Hungersnød felte Haile Selassie

I det sarte morgenlyset glir ti uniformerte skikkelser opp den brede, hvite trappen til keiserpalasset i Addis Abeba. Klokken er 6 om morgenen den 12. september 1974, og alt er stille i det enorme palasset i Etiopias hovedstad, der keiser Haile Selassie befinner seg med en liten håndfull tjenere.

I palassets bibliotek gir de inntrengende offiserene ordre om å hente den 82 år gamle monarken, som kort tid etter innfinner seg – verdig og fattet.

«Haile Selassie har misbrukt tronens autoritet og ære for egen vinnings skyld», begynner en av offiserene som leser opp fra en erklæring.

Selassie lytter uten å fortrekke en mine til anklagene. Han får skylden for den utbredte fattigdommen, samfunnets forfall og den ødeleggende hungersnøden som igjen har rammet landet.

Når opplesningen er over, fører offiserene Selassie ut til en ventende bobleformet bil. Den lyseblå folkevognen er under hans verdighet.

«Hva? I den …?» utbryter den bilglade keiseren, men uten videre diskusjon blir han dyttet inn og anbrakt i det trange baksetet.

Folkevognen frakter ham til hærens hovedkvarter. Selassie, som har frigjort landet sitt og vunnet internasjonal anerkjennelse, har samtidig kastet Etiopia ut i politisk kaos, krig og endeløse lidelser.

På denne dagen blir landets 3000 år gamle monarki skiftet ut med et av verdens blodigste militærregimer.

Haile Selassie beseirer fascistene

Vel 33 år tidligere sto Haile Selassie som hele verdens uangripelige helt. Han hadde beseiret Mussolinis fascistiske okkupasjonsmakt, som i 1935 invaderte Etiopia for å skape et italiensk koloniimperium i Afrika.

Keiser Selassie selv unnslapp italienerne og søkte eksil i England til Mussolini i I 1940 gjorde den feilen å invadere det britiskkontrollerte Somalia. Winston Churchill sendte deretter Haile Selassie tilbake til Afrika for å bistå de britiske styrkene – ikke minst ved å samle støtte blant Etiopias tallrike partisaner.

Sammen beseiret etiopierne og britene de italienske fascistene, og hyllet av sitt folk vendte Haile Selassie tilbake til Addis Abeba den 5. mai 1941, hvor gatene var overstrødd med blomster.

Samme dag talte keiseren til folket sitt:

«Ikke gjengjeld ondt med ondt. Ikke gjenta lidelsene og overgrepene som fienden har praktisert helt til det siste. Vær forsiktige så dere ikke tilsmusser Etiopias gode navn med handlinger som fienden kunne ha begått.»

Heller amerikansk enn britisk hjelp

Haile Selassie utnevnte raskt en regjering med syv ministre. Men den britiske kolonimakten – som hadde ambisjoner om å styre Etiopia med keiseren som marionett – blandet seg respektløst inn i alle avgjørelsene hans.

Selassie sydet av raseri, men turte ennå ikke kaste britene på porten. Han trengte økonomisk støtte til sitt krigsherjede og underutviklede land.

I januar 1942 signerte Selassie derfor en toårig avtale som ga britene kontroll over all offentlig kommunikasjon, gjorde det britiske pundet til landets valuta og dikterte kjøring på venstre side av veien. Til gjengjeld mottok Etiopia 1,5 millioner pund fra Storbritannia det første året – og året etter ytterligere 1 million.

Selassie satt imidlertid ikke med hendene i fanget. I november 1942 avskaffet keiseren slaveriet i Etiopia, og han satte i gang med å bygge opp forbindelser med USA. Amerikanerne hadde forlatt isolasjonismen og ønsket nå større innflytelse på det afrikanske kontinentet.

Derfor var USA vennlig mot Selassies økonomiminister, Yilma Deressa, som keiseren sendte til en landbrukskongress i delstaten Virginia i mai 1943. Deressa ba amerikanerne om et lån i form av ca. 42,5 tonn sølv slik at Etiopia kunne innføre sin egen valuta, birr.

