Kokk avslørte at keiseren var kannibal
Rettssalen Palais de Justice, som ligger i hjertet av hovedstaden Bangui i Den sentralafrikanske republikk, er fylt til bristepunktet. Mer enn 300 journalister, fotografer og sivile borgere har møtt opp for å følge rettssaken mot landets tidligere selvutnevnte keiser Jean-Bedel Bokassa.
I sju år har han levd i eksil i Paris, men har nylig kommet tilbake til hjemlandet for å gjenerobre makten. Men det Bokassa hadde håpet ville bli et triumftog, ender i stedet med en arrestasjon, og 26. november 1986 begynner rettssaken mot 65 år gamle Jean-Bedel Bokassa. Omsider må han stå til ansvar for sine handlinger som landets eneveldige diktator.
I en 30 minutter lang tale ramser statsadvokat Mbodou opp tiltalepunktene, som blant annet omfatter barnedrap, forgiftning, økonomisk svindel og tortur. Anklageren avslutter med å konkludere at Bokassa er «sadistisk, egosentrert og besatt av sex».
De neste månedene inntar en lang rekke av Bokassas tidligere ansatte vitneboksen for å fortelle om de utallige forbrytelsene landets tidligere leder har begått mot befolkningen.
Ingen er imidlertid forberedt på uhyrlighetene som Bokassas tidligere kokk Philippe Linguissa serverer for domstolen 3. mars 1987.
«En gang etter at jeg hadde tilberedt mat til barna hans, tok Bokassa meg med ut på kjøkkenet og åpnet fryseboksen. Til min store forferdelse så jeg at det lå et menneskelik der. Bokassa ga meg en barberkniv og ba meg om å rense kroppen og fylle den med ris», forteller Philippe Linguissa til den måpende forsamlingen.
Jean-Bedel Bokassa spretter opp og ser rasende på vitnet.
«Jeg har aldri vært og vil aldri bli noen kannibal», roper han. Men ingen fester lit til hans selverklærte uskyld. Den en gang så mektige keiseren, som tidligere spradet rundt med ekstravagante kåper, kongekroner og uvurderlige smykker, minner nå mest av alt om en slagen mann med ett bein i graven.
Stokkepryl og avskårne ører
21 år tidligere føler Bokassa seg mer i live enn noen gang før. Den høyt dekorerte hærlederen har nettopp gjennomført et forholdsvis ublodig militærkupp der landets upopulære president Dacko ble fratatt makten.
Om morgenen 1. januar 1966 våkner innbyggerne i Den sentralafrikanske republikk opp til nyheten om maktskiftet, da Bokassas innsettelsestale blir overført på radio:
«Rettferdighetens time er kommet. Borgerskapet er avskaffet. En ny æra av likhet for alle er begynt».
Men det skal snart vise seg at Bokassa bringer alt annet enn likhet og rettferdighet til det vesle afrikanske landet.
Inspirert av sitt store idol, den franske keiser Napoleon Bonaparte, tegner den forfengelige og maktsyke Bokassa et nesten guddommelig bilde av seg selv i offentligheten.
I tillegg til å gi seg selv stadig nye titler som «president for republikken på livstid» og «republikkens marskalk», dekorerer Bokassa uniformsjakken sin med mengdevis av medaljer som vitner om hans suksess på slagmarken.
Bilder av ham dukker opp på reklamebannere, husmurer, T-skjorter og på forsiden av skolebøker. Selv sier Jean-Bedel Bokassa: «Jeg er alle steder og ingen steder. Jeg ser ingenting, og likevel ser jeg alt. Jeg lytter ikke til noen, men hører likevel alt. Slik er det å være landets overhode».
Bokassa ser seg selv som nasjonens store far og insisterer på at ministrene hans skal kalle ham «Papa Bok». Samme hvor Jean-Bedel Bokassa går, lener han seg alltid på sin elskede elfenbeinsstokk, «canne de justice» – rettferdighetens stokk.
