1. akt: Forelskelsen
Anne Boleyn vinner kongens hjerte
Anne Boleyn ranker ryggen idet trompetene gjaller og dørene til ballsalen blir slått opp. Gjennom åpningen kan den unge hoffdamen se Englands konge, Henrik 8. Han er omgitt av gjester, men overstråler dem alle der han står i datidens mote med store puffermer. Under hatten anes kongens røde lokker, og øynene hans glitrer som alltid når det er hoffball. På en kveld som denne nyter han å gjøre kur til selskapets unge damer.
Anne har vært hoffdame for dronning Katarina i nesten fem år, og hun vet at forholdet mellom Henrik og dronningen visner for hver dag som går. Den spanskfødte Katarina har bare skjenket kongen en datter, og med sin fremskredne alder på 40 år tviler hofflegene på at Henrik noensinne vil få en sønn som kan arve tronen og sikre Tudor-slektens makt.
“Deres elskerinne – aldri! Deres hustru, om De vil”. Anne Boleyn i et brev til Henrik 8.
Denne kvelden i 1526 søker kongens blikk igjen og igjen Anne Boleyn. Hoffdamen med de smilende øynene og den naturlige sjarmen er ofte målet for menns sultne blikk. Hun er skolert ved det franske hoffet og mestrer både dans og samtalekunst, alle andre kvinner blir overskygget i hennes nærvær. Da ballet slutter, har Henrik bare én tanke i hodet: Han må ha Anne Boleyn.
Kimen til et av historiens mest tragiske kjærlighetsdramaer er lagt. Kveldens ball vil forandre livet i England for alltid.
Kongen sender brev og gaver
Anne er ikke i tvil om at Henrik 8. er veldig interessert i henne. Den forelskede kongen begynner å overøse henne med brev og gaver. Blant gavene er et lite kjede med en fløyte i som underforstått forteller at «hvis du fløyter, kommer jeg».
Alle ved hoffet vet at kongen er en kvinnebedårer. Han forlyster seg gjerne med andre kvinner – blant dem Annes storesøster. Men Henrik er tilsynelatende villig til å droppe de mange eskapadene for Annes skyld.
«I år har jeg vært såret av Amors pil, og jeg vet ennå ikke med sikkerhet om det er forgjeves eller om jeg kan finne en plass i ditt hjerte. Jeg lover Dem ikke bare å ha Dem som min eneste elskerinne av navn, men også av gavn, og fra mine tanker og min hengivenhet å utelukke enhver som kunne forurolige Dem», leser Anne i et av kongens første brev.
Den sofistikerte hoffdamen ønsker dog ikke bare å dele seng med kongen. Hun vil bli dronning.
«Deres elskerinne - aldri! Deres hustru, om De vil,» svarer hun Henrik, vel vitende at ingen av Englands tidligere konger har blitt skilt.
Anne Boleyn og Henrik 8. delte lidenskapen for jakt.
Henrik, som er vant til å komme under de skjørtene han peker på, blir bare ytterligere egget av motstanden. Uker blir til måneder, og måneder blir til år, mens de to turtelduene sender brev til hverandre og utveksler lidenskapelige blikk når de møtes. Anne finner fortsatt gaver foran døren sin.
En dag åpner hun en eske med et armbånd som har Henriks portrett på innsiden, slik at han alltid kan være «nær Annes legeme», som han skriver. Ved en annen anledning er gaven mindre stilfull:
«Jeg sender Dem, Anne, en bukk som jeg selv nedla i går kveld, og håper at De vil tenke på jegeren mens De spiser den.»
Henrik kjenner Annes betingelser og er nå fast bestemt på å bli skilt fra Katarina. Han vil skifte ut dronningen med sin «glødende kjærlighet», som han omtaler Anne i et brev.
Men å tvinge gjennom en skilsmisse krever intet mindre enn et oppgjør med paven i Roma.
Egentlig skulle hun tjene dronningen som hoffdame. I stedet stjal Anne Boleyn mannen hennes.
Dronningen var hoffdame inn til margen
Anne Boleyn stammet fra en engelsk adelsfamilie. For å bli den perfekte hoffdame gikk hun i lære ved det franske kongehuset.
Som datter av en jarl ble Anne Boleyn født inn i en verden der det var viktig med dannelse. Hennes far, Thomas Boleyn, var medlem av kongens råd og ambassadør i Frankrike, så han fant det ganske naturlig å sende datteren i lære som hoffdame ved det franske hoffet – det mest fasjonable i Europa.