President Franklin D. Roosevelt innvilget sølvlånet, men underskrev også et vidtrekkende avtale om amerikansk bistand for å gjenoppbygge Etiopia. Det diplomatiske båndet var knyttet.

Gigantene beiler til Haile Selassie

Den 13. februar 1945 våknet den britiske ambassadøren i Addis Abeba til lyden av roterende helikopterblader. Selassie ble hentet tidlig om morgenen av U.S. Air Force og fløyet til Suezkanalen for å møte Roosevelt om bord på krysseren USS Quincy.

Toppmøtet handlet blant annet om etiopisk overtakelse av Eritrea, økonomisk og militær bistand fra USA samt utformingen av charteret som skulle danne grunnlag for opprettelsen av FN samme år.

Selassie hadde med seg en liten globus, ca. 10 cm i diameter, av 24 karat gull som gave til Roosevelt, som hadde fire jeeper klare til keiseren. I mellomtiden kom Winston Churchill i ekspressfart til Kairo, varslet av ambassadøren sin.

Under møtet på den britiske ambassaden forærte Churchill den avmålte Selassie en Rolls-Royce – britenes desperate forsøk på å innynde seg hos keiseren.

Men Roosevelt overbød snart britene med en Cadillac-limousin sendt til Addis Abeba. Selassie innledet deretter et nært samarbeid med USA.

Amerikanerne hjalp til med å bygge veier og reparere det ødelagte telegraf- og telefonnettet og å grunnlegge en etiopisk nasjonalbank. De bisto også Selassie med å bygge opp et statseid flyselskap – Ethiopian Airlines.

Parallelt ankom amerikanske instruktører for å trene Etiopias hær.

Utviklingen av et helsesystem og en oppdatert sentraladministrasjon ble satt i gang da Roosevelts etterfølger, Harry S. Truman, underskrev en ny bistandsavtale i 1952, for Selassie ønsket å modernisere landet sitt – så lenge makten forble i hans hender.

Eneveldig ledelse hemmer alt

Haile Selassies reformer var sårt nødvendige, for Etiopia befant seg i en middelaldersk tilstand. Gamle adelsslekter satt på en stor del av jorden, mens millioner av fattige bønder i Sør-Etiopia måtte leie jord. De nordetiopiske bøndene hadde felles jorder som de delte.

De vidt forskjellige eierforholdene gjorde det praktisk talt umulig å innføre en jordreform som kunne komme alle til gode.

Det gikk noe lettere i Addis Abeba. Opp gjennom 1950-tallet fikk hovedstaden asfalterte veier, kinoer og bugnende varehus. Midt i byen lå palasset Guenete Leul, hvor keiseren bodde sammen med dronning Menen Asfaw og familien, samt Menelik-palasset, hvorfra Selassie styrte.

Selassie opprettet et parlament etter britisk forbilde – med et overhus til adelen og kirkens ledere og et underhus bestående av politiske embetsmenn fra de fattigere klassene. Men partipolitikk eller frie valg kunne det ikke bli snakk om.

Keiseren utnevnte selv alle medlemmene av parlamentet, og statsrådene hans hadde ingen reell makt. Som Guds utpekte hersker forbeholdt Selassie seg retten til å ta alle viktige avgjørelser – og han ble en flaskehals for rikets utvikling.

Alle som ville ha noe til å skje i Etiopia, måtte dra til palasset og presentere seg. Medlemmer av den keiserlige administrasjonen ble forventet å vise sitt ansikt hver dag. Selassie hadde god hukommelse og ville få saken undersøkt dersom noen uteble; selv kokken måtte stå skolerett foran keiseren.

De mange angivelige forbedringene som keiseren sto bak, ble hyllet i landets aviser, mens radioen lovpriste ham med sang. Hvert år på Selassies kroningsdag ble det holdt en overdådig bankett med 3000 gjester.

