Kejser, Frans Josef, Østrig

Keiser så sitt rike forsvinne

Slekten Habsburg hadde sittet på den østerrikske tronen i over 300 år da den unge Frans Josef i 1848 ble kjemperikets keiser. Men problemene tårnet seg opp da imperiets mange folkeslag ville ha sin frihet.

Slekten Habsburg hadde sittet på den østerrikske tronen i over 300 år da den unge Frans Josef i 1848 ble kjemperikets keiser. Men problemene tårnet seg opp da imperiets mange folkeslag ville ha sin frihet.

Mondadori Portfolio/Bridgeman Images & Shutterstock & Album/Fine Art Images/Imageselect

Den 10. september 1898 mottok den østerrikske keiseren Frans Josef meldingen om at hans kone gjennom 46 år, keiserinne Elisabet, var myrdet i et attentat i Genève.

«Jeg skal tydeligvis ikke spares for noe i denne verden”, ropte han der han satt ved skrivebordet på kontoret sitt på slottet Schönbrunn i Wien. Det spontane utbruddet speilte det faktum at hele hans regjeringstid hadde vært fylt av tragedier og nederlag. For den da 68 år gamle keiseren føltes det som om han tiltrakk seg ulykker.

Sannheten var at tiden hadde løpt fra imperiet hans og hans rolle som eneveldig keiser. 1800-tallet var de store politiske omveltningers århundre, da begreper som demokrati, nye
politiske ideologier og nasjonal selvbestemmelsesrett var fremherskende, ikke minst blant alle folkeslagene som levde innenfor det østerrikske imperiets grenser.

Frans Josef og hans regjering tviholdt fortvilet på en styreform som hørte hjemme på 1700-tallet.

Frans Josef, kejser, Wien, Schönbrunn

Habsburg-slekten styrte et av Europas største riker fra slottet Schönbrunn i Wien.

© Shutterstock

Maktkamp om Østerrikes trone

Begynnelsen på slutten for det østerrikske imperiet hadde inntruffet 50 år tidligere.

I februar 1848 brøt det ut revolusjon i Frankrike. I månedene som fulgte bredte den seg til andre deler av Europa. Som under den store franske revolusjonen i 1789 lød slagordet «Frihet, likhet og brorskap!” Men nå gjallet ropene ikke bare gjennom Paris’ gater, men også i byer som Frankfurt, Berlin, Budapest, Warszawa og Wien.

Den verdensorden som ble fastlagt ved kongressen i Wien 1814–15, etter napoleonskrigenes uroligheter, ble nå utfordret av nye politiske bevegelser. Men Europas herskere hadde ikke tenkt å gi slipp på sin mer eller mindre eneveldige styreform til fordel for de moderne demokratiske eksperimentene som befolkningen i de voksende byene ønsket.

I desember 1848 nådde urolighetene i Wien slike høyder at keiser Ferdinand valgte å abdisere. Beslutningen utløste en maktkamp innad i den habsburgske slekten som hadde styrt keiserriket siden 1526. Ferdinands yngre bror, erkehertug Frans-Karl, hadde verken ambisjoner eller evner til å overta makten, men hans geskjeftige kone, erkehertuginne Sophie, ryddet veien for sin 18-årige sønn, Frans Josef.

Frankrig, revolution, 1848

Revolusjonen i Frankrike i 1848 spredte seg hurtig til store deler av Europa, blant annet Wien.

© Jules David/Rijksmuseum

Da sønnen tiltrådte, arvet han en rekke uløste problemer. Et av dem var Ungarn, hvor mange krevde å få styre landet uten innblanding fra Wien. Til slutt ba Frans Josef den russiske tsaren Nikolaj I om hjelp.

Den aldrende herskeren ville gjerne bistå sin unge kollega. Russiske styrker ble sendt til Ungarn og slo ned oppstanden med stor brutalitet. Til gjengjeld forventet tsaren at han for fremtiden hadde en tro alliert på tronen i Wien. De forventningene ble imidlertid ikke innfridd under Krimkrigen i 1853–56. Da England, Frankrike og Det osmanske riket gikk til krig mot Russland, valgte Frans Josef, til tsar Nikolajs store forbitrelse, å være nøytral. En beslutning som skulle vise seg å bli skjebnesvanger.

Datteren blir syk og dør

I 1854 giftet Frans Josef seg med søskenbarnet sitt, den bayerske prinsessen Elisabet. Egentlig var hennes eldre søster Helene utpekt som den østerrikske keiserens gemalinne, men Frans Josef ble forelsket i den billedskjønne Sissi, som Elisabet ble kalt.