Anne var intelligent og lærevillig og ble dyktig til å konversere og kle seg stilfullt, likesom hun raskt lærte å mestre det franske språket. Ved hoffet levde hun tett på dronning Claude, Frans 1.s hustru, og hun fikk i oppgave å pryde dronningens følge med sin ungdom og eleganse under seremonier, hoff-fester og jakt.
Sammenlignet med sine samtidige var Boleyn en sofistikert kvinne som skrev dikt og kunne synge og danse, og folk la merke til henne. I tillegg næret hun en stor interesse for teologi. Etter ni år ved det franske hoffet var den unge jenta forvandlet til en ettertraktet, giftemoden kvinne som vendte hjem til England for å tjene Henrik 8.s dronning Katarina.
Anne Boleyn blir gift med kongen
Å bli skilt fra sin hustru i middelalderens England krever pavens aksept. Og den er nesten umulig å få, for den katolske kirken tolererer ikke skilsmisse. Men ved hjelp av sine rådgivere setter Henrik opp et dokument som informerer paven om at ekteskapet med Katarina «piner hans sinn» fordi hun er hans brors enke.
Svaret fra Roma i desember 1529 er nedslående: Et ekteskap er et ekteskap.
Anne følger «kongens store sak», som skilsmissen omtales, fra sidelinjen. Hun kan merke på Henrik at han vil gjøre alt for å få henne. Den gamle dronningen er allerede skjøvet i bakgrunnen, og Anne har ofte glede av Henriks selskap. Kongehuset begynner sågar å betale for klærne hennes, og hun har også fått en karet og tjenere stilt til rådighet.
Anne har i årevis vært kvinnen alle hvisker om, men som ingen tør snakke høyt om. Høsten 1532 bestemmer Henrik seg for å bryte dødvannet - han gir Anne tittelen «markise av Pembroke». Med sin nye status kan hun ledsage kongen under et besøk i Frankrike, mens Katarina blir etterlatt i det regntunge London.
Anne stråler og sjarmerer alle med sitt fine fransk. Etter et maskeradeball mottar hun en kostbar juvel fra den franske kongen.
Henrik 8. ble så betatt av Anne Boleyn at han satte himmel og jord i bevegelse for å få henne.
Henrik er synlig stolt av sin ledsagerske, og når paret kommer tilbake til London, bestemmer han seg for å gifte seg med henne uten pavens godkjenning.
«Sire, forevis meg den pavelige bulle som oppløser det første ekteskap,» lyder det spakt fra kongens skriftefar, Rowland Lee, som skal forrette i bryllupet.
«Hva behager? Våger De å tvile på Deres herre og konges ord?» svarer Henrik, som rett før har fortalt presten at paven har innvilget å oppløse ekteskapet med Katarina.
Uten ytterligere innvendinger vier Lee deretter kongen og Anne Boleyn.
Da nyheten når Roma, befaler paven at Henrik gir avkall på sitt ugyldige ekteskap, men kongen nekter å slippe Anne.
«Visdommen har opphørt å råde i Roma,» erklærer han, og innleder en prosess som fører til et definitivt brudd med den katolske kirken: Heretter skal kongen være den engelske kirkens overhode.
Våren 1533 blir Henriks og Annes ekteskap erklært lovlig og gjeldende. Etter syv års undertrykt kjærlighet kan Anne Boleyn omsider bli Englands dronning.
2. akt: Skuffelsen
Graviditet gir håp
I juni 1533 stimler Londons innbyggere sammen langs Themsen for å se den kongelige kortesjen av fartøyer seile forbi i forkant av Anne Boleyns kroningsseremoni.
I den fremste båten, som er dekorert med flagg og gobeliner, sitter Anne med sine æresdamer. Bak følger mer enn 100 fartøyer med fargerike bannere som vaier i vinden. Kongens nye hustru er på vei til Tower – Londons kongelige slott og fengsel, hvor hun ifølge etiketten skal motta Englands konge.
Anne blir deretter fraktet i bærestol, dekket av en gyllen baldakin, til Westminster Abbey. I kirken trår hun med langsomme skritt frem mot tronen foran høyalteret og setter seg. Etter en kort gudstjeneste plasserer erkebiskopen en krone på Boleyns hode.
«Lenge leve dronningen!» roper folkemengden foran kirken idet Anne kommer ut igjen.
