Kong Arthur: Fra hærfører til sagnkonge

Fra slaget vender Arthur hjem til slottet Camelot som seierherre. Her venter rådgiveren, den navngjetne trollmannen Merlin, på ham.

Slik begynner myten om den verdensberømte Arthur for 1500 år siden.

I de neste århundrene har helten fra slagmarken forvandlet seg til en legendarisk sagnkonge – og mange historikere har i tidens løp prøvd å trenge gjennom mytenes tåke for å oppklare hvem den virkelige Arthur var, hvis han i det hele tatt har levd.

Fiendene kom fra alle kanter

De første sporene etter Arthur dukker opp i britenes tidlige historie – i tiden rundt avslutningen av den romerske okkupasjonen av England.

I år 410 ga Roma nemlig opp sin regnfulle provins Britannia og trakk de utstasjonerte legionene tilbake mot Roma, som samme år ble herjet av de barbariske visigoterne.

I Britannia hadde den romerske stats­administrasjonen innført romerloven, bygd veier og lært det keltiske aristokratiet å lese og skrive latin.

Romerne hadde også med seg en streng militærdisiplin, som de evig stridende keltiske klanene ikke hadde noe kjennskap til.

Da romerne dro hjem, etterlot de sine britiske undersåtter uten beskyttelse mot fiender som truet fra alle kanter.

Mot nord, i dagens Skottland, lå for eksempel de ville pikterne på lur. Så langt hadde romernes godt bevoktede forsvarsverker, Hadrians mur og Den antoninske muren, holdt dem på avstand.

Fra vest angrep irene, og over havet fra øst ankom skip fulle av nordtyske anglere og saksere på erobringstokt.

Så massive var fiendenes angrep at britene to ganger tryglet om hjelp fra Roma.

Men romerne hadde mer enn nok med å redde seg selv, og britene var derfor nødt til å ta opp kampen mot de invaderende hordene på egen hånd.

«Herren av kamp» bremset fienden

De aggressive sakserne var fryktet av selv romerne, og nedla med letthet den spredte britiske motstanden under erobringstoktet opp gjennom landet. ­Arkeologiske funn viser imidlertid at saks­ernes fremmarsj tilsynelatende ble bremset på begynnelsen av 500-tallet på et tidspunkt der flere keltiske festningsverk ble utbygd.

Ifølge den samtidige walisiske munken Gildas ble sakserne slått av en samlet keltisk hær på høyden Badon.

Gildas nevner ikke noen «­Arthur», men på begynnelsen av 800-tallet skrev munken Nennius ned «Britenes historie». Her nevnte han at Artorius dux bellorum – latin for «Arthur, herren av kamp» – sto i spissen for den keltiske forsvarshæren.

I tolv slag møtte Artorius sakserne, og hver gang slo han dem.

Etter det avgjørende slaget ved Badon måtte de saksiske krigerne gi opp overfor den keltiske hærføreren med de tilsynelatende over­menneskelige kreftene:

«Hele 960 fiender tok Artorius av dage», forteller munken Nennius

begeistret i sin historiebok, og slår fast at Artorius kjempet «side om side med de britiske kongene» – det må bety at Arthurs historiske forbilde sannsynligvis heller har vært hærfører enn konge.

Arthur kan ha vært romer

Selv om Nennius skrev sin beretning 300 år etter slagene, antar historikerne at munken må ha hatt adgang til andre kilder, som siden har gått tapt.

De få historiske fortellingene fra perioden som har overlevd til i dag, nevner ikke noen hærfører Artorius – og historikernes kunnskap om denne mektige hærføreren er derfor sterkt begrenset.

Navnet Art orius dux bellorum har ført til spekulasjoner om at Nennius’ hærfører – stikk imot den senere Arthur-mytens fortellinger – opprinnelig kan ha vært romer.

Dux var nemlig betegnelsen for den høyeste rangen en kommandør i de romerske provinsene kunne ha, og nettopp mens Britannia enda var en romersk provins, ankom en centurion ved navn Lucius Artorius Castus.

Artorius er kjent fra romerske inskripsjoner fra 200-tallet. De forteller at han i Britannia anførte en legion mot de ville pikterne, som han drev tilbake.

Artorius’ kamper kan ha vært inspirasjon for de tolv slagene munken Nennius senere tilskrev kelternes hærfører Artorius.

Flere moderne historikere mener at hærførerens suksess på slagmarken kan forklares med romernes hester. Det romerske ­kavaleriet var kjent som

cataphractii og ble brukt til å patruljere langs romerske forsvarsverk som Hadrians mur. Med dette disiplinerte kavaleriet ville den ­historiske Arthur ha en stor fordel overfor pikterne, som nesten uteluk­kende kjempet til fots.