For de utenlandske deltakerne sto fråtsingen i sterk kontrast til landets iøynefallende fattigdom og sult.

Misnøyen med Selassie vokser

For å bygge opp landet trengte Selassie en ny klasse av velutdannede embetsmenn og eksperter – italienerne hadde systematisk henrettet alle intellektuelle. Derfor så han på landets utdanningsdepartement, ledet av ham personlig, som nøkkelen til Etiopias fremtid.

Nye skoler dukket opp overalt i hovedstaden på 1940- og 50-tallet, og hver eneste etiopisk jul – 7. januar – fikk hver elev personlig overrakt en appelsin av keiseren.

Alle studenter som skulle studere i utlandet, ble velsignet under et personlig møte med Haile Selassie før de reiste.

Når studentene vendte hjem igjen, fikk de audiens på nytt. Keiseren sørget for hotellrom til dem i hovedstaden slik at de ikke ble tvunget til å bo i familiens tukul – en tradisjonell, rund hytte med stråtak.

Alt ble lagt til rette for å knytte landets nye elite lojalt til sin keiser. Men planen slo tilbake. De unge kom hjem fra utlandet godt utdannet, men fant ikke arbeid som svarte til evnene deres i det tilbakestående landet.

Dessuten hadde de sett livet i Vesten og var svært misfornøyd med Haile Selassies diktaturstat.

Riket ekspanderer – og sulter

For Haile Selassie var det avgjørende at Etiopia ble respektert på den internasjonale scenen. Da han sendte soldater til den internasjonale styrken under Koreakrigen på 1950-tallet, var det et tydelig signal til verden: Etiopia er en sterk stat på linje med Vesten.

Keiseren reiste ofte til utlandet for å pleie sine politiske forbindelser og gjøre en god figur. I Selassies øyne var et møte mellom statsoverhoder det beste tidspunkt for å inngå avtaler.

Som medgrunnlegger av FN hadde Etiopia et privilegert medlemskap. I 1950 lyktes Selassie, med støtte fra amerikanerne, i å få FN til å innlemme det fattige Eritrea i en føderasjon med Etiopia.

Eritrea ønsket ganske visst uavhengighet, men Selassie – som fikk tilgang til Rødehavet via Eritrea – satte landet under hardhendt administrasjon.

På hjemmefronten prøvde Haile Selassie seg med kompromisser. I 1955 reviderte han landets grunnlov og gjorde parlamentets underhus valgbart, slik at folket fikk en smule demokratisk andel i landets styring – uten at det utgjorde noen forskjell.

Mens byene nøt godt av Selassies forsøk på å modernisere Etiopia, forandret ingenting seg for landets fattige landbefolkning. I 1956 rammet en hungersnød – utløst av tørke, hagl og gresshopper – den nordlige Tigray-regionen.

Hungersnøden rakk å herje i to år før styret i Addis Abeba reagerte. Haile Selassie donerte da personlig 2 tonn korn, og ytterligere 32 tonn kom fra USA. Men hjelpen kom for sent for mange. Ifølge historikerne døde rundt 100 000 før katastrofen kom under kontroll i 1961.

Kuppforsøk truer Selassies makt

Katastrofen i Tigray-provinsen fikk en gruppe sammensvorne fra Selassies indre krets til å planlegge et kupp.

Lederen for gruppen var den unge Germame Neway, som hadde studert samfunnsvitenskap i USA og gjort lynkarriere som guvernør i Wollamo-regionen. Her hadde han begynt å dele ut jord til de fattige bøndene, inntil Selassie tilkalte ham til Menelik-palasset i 1958 og forlangte å få vite hvorfor han ga bort adelens jord.

«Fordi jeg er guvernør og folk ikke har noe å spise fordi de ikke eier land», lød svaret fra Neway. Som straff ble han utplassert i den tynt befolkede Harar-provinsen nær den somaliske ørkenen.