Anne Boleyn ble kronet som dronning under en storslått seremoni i Westminster Abbey sommeren 1533.
Under de praktfulle klærne hennes buler den gravide magen tydelig ut, og ingen i hele riket ser mer frem til fødselen enn den vordende far. Henrik er sikker på at Anne vil føde ham en mannlig arving til Tudor-slekten.
Den 7. september merker Anne de første veene på Palace of Whitehall – Europas største slott, der kongeparet oppholder seg. Under fødselen vandrer Henrik hvileløst rundt på slottet.
Anne er lykkelig da lyden av barnegråt endelig fyller rommet. Babyen er sunn og frisk, men har likevel en alvorlig feil: Den nyfødte er en jente. Dronningen ser skuffelsen i Henriks øyne - heller ikke Anne har levert den sønnen som kongen så inderlig ønsker seg. Fra dette øyeblikket begynner idyllen på slottet å sprekke.
Elisabet 1. giftet seg aldri – på den måten var hun sikker på at ingen mann kunne ta makten fra henne.
Boleyn fødte en av Englands beste monarker
Ingen hadde spådd at Henrik og Annes datter Elisabet en dag ville overta kronen. Men drøye 11 år etter Henriks død var det hun som overtok makten. Den nye dronningen skulle snart manifestere seg som en av Englands mest markante herskere.
Henrik 8. døde i 1547. På det tidspunktet var Anne Boleyns datter Elisabet på ingen måte aktuell som tronarving. Først i arverekken sto den 13 år gamle og svakelige Edvard 6., som Henrik hadde fått med sin tredje kone, Jane Seymour. Etter Edvards død i 1553 overtok Maria - datter av Katarina, Henriks første kone.
Katolske Maria 1. kastet England ut i et religiøst kaos som varte til Elisabet tok makten. Elisabet 1. forente på begavet vis landets katolske og protestantiske fløyer ved å innføre en ny kirkeordning. Hun holdt fast på Henriks brudd med Roma, men førte den engelske kirken inn på en kurs som la seg mellom katolisismens og protestantismens lære.
Elisabet avverget effektivt de mange truslene utenfra. Hun beseiret den uovervinnelige spanske armada, og satte skotske Maria Stuart, som konspirerte for å overta den engelske tronen, ut av spill. Elisabet regjerte i 45 år, og under hennes ledelse opplevde England en økonomisk og kulturell oppblomstring.
Kongen forelsker seg på ny
Den lille, nye prinsessen blir døpt Elisabet, men Henrik viser ingen stor interesse for datteren. Til Annes store sorg er kongen mer opptatt av å drikke, spise og hore. Den 43 år gamle kongen blir stadig fetere, og ved hoffet vrimler det igjen av unge kvinner som ikke kan avvise majestetens tilnærmelser.
I september 1535 – to år etter Elisabets fødsel – utvikler et nytt bekjentskap seg til mer enn kjødelig begjær for Henrik. Nok en gang blir han truffet av Amors piler. Mens Anne, som nå er gravid igjen, sitter hjemme i London, er kongen på utflukt til slottet Wolf Hall i det sørvestlige England.
Her forelsker han seg i Jane Seymour, som tidligere har vært æresdame for eksdronningen Katarina. Jane er langtfra noen skjønnhet, men Henrik finner henne aldeles bedårende.
«Man kan se at Gud ikke vil gi meg den sønnen jeg håper på.» Henrik 8. da Anne aborterer en gutt.
Kongen insisterer på at hun følger med til hoffet i London, og snart kan franske og spanske ambassadører i London rapportere at Henrik 8. har fått en ny, fast elskerinne.
Anne er ulykkelig, men forsøker å skjule sine følelser. Det er tross alt ganske vanlig at en konge har elskerinner – spesielt når kona hans er gravid. Ifølge folketroen bringer det uhell å ha samleie under svangerskapet. Men en dag overrasker dronningen mannen sin mens Jane sitter på fanget hans. Anne innser at kvinnen er mer enn bare tidsfordriv for Henrik.
Kort etter får dronningen et hysterisk anfall, og det verst tenkelige skjer: Anfallet resulterer i en spontanabort. Situasjonen er dyster, og Anne må snart sanne at en ulykke sjelden kommer alene.
Anne Boleyn mister ufødt arving
Anne blir nesten umiddelbart gravid igjen etter spontanaborten høsten 1535. Svangerskapet gir henne nytt håp. En sønn vil forhåpentligvis få Henrik til å glemme sin nye flamme.
