Erik av Pommern krones på Kalmar Slot

Kalmarunionen forente Nordens kongeriker

I år 1397 satte Danmark seg i førersetet for et forent Norden med Kalmarunionen. Men det nordiske samarbeidet endte i dyre kriger og blodige oppgjør, og i 1523 var Kalmarunionen ugjenkallelig oppløst.

I år 1397 satte Danmark seg i førersetet for et forent Norden med Kalmarunionen. Men det nordiske samarbeidet endte i dyre kriger og blodige oppgjør, og i 1523 var Kalmarunionen ugjenkallelig oppløst.

AU Library, Campus Emdrup (DPB)

Hva var Kalmarunionen?

Kalmarunionen ble inngått 17. juni 1397 på Kalmar slott i den svenske byen Kalmar og var et kongefellesskap – en såkalt personalunion – mellom rikene Danmark, Norge og Sverige.

Kalmarunionen innebar at landene hadde en felles utenriks- og forsvarspolitikk, at borgerne fritt kunne skaffe seg inntekt og eiendom i alle land, og at den samme kongen skulle regjere over hele unionen.

Den kongen var den bare 15 år gamle Erik av Pommern, som ble kronet til unionskonge under vedtakelsen av Kalmarunionen i 1397.

Den virkelige herskeren var imidlertid hans adoptivmor, dronning Margrete 1., som hadde et fast grep om makten i hele Norden frem til sin død i 1412.

Kart over Kalmarunionen

Kalmarunionen var en såkalt personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige og rikenes besittelser Finland, Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Shetlandsøyene. Kalmarunionen hadde sitt maktsentrum i Danmark, men alle rikene ble som hovedregel styrt etter sine egne gamle lover og tradisjoner.

© Shutterstock

Under vedtakelsen av Kalmarunionen ble det utarbeidet to dokumenter. I det såkalte kroningsbrevet ble den bare 15 år gamle Erik av Pommern hyllet som konge over de tre rikene.

Den andre erklæringen var det såkalte unionsbrevet. Her sto det blant annet at kongen alltid skulle omgi seg med medlemmer av riksrådene fra alle tre rikene, uansett hvor han oppholdt seg. Denne paragrafen skulle sikre at alle kongerikenes interesser alltid ble tilgodesett.

Traktaten om Kalmarunionen fra 1397

I alt 67 stormenn, bisper og ledende representanter fra geistligheten i Danmark, Norge og Sverige underskrev traktaten om Kalmarunionen i 1397. Her kunne man bl.a. lese: «En bestandig og ubrytelig enighet, fred og forbundspakt (…) således at rikene aldri skilles mer, om Gud vil.»

© Wikimedia Commons/Tom Jersø

Vedtakelsen av Kalmarunionen inneholdt altså indre motsetninger mellom ønsket om en sterk unionskonge på den ene siden og adelens ønske om å begrense kongens makt på den andre.

Disse motsetningene skulle vise seg å skape store problemer for unionen de kommende århundrene.

Hvordan ble Kalmarunionen til?

Margrete 1. trakk i trådene

Danske Margrete 1. var hjernen bak Kalmarunionen. Hun ønsket å danne en felles nordisk union for å styrke motstanden mot den nordtyske ekspansjonen, som ble ledet av de innflytelsesrike hansabyene.

Planen om å trumfe igjennom det nordiske samarbeidet med en dansk regent i spissen tok for alvor form da Margretes ektemann, Håkon 6. av Norge, døde i 1380.

Da han var stedt til hvile, arvet deres sønn, Olav, offisielt tronen. Olav var imidlertid bare ti år gammel, så Margrete regjerte i hans sted til han ble myndig.

Hun hadde trumfet gjennom den avtalen ved å love jord og slott til de danske adelsmennene som var villige til å støtte hennes sak. Med denne bestikkelsen fikk hun støtte fra flertallet.

Dronning Margrete 1.s sarkofag

Dronning Margrete 1. stiftet Kalmarunionen i 1397 og regjerte over Danmark, Norge og Sverige frem til sin død i 1412. I dag kan man besøke sarkofagen hennes i Roskilde domkirke.

© Roskilde Domkirke

Olav døde som mindreårig i 1387. Margrete 1. sto nå uten en arving til tronen. Derfor adopterte hun sin storesøster Ingeborgs barnebarn Erik av Pommern som sin sønn.

På den andre siden av Øresund vaklet tronen voldsomt under den tyskfødte kong Albrecht av Mecklenburg. Kongen overøste sine tyske venner med gods og borger, noe som gjorde ham ekstremt upopulær blant landets adelige.

I 1388 avsatte de ham og overdro makten til Margrete 1., som beseiret Albrecht under slaget ved Åsle – ved Falköping – året etter. Margrete 1. hersket nå ubestridt over hele Norden og var dermed Europas mektigste kvinne.

Kalmarunionen stadfestet i 1397 Danmarks suverene posisjon i Norden og sikret samtidig fred mellom de tre kongerikene med den nye unionskongen Erik av Pommern i spissen. Ingen var imidlertid i tvil om at det var Margrete 1. som egentlig hadde makten.