Neway visste at landet trengte forandringer. Han konspirerte derfor med sin bror, Mengistu, som var kommandør for de 5000 soldatene i keiserens livgarde.

Brødrene rekrutterte sjefen for Selassies etterretningstjeneste, Workneh Gebeyehuil, til det planlagte kuppet. Han var keiserens protesjé og hadde fulgt ham på mange utenlandsreiser. Men også Workneh var dypt desillusjonert og skuffet over Selassie.

«Keiseren tenker bare kortsiktig. Han har ingen visjon for Etiopia, og han ønsker heller ikke det beste for landet», hadde Workneh betrodd en offiserskollega under en reise.

Kuppmakerne slo til mens keiseren var på offisielt besøk i Brasil i 1960. Natten mellom den 13. og 14. desember tilkalte de Selassies eldste sønn, kronprins Asfaw Wossen, og en rekke viktige ministre til gardens hovedkvarter.

Her ble de tatt som gisler, mens kuppmakerne tok kontroll over nasjonalbanken, landets telefonsentral og den nasjonale radio- og TV-stasjonen. Overhusets visepresident, Aserate Kassa, varslet imidlertid keiseren. Selassie avbrøt raskt besøket til Brasil og beordret flyet sitt tilbake til Addis Abeba.

I mellomtiden leste kronprins Asfaw Wossen en melding på radioen:

«De siste par årene har Etiopia stagnert. Den nye regjeringen er dedikert til hele det etiopiske folkets velferd.»

Asfaw Wossen erklærte at han selv sto i spissen for den nye regjeringen.

Kuppmakerne hadde imidlertid forregnet seg. De hadde regnet med oppbakking fra hele landet, men kirken fordømte dem, og bare hovedstadens studenter støttet kuppet.

«Bryt slaveriets lenker og gjenvinn din frihet», lød oppfordringen fra studentene.

Den keiserlige administrasjonen lyttet ikke til studentene, men satte inn hæren. Soldatene nedkjempet opprørerne, som skjøt gislene sine – men ikke kronprinsen, som senere hevdet at han bare hadde deltatt under tvang.

Da Haile Selassie landet med flyet sitt, var alt overstått. Det mislykkede kuppforsøket varte i tre dager og kostet 2000 mennesker livet.

Urolige tiår følger

Det feilslåtte kuppet fikk ikke den nå 68 år gamle keiseren til å revidere sitt syn på forholdene i landet:

«Det vil ikke bli den minste endring i regjeringssystemet eller avvik fra den veien vi har fulgt til nå.»

Men kuppforsøket førte med seg en betydelig endring: Etiopiere våget nå å kritisere styret. Særlig landets studenter, hvorav mange hadde studert i Moskva og var påvirket av kommunistiske idealer, raste mot regimets undertrykkelse av befolkningen.

Samtidig kjempet keiseren med den konservative adelen, som i provinsene motsatte seg ethvert forsøk på å gjennomføre landreformer som kunne løfte bygdebefolkningen ut av fattigdom.

Selassie anklaget frustrert sine maktesløse ministre: «Dere er utnevnt til å ta avgjørelser. Vi sier til dere: Situasjonen kan ikke fortsette!»

I Eritrea brøt det ut væpnet kamp for frihet med støtte fra Kina. Selassie avsatte landets selvstyreregjering, oppløste føderasjonen og annekterte landet som Etiopias 14. provins den 15. november 1962.

Mismodig overlot Selassie deretter innenrikspolitikken til sin statsminister, Aklilu Habte-Wold, for i stedet å konsentrere seg om den internasjonale scenen.

En strategi som på ingen måte løste problemene på hjemmefronten.

Katastrofe sjokkerer verden

Fra slutten av 1960-tallet strømmet bølger av sinte studenter gjennom gatene i Addis Abeba. Studentene krevde at samfunnet skulle omformes etter marxist-leninistiske idealer, og de hadde flere voldelige sammenstøt med politiet.