De første årene av ekteskapet var lykkelige. Alle kunne se at Frans Josef forgudet sin vakre kone.

Mellom 1855 og 1858 fødte Elisabet tre barn, døtrene Sophie og Gisela og parets eneste sønn, kronprins Rudolf. Men samme år som han ble født, ble familien rammet av en tragedie. Våren 1858 var familien på reise i Ungarn da den to år gamle prinsesse Sophie døde av en dødelig sykdom. Sissi var sønderknust av sorg og trakk seg bort fra sin mann. Hun skulle aldri komme over den tragiske hendelsen. I 1860 dro hun til Madeira, hvor hun ble værende i seks måneder.

Frans Josef, Østrig, tragedie

Keiser Frans Josefs første datter døde som 2-åring i 1858. Hun ble langtfra hans eneste nære tap.

© SZ Photo/Bridgeman Images

Etter dette oppholdet fortsatte hun med lange reiser utenfor imperiets grenser. Bare ved enkelte anledninger dukket hun opp i Wien, men hun ble aldri lenge. Med tiden ga keiserinnens evige reiser opphav til mye sladder.

Østerrikes nøytralitet under Krimkrigen skulle komme til å koste landet dyrt. Forholdet til både Frankrike og Russland nærmet seg frysepunktet, og i nord var Østerrike maktesløst vitne til at kongeriket Preussen vokste seg stadig sterkere, både politisk og økonomisk. I 1859 allierte Frankrike seg med kongeriket Sardinia for å få kontroll over den italienske halvøya. Østerrike dominerte de nordlige delene av Italia, som på denne tiden var stykket opp i flere små og middels store kongeriker.

Frans Josef taper krig etter krig

Frankrike og Sardinia rustet opp militært for å provosere fram en østerriksk krigserklæring, slik at Frans Josef skulle fremstå som angriper. Strategien lyktes og førte til en kort, men intens krig.

Etter nederlag i de blodige slagene ved Magenta og Solferino måtte Østerrike overlate det norditalienske landskapet Lombardia til kongeriket Sardinia. Det ble startskuddet for Italias samling.

Frans Josef, slag, Magenta, 1859

Nederlaget i slaget ved Magenta i 1859 bidro til at Østerrike mistet mer og mer land.

© Mondadori Portfolio/Bridgeman Images

Men Frans Josefs bekymringer var ikke slutt med tapet av Nord-Italia. Da Otto von Bismarck tiltrådte som kansler i Preussen, fortsatte også kongedømmet i nord å vokse.

Den østerrikske keiseren skjønte at hans dominans i Det tyske forbund (som i tillegg til Østerrike mest besto av små tyske fyrstedømmer) snart ville bli truet.

Først forsøkte han å samarbeide med Preussen og sendte styrker til landets krig med Danmark om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Men seieren over danskene bare økte selvtilliten hos det prøyssiske kongedømmet.

I 1866 brøt det ut krig mellom de tidligere allierte stormaktene – Østerrike og Preussen. Konflikten ble kortvarig og fant for en stor del sted i Böhmen (som nå er en del av Tsjekkia). Den dreide seg imidlertid ikke om territorier, men om makten over Europas tysktalende befolkning. Østerrike led et sviende nederlag, og Frans Josef måtte innse at han endelig hadde mistet all innflytelse over Det tyske forbund.

Motgangen i krigen førte til store omveltninger. Frans Josef kunne ikke hindre at keiserdømmet ble til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, der han riktignok fortsatte som keiser i begge deler av unionen, men hvor ungarerne likevel fikk mer selvstyre enn før.

Etter at Preussen hadde slått Frankrike i 1871 ble alle de tyske småstatene samlet til en ny stormakt med prøyssernes tidligere kong Vilhelm som keiser. Det sto klart for Frans Josef at han måtte være venner med sin nye kollega i Berlin om riket hans skulle overleve.

Annektering øker spenningen

I 1879 samlet de to keiserne rikene sine i et felles forsvarsforbund som tre år senere ble utvidet med Italia. Nå var Frans Josefs imperium alliert med begge de statene som hadde revet seg løs fra imperiet hans.

De politiske nederlagene var ikke Frans Josefs eneste prøvelse. En kald januarmorgen 1889 ble liket av hans sønn, kronprins Rudolf, funnet på jaktslottet Mayerling utenfor Wien. I det samme rommet lå også en død ung kvinne, Marie Vetsera. Tilsynelatende hadde kronprinsen først skutt sin elskerinne og så tatt sitt eget liv. Siden det ikke fantes noe avskjedsbrev ble hendelsen gjenstand for konspirasjonsteorier og rykter.