Alt er nesten fryd og gammen på begynnelsen av det nye året. Den 7. januar dør eksdronning Katarina av en hjertesykdom, og både Henrik og Anne er glade over dødsfallet.
Nå slipper Henrik alle overveielser om hvorvidt han burde ha holdt seg til Katarina. Anne er den ubestridte dronningen av England. Etter eksdronningens bortgang inviterer kongeparet til ball på Greenwich Palace ved Themsen, der de møter opp i gule festklær, ikke i svarte sørgeklær.
De påfølgende dagene kan Anne se hvordan Henrik blir mer tilstede for lille Elisabet. Faren løfter prinsessen opp i armene når han ser henne, og den overvektige kongen spurter andpustent rundt med sin datter i slottets saler.
LES OGSÅ: Paparazzo-sverm fanger lady Diana i dødsøyeblikket
Men da Katarina blir begravet tre uker etter sin død den 29. januar 1536, er det ingenting å feire i kongehuset. Samme dag kjenner Anne sterke smerter i underlivet. Nok en gang aborterer hun – og det tre måneder gamle fosteret viser seg å være en gutt!
«Man kan se at Gud ikke vil gi meg den sønnen jeg håper på», utbryter Henrik bittert, mens Anne ligger sønderknust i barselsengen.
I det øyeblikket fordunster Annes håp om forsoning og fremtidig lykke. Kongens følelser for henne blir kaldere enn vinterfrosten utenfor slottsmurene, og dagen etter forteller Henrik en hoffmann at han har blitt lokket inn i ekteskapet med heksekunster.
Kongen har innsett at Anne ikke kan føde ham en arving og sikre dynastiets overlevelse. Han må derfor trylle frem en god grunn til at ekteskapet deres er ugyldig.
3. akt: Fallet
Rettssak tar form
Etter aborten tilbringer Anne langt mindre tid med Henrik. Hun oppholder seg for det meste på Greenwich Palace mens kongen bor i Whitehall. Anne vet at forholdet vakler, men hun aner ikke at gemalen faktisk planlegger å rydde henne av veien.
Å påstå at kona har brukt magi for å bli dronning er imidlertid et argument langt ute på viddene – selv for kongen av England. Til gjengjeld kan andre mer håndfaste anklager gjøre det av med Anne, vet kongen.
Med hjelp fra sin trofaste rådgiver Thomas Cromwell – førsteministeren som foreslo for kongen å bryte med Roma for å oppnå skilsmisse fra Katarina – legger Henrik en plan. Dronningen skal utpekes som en utro skjøge som bare vil kongen vondt.
Etter bruddet med dronning Katarina av Aragon giftet Henrik 8. seg med fem andre kvinner – dog etter hverandre.
Kongen hadde koner på rekke og rad
Henrik 8. er kjent for sine mange koner. Frem til sin død nådde kongen å ekte hele seks kvinner – og to av dem endte sine dager på skafottet.
Katarina av Aragon (dronning fra 1509 til 1533)
Henrik 8. var gift med spanske Katarina i over 20 år. Hun var det yngste barnet av de katolske monarkene Isabella 1. og Ferdinand 2., som finansierte Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492.
Anne Boleyn (1533-1536)
Henrik giftet seg, mot pavens ønske, med Anne Boleyn, som var blitt skolert ved det franske hoffet. Anne hadde etter sigende en medfødt sjarm og eleganse som gjorde henne attråverdig i de fleste menns øyne.
Jane Seymour (1536-1537)
Adelsdamen Jane Seymour skjenket Henrik en tronarving i sønnen Edvard 6., men døde etterpå i barselsengen. Hun var angivelig en meget blid og fredsommelig kvinne.
Anne av Kleve (1540)
Etter råd fra Thomas Cromwell giftet Henrik seg med den protestantiske Anne av Kleve, men kongen likte henne aldri. Ekteskapet ble derfor oppløst etter bare seks måneder.
Katarina Howard (1540-1542)
Hun var kusine til Anne Boleyn, og den etter sigende vakre dronningen endte med å dele sitt familiemedlems skjebne. Hun ble henrettet under anklage om å ha vært utro mot kongen.
Katarina Parr (1543-1547)
Den lærde Katarina Parr klarte å forsone den splittede engelske kongefamilien og fikk et tett forhold til Henriks barn. Hun var trolig oppkalt etter sin gudmor – Henriks første kone, Katarina av Aragon.