Stemningen i landet ble ytterligere høyspent av at både militæret og politiet var misfornøyd med lønnen. Selassie hevet betalingen en smule for å dempe uroen, men de store reformene uteble.

Den aldrende Haile Selassie tok faktisk ikke et eneste skritt for å utpeke sin etterfølger. Usikkerheten fikk amerikanerne til å redusere støtten til det etiopiske styret betydelig – de fryktet for investeringene sine dersom landet havnet i en borgerkrig.

Samtidig skapte høye oljepriser på begynnelsen av 1970-tallet en internasjonal økonomisk krise, som også nådde Etiopia. Prisene på importerte varer eksploderte, det samme gjorde arbeidsledigheten.

Midt i det hele fikk verden vite – i en BBC-dokumentar i 1973 – at en sultkatastrofe av hittil usette proporsjoner herjet i Etiopia.

TV-bildene fra Wollo- og Tigray-provinsene viste spedbarn med oppblåste mage og fluer som kravlet rundt øynene. Tragedien utløste hasteinnsamlinger over hele verden.

BBC anslo at 200 000 hadde dødd i løpet av et år. Ekspertene har siden vært uenige om antallet – og om hvorvidt Haile Selassie kjente til katastrofen, eller om han hadde mistet overblikket i en slik grad at han ikke oppdaget den før de nødlidende begynte å strømme til hovedstaden.

Katastrofen tiltrakk seg verdenspressen, og Selassie – uvant med kritiske spørsmål – svarte irritert på en italiensk journalists spørsmål om demokrati i Etiopia:

«Demokrati – hva har det brakt verden? Har menn blitt bedre? Har folk blitt lykkeligere? Illusjoner. Illusjoner.»

Haile Selassies fremtoning skadet ryktet hans, og populariteten hans avtok, mens grepet hans om makten ble svekket.

Haile Selassies fall

Krisen kulminerte i februar 1974 da den galopperende inflasjonen plutselig tok et nytt sprang oppover. Det brøt ut opptøyer i hovedstaden, og fem mennesker døde.

Addis Abebas gater fløt av pamfletter der forskjellige grupper krevde forandringer, og i mars brøt det ut streiker og demonstrasjoner over hele landet. Demonstrantene forlangte demokratiske rettigheter – og mer lønn.

I juni ble det dannet en komité av offiserer i hæren, en ansiktsløs gruppe uten leder – kalt derg (komiteen). I ukene som fulgte, forsvant den ene etter den andre av Selassies ministre på mystisk vis. De offisielle mediene, nå kontrollert av dergen, snakket om «et korstog mot korrupsjon».

Utover sommeren ble hovedstaden fylt med stridsvogner, lastebiler og jeeper smykket med dergens slagord: «Etiopia først».

Den 12. september satte de ti navnløse derg-offiserene «Hans keiserlige majestet Haile Selassie 1., den seirende løve fra Juda-stammen, kongenes konge og Guds utvalgte» i husarrest – først i hærens hovedkvarter, deretter i palasset.

Resten av keiserfamilien havnet i Addis Abebas beryktede Kerchele-fengsel – også kjent som Alem Bekagne, som kan oversettes med «Jeg har fått nok av denne verden».

Et knapt år senere, den 28. august 1975, bekjentgjorde etiopiske medier at den 83 år gamle eks-keiseren hadde avgått med døden dagen før. Offisielt hadde komplikasjoner i forbindelse med en prostataoperasjon tatt livet av ham.

Selassies lege dementert raskt den fortellingen. Operasjonen hadde riktignok funnet sted, men mange måneder tidligere og helt uten komplikasjoner, forklarte han. Haile Selassie var ved god helse de siste månedene, fastslo legen.

Siden den gang har det dukket opp dokumenter med ordren om drapet på Haile Selassie.

I 1992 ble knoklene hans funnet – støpt ned i et toalettgulv hos lederen av dergen. To år senere dømte en etiopisk domstol flere tidligere offiserer skyldige i å ha kvalt den en gang så urørlige Haile Selassie i sengen hans.