Og som nasjonens barn snart skal få føle på kroppen, er landets overhode svært dyktig til å dele ut stokkepryl til de som våger å trosse ham.
I 1972 innfører Bokassa en avstraffelsesmetode som møter øyeblikkelig fordømmelse fra verdenssamfunnet.
Tre tyver som er kastet i landets beryktede Ngaragba-fengsel for å ha stjålet noen bildekk foran regjeringsbygningen Palais de la Renaissance, får ørene skåret av med saks og kniv som straff.
Papa Bok er så fornøyd med sin nye avstraffelsesmetode at han gjør den lovpålagt. Vaktene får deretter ordre om å slipe knivene og skjære ørene av samtlige 46 tyver i fengselet.
FNs generalsekretær, Kurt Waldheim, protesterer høylytt mot Bokassas grusomme behandling av landets kriminelle. Papa Bok kvitterer med å kalle ham for en «hallik, en kolonist og en imperialist», mens han utsteder det ene vanvittige forbudet etter det andre.
Menn og kvinner mellom 18 og 55 år må kunne bevise at de har en jobb – ellers havner de i fengsel. Det samme gjør alle som tigger på gaten eller spiller tromme på hverdager.
Politiske motstandere blir skutt for et godt ord, og Bokassa innsetter sine egne slektninger som ministre, borgermestre og direktører for republikkens største selskaper.
Drømmen om et demokrati i den unge, selvstendige afrikanske nasjonen har på midten av 1970-tallet utviklet seg til et mareritt med den maktsyke, selvopptatte og voldelige Bokassa som hele nasjonens utilregnelige despot.
Samtidig florerer utallige overtroiske rykter om diktatoren. Det heter seg blant annet at Papa Bok er en trollmann som kan være flere steder på én gang og lese folks tanker.
Det sies også at Bokassa ikke kan drepes av kuler. Skulle noen forsøke å skyte ham, vil kulen automatisk snu i luften og ta livet av attentatpersonen i stedet.
Ville være Afrikas Napoleon
I 1977 når Bokassas stormannsgalskap nye høyder. Til tross for at Den sentralafrikanske republikk nærmer seg bankerott, og 66 prosent av befolkningen lever på under én dollar om dagen, bestemmer Bokassa seg for å bruke 22 millioner dollar på å omdanne den vesle sentralafrikanske staten til et keiserdømme, med ham selv som eneveldig hersker.
Bokassas innsettelsesseremoni er inspirert av Napoleon, og i likhet med sitt franske forbilde gjør Papa Bok en storstilt entré til sin egen kroning.
Kroppen er svøpt i en ekstravagant, perlesmykket toga da han trer inn på Banguis stadion om formiddagen 4. desember 1977 for å la seg krone som landets nye keiser.
På hodet bærer han en laurbærkrans som vekker minner om det antikke Romas mektige keisere, og på brystet henger to av hans yndlingsmedaljer.
Bokassa setter seg på en gullbelagt, ørneformet trone og skuer ut over de 4000 gjestene som er kommet fra fjern og nær for å delta i den storslåtte seremonien.
Foran snurrende kameraer får han overrakt sine nye, keiserlige regalier fra Napoleon-utkledde soldater. Regaliene omfatter blant annet en to meter høy ibenholtstav og en overdådig kongekrone som ville fått selv dronning Elizabeth 2. til å gispe. En geværsalutt runder av seremonien, og publikum klapper høflig til landets nye keiser.
Omverdenen er imidlertid mildest talt skeptisk, og i internasjonal presse blir Bokassas siste spektakulære forestilling møtt med hevede øyenbryn og fordømmelse. Særlig journalister fra den vestlige verden påpeker at landets nye keiser ikke har klær på.
I vanlig stil møter Bokassa sine motstandere med fysisk avstraffelse, og flere kritiske utenlandske journalister blir kastet i fengsel og banket opp av Bokassas nye keisergarde.