Men teorien om Arthurs opprinnelse som romersk offiser passer ikke med perioden Arthur skal ha levd i, for Artorius ankom Britannia i år 181 e.Kr. og døde i Frankrike 16 år ­senere – lenge før sakserne invaderte de britiske øyer.

Likevel kan det ikke utelukkes at romerens omdømme har vært begynnelsen på sagnene og ­historiene munken Nennius samlet og førte i pennen på 800-tallet.

Britenes konge ble forrådt

Et tredje historisk person som kan ha stått modell for Arthur er den romersk-bretonske lederen Riothamus. Han levde på slutten av 400-tallet, så her passer tidslinjen.

Han omtales også av den romerske historikeren Jordanes som «konge av bretonerne» – selv om det ikke er kjent akkurat hvilket ­område han hersket over.

Navnet hans stammer fra det bretonske ordet rigotamus – «øverste konge» – og han var mektig nok til at den romerske keiseren ba ham om hjelp til å hamle opp med de truende visigoterne.

Riothamus og hans hær av keltere ­seilte over Den engelske kanal til Gallia, men ble angrepet og slått tilbake av visi­goterne før han rakk å slutte seg til de romerske styrkene.

Sammen med restene av hæren sin ­flyktet Riothamus til burgunderne i dagens Bourgogne, som også var ­alliert med romerne.

Men burgundernes svikefulle konge hadde i hemmelighet vært i kontakt med visigoterne, og de to germanske folkene hadde avtalt å dele Gallia mellom seg.

Mye tyder derfor på at den intetanende Riothamus ble sviktet og sannsynligvis drept mens han trodde han var under burgun­dernes beskyttelse.

Riothamus’ siste kjente oppholdssted var den vesle byen Avallon i Bourgogne, som noen historikere mener har vært den direkte inspirasjonen til Arthurs magiske hvilested Avalon.

Dit kom sagnkongen etter å ha blitt forrådt og dødelig såret av sin svikefulle sønn Mordred.

Arthurs liv ble til dramatisk bok

Rundt den keltiske helten Artorius dux bellorum og beretningene om suksess- fulle hærførere som Lucius ­Artorius Cas­tus og Riothamus er det trolig spunnet et virvar av walisiske og britiske heltekvad som barder og gode fortellere spredte i vidt omfang.

Først mange århundrer senere ble de skrevet ned og oversatt frem og tilbake mellom engelsk, walisisk, fransk og latin.

Et nett av legender om den nærmest guddommelige Arthur tonet frem, men først med presten Geoffrey av Monmouths verk fra 1136, «Historien om Britannias konger», fikk britene for ­første gang en sammenhengende beretning om Arthur.

Blant fortellingene om alle rikets konger utpekte Geoffrey nettopp Arthur som den mektigste noensinne, og med stor detaljrikdom ut­malte han kongens liv helt fra hans uvanlige unnfangelse.

Arthur var sønn av Uther, hvis far ble drept av Vortigern, fortalte Geoffrey. Etter å ha vokst opp i landflyktighet hos normannerne i Bretagne vendte Uther hjem til Britannia og overtok ­tronen etter sin drepte bror.

Han ­kalte seg Pendragon og satte en drage på våpenskjoldet sitt. Uther Pendragon var en rettferdig konge, men forelsket seg i hertugen av Cornwalls kone, Igraine, med «gylne lokker og sjøgrønne øyne».

Så forgapt var Uther ifølge Geoffrey, at han sluttet å spise. Til slutt måtte hans ­bekymrede menn tilkalle trollmannen Merlin, som materialiserte seg ut av det blå foran kongen:

«Ditt hjerte vil briste dersom du ikke får det du begjærer. Og så sant som du er kongen, må jeg oppfylle ditt ønske.

Du skal denne natt ligge naken i den grønnøyde Igraines bleke armer, og hun vil i natt unnfange et barn. Men alt har sin pris, også dette», sa Merlin til sin konge.

«Slik må det være», svarte Uther. «Og hva er så prisen?»

«Barnet er min pris», svarte Merlin. «Når han fødes, skal han overgis meg for å bli oppfostret langt fra kongehusets farer. For jeg forutser en stor skjebne, og bare jeg kan finne veien».

Merlin kalte på magiske krefter og forvandlet Uther til hertugen av Cornwall. I denne forkledningen kunne kongen forføre Igraine på slottet Tintagel.

Hun ble gravid, og på fødselsnatten møtte Merlin opp for å få barnet.

