Ivan den grusomme og hans dødspatrulje

Russlands første tsar hatet og fryktet den mektige adelen og opprettet en 6000 mann stor drapsgarde for å holde den i sjakk. Med de svartkledte morderne plyndret og drepte den paranoide Ivan den grusomme alle som kunne tenkes å være imot ham.

Russlands første tsar hatet og fryktet den mektige adelen og opprettet en 6000 mann stor drapsgarde for å holde den i sjakk. Med de svartkledte morderne plyndret og drepte den paranoide Ivan den grusomme alle som kunne tenkes å være imot ham.

Ivan den grusommes dødsgarde

Fire stallgutter står stille i den grå morgendisen på gårdsplassen til et russisk gods og lytter. Dundrende hestehover nærmer seg i stor fart. Den ene stallgutten river seg løs og løper av gårde for å varsle godsherren, som ennå sover bak lukkede skodder.

Samtidig materialiserer rytterne seg der ute. Svarte kapper flagrer rundt dem mens de driver de svarte gangerne frem i rasende ritt mot den russiske adelsmannens gods. Stallguttene gjør korsets tegn, og en av dem synker ned på kne. Tsarens nådeløse drapsmenn er ankommet.

De ravnsvarte skikkelsene til hest er den russiske herskeren Ivan 4.s private livgarde, opritsjniki. Ved hjelp av den vil den forbitrede tsaren i 1566 en gang for alle ta et oppgjør med rikets mektige adelsklaner, bojarene.

Når Ivans uhyggelige dødspatrulje dukker opp et sted i det russiske landskapet, er årsaken alltid én av to mulige. Enten skal de beslaglegge jord og sette eieren på porten, eller så er de kommet fordi nok en adelsmann skal dø på tsarens ordre.

Ivan gir mange ordrer. Raseriet hans mot adelen virker grenseløst, for adelsklanene har gjennom hele Ivans liv utgjort en konstant og snikende trussel.

Ivan den grusomme blir vanvittig av sorg

I 1547 har Ivan kronet seg selv til tsar, og bojarene har anerkjent ham som hersker over det russiske riket. Men da Russland i 1560 rammes av tørke og hungersnød, samtidig med at mongolske khaner angriper rikets sørlige territorier, og Sverige, Polen-Litauen og de tyske hansastedene blokkerer den russiske sjøfartshandelen, får tsaren ingen støtte fra sine adelsmenn.

Det siste ødeleggende slaget mot forholdet til adelen inntreffer da tsarens elskede kone, Anastasia Romanova, dør etter langvarig og mystisk sykdom. Ivan er ikke i tvil om at bojarene har forgiftet henne.

Den milde Ana­sta­sia hadde hatt en beroligende virkning på den ustadige tsaren, og tapet av henne utløser sorg og et voldsomt raseri hos Ivan. Foran øynene på hoffet dunker han hodet i gulvet og knuser møblene i tronsalen. Deretter får han en håndfull adelige torturert og henrettet.

Mens tsaren synker stadig dypere ned i depresjon og paranoia, har hans nærmeste venn og rådgiver, adelsmannen Andrej Kurbskij, sluttet seg til erkefienden kong August av Polen-Litauen og angrepet Russland i spissen for en angrepshær.

Forræderiet får – tilsynelatende – Ivan til å gi opp alt. I 1564 forlater han tronen i Kreml og flakker rundt i riket i nesten et år. Tsarens abdikasjon ryster undersåttene. Rådet av bojarer kan ikke styre riket uten Ivan, og til slutt sender de ut en delegasjon som trygler ham om å vende tilbake.

Ivans triumf er sikret, og han går med på å gjenoppta pliktene på betingelse av at han får suveren makt over riket. Under Moskvas røde kveldshimmel skramler han og hans følge i 1565 inn portene til Kreml med hest og kjerre.

Ivans morderkorps fullbyrdet brutalt tsarens blodige ønsker. Foto: Kyrgyz National Museum of Fine Arts

Ivan den grusomme begynner sin grufulle hevn

Synet av Ivan sjokkerer kirkefolk og adelige. Store felt på skallen er hårløse, det lange fippskjegget har skiftet farge fra svart til hvitt, og øynene er glassaktige. Adelens bange anelser om tsarens mentale tilstand blir snart bekreftet.

