Habsburgerne var en av Europas mektigste kongelige familier og regjerte i århundrer over blant annet Østerrike, Spania, Tyskland, Italia og Portugal.
I dag er dynastiet spesielt kjent for den såkalte habsburgkjeven – en utstående underkjeve som var resultatet av århundrer med innavl, der nære medlemmer av familien giftet seg med hverandre for å beholde makten og rikdommen i slekten.
Spesielt blant de spanske habsburgerne var kjeven så fremskutt at noen av medlemmene ikke kunne spise eller snakke ordentlig. Av de elleve ekteskapene som ble inngått av habsburgerne i Spania fra 1516 til 1700, var i alt ni mellom nære slektninger – og dette satte sine spor.
Da kong Karl 2. av Spania døde bare 38 år gammel i 1700, beskrev dokumenter fra obduksjonen at «hjertet hans var på størrelse med et pepperkorn, lungene hans svekket, tarmene råtne og påvirket av koldbrann. Han hadde én enkelt testikkel, svart som kull, og hodet hans var fullt av vann».
Kong Karl 2. av Spania hadde så fremskutt habsburgkjeve at han ikke kunne tygge maten sin og derfor ofte hadde magesmerter.
Mange fingre, men ingen barn
I tillegg til den fremskutte haken ble habsburgerne også plaget av andre lidelser knyttet til innavl. Flere av dem hadde for eksempel fysiske misdannelser som ekstra fingre og tær eller skjev ryggsøyle. Dessuten var mange ufruktbare, og dynastiet var plaget av spontanaborter og dødfødsler.
Til tross for de mange lidelsene satt habsburgerne på noen av Europas mest innflytelsesrike troner fra 1200-tallet til 1918, da den siste habsburgeren abdiserte.
I 2019 bekreftet en vitenskapelig studie sammenhengen mellom innavl og habsburgkjeven. Forskerne analyserte 66 portretter av monarker og fant en klar sammenheng mellom omfanget av innavl og formen på den portretterte personens kjeve.
Habsburgerne var sterkt plaget av innavl
Maximilian 1. – Tysk-romersk keiser
År: 1459–1519
Titler: hertug av Burgund, erkehertug av Østerrike, tysk konge og tysk-romersk keiser
Maximilian lærte å snakke først som niåring og hadde en haltende gange som trolig skyldtes en skjev ryggsøyle. Som voksen var han plaget av perioder med voldsom depresjon og angst. Han hadde dessuten underbitt og en forstørret tunge.
Karl 5. – Tysk-romersk keiser
År: 1500–1558
Titler: hertug av Burgund, erkehertug av Østerrike, konge av Spania, Italia og Tyskland og tysk-romersk keiser
Karl 5.s habsburgkjeve var så markant at han ikke kunne lukke munnen ordentlig. Han opplevde dessuten jevnlige anfall av besvimelse, som antakelig skyldtes epilepsi. På sine eldre dager var kongen så plaget av gikt at han ikke kunne gå.
Karl 2. – Konge av Spania
År: 1661–1700
Titler: Konge av Spania
Karl 2. var voldsomt plaget av habsburgkjeve og hadde problemer med å snakke. Dessuten siklet han ofte, og den forvokste tungen hindret ham i å tygge maten. Karl var også impotent og ufruktbar, og med ham døde den mannlige Habsburg-anerekken i Spania.