Anne Boleyn sendes til Tower
Om formiddagen den 2. mai 1536 overværer Anne en tenniskamp på banen ved Greenwich Palace da en båt med en budbringer legger til kai ved elvebredden. Sendebudet har med seg et illevarslende budskap: På kongens ordre skal dronningen straks innfinne seg i geheimekonseilet.
Her blir dronningen møtt av kongens nærmeste rådgivere, som forteller henne at hun er anklaget for utroskap med flere menn. Kort tid etter blir den sjokkerte Anne eskortert ned til en lekter som seiler henne til Tower of London.
«Herr Kingston, skal jeg føres ned i et fangehull?» stammer dronningen frem når hun ankommer og blir mottatt av kommandanten i Tower, William Kingston.
«Nei, frue. De skal bo i den boligen hvor De oppholdt Dem før Deres kroning,» svarer kommandanten, som fører den hulkende dronningen opp til hennes luksusarrest. Her er det også plassert senger for tre hoffdamer.
Anne er glad for å ha selskap, men i virkeligheten har de tre hoffdamene og Kingston blitt nøye instruert av Cromwell om å samle informasjon og rapportere alt til førsteministeren. Thomas Cromwell har organisert en svertekampanje, og det minste ubetenkte ord fra dronningen kan bli fremlagt som bevis på hennes forbrytelse.
Den krumryggede Cromwell er også personlig ansvarlig for avhøret av hoffmusiker Mark Smeaton. Etter en hardhendt behandling - sannsynligvis med tortur - tilstår Smeaton at han har vært sammen med dronningen ved tre anledninger.
«Min nådige konge, la meg stille for en rettmessig domstol hvor mine bitreste fiender ikke er mine anklagere og dommere». I et brev til Henrik 8. tigget Anne om nåde.
I Tower forteller hoffdamene henne om Smeatons innrømmelser, men Anne stiller seg helt uforstående til nyheten. Hun husker imidlertid at hoffmusikeren ved en enkelt anledning var på værelset hennes, der han «sto lent mot vinduet» og «så trist ut». Dronningen spurte hva som var galt, men Smeaton svarte at «det var nå det samme».
Boleyns beskrivelse inneholder ingen støtende detaljer, men det er nok for Cromwell. At Smeaton har vært alene med dronningen og til og med svart henne med en slags likegyldighet og respektløshet i stemmen er bevis på at paret har hatt et upassende forhold – ellers ville Smeaton ha snakket til henne som til en dronning.
For ytterligere å besudle Boleyn har Cromwell arrestert tre andre menn av nobel herkomst og anklaget dem og dronningen for å ha hatt en affære. Boleyn skal sågar, på forrædersk vis, ha planlagt å gifte seg med den ene, kammerherre Henry Norris, når kongen dør. Også Annes bror, grev George Boleyn, blir arrestert; han blir beskyldt for å ha delt seng med søsteren.
Dermed er Anne under anklage for ekteskapsbrudd, forræderi og blodskam – forbrytelser som straffes med døden.
Anne Boleyn skriver et brev
Etter fire dager i Tower fisker Anne frem skrivesaker og penn. Kongen har ikke besøkt henne og hun vil derfor skrive til ham selv om hun har vanskelig for å fatte situasjonen.
«Deres Majestets vrede og min fengsling har vært så overraskende hendelser for meg at jeg ikke vet hvordan jeg skal skrive til Dem, eller mot hvilke anklager jeg skal forsvare meg,» innleder hun og lar ham forstå at hun på ingen måte vil kunne «tilstå en forbrytelse som jeg ikke engang har så mye som tenkt å begå».
Anne minner sin mann om de gode stundene og hans årelange kjærlighet til henne og ber ham om ikke å la «et tilfeldig innfall» råde og «besudle Deres tro hustru og den lille prinsessen».
«Min nådige konge, la meg stille for en rettmessig domstol hvor mine bitreste fiender ikke er mine anklagere og dommere», skriver Anne, som sannsynligvis vet at hun allerede er dømt dersom det er utfallet Henrik ønsker.
«Men har De allerede truffet Deres avgjørelse med hensyn til meg, og er ikke blott min død, men også min forsmedelse nødvendig for at De kan oppnå den fryd De anser som Deres lykke, så ber jeg om at Gud må tilgi Dem en så stor synd.»
«Til hest, slipp hundene løs og av sted!» Henrik 8.s utbrudd etter Annes død.