Først da Uther var død, lot troll­mannen den 15 år gamle, intetanende ­Arthur trekke sverdet Caliburn ut av en stein for å bevise at han var tronens rettmessige arving.

Hans storhet syntes skjebnebestemt da Arthur innledet sitt liv som konge, og rikets edleste krigere ønsket å følge ham. Geoffrey gjorde

Arthur til innbegrepet av rettferdighet, visdom, mot og vilje – og under hans ­ledelse skulle landet reise seg.

Historiejuks skulle kaste glans

Geoffreys beretning om Arthur slo usedvanlig godt an i middelalderen. Folk elsket de fargerike scenariene fulle av magi, lidenskap og svikefullt forræderi.

Og verket ble inspirasjonskilde for alle påfølgende Arthur-historier, som diktet videre på Geoffreys fortellinger.

Men selv om Geoffrey var en respektert og lærd prest som underviste ved St. ­George College i Oxford, kom han også under hard beskytning fra sine kolleger.

William av Newburgh, en annen av tidens iherdige kronikører, anklaget ham for å ha diktet opp alt «enten av overdreven kjærlighet til det å lyve eller for å behage britene».

Og selv om Geoffrey bygde sin fortelling på eldre ­verk, som for eksempel munken Nennius og sann­synligvis også gamle folkefor­tellinger, er det tydelig at Geoffrey ikke lot seg begrense av sine kilder.

Han fortalte blant annet at Arthur «sendte sin flåte over havet» og tvang Irland, Orknøyene, Gotland og Island til å «bukke for ham».

I tolv år hersket det fred i det samlede britiske riket under Arthurs vise og rettferdige ledelse.

Så godt gikk det i Britannia at Arthur angivelig sendte en invasjonsstyrke mot Danmark og Norge.

Da disse landene var erobret, samlet kongen en gigantisk hær, som han sendte mot Europa. Arthur inntok Paris og var i ferd med å beleire selveste Roma da erobringstoktet ble stanset av urovekkende nyheter hjemmefra:

I kongens fravær hadde hans egen sønn Mordred og hans kone, dronning Guinevere, tatt makten ved et kupp. Arthur måtte haste hjem for å ta den tilbake.

At Paris skulle ha vært beleiret av britene, har trolig moret franskmennene å lese – og britene nøt helt sikkert Geoffreys dikting.

I det virkelige livet var 1100-tallets briter underlagt den normanniske kongen samt paven, men Geoffrey malte frem en Arthur som kunne måle seg med Aleksander den store. En Arthur som gjorde britene til uovervinnelige verdensherskere flere ­århundrer før det ble aktuelt.

Historikerne mener i dag at Geoffreys fortelling var et bevisst forsøk på å skape et nasjonalt samlingspunkt for sammensuriet av britiske stammer og ­klaner som ikke hadde en spesielt ærerik tidlig historie.

Historien var i tillegg preget av at landet først var en romersk provins og ­senere kom under saksernes og viking- enes kontroll.

Nytteverdien av å ha et ­nasjonalt symbol som Arthur behøvde Geoffrey bare å se over til franskmennene for å forstå.

Her hadde det vokst frem en kongekult rundt Karl den store. Han hadde samlet det meste av Vest-Europa under seg på 700-tallet og siden blitt dyrket som fransk landsfader.

Geoffrey ville gi ­britene deres egen Karl, og diktet ­derfor videre på gamle historier for å skape den perfekte kongen.

Frankrike importerte Arthur

Arthur og hans eventyrlige hoff ble ikke bare populære på de britiske øyer, men også i Normandie, der kongen også hersket over Britannia.

For normannerne var det en ære å ha undersåtter som nedstammet fra den mektige Arthur, og ettersom ridderkulturen var om mulig enda sterkere i Frankrike, spredte historiene seg via Normandie ut over resten av landet.

Franske diktere la til et omfattende persongalleri av riddere og lot dem kurtisere vakre kvinner ved Arthurs hoff.

Den romantiske kjærligheten var en ny oppfinnelse i middelalderens Europa, og mange grove krigere kunne saktens lære noe om ridderlige manerer i Arthur-romanene.

Arthurs riddere av det runde bord var belevne, poetiske og høflige uten å være mindre hardtslående på slagmarken – for­bilder den franske adelens kvinner og menn kunne beundre.

Også middelalderens tyske ridder­ordener lot seg rive med av mytene og spant videre på dem. Skriver­svennene deres koblet fra begynnelsen av 1200-tallet Arthur og hans riddere sammen med legenden om den hellige gral – det magiske begeret som Jesus drakk av under den siste nattverd.

Ifølge en av mytene skulle gralen senere ha blitt ført til Britannia og endt i nærheten av Glastonbury.