For Ivans første handling da han er tilbake på tronen, er å dele riket i to – en slags stat i staten, opritsjnina, som betyr «enkens del» – og resten av riket, som han regjerer sammen med et råd av adelige. Til å vokte sin personlige stat oppretter han en spesialstyrke på tusen mann – de nådeløse opritsjniki. Dermed er tsarens terrorvelde satt i system.

Tsarens hevngjerrige hunder

Ivans stat består først av områder rundt byene Tver og Novgorod, men vokser seg snart større i sentrale områder i både Moskva og resten av Russland.

Overalt kjennes Ivans korps av håndlangere på uniformene: grove, svarte tunikaer med brede, svarte lærbelter og svarte kapper. På svarte hester dukker de opp rundt omkring i landsbyene og på adelens gods med de svarte fanene prydet med et hundehode og en kost.

Hundehodet symboliserer at de holder vakt for tsaren, mens kosten feier riket rent for tsarens fiender.

Ivan velger håndlangerne blant de lavere klassene og militæret – ingen opritsjnik får sin posisjon på grunn av fornem herkomst eller rikdom. Ivans drapspatrulje skylder ham derfor alt, og lojaliteten deres er grenseløs. Alle må sverge en hellig troskapsed til tsaren.

«Tsarens hunder» blir stadig flere. Etter hvert er de 6000 mann, organisert som en militsenhet med ledere og befal. Ivan tillater sine menn å «kreve inn skatt» i områdene de kontrollerer. I praksis betyr det plyndring av lokalbefolkningen. De som gjør motstand, blir pisket nådeløst. Særlig adelen blir offer for Ivans terrorkorps.

Hundrevis av adelsfolk får eiendommene konfiskert og blir deportert sørover – noen i ro og orden, mens andre blir sendt hodekulls av gårde og fratatt alt de eier.Ivan nøler ikke med å slippe dødspatruljen løs på en hvilken som helst by eller adelig som han mistenker for å arbeide imot ham på en eller annen måte. Overalt ser han fiender og konspirasjoner. Men tsaren er sterkt religiøs.

Han forlanger at enhver mistenkt skal tilstå sine synder før straffen faller. Enkelt er det ikke å tvinge tilståelser ut av Ivans mange uskyldige ofre, men tsarens trofaste håndlangere sørger for at hans ønsker blir oppfylt i torturkamrene.

Ivan den grusomme etablerer egen klosterorden

Ivan gjør festningsanlegget Alexandrova Sloboda knapt hundre kilometer nordøst for Moskva til hovedstad i sin nyetablerte stat.

Borgen er sikret på alle måter. Omgitt av voller og vollgraver ligger palassområdet med et steincitadell innerst. Med til palasset hører et terem til tsarens konkubiner, brakker til hans menn, fangekjellere og torturkamre og en ny kirke med kors festet til hver eneste murstein. I tillegg til de mange vakthusene har anlegget to utkikkstårn. All passasje inn og ut må godkjennes, og alle må vise frem et adgangstegn som blir utlevert ved inngangen.

Innenfor vollene lever Ivan og 300 utvalgte opritsjniki i en slags pervertert klosterorden. Tsaren er «abbeden», og hans blodtørstige svenner er «munker». En italiensk handelsmann beskriver Ivan i hans selvopphøyde munkeliv: «Langsomt og med stor verdighet skred den russiske tsaren gjennom salen, ledsaget av fire kuttekledde tjenere med store sølvøkser over skulderen».

Handelsmannen beskriver også Ivans asketiske livsstil. Klokken fire står alle opp til morgenbønn, som varer til daggry. Under gudstjenesten synger, ber eller leser Ivan høyt med en slik glød at han ofte slår pannen til blods når han kaster seg ned på gulvet i ekstase over skjønnheten i liturgien. Deretter konfererer Ivan med sine rådgivere og gir dagens blodigste ordrer, beruset av morgenandaktens åndfullhet.

