Johan uten land tapte England

En høytidelig samling av irske stormenn tar i april 1185 imot den engelske prins Johan ved den irske byen Waterford. Prins Johan er kommet til Irland sammen med 300 riddere for å se øya faren har gitt ham, men møtet blir en temmelig pinlig affære.

Straks prinsen får øye på irenes tradisjonelle, lange skjegg, bryter han ut i høy latter. Deretter slår han overlegent irene på skulderen og gir seg til å dra dem i skjegget. Stemningen er på bånn, og de irske stormennene ender med å kalle prinsen for et "uoppdragent barn som man ikke kan forvente seg noe godt fra".

Episoden er typisk for Johans oppførsel. Mannen er Englands konge fra 1199 til 1216, men mangler totalt fingerspissfølelse, og regjeringstiden hans er en eneste lang fiasko. Ifølge sin samtid er han både arrogant, maktsyk, lat og umoden.

Kongen sviktet familien

Johan hadde tre eldre brødre. Da han ble født i 1166, hadde faren derfor ikke tiltenkt ham noen spesiell rolle. Situasjonen endret seg imidlertid fullstendig da storebrødrene gjorde opprør mot faren. Nå fikk Johan posisjonen som kongens yndlingssønn. Men snart vendte også Johan ryggen til sin far. Sammen med broren Rikard Løvehjerte tvang han i 1189 faren til å gi fra seg tronen.

Rikard ble konge av England, men samtidig begynte lillebror Johans maktgriskhet å manifestere seg. Mens Rikard var på korstog, ga Johan brorens kansler sparken og tok selv makten i England. Det passet ham fint at Rikard på vei hjem ble tatt til fange og holdt som gissel av blant andre den østerrikske hertugen. Johan benyttet nemlig anledningen til å inngå en allianse med den franske kong Filip 2., mot sin bror.

Planene om et kupp ble imidlertid stilt i bero da Rikard omsider ble løslatt. Ute av fengselet tilga Rikard lillebroren, fordi han mente at Johan bare var «et barn» med ondskapsfulle rådgivere.

Nevøen ble drept

I 1199 døde Rikard etter et skudd fra en armbrøst, og Johan kunne endelig overta den engelske tronen. Han følte seg fra første øyeblikk hevet over både moralske og religiøse lover. Selv om han var gift, sto han i med stormennenes koner og døtre, til han i år 1200 skilte seg for å slå seg sammen med Isabella av Angoulême – en bare 12 år gammel jente som allerede var forlovet med en mektig fransk adelsmann. Johans oppførsel vakte forargelse og ga ham fiender på flere kanter, blant dem hans gamle allierte, Filip 2.

I første omgang ga Johan imidlertid blaffen. Han oppholdt seg i dagevis i sengen sammen med sin pur unge kone og drev samtidig inn uhyrlige skatter for å finansiere krigene sine.

Men situasjonen utviklet seg snart i alvorlig retning. Nevøen Arthur fikk støtte fra alle Johans fiender, og påsto at han var den rettmessige arvingen til den engelske tronen. Risikoen for å miste makten fikk Johan opp av ektesengen, og i 1203 drepte han egenhendig sin nevø.

Han mistet all makt

Johan trodde at han hadde kommet sin verste fiende til livs, men han skaffet seg snart en ny: Han motsatte seg innsettelsen av en biskop, og beslagla deretter en del av kirkens besittelser. Det gjorde paven rasende, og i 1209 fikk England forbud mot å utføre kirkelige handlinger. Dermed kunne ingen i landet få syndsforlatelse. Bannlysingen var en katastrofe for Johan, og i 1213 måtte han gi opp kampen mot paven og formelt overgi seg til pavens krav.

Men Gud var ikke den eneste som tok makten fra Johan. Den franske kongen hadde allerede erobret Normandie fra England, og hjemme på de britiske øyer var Johan presset av mektige stormenn.

I 1215 tvang de ham til å underskrive Magna Charta – et dokument som begrenset hans og fremtidige monarkers makt. Derfor fikk han tilnavnet Johan uten land. I 1216 døde kongen av dysenteri. Han etterlot seg et elendig ettermæle:

"Han var den aller verste av alle våre konger. En troløs sønn, en forrædersk bror, besudlet av enhver form for forbrytelse", skrev en britisk historiker på 1800-tallet.