Det var allment kjent at kronprinsen ofte hadde vært på kollisjonskurs med faren, særlig når det gjaldt rikets politiske retning. Den konservative keiseren ville ikke vite av endringer mens kronprinsen for eksempel godt kunne tenke seg utvidet nasjonalt selvstyre for de ulike folkeslagene i riket.

Frans Josefs bror, erkehertug Karl, ble utnevnt til ny tronfølger. Da han døde i 1896, ble sønnen, Frans Ferdinand, rikets nye kronprins. Hans dramatiske død 18 år senere skulle komme til å få betydning for verdenshistoriens gang.

Balkanhalvøya nede i Europas sørøstre hjørne hadde i århundrer stått under Det osmanske rikets innflytelse. Etter Krimkrigen begynte imperiet å knake i sammenføyningene da den ene folkegruppen etter den andre forsøkte å løsrive seg.

Ved inngangen til det 20. århundret var spenningen på halvøya så stor at det ble sammenlignet med en kruttønne. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn uten videre Bosnia-Hercegovina. Den østerrikske ekspansjonen økte uroen i de mindre statene i regionen: Hellas, Bulgaria, Montenegro og ikke minst Serbia.

Fire år senere brøt det ut en voldsom krig på Balkan som blant annet førte til at Det osmanske riket måtte avstå alt europeisk territorium. Det beholdt bare kontrollen over et lite område rundt hovedstaden Istanbul og det viktige Bosporos-stredet – porten mellom Svartehavet og Middelhavet.

Attentat antenner kruttønnen

Frans Josef la sterkt press på lederne på Balkan. Han ville under ingen omstendigheter la Russland få økt innflytelse. De ortodokse serberne hadde imidlertid allerede valgt sine russiske trossøsken som allierte. I 1914 var spenningen mellom østerrikere og serbere blitt så sterk at mange fryktet at en ny storkrig var i ferd med å bryte ut.

  1. juli reiste Frans Josefs nevø og tronfølger Frans Ferdinand til den bosniske hovedstaden Sarajevo på offisielt besøk.
Frans Josef, kejser Karl 1.

Keiser Karl 1. (forrest til hest) var tvunget til å videreføre krigen mot bl.a. Italia ved elven Isonzo.

© SZ Photo/Imageselect

Den nye keiseren kjempet til det siste

Da keiser Frans Josef døde i 1916, overtok hans grandnevø Karl tronen – og en verdenskrig ute av kontroll. Karl 1. forsøkte desperat å få Østerrike-Ungarn ut av krigen, men måtte gi opp da fienden nektet.

Med tysk hjelp hadde Østerrike-Ungarn knust den serbiske hæren i 1915 og stabilisert fronten mot Russland, men samme år angrep Italia i håp om landevinninger i bl.a. Sør-Tyrol.

Da keiser Karl overtok tronen, hadde de østerriksk-ungarske styrkene klart å slå italienerne tilbake ved Isonzo-elven, der begge sider utkjempet en brutal stillingskrig i Alpene. Østerrike-Ungarns nye monark forsøkte i all hemmelighet å forhandle med Frankrike om å trekke Østerrike-Ungarn ut av krigen.

Forhandlingene strandet imidlertid da Karl nektet å gi Italia bl.a. Sør-Tyrol. Keiseren måtte derfor fortsette krigen, som endte med nederlag i 1918. På fredskonferansen ble Østerrike-Ungarn splittet i selvstendige stater og monarkiet ble oppløst. I 1921 forsøkte Karl to ganger forgjeves å gjenvinne tronen i Ungarn. Han døde i fattigdom i sitt eksil på Madeira året etter.

Støttet av den serbiske sikkerhetstjenesten hadde en gruppe terrorister tatt seg inn i byen og forberedt et attentat. Skuddene som drepte tronarvingen og hans kone ble avfyrt av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Drapet utløste en kjedereaksjon som førte til første verdenskrig.

Etter attentatet stilte Østerrike-Ungarn så strenge krav til Serbia at landet oppfattet dem som en krigserklæring. Siden begge sider hadde flere alliansepartnere, oppsto det en dominoeffekt av krigserklæringer mellom de europeiske stormaktene.

Jo lenger første verdenskrig varte, desto mer økte spenningen innad i det østerrikske imperiet. Mens Frans Josef og hans generaler kjempet for å bevare den gamle verdensorden de var fortrolige med, la nasjonale bevegelser i rikets forskjellige hjørner planer for en helt annen fremtid.

Den 21. november 1916 døde den østerrikske keiseren på slottet Schönbrunn i Wien. Han var da 86 år gammel og hadde styrt riket sitt i 68 år, lenger enn noen annen i verdenshistorien.