Klokken åtte er det messe igjen, og klokken ti samles alle til dagens første måltid. Under måltidet leser Ivan høyt fra helgenbøkene og andre oppbyggelige verk, og først når «munkene hans» har spist og drukket, spiser herskeren selv. På hans nestekjærlige ordre blir restene delt ut til de fattige på markedsplassen.

Ettermiddagen bruker Ivan på statsanliggender – hvis han da ikke dykker ned i fangekjellerne for å se til at torturseansene går riktig for seg. «Han var aldri så lykkelig i sin fremferd og tale som da», forteller et øyenvitne. «Han fikk ofte blodsprut i ansiktet, men uttrykte ikke den minste misnøye. Tvertimot ropte han fornøyd hoyda, hoyda» – et rop mongolske ryttere bruker til å oppildne hestene.

Ivan den grusomme tvinger kirken til taushet

Ivans blanding av religiøs fromhet og hårreisende grusomhet medfører kritikk fra uventet hold – den ortodokse kirken. Siden kroningen av Ivan har kirken fungert som tsarens trofaste støttespiller. For ved å la kirken godkjenne Ivan som «Guds hånd på jorden» har tsaren samtidig tildelt kirken makt og status.

Partnerskapet mellom stat og kirke skal vare i mange hundre år, men på dette tidspunktet trues alliansen mellom tsar og kirke. Den russiske kirkens overhode, erkebiskop Filip, er en sterk personlighet som tar Ivans perverterte utgave av den ortodokse troen særlig ille opp. «Ingen kristen tsar har rett til å behandle mennesker som dyr», formaner han tsaren.

Ivan blir rasende. Han anklager kirken for forræderi og magi og vil ha erkebiskopen brent på bålet. Men da kirkehierarkiet og adelsrådet går mellom, sender Ivan i stedet en av opritsjnik-lederne, Basmanov, ut på «et ærend».

Sammen med en håndfull menn braser Basmanov inn under Filips gudstjeneste, river de kirkelige gevantene av ham, trekker på ham en fillete sekk og slenger ham på en slede. Filip blir slept rundt i halve riket, før han ender i en fangekjeller i klosteret Otroch i byen Tver. Etter det kritiserer kirken aldri mer Ivan.

Paranoia blusser opp hos Ivan den grusomme

Ryktet om Ivans brutale styre sprer seg snart til Europa. Blant annet sies det at opritsjniki spiser barn. Europas sofistikerte adel syns det er særlig ille å høre om mishandlingen av de russiske adelsklanene. Da engelske dronning Elisabet 1.s utsending Anthony Jenkinson ankommer Moskva i 1566, skriver han til dronningen:

«Denne keiseren av Moskovia (en europeisk betegnelse for det russiske riket, red.) har nylig fart frem med stor grusomhet mot sine adelsfolk ved å drepe dem, piske dem og forvise dem».

Ivan prøver å bagatellisere det hele, for handel med Europa er nøkkelen til Russlands fremtid, slik han ser det, og han har nettopp inngått en lukrativ avtale om salg av pels til England. Men Ivan behøver ikke frykte Jenkinsons rapport. Dronningen trekker bare på skuldrene, for de russiske pelsskattene er for gode til å la gå fra seg. Dessuten har hun, som selv sliter med en egenrådig adel, en viss forståelse for Ivan.

Tsarens heftige religiøsitet gjør også inntrykk på den ugifte «jomfrudronningen», som iscenesetter seg selv som «Guds hustru på jorden», og i tillegg til handelsavtalen inngår hun nok en avtale med Ivan: Brenner det under beina på den ene, forplikter den andre seg til å tilby asyl.

Pelshandelen er reddet, men fordrivelsen av adelen volder stadig flere problemer i Ivans rike. Den lokale organiseringen av militæret og utøvelsen av straff mot kriminelle hviler nå på uerfarne opritsjniki, som verken har adelens innsikt eller interesse i rikets drift, og mest av alt er opptatt av å kare til seg rikdommer.

Kriminalitet og kaos sprer seg, økonomien er elendig, og på Ivans stort anlagte landstingsmøte i 1566 anmoder de adelige Ivan om å legge ned sin personlige stat. Til gjengjeld tilbyr de seg å støtte tsaren i hans umulige krig i Livland i dagens Estland og Latvia, der han kjemper mot Sverige og Polen-Litauen om adgang til østersjøhandelen.