Men stigende inflasjon og en tom statskasse gir snart desperasjonen og raseriet fritt utløp i det nye keiserdømmet, og 15. januar 1979 begynner et studentopprør å spire.
Omtrent 3000 studenter marsjerer gjennom Banguis gater for å vise sin misnøye med Bokassa og landets tvers gjennom katastrofale økonomi.
Militæret knuser oppstanden og hundrevis av demonstranter blir drept. Men de neste månedene øker opptøyene, og Bokassa svarer med å fengsle, torturere og drepe alle som trosser ham og hans styre.
Keiserens hardhendte metoder blir møtt med bestyrtelse, og landets tidligere kolonimakt, Frankrike, som ellers ofte har tatt Bokassas parti, kan ikke lenger overse det som foregår.
Mens Bokassa er på besøk i Libya hos sin venn Gaddafi, setter Frankrike 20. september 1979 inn soldater i Den sentralafrikanske republikk for å hjelpe den tidligere presidenten, David Dacko, tilbake til makten.
Bokassa, som tilranet seg makten fra Dacko 13 år tidligere, er nå selv avsatt i nattens mulm og mørke og må flykte via Elfenbenskysten til eksil i Frankrike.
Imens feirer befolkningen keiserens fall ved å fare gjennom gatene i hovedstaden Bangui og rasere alle statuer og bilder av Bokassa som pryder bybildet.
Da Bokassa ble fjernet fra makten, erobret folket hans keiserlige karet og slepte den ut i gatene...
Da den nye presidenten ransaker den abdiserte keiserens overdådige palass, finner han liket av en matematikklærer og en av de forsvunne studentopprørerne i en fryser. På bare fem døgn har Bokassa gått fra å være hele landets eneveldige keiser til en antatt kannibal på flukt.
Likevel føler Papa Bok seg trygg på at det bare er et spørsmål om tid før han er tilbake på makttoppen. Sju år senere, 23. oktober 1986, får han endelig anledning til å sette kursen mot hjemlandet igjen. Mens han er i Paris, sniker han seg om bord på et fly med kurs for Den sentralafrikanske republikk.
Han er overbevist om at folket kommer til å ta imot ham med åpne armer som en frelser, og blir derfor overrasket da han blir lagt i jern på flyplassen i Bangui.
«Jeg er ikke en helgen. Jeg er bare en helt vanlig mann. Alt jeg vil er å leve i fred med familien min og få navnet mitt renvasket for disse uhyrlige anklagene», sier Bokassa i sin forsvarstale under den fem måneder lange rettssaken mot ham, som varer til 22. mai 1987.
Tre uker senere blir den tidligere keiser Jean-Bedel Bokassas drøm lagt i grus. Diktatoren blir funnet skyldig i drap, økonomisk svindel og tortur – hans kannibalistiske tilbøyeligheter ble imidlertid aldri etterforsket nærmere, og inngår ikke i dommen.
Men resten av tiltalepunktene er nok til at han blir dømt til døden. To år senere omstøtes dommen til livstid av landets president Kolingba, og senere samme år blir Jean-Bédel Bokassa fullstendig benådet og kan spasere ut av fengselet som en fri mann.
Rehabilitert etter sin død
I likhet med sin store helt Napoleon tilbringer Bokassa de siste årene av sitt liv i ensomhet. Bak murene på en av sine gamle villaer i hovedstaden Bangui, dør Bokassa av hjertestans 3. november 1996, 75 år gammel.
Paradoksalt nok får Afrikas gale keiser pyntet på ettermælet som blodtørstig diktator og despot 14 år etter sin død. I 2010 blir nemlig Jean-Bedel Bokassa offisielt rehabilitert av sin tidligere offiser og landets daværende president, François Bozizé, som kommer med følgende erklæring:
«Bokassa var en sønn av nasjonen. Han var med på å bygge dette landet, og har gitt utrolig mye til folket».