Tidslinje

Tidslinje over regenter i Kalmarunionen

Kalmarunionen startet med fred og fordragelighet under Margrete 1., men endte i et svensk blodbad i 1520 under Kristian 2.

Margrete 1.

  • Regjeringsperiode: 1397 til 1412

Danmarks dronning, Margrete 1., grunnla Kalmarunionen i 1397 og satte sin adoptivsønn, Erik av Pommern, på tronen som unionskonge. Det var imidlertid i virkeligheten Margrete 1. som styrte de tre kongerikene frem til sin død i 1412.

Erik av Pommern

  • Regjeringsperiode: 1412 til 1439

Erik av Pommern overtok offisielt lederskapet av Kalmarunionen etter Margrete 1. En rekke upopulære kriger med Tysklands Henrik av Holstein førte til opprør mot kongen av svenskene og de danske bøndene, og i 1439 ble Erik av Pommern avsatt som unionskonge.

Kristoffer av Bayern

  • Regjeringsperiode: 1440 til 1448

Erik av Pommern hadde ingen barn. Derfor ble det hans nevø Kristoffer av Bayern som etterfulgte den detroniserte kongen. Kristoffer av Bayerns regjeringstid var imidlertid kort. Han døde bare 31 år gammel i 1448.

Kristian 1.

  • Regjeringsperiode: 1448 til 1481

Etter Kristoffers død i 1448 valgte Sverige og Norge sin egen konge, Karl Knutsson. I Danmark kom Kristian 1. til makten, og i 1452 invaderte han Sverige og fordrev Knutsson fra tronen.

Kong Hans

  • Regjeringsperiode: 1481 til 1513

Kristian 1.s sønn og barnebarn kong Hans og Kristian 2. forsøkte å gjenskape Kalmarunionen ved å invadere Sverige. I 1497 lyktes det kong Hans å vinne makten over Sverige og regjere Norden som unionskonge. Etter fire år satte svenskene imidlertid igjen den danske kongen på porten.

Kristian 2.

  • Regjeringsperiode: 1513 til 1521 (regjerte Danmark og Norge frem til 1523)

Kristian 2. innledet en krig mot svenskene i 1517, som var anført av riksforstander Sten Sture. I 1520 invaderte de danske soldatene Stockholm, og Sten Sture ble drept. Kristian 2. var nå konge over Kalmarunionen, men da han henrettet 82 svenske adelsmenn, førte det til et opprør som kostet ham makten i Sverige i 1521.

Hvorfor ble Kalmarunionen oppløst?

Svenskene drepte unionen

Etter Margrete 1.s død i 1412 fortsatte unionen å eksistere, men da Erik av Pommern overtok makten, vokste misnøyen med Kalmarunionen, særlig i Sverige.

I 1416 erklærte kong Erik av Pommern krig mot grev Henrik av Holstein med mål om å erobre hertugdømmet Slesvig.

Krigen førte til høyere skatter, noe som førte til at svenskene og de danske bøndene gjorde opprør. Erik av Pommern ble avsatt i 1439, og året etter ble Kristoffer av Bayern hentet til Norden som ny unionskonge av adelen.

På vegne av Danmark førte den nye kongen av Kalmarunionen flere kriger i det nordlige Tyskland. Krigene betydde at Sverige fikk det vanskeligere med å handle med sitt viktigste marked, Tyskland.

Etter Kristoffers død i 1448 hadde Sverige og Norge fått nok og valgte sin egen konge, Karl Knutsson, som i 1451 erklærte Danmark krig.

Kobberstikk av Stockholms blodbad

Under Stockholms blodbad henrettet Kristian 2. 82 svenske adelsmenn. Bildet er et kobberstikk fra 1676 utført på bakgrunn av et tresnitt fra 1524, som den svenske opprørslederen Gustav Vasa fikk laget som et ledd i propagandaen mot Kristian 2.

© Det Kongelige Bibliotek

Skiftende danske konger forsøkte i de følgende tiårene med felttog og beleiringer å knuse svenskene, men med begrenset suksess.

I 1497 lyktes kong Hans i å få makten over Sverige og regjere som unionskonge over både Danmark, Norge og Sverige, men etter fire år ble Hans igjen kastet ut av Sverige.

I 1513 kom Kristian 2. til makten i Norge og Danmark, og på grunn av indre stridigheter i Sverige lyktes han også i 1520 å erobre makten i Sverige.

Kristian 2. anklaget deretter en rekke svenske adelsmenn for å være «kjettere», og 8. og 9. november fikk han henrettet 82 svenske adelsmenn og geistlige under Stockholms blodbad.

Henrettelsene førte til et massivt opprør, og allerede året etter mistet kongen herredømmet over Sverige. I 1523 lot den svenske opprørslederen Gustav Vasa seg utrope som Sveriges konge.

Dermed var Kalmarunionen ugjenkallelig steindød.