Men Ivan avslår. Paranoiaen hans vokser, og får næring av et skred av elendighet. Først slipper en forræder, forkledd som opritsjnik, inn med 800 litauiske soldater i fortet Izborsk. Deretter dør Ivans andre kone, Maria, av gift. Da Ivan så blir styrket i sin mistanke om en konspirasjon mellom byen Novgorod og Polen-Litauen, svartner det for ham. Byen skal få svi for sitt forræderi som ingen før i det russiske rikets historie!

Ivan den grusomme jakter nådesløs hevn

I 1570 sender tsaren samtlige dødsbrigader av opritsjniki inn i Novgorod, der de plyndrer og dreper døgnet rundt – nærmere 3000 innbyggere blir drept. Etter nedslaktingen bestemmer tsaren seg for å fortsette straffeekspedisjonen til byen Pskov lenger nord. Men da han kommer frem, har innbyggerne plassert ut bord med brød og salt som en ydmyk velkomst til tsaren, og kneler i snøen mens Ivan kjører gjennom byen.

Forvirret går tsaren til gudstjeneste i byens Treenighetskirke og ber lenge ved graven til fyrst Vsevolod, en lokal 1200-tallshelt. Der henger Vsevolods store sverd, med inskripsjonen «Til ingen overgir jeg min ære». Ivan stirrer lenge på sverdet.

Han tolker ordene som en bekreftelse på at hevntoktet hans er rettmessig, og skynder seg ut. På hans ordre blir 40 embetsfolk henrettet og mange geistlige brent på bålet.

Men Ivans tillit til sine opritsjniki er dalende. Den er infisert av konspirasjoner mot Ivan og innbyrdes strid, og tsaren er nødt til å renske opp. Ivans opritsjniki får en siste sjanse til å bevise hva de er verdt da den mongolske khan Devlet Giray sender en angrepsstyrke mot Moskva.

Devlet hersker over Krim, der Ivan har erobret byene Kazan og Astrakhan. Men nå er Moskva svekket, ettersom Ivan har drept halvparten av innbyggerne, og soldatene hans kjemper ved den baltiske kysten. Hevnens time nærmer seg. En hær av krimtatarer dundrer inn over de sentralrussiske steppene med kurs for Moskva.

I et panisk forsøk på å mobilisere et forsvar gir Ivan kommandoen til den siste gode generalen han ikke har tatt livet av: Mikhail Vorotinskij. Generalen anbefaler å etablere en forsvarslinje av festningsverk som skal stoppe mongolene. Men før planen kan settes i verk, dukker Devlet opp i spissen for en angrepsstyrke på 40 000 mann.

Ivan den grusomme flykter

Vorotinskij skraper sammen et forsvar på rundt 50 000 mann som skal forsvare hovedstaden. Ivan selv marsjerer mot Moskva med sin garde på 1500 streltsy, men får opplysninger om at Devlet befinner seg bare 30 kilometer fra hans hjem, Alexandrova Sloboda. Full av dødsangst skynder Ivan seg i stedet til Volgoda, der han vil seile opp til Kvitsjøen og flykte over Atlanteren for å gå i eksil i England.

Tsarens flukt demoraliserer hæren. Da krimtatarene krysser elva Moskva ved soloppgang 24. mai 1571 og setter fyr på opritsjniki-områdene, er det ingen til å stanse dem. Vinden sprer flammene i rasende tempo, og Moskva brenner ned til grunnen. Med tusenvis av russiske fanger trekker tatarene seg tilbake til steppene.

Ivan går straks i gang med å lete etter syndebukker for å utslette minnet om sin egen feighet. I tsarens øyne har hans opritsjniki vist seg sørgelig udugelige og ute av stand til å holde byen – en håpløs klubb av amatører.

I 1572 oppløser Ivan sin stat i staten og den forhatte ordenen. «Enhver som gjør seg skyldig i å snakke om opritsjnina, skal avkles til livet og piskes med en knutt», heter det i et nytt dekret. Opritsjniki som fortsatt tjener tsaren, går fra nå av under betegnelsen «hoffolk».