Verken barmhjertighet eller anger er noe som opptar Henry og Cromwell. Den 12. mai blir Smeaton og de tre andre mennene ved hoffet dømt til døden – selv om det bare er Smeaton som har kommet med noe som ligner en innrømmelse. De andre nekter seg skyldige. Kammerherre Norris erklærer at han «heller vil lide døden tusen ganger enn å styrte en uskyldig i fordervelse.»
Tre dager senere går Anne og hennes bror den tunge veien til rettssalen i Tower, hvor dommerne venter. Dronningen ranker ryggen mens anklageskriftet full av all den skitten Cromwell har skrapt sammen leses opp. Etterpå forsvarer hun seg etter beste evne.
«Hun ga så kloke og avdempede svar på alle anklager og forsvarte seg med så tydelige ord at ingen kunne tro hun var skyldig», berettet et øyenvitne.
Også brorens forsvar er overbevisende, men ingenting gjør inntrykk på dommerne.
«Skyldig», sier de i tur og orden, og dømmer søskenparet til døden på skafottet.
Rettssaken var spill for galleriet
CROMWELLS ANKLAGER
UTROSKAP: På 18 spesifikke datoer mellom 1533 og 1536 har dronningen begått ekteskapsbrudd med hele fem forskjellige menn på tre forskjellige slott i riket.
BLODSKAM: Den ene av de fem mennene er dronningens egen bror. En tjenestepike har flere ganger, bl.a. i desember 1535, sett George Boleyn gå alene inn på dronningens værelse.
FORRÆDERI: Rykter forteller at Anne har sagt til sir Henry Norris at «De er på utkikk etter døde menns sko». Ergo har hun spekulert i å få kongen myrdet og gifte seg med Norris.
BOLEYNS FORSVAR
UTROSKAP: På tre fjerdedeler av de spesifikke datoene har dronningen ikke engang vært i nærheten av det slottet hvor anklageren påstår hun har vært kongen utro.
BLODSKAM: Dronningen har truffet George i enerom, men hvorfor skulle hun ønske å forføre sin egen bror mens hun er gravid, som var tilfellet på de nevnte datoene?
FORRÆDERI: Ingen bør dømmes på rykter, anfører Anne. Hvis hun har ytret den slags, har det vært en lettsindig spøk – og på ingen måte et komplott med en urealistisk utgang.
Anne Boleyn blir halshugget
Dagene før henrettelsen er harde for Anne. Hun har mistet sin dronningverdighet, hun er indirekte skyld i fem menns død – inkludert sin brors – og hun får ikke se sin lille datter en siste gang. Hennes hulken gir gjenlyd mellom Towers massive vegger, kun avbrutt av inderlige bønner.
Ved daggry den 18. mai 1536 forbereder Anne seg på sin død, som er satt til kl. 9 samme morgen. Hun ber kommandant Kingston om å bevitne hennes siste skriftemål, der hun sverger ved sin sjels forbannelse at hun er uskyldig.
Boleyn må imidlertid vente ytterligere et døgn på døden, da bøddelen fra Calais - en spesielt dyktig skarpretter - er forsinket. Neste morgen kommer kommandanten på Tower inn til Anne for å kunngjøre at tiden er inne.
Som en siste æresbevisning ble Anne Boleyn henrettet med et sverd og ikke en øks.
Iført en grå damaskkjole kantet med hermelin og med håret samlet under et perlenett, beveger den detroniserte dronningen seg ned trappene og trer ut i den brosteinsbelagte slottsgården der bøddelens blokk befinner seg. Tilskuerne er plassert rundt om i kvadraturen – blant dem førsteminister Cromwell, men ikke Henrik.
Anne kneler foran blokken mens skarpretteren ber assistenten om å rekke ham sverdet som brukes i stedet for øks til adelige henrettelser.
«Herre, vær meg nådig», lyder det fra Anne før sverdet i et kjapt hugg skjærer seg gjennom hennes nakne hals.
Få sekunder senere høres et drønn fra en av Towers kanoner. Skuddet skal markere Anne Boleyns død. Ifølge enkelte kilder kan braket høres helt til Epping Forest utenfor London, hvor Henrik 8. er på jakt. Han har ventet på signalet sittende under et eiketre.
«Så er det skjedd!» konstaterer kongen. «Til hest, slipp hundene løs og av sted!»
11 dager etter er Henrik gift igjen. Han håper fortsatt at det skal lykkes ham å få en sønn og tronarving.