De mange kristne ridderne som på 1200-tallet søkte etter gralen, valfartet derfor til den ­sørvest-engelske byen. Spekulasjoner om hvorvidt Glastonbury kunne være stedet for den mytiske øya Avalon, fikk legenden om Arthur til å gå opp i en høyere enhet med jakten på gralen.

Relikviet måtte ha endt på Arthurs siste hvilested, Avalon, mente mange.

Etter middelalderens blodige korstog til Det hellige land dabbet jakten på gralen av – men jakten på Arthur og hans verden fortsatte for fullt.

Camelot var overalt

Folk i middelalderen tvilte ikke på at Arthur hadde vært en virkelig person, og de prøvde å finne stedet der helten hadde levd.

Både walisere og briter gjorde krav på helten, og nesten hvert eneste område i Storbritannia og Skottland hevder å være hjemsted for Camelot. På slutten av 1200-tallet ble slottet Winchester i Wessex jevnt over akseptert som grunnlaget for det virkelige Camelot.

På veggen i forhallen hang nemlig det ­største av alle Arthur-relikvier: bordplaten til selveste det runde bord. Den tunge skiven veide 1200 kilo, var laget av ­solid eik og målte 5,5 meter i dia­meter.

Den imponerende bordplaten er imidlertid ikke gammel nok til å være fra Arthurs levetid. Prøver av treet har vist at det ble felt rundt år 1250 – det vil si 700 år etter at Arthurs riddere påstås å ha sittet rundt det.

På 1900-tallet mente arkeologer i Sør-England at de endelig hadde funnet ut hvor Arthur holdt hus.

Et fort ved Cadbury inneholdt store mengder potteskår av fint steintøy fra middelhavsområdet – et bevis på at mange av høy stand måtte ha bodd på stedet.

Borgverkets murer hadde dessuten blitt forsterket etter at romerne hadde forlatt Britannia, noe som kunne tyde på det fantes en hærfører der som skulle forsvare seg mot sakserne – akkurat som Arthur.

I 1965 ble stedet endevendt av en gruppe arkeologer som kalte seg Camelotkomiteen. De fant omrisset av en kjempestor spisesal og konkluderte med at et særdeles stort hoff må ha bebodd fortet ved Cadbury.

Likevel fant ikke de ­arkeologiske ildsjelene noen avgjørende bevis for at borgherren hadde vært den legendariske Arthur.

En mulig forklaring på spørsmålet om alle Camelotene kan ifølge enkelte ­historikere være at kongen ikke oppholdt seg på én bestemt borg.

«Camelot» er da heller en betegnelse for selve hoffet – og det kan ha skiftet oppholdssted med jevne mellomrom slik at kongen var overalt i riket og nær folket.

Munker i pengenød fant grav

Også den historiske Arthurs grav har ­opptatt forskerne. Første gang den angivelig ble oppdaget, var i 1191, da abbed- en ved klosteret i Glastonbury påsto at ­Arthur lå begravd der.

Abbeden hadde nemlig hørt en lokal legende om en barde som kjente til det hemmelige hvile-stedet. En dag røpte barden hemmelig­heten, og mirakuløst nok lå Arthur begravd under abbedens kloster, der en brann noen år tidligere hadde gjort munkene ­fattige som kirkerotter.

Oppildnet av den utrolige flaksen ga ­­abbeden munkene sine ordre om å grave gjennom klostrets jorder.

Og sannelig – fem meter nede lå en kiste i form av en uthult trestamme. Kisten hadde sågar en ­­­in­skripsjon med ordene: «Her ligger den ­berømte kong Arthur».

Abbedens lykke var gjort, ettersom funnet fikk folk til å strømme til for å se restene av Arthur – og gi almisser til gjenoppbyggingen av klosteret.

Graven ble senere dekket til for å beskytte den mot plyndring. Inskripsjonen forsvant sporløst, og bare en avtegning er igjen.

Den udødelige myten

Hvor mye arkeologer, historikere og litteraturforskere enn har anstrengt seg for å finne spor etter den virkelige Arthur, står spørsmålet om kongens eksistens stadig åpent.

Historikerne har bare de seiglivede mytene om en hærfører som ble omformet til konge og stamfar til det britiske monarkiet.

Ut av det usikre historiske grunnlaget har det imidlertid sprunget udødelige litterære fortellinger. I hundrevis av år har sagnkongen stått som en sterk del av den britiske selvforståelsen.

Mens andre store helter er fanget i sin tid, har det åpne spørsmålet om sagnkongens eksistens holdt liv i beretningene gjennom foreløpig 1500 år – og sikret Arthur en seier over historiens glemsel.