appelsinpresse.

Når gjestene skulle imponeres, var det søtsaker på menyen. Sukker var særdeles velegnet til å vise makt og status, for på begynnelsen av 1500-tallet kostet ett pund sukker tre-fire pence – en nesten uoverkommelig utgift for fattigfolk, som bare hadde to pund å leve for i året.

I 1540-årene steg prisen til ni eller ti pence pundet, så det søte pulveret var bare for Englands aller rikeste. Henrik 8. hadde derfor helt bevisst store mengder konfekt, kandisert frukt og marsipanskulpturer på menyen.

«Straks kom andre servering med så mange retter, sukkeranretninger og spennende påfunn som til sammen overgikk hundre i antall, og så dyrebare at jeg ikke tror franskmennene noensinne har sett noe lignende», forteller historikeren George Cavendish om en fest Henrik 8. avholdt for utsendinger fra Frankrike.

«Det var slott, St. Pauls katedral med tårn i korrekt forhold og antall, gjengitt som om en maler hadde malt den på et stykke lerret eller en vegg. Det var ville dyr, fugler, fjærkre av forskjellig slag, og personer, alle meget livaktig laget.

Noen kjempet med sverd, andre med skytevåpen eller buer, noen hoppet og sprang, andre danset med kvinner. Noen, iført full rustning, sloss med lanser, og mye mer som jeg ikke har forstand til å beskrive», fortsetter Cavendish sin beretning.

Figurene ble laget av kokt sukkermasse eller fint kvernet sukker, som tilsvarer det vi kjenner som melis. For å holde massen sammen ble den tilsatt et gummiaktig planteekstrakt. Ved også å bruke rosenvann og sitronsaft oppnådde dessertkokkene å gi sukkeret en fin og frisk smak.

Massen ble deretter helt i en form som var laget av tre eller gips, og den ferdige, størknede figuren ble farget i strålende kulører. De fleste fargene var laget av planter og kunne spises uten risiko. For eksempel ga spinat og grønn hvete en fin grønnfarge, mens blått ble utvunnet av bladene på kornblomsten.

Men ikke alle farger var like uskyldige. Det gjaldt for eksempel smaragdgrønn, som ifølge kokeboken «The Widow’s Treasure» inneholder «irr fra kobber, blymonoksid, kvikksølv, blandet med urin fra et lite barn».

Gullfarge inneholdt giftstoffet arsenikk, som sammen med andre ingredienser skulle «oppbevares i en komposthaug i fem dager».

Kjøkkenet på kongens slott i Windsor lagde mat til 1200 gjester og ansatte på festdager.

© Bridgeman

312 hegrer spist på hagefest

Kongens store etegilder ble ikke bare avholdt hjemme på slott som Hampton Court, Windsor og Whitehall. I 1520 møtte Henrik 8. sin franske motpart, Frans 1., til fredsmøte på en eng utenfor byen Balinghem i dagens Frankrike.

Henrik 8. tok med seg et hoff på 5172 personer og fikk reist et mektig seremonitelt midt på engen. Teltet hadde store partier med vindusglass og dekket 10 000 m² – nesten to fotballbaner.

Kongen fikk også satt opp et mektig kjøkken, slik at alle kulinariske krefter kunne settes inn for å vise franskmennene at England var rikt og mektig.

I løpet av 17 dager åt de to kongene og deres følge seg blant mye annet gjennom 2200 sauer, 2200 okser, 26 dusin hegrer, 700 havål og tønnevis av sennep. På grunn av de dyre antrekkene deltagerne hadde på seg, ble begivenheten døpt «The Field of the Cloth of Gold», eller Gullbrokadeleiren.

Etegildene stanset ikke med Henrik 8.s død i 1547. I årene fremover hentet Englands regenter enda flere eksotiske varer hjem, takket være flåten Henrik hadde grunnlagt, og som nå seilte på kryss og tvers på